Påfallende mangler ved Matsikkerhetsstrategi

Mari Gjengedal, koordinator for Spire`s matutvalg

Regjeringens nylig lanserte matsikkerhetsstrategi er et godt initiativ, men lider under mangler og enkelte selvmotsigelser. Aller viktigst kan man undre på om dette i det hele tatt kan kalles en strategi.

Strategien, med navnet Matsikkerhet i et klimaperspektiv, ble lagt fram 4. desember i fjor. Den unnslapp dermed den helt store oppmerksomheten da nordmenn flest var mer opptatt av pakkeinnkjøp i julestria. Det er imidlertid vel verdt å gå strategien litt nærmere etter sømmene, da den potensielt kan være interessant for dem som bryr seg om klima-, matsikkerhets-, og utviklingsspørsmål.

Den drøyt 20 sider lange blekken er sammenfattet av Utenriksdepartementet i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet. I tillegg er norsk sivilsamfunn blitt invitert til å komme med innspill og bidrag. Etter hvert skal vi se at strategien da også bærer preg av å ha blitt skrevet av mange kokker.

Mat og klima
Den overordnete hensikten med strategien er, som det står i innledningen, ”å fremme økt matproduksjon i et endret klima”. Det er altså snakk om matsikkerhetsperspektivet i regjeringens internasjonale utviklingsarbeid. Matsikkerhet og klima seiler opp som et høyst aktuelt tema. Allerede lever om lag 870 millioner mennesker i kronisk sult, og denne situasjonen kan ligge an til å forverre seg uten drastiske grep. Befolkningsøkningen i verden øker etterspørselen etter mat, samtidig som klimaendringer vil legge ytterligere press på de ressursene som er tilgjengelig; hvilket vil gjøre matproduksjonen vanskeligere og mer uforutsigbar. Matsikkerhet i et klimaperspektiv er dermed kanskje det viktigste fokusområdet for det internasjonale samfunn nå og i tiden som kommer.

Strategien starter bra
Strategien ser ved første øyekast lovende ut. Man får fort inntrykk av at politikerne har gjort hjemmeleksen sin. Allerede i innledningen blir det gjort klart at den universelle retten til mat skal være et bærende prinsipp for regjeringens utviklingsarbeid, og at klima, energi og landbruk er nødt til å bli sett i et mer helhetlig perspektiv for at vi skal oppnå bærekraftig utvikling og en situasjon med nok mat til alle. Dette er en god forutsetning for en matsikkerhetsstrategi.

Kvinners rettigheter
Dokumentet er fullt av politisk korrekte ord som ”styrking av småskala landbruk”, ”kompetansebygging”, ”økosystemer” og ”klimarobust landbruk”. Dette er ord som sivilsamfunnet liker å høre. Sannsynligvis til ære for FNs samvirkeår 2012 blir til og med landbrukssamvirker nevnt som en positiv foretaksmåte for fattige bønder. Spesielt positivt er det at kvinner blir understreket som en særskilt viktig gruppe, og at en styrking av kvinner i jordbruket er en forutsetning for økt matsikkerhet. Regjeringen tar tydelig sikte på å fortsette å prioritere kjønnslikestilling som et gjennomgående prinsipp i utviklingsarbeidet. Dette er bra fordi vi vet at kvinner i dag gjør den tyngste jobben i fattige land, men blir grovt tilsidesatt når goder og ressurser blir fordelt. Med tanke på kvinners mulighet til å hjelpe både seg selv og sin familie ut av fattigdom, er dermed lik fordeling og like rettigheter til blant annet jord ekstremt viktig for at mennesker i fattige land skal kunne bedre sine levekår.

Helhetlig tilnærming
Noe annet som er positivt ved strategien er at behovet for å se sammenhenger mellom ulike sektorer vektlegges. Dette er spesielt viktig når det kommer til landjord, fordi fruktbar jord i dag er en knapp ressurs som bare vil bli knappere i takt med økt jorderosjon og arealbruksendringer. Det blir derfor stadig viktigere å se helhetlig på forvaltningen av arealer som brukes til bl.a. skogbruk og jordbruk, se til at den fruktbare jorden blir bærekraftig forvaltet, og at den blir brukt på best mulig måte for å mette flest mulig mennesker.

Hummer og kanari
Men det er ikke alt som er like godt. Det begynner etter hvert å bli tydelig at strategien har hatt flere forfattere, og at den er skrevet med tanke på å gjøre flest mulig til lags. Det betyr ikke bare at det er svært mange ulike områder og temaer som er nevnt, men også at det enkelte steder er en mangel på sammenheng og logisk konsistens.

