Fra Norge og Danmark i nord, til Sør-Afrika og Chile i sør foregår det en massiv privatisering av ville fiskeressurser. Fellesskapet blir taperen. Verdens hav lider under overfiske grunnet effektivisering av verdens fiskeflåte de siste 150 årene. Det kreves aktiv forvaltningspolitikk for å sikre verden sjømat i framtida. I 1969 skrev Garrett Harding den velkjente artikkelen om allmenningens tragedie (tragedy of the commons). Denne har blitt brukt som bakteppe for forvaltningen. I realiteten er ikke problemet at havet er en allmenning, problemet oppstår først når fiskeri har en «fritt for alle-natur», det finnes det få eksempler på i vår tid. Det finnes derimot mange eksempler på lokal og felles forvaltning hvor lokalsamfunn tar del i forvaltningen og inntektene fra fisket gavner lokalsamfunnet. Den økonomiske begrunnelsen bak privatisering er enkelt: Så lenge du eier rettighetene til å fiske fra en fiskebestand har du ingen interesse av å overfiske den, fordi du ønsker at fisken skal være der også til neste år. Den mest utbredte formen for privatisering som brer om seg er overførbare kvoter. I et fritt marked blir kvotene så dyre at ingen vanlige fiskere har råd til å fiske, og store selskaper får kontroll over mesteparten av ressursene. Dermed forsvinner inntektene fra fiskeriet ut av lokalsamfunnene og vi ender opp i monopol-liknende situasjoner hvor noen få, veldig store aktører sitter med ressurskontrollen. Fisken landes og videreforedles heller ikke lokalt, og gjennom større og mer effektive båter, mister samfunnet som helhet også mange verdifulle arbeidsplasser. I realiteten er ikke overførbare kvoter noe annet enn et verktøy for økonomisk effektivisering. Til det fungerer det derimot utmerket. Det fungerer også utmerket til å:
Overførbare kvoter kan teknisk sett fungere i noen kontekster, men når det overføres til tropiske strøk med mange fiskearter blir det helt ubrukelig. Spesielt når det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på bestanden. Kvotesystem leder fort til finansiell spekulasjon, på samme måte som i matvaremarked, som igjen leder til kunstig høye priser. Dette krever store lån for de som skal inn i fiskeriet, og fører til at pengesterke aktører dominerer. På Island gikk bankene inn som utlånere i fiskeriet, og dette var en sentral del av den boblen som førte landet ut i økonomisk kaos og krise. Vi risikerer å etablere et nytt føydalsystem med flere småkonger som eier fisken og leier ut kvoter til fiskerne som mister kontrollen med ressursene. Med overførbare kvoter underordner vi oss en abstrakt økonomisk logikk som har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Å stille spørsmål ved markedsliberalistisk logikk på globalt plan blir litt som å stille spørsmål ved Gud i middelalderens Europa. Fordeler med kystfiske Det er mange grunner til å sikre det små-skala kystfisket i kystnære områder. Ikke bare er det mer miljøvennlig enn større industrielt fiske i form av å fiske på flere arter og trofiske nivå, ha et lavere drivstoff-forbruk og bruke mindre skadelige redskaper – kystfisket har også multifunksjonelle egenskaper i form av å være kulturbevarende, bidra til matsikkerhet og sikre distriktsbosetting. Dette er egenskaper myndighetene i Norge fronter for å sikre landbruket, men glemmer når det kommer til fiskeri. Mektige aktører Når noen sentrale og mektige aktører ønsker å definere den offentlige debatten og fremme sin sannhet klarer de det som regel. I denne sammenhengen er det bl. a. Verdensbanken og OECD som er disse aktørene. OECD er en kjent aktør for å fremme frihandel. På starten av 2000-tallet gikk OECD fra å snakke om verdens «fiskemarked» til å diskutere «fiskerimarkeder» fordi de så at det lå en økonomisk gevinst i å handle med ressurstilgang og ikke bare ressursen. Hindrer ikke overfiske Spire er blant dem som mener verdens ressurser skal være mest mulig rettferdig fordelt, og gavne lokalbefolkning. Derfor er vi kritiske til å handle med og privatisere tilgangen til ressursene. Samtidig ønsker vi å ta vare på ressursgrunnlaget på best mulig måte til kommende generasjoner. Derfor er vi interessert i alle verktøy som kan hindre overfiske. Det absurde i debatten om overførbare kvoter er at deres funksjon ikke hindrer overfiske. Problemet med overfiske er ikke at ingen eier fisk. Problemet er at det fiskes for mye, og ukontrollert. Under enkelte forutsetninger kan til og med begrunnelsen om at eierskap skal fostre ansvarlighet være feil. Investorer har kortsiktige mål for profitt, og når målet kun er å maksimere profitten, kan dette føre til at det blir mest lønnsomt å fiske ut hele bestanden nå. Systemet er altså ikke en garanti mot overfiske i tillegg til å ha negative samfunnsmessige konsekvenser. Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er det mest økonomisk effektive, men de er et verktøy for at store fiskebåteiere skal øke sin profitt. De mektigste fiskebåteierne vinner gjennom fordi de har ressurser til politisk innflytelse. Hva skjer nå? Både gjennom frihandels- og investeringsavtaler og globale programmer som Verdensbankens Global Partnership for Oceans (GPO), frontes eierskap som løsning på overfiske, og markeder for ressurstilgang som framtida. Norge er en viktig støttespiller i GPO, og vi håper Norge bidrar til å hindre at fellesskapets ressurser blir privatisert. Det vil være i tråd med utviklingsminister Heikki Holmås sin politikk for rettferdig fordeling. Vi må se at fiskeri også er viktig for matsikkerhet og utvikling, og da er det tilgang til ressursene som er viktig, ikke billigst mulig fisk gjennom global handel. I Spire ser vi at vi ikke kan være likegyldige til utviklingen som skjer i det skjulte. Kystsamfunn får sin levemåte truet, og investorer vinner på bekostning av fiskere og økosystemer. Dette skjer globalt nesten helt uten debatt, og vi gjør det vi kan for å stoppe det! Harald Sakarias Hansen, fiskeripolitisk talsmann i Spire Spire er en av få organisasjoner som anerkjenner utfordringene med ocean grabbing, og er nå i startfasen av et politisk samarbeid med Masifundise i Sør-Afrika. Hvis du er interessert i å arbeide med fiskeripolitikk, send en e-post til haraldsakarias@gmail.com. Comments are closed.
|