Småbrukeren er en viktig del av både dagens og framtidens landbruk - svar til Heggdal

Foto: Julie Lunde Lillesæter. Tekst: Kathrine Kinn, Anna Karlsson & Hege Skarrud

Øystein Heggdal skriver i Dagbladet 8. desember at miljø- og utviklingsorganisasjoner overdriver småbønders bidrag til verdens matfat. Dette er Spires svar.

Kathrine Kinn sitter i Spires matutvalg.

Anna Karlsson er leder for Spire.

Hege Skarrud er påtroppende politisk nestleder i Spire.

Det er uhyre vanskelig å finne eksakte tall på hvor mye mat som produseres av hvem, og det finnes ingen klar definisjon på hvem som er «småskala». Det er riktig at vi ved noen tidligere tilfeller har brukt tallet Heggdal kritiserer oss og andre for. Vi skal selvfølgelig være nøye med kildene våre. Like fullt hevder vi at småbrukeren er en viktig del av både dagens og framtidens landbruk.

Småbrukere er viktige, både fordi storskala landbruk ikke er mulig å drive over alt, og fordi småbrukere utgjør en stor del av verdens befolkning. 70 % av verdens mat eller ei, småbønder er avgjørende for matsikkerheten i utviklingsland. Det er også her ulikheten, og behovet for mer mat i fremtiden er størst. Mange småbønder i utviklingsland har langt lavere avlinger enn de kunne hatt, gitt tilgang til riktige innsatsfaktorer, tjenester, markeder og infrastruktur. Vi er ikke mot ny teknologi og moderne hjelpemidler. Allikevel ser vi økologiske og sosio-økonomiske konsekvenser av disse, og spør hvordan vi kan produsere mer mat samtidig som både mennesker og miljø blir tatt vare på.

Vi romantiserer heller ikke tilværelsen til bønder med med 16 dekar i Afrika sør for Sahara, som Heggdal påstår. Tvert om, vi legger fokus på hvor krevende og vanskelig dette kan være, mens vi samtidig løfter frem muligheter. Hadde Heggdal fulgt med på Spires kampanje fra 2015, om Kisilu Musya fra Kenya, hadde han visst dette. I denne kampanjen var ett av målene å formidle hvor sårbar en småbruker er. Gjennom dokumentaren Kisilu: The Climate Diaries ser vi Kisilu som prøver å dyrke nok til å være selvberget og samtidig tjene penger for å sende barna på skolen. Slår avlingene feil må barna bli hjemme. Det har blitt vanskeligere å være en småbruker i Kenya. Kisilu møter utfordringer som ekstreme nedbørsmengder og tørke, alt på samme år. Filmen og Spires kampanje formidler også løsninger på Kisilus problemer. Disse finnes både på et individuelt og strukturelt nivå. I filmen får du se hvordan Kisilu planter trær for å forhindre erosjon og hvordan han reiser rundt på bygda i Kenya for å lære andre bønder om tiltak mot klimaendringer. I slutten av filmen ser vi Kisilu på klimaforhandlingene i Paris. Der fikk han diskutere med beslutningstakere de utfordringene han og andre bønder i Kenya opplever. Det er kanskje vårt fokus på problemer, løsninger og muligheter som Heggdal blander sammen med “å romantisere småbrukere”?

Når Heggdal trekker frem den Amerikanske Midtvesten som et godt eksempel fordi klimagassutslippene er lavest per produsert enhet blir det feil på flere måter. Selv om utslippene knyttet til produksjon er lave, handler bærekraftig landbruk så mye mer enn CO2-regnskap. At jorda blir drevet slik at fruktbarheten opprettholdes over tid og gjør den mulig å drive for fremtidige generasjoner, er minst like viktig. Vannressurser skal forvaltes med omhu, eventuelle sprøytemidler og gjødsel må brukes i riktige mengder og jorda må ikke bli pakket eller ødelagt av for tunge maskiner. Genetiske ressurser må brukes og bevares slik at de ikke forsvinner. Ikke minst – og dette overser Heggdal fullstendig – må rettighetene til de som driver jorda opprettholdes. Maktstrukturene som omfavner det markedsdrevne, industrialiserte jordbruket fører til økt ulikhet. Både i nord og sør.

Heggdal påpeker at “vi har blitt rike på grunn av en enorm ekspansjon av yrker, produksjoner og fagfelt”. Her møter vi Heggedal ved en ideologisk dørstokk. De mekanismene Norge har brukt i sin økonomiske utvikling, har blitt strammet inn av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Subsidiering og beskyttelsesmekanismer for nasjonal matproduksjon har blitt definert som ødeleggende for verdenshandelen, og blir slått hardt ned på i internasjonale handelsorganisasjoner og avtaler. Utviklingsland har derfor ikke de samme rettighetene til å beskytte sitt jordbruk slik som Norge har hatt muligheten til å gjøre. De har ikke muligheten til å ekspandere sin produksjon, yrker og fagfelt for en demokratisk utvikling på egne premisser. Det handler ikke om at vi skal sitte på et kontor med luftkondisjonering og tjene penger - det handler om å endre maktstrukturen i det globale samfunnet til et demokratisk og solidarisk system.

Heggdal presenterer et syn som bygger på teorien om at alle samfunn skal gå fra primitivt jordbrukssamfunn til et moderne masseforbrukssamfunn; en industrialisering av landbruket vil frigjøre en stor del av befolkningen som da kan jobbe med verdiskapning i andre sektorer. En slik universal utviklingsmodell er problematisk. Det