Miljøødeleggende = klimasmart?
Eksempelvis blir viktigheten av ”klimasmart” og ”klimarobust” landbruk nevnt flere ganger. Klimasmart landbruk blir av de fleste ansett som en type landbruk som drives på naturens premisser, med minst mulig bruk av innsatsmidler som kunstgjødsel og sprøytemidler, og mest mulig bruk av vekselbruk, ressursutnyttelse, økologiske produksjonsmetoder og bevaring av økosystemer. Det begynner etter hvert å bli en gjengs oppfatning i fornuftige kretser om at klimasmart landbruk er den eneste retningen landbruket kan gå i om vi skal ha noe mål om å mette hele jordens befolkning samtidig som vi vil motvirke klimaendringer og få et mer robust landbruk. Likevel blir det påpekt at ”behovet for landbruksreformer som letter tilgangen til produktivitetsfremmende innsatsfaktorer er omfattende”, og at mer bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler er veien å gå for å øke produktiviteten i Afrika. I samme vending blir initiativer som AGRA (Alliance for Green Revolution in Africa) og Bill Gates Foundation nevnt; initiativer som for mange først og fremst blir forbundet med en fremming av markedsinteresser og en type jordbruk som er alt annet enn bærekraftig. Det gir lite logikk å understreke viktigheten av et klimarobust jordbruk samtidig som man ivrer for økt industrialisering av jordbruket og en grønn revolusjon som vil bidra til å ødelegge jorden og miljøet heller enn å bidra til matsikkerhet og bedre sosiale kår. Her er det skuffende at regjeringen ikke ser ut til å ha forstått hva de snakker om, for en grønn revolusjon i Afrika vil ikke innebære et bærekraftig eller klimavennlig jordbruk.

Handelsliberalisme
Av andre spesielt problematiske ting kan nevnes at det understrekes viktigheten av bønders tilgang til markeder og stabilitet, samtidig som man trekker fram sluttføringen av WTOs Doharunde og nedbygging av proteksjonistiske virkemidler som positivt for utvikling. Det framstår for meg som en gåte hvorfor dette nyliberalistiske dogmet fremdeles får oppslutning som en løsning for å skulle trekke fattige land ut av fattigdom, når alle bevis tyder på at dette er en feilslått politikk. Det er også underlig at den norske regjering kan ha samvittighet nok til å antyde at fattige land skal fratas de samme rettighetene til å utvikle sin næring og beskytte sitt jordbruk som rike land har hatt, når Norge er fullstendig avhengige av disse rettighetene selv! Her er det bare en ting å si: Skjerpings. Det fins ikke noe slikt som et fritt marked, og en liberalisering av verdenshandelen medfører ikke annet enn det vi allerede har sett: de med minst makt blir fattigere, og matvareprisene blir ustabile.

Kan dette kalles en strategi?
Den største innvendingen mot matsikkerhetsstrategien er imidlertid ikke at den enkelte steder er selvmotsigende (akkurat det har vi vel lært at er regelen heller enn unntaket når det gjelder politiske dokumenter). Mest sentralt i min kritikk er spørsmålet om hvorvidt dette faktisk er en strategi. Normal fornuft burde etter min mening tilsi at en strategi som et minimum bør inneholde noen konkrete målsetninger. Andre ting det er nyttig for en strategi å ha er en prioritering for de ulike satsingsområdene og landene, tidsrammer for måloppnåelse, en oversikt over konkrete tiltak og et anslag over hvor mye de ulike tiltakene kan komme til å koste. Her er det ingenting av dette. Etter hvert som man leser Matsikkerhet i et klimaperspektiv får man tvert i mot stadig mer inntrykk av at dette heller burde kalles en ABC i aktuelle utfordringer på matsikkerhetsfronten. Her er det for mange luftige formuleringer og for få tabeller med konkrete operasjonaliseringer og tiltak.
De 20 sidene gir en generell innføring i alle de utfordringene vi står overfor og alle områdene det bør gjøres noe med for å sørge for at verden kan oppnå en situasjon med full matsikkerhet i framtiden. Til en generell innføring å være en dette til alt overmål ganske bra. Om du derimot – som meg – er interessert i å finne ut hva regjeringen faktisk har tenkt å foreta seg, nøyaktig hvordan de skal få til det de snakker om, og hvilke områder de faktisk har planer om å prioritere utover det å bare erkjenne at ”her fins det er problem”, eller at ”dette er et viktig område”; ja, da føler du kanskje at ordene i strategien er som sand som renner gjennom fingrene dine. For hva regjeringen akter å gjøre med verdens matsikkerhet blir du ikke særlig mye klokere på. Dette er derfor som sagt et godt dokument om man ønsker å forstå litt av kompleksiteten i det store bildet som heter internasjonal matsikkerhet og klima; men et godt politisk dokument er det ikke, og det er i hvert fall ikke en strategi.
Mari Gjengedal, koordinator for Spire`s matutvalg.
For mer informasjon om Spire`s matpolitikk, se her.
Les Norges strategi for matsikkerhet her.

---