Norge må bli i Parisavtalen

Skal man gjøre rent, kommer man ikke noen vei dersom ingen tar frem moppen og setter i gang arbeidet.

Kjell Erik Eilertsen viste i Aftenposten forrige uke hvordan man kan håndplukke påstander for å lage en illusjon om en objektiv og faktabasert debatt. Å peke på at andre, som per Eilertsens definisjon, gjør det dårligere enn oss selv, er lite konstruktivt når man adresserer en samarbeidsavtale hvor hensikten er at alle skal gjøre sin del.

Særlig trekker Eilertsen frem den fossile andelen i energiforbruket til de folkerike landene India, Kina, Bangladesh, Pakistan, Indonesia og Japan, og bruker det som et argument mot at Norge skal kutte sine utslipp fordi vår fossile andel er lavere, og Norge er et av verdens minste land. I hans regnestykke inkluderer han kun energiforbruk innenfor våre grenser, og overser glatt at energiforbruk er så mye mer. Her oppfordre han til en ansvarsfraskrivelse uten like. I et reelt regnestykke over Norges bidrag til utslipp må forbrenning av norsk olje og gass inkluderes, det gjør det ikke i dag. Årlige utslipp fra norsk olje og gass er ti ganger høyere enn våre nasjonale utslipp. At Norge så vidt bidrar til verdens utslipp er et feilaktig argument mot klimatiltak, men går som varmt hvetebrød hos såkalte klimarealister og klimafornektere. En tankegang om at vi, med vårt historiske ansvar og rikdom, ikke skal bidra hører ikke hjemme i Norge.

En ting som er viktig å merke seg i Eilertsens kronikk, er hvordan han trekker frem folkerike land som er nokså ulike Norge. Sammenlikner vi disse landenes utslipp per innbygger med gjennomsnitts nordmannens utslipp, skjønner man raskt hvorfor argumentasjonen ikke holder. I 2018 stod hver og en av oss for utslipp tilsvarende 9.43 metriske tonn CO2-ekvivalenter. Til sammenligning var nivået i India 1.94, Bangladesh 0.56, Pakistan 0.98 og Indonesia 2.09. Kina og Japan derimot, som det gir mer mening å sammenligne med, stod for henholdsvis 7.95 og 9.42 metriske tonn utslipp per innbygger.

Det er både historieløst og usolidarisk å peke på andre land som verstinger. Går vi tilbake til 1990 var Kina blant landene med lavest utslipp per innbygger, mens Norge også da lå på toppen. Ser man på Sustainable Development Index, som legger særlig fokus på materielt fotavtrykk, ligger Norge på en 157.plass av 163 land, hvor 163 er dårligst score. Å hevde at vi i lille Norge ikke påvirker kloden vår er direkte feil.

Vi har i lang tid dratt nytte av ressurser jorda har gitt oss, og dermed bidratt til klimaendring og naturødeleggelser. Vi har bygget opp store rikdommer og et trygt og godt samfunn, noe andre land naturligvis også ønsker muligheten til. Parisavtalen legger opp til at “utviklede” land i større grad skal bidra til utslippskutt enn “utviklingsland”, nettopp fordi behovet for utvikling i mange av disse landene fortsatt er høyt. Alle skal bidra etter evne, slik at arbeidet skal være rettferdig fordelt. Derfor må Norge forbli i Parisavtalen og bidra med betydelige tiltak her hjemme. For er det et land som er i stand til det, så er det Norge.

Dersom Eilertsen mener at løsningen ikke ligger i kutt hjemme, burde han støtte bruken av Oljefondet for å påvirke klimaavtrykket globalt, i stedenfor å avfeie tanken. Med investeringer i over 9000 selskap i over 70 land har fondet en enorm mulighet til å påvirke utenfor Norges grenser. For eksempel ved å bruke sitt eierskap til å legge press på selskaper til å fase ut fossil virksomhet, og ved i mye større grad investere i fornybar energi og i selskaper som tar hensyn til klimarisiko og bærekraft. Ved å bruke Oljefondet på denne måten, vil vi i tillegg begrense sannsynlige økonomiske tap i fremtiden som følge av investeringer i blant annet fossil energi.


Det finnes helt klart utfordringer med å oppfylle Parisavtalens mål for utslippskutt innen 2030. Ettersom avtalen er basert på frivillighet, er vi avhengig av at noen går foran. Det at Norge fulgte FNs frist og meldte inn mål for utslippskutt i tråd med anbefalinger fra miljøbevegelsen, kan man ikke annet enn å applaudere. Norge ble land nummer tre som meldte inn økte ambisjoner, og første vestlige nasjon. Dermed viser at vi er ferdig med “the waiting game”; noe som kristisk truer både oppfyllelse av, og legitimiteten til Parisavtalen.


Lenge har Norge snakket om at vi er et foregangsland på klima og miljø. Det klima- og miljødebatten ikke har plass til nå, er misledende informasjon som har til formål å svekke vårt viktigste virkemiddel for å håndtere vår tids største utfordring, samtidig som ingen alternative løsninger presenteres.

Apati har aldri løst noen ting.

Innlegget er skrevet av Karoline Fauskanger Andersen i Spires klimautvalg og Caroline Herlofson i Spires handelsutvalg