Ny sti - for mennesker og miljø, ikke profitt

Gjennom historien har vi aldri visst hvordan samfunnet skulle se ut fem, ti eller hundre år seinere. Det gjør vi heller ikke i dag. Men vi vet nok til å skjønne at vi er nødt til å endre kurs. Og det kjapt.

Over 820 millioner mennesker lever i dag i sult, og antall er spådd en kraftig økning. Klimaendringene og naturødeleggelser fører mennesker i fattigdom og en utrygg hverdag. Uten radikale grep vil jorda og hverdagen vår bli nesten ugjenkjennelig. Dagens utfordringer kan ikke frikobles fra økonomien. Og nei, økonomisk vekst er ikke miljøvennlig selv om man velger å legge til ordet ‘grønn’ foran.

På bakgrunn av dette skrev 75 norske profiler under et opprop for systemendring tidligere i sommer. Sammen krever vi at norske politikere tar ansvar og er med på debatten om hvordan vi kan skape et sosialt og økologisk bærekraftig samfunn. Et samfunn som er regenerativt, bygget på samhold, og hvor vi setter mennesker og miljø foran økonomisk profitt. Dessverre virker de flest så fastlåst sin egen ideologiske boble, at bare å ta debatten på alvor blir for abstrakt. Kristin Clement skrev i Aftenposten søndag at vi har to alternativ: markedsøkonomi eller planøkonomi. Heldigvis finnes det en rekke andre alternativer, selv om de ikke har fått tildelt like stor plass i økonomibøkene.

Ved å hente prinsipp og idèer fra en rekke økonomiske teorier kan vi skape politiske rammeverk som sikrer hensyn til naturen og menneskers velferd, både i dag og i framtida. Clement uttrykte en bekymring for demokratiets rolle i et nytt økonomisk system. Til det kan jeg berolige og si at vi ønsker oss mer demokrati - folkestyret. Det er nemlig vi, folket, som skal sitte med makta, ikke store multinasjonale selskaper som har høyest antall siffer på kontoen som drivkraft. Tilgjengelig saldo skal være et virkemiddel for å sikre en trygg og god hverdag, ikke et spill hvor det gjelder å vinne med høyest mulig score. Dagens markedsøkonomi bidrar dessverre ikke til en slik trygghet for mange av oss. Derimot skaper den og opprettholder skeivhetene. Samtidig er det så etablert at det nærmest anses som en naturlov. Heldigvis er ikke det tilfellet, noe som også betyr at det er mulig å endre. Da må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert.

En rekke land og byer har anerkjent at dagens utfordringer ikke kan løses med gamle og mindre kjære metoder. Amsterdam har valgt å innføre smultringmodellen som et rammeverk for hvordan vi kan føre en helhetlig politikk i riktig retning. Modellen ser de økologiske tålegrensene som ytterpunkter i sirkelen, mens sosial bærekraft er den indre sirkelen. Målet er å til enhver tid befinne seg innenfor ‘smultringen’ som er området hvor vi sikrer mennesker gode liv, uten å overskride jordas bæreevne. Et annet eksempel er Sverige som tidligere i sommer lanserte en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi med målet å være verdens første fossilfrie velferdsstat.

Både Clement og miljøminister Rotevatn (i Dagsnytt 18 den 26.juni), peker på at oppropet vårt ikke har en ferdig samfunnsmal. Det stemmer, men heller ingen før oss har hatt et veikart som har ført oss til Norge anno 2020. Likevel kan vi, ved å se til andre land om modeller som smultringøkonomien, skape et rammeverk vi kan støtte oss på. Vi er nemlig nødt til å tråkke opp ny sti. Med oss har vi kompasset mot verden vi ønsker oss. Men for at vi i det hele tatt kan starte turen må vi anerkjenne og bli enige om målet. Og det kan ikke markedsliberalismens evige jag etter profitt. 

Kortversjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23.07.20
Tekst: Julie Rødje, leder i Spire