Motsvar til fôrprodusentene

Da Spire kritiserte norsk soyaforbruk i lakseoppdrettet i Bergens Tidende, gikk det ikke lenge før laksefôrprodusentene tok til motmæle. Her er vårt svar til dem.

Dette tilsvaret er skrevet av Mari Gjengedal, Solveig Lygre, Anna Karlsson og Mari Kristin Martinsen

Laksefôrprodusentene Einar Wathne fra EWOS (9. april) og Trygve Berg Lea fra Skretting (14. april) skriver i hver sine svar til kronikken vår "Norsk soyalaks stjeler jord i Brasil" i Bergens Tidende at soya fra Brasil ikke er så skadelig for miljøet og lokalbefolkningen som vi sier. Begge skriver at de er klare over problematikken, men at all soya i fôret til norsk oppdrettslaks er bærekraftsertifisert. Dette skal sørge for at produksjonen ikke medfører negative økologiske konsekvenser.

Sertifiseringsordningene Wathne og Berg Lea refererer til, RTRS og ProTerra, har store hull. FIVH, Kirkens Nødhjelp og Regnskogfondet beskriver i en rapport fra 2014 noen av svakhetene. RTRS garanterer ikke at soyaen som utnyttes er produsert under faktiske sertifiserte forhold, bare at en tilsvarende mengde produseres. ProTerra vil ikke gi noen opplysninger om produsenter og leverandører av soyaen, og de har ikke uavhengige kontroller. Dessuten råder det tvil rundt hvorvidt det som står i papirene faktisk stemmer overens med det som skjer på gårdene. Det er med andre ord vanskelig å vite at sertifiseringene garanterer for det de sier.

Berg Lea sier at problematikken ikke er spesifikk for soya. Her er han ved kjernen av argumentet vårt: måten det industrielle jordbruket behandler mennesker og miljø på er ikke bærekraftig. Soya produsert i storskala monokulturer er et problem uavhengig av sertifisering. Det er en lite bærekraftig jordbruksmodell som utarmer jorden og baseres på kjemikalier. Berg Lea får det til å høres ut som at det er bare GMO-soya som sprøytes. Slik er det ikke. Blant annet brukes parakvat, et middel som er forbudt i EU for sine helseskadelige egenskaper. Dermed vil ikke det at Norge kun kjøper GMO-fri soya automatisk bety at Norge er renvasket når det gjelder sprøytemiddelbruk. Slik den industrielle soyaproduksjonen foregår, er det ikke mulig å dyrke soya uten store mengder sprøytemidler, GMO eller ei.

Wathne skriver at det er viktig å ta med at det meste av norsk oppdrettslaks eksporteres, og dermed bidrar til global matsikkerhet. Men når først fôret skal reise rundt halve kloden, så laksen, får den et stort karbonfotavtrykk. I tillegg brukes ressurser ineffektivt når mat som kunne gått til mennesker, heller går til dyr. Det øker belastningen på den totale matproduksjonen. Dette kan endres til det positive om norsk laks fetes opp på norske ressurser (som mennesker ikke spiser), og om landarealene i Brasil brukes til å produsere mat til lokalbefolkningen. Selv om Norge er en liten spiller globalt (riktignok ikke når vi regner økologisk fotavtrykk per capita) har vi et ansvar for hvordan maten produseres også når den går til eksport.

Det er positivt at EWOS jobber for å resirkulere avskjær og bifangst, selv om det optimale hadde vært å redusere bifangst i det hele. Vi må alltid jobbe for å bruke våre begrensede ressurser så smart vi kan. Å dyrke alger i havet kan også være et skritt i riktig retning, men de økologiske konsekvensene av storskala dyrkning i norske farvann må kartlegges først.

Vi er selvfølgelig glade for at EWOS og Skretting tar soyaproblematikken på alvor. Vi må jobbe for gode sertifiseringsordninger, men da må det stilles strengere krav og være mer åpenhet rundt de faktiske forhold. Dessverre ser vi at andre interesser ofte prioriteres, og  “grønnvasking” er i dag et utbredt fenomen. Det er således ikke godt nok å si at alt er som det skal fordi vi har en sertifiseringsordning.

Berg Lea avslutter med å antyde at Spire ikke tør å si at vesten må spise mindre kjøtt og fisk. Den påstanden faller på sin egen urimelighet da hele utgangspunktet for Spires kampanje Soyalandet er at verden har begrensede ressurser, og at det da gjelder å sørge for en mest mulig rettferdig fordeling og fornuftig utnyttelse av ressursene slik at vi kan oppnå global matsikkerhet. Å spise mindre animalsk protein vil selvfølgelig bidra til å minke presset på de begrensede ressursene vi har. Hvis den samme jorden kan brukes til å produsere mat direkte til mennesker - ja, da burde den ikke brukes til å mate fisken vår med. Det er derfor vi ønsker mer debatt om hva laksen spiser. Men da er vi tilbake der hvor vi startet: hva slags jordbruk - eller i dette tilfellet havbruk - vil vi egentlig ha? Storskala, høyintensiv lakseproduksjon har de samme negative konsekvensene som landbaserte monokulturer har, og derfor retter vi den samme kritikken dit.

Følg matutvalget i Spire på Facebook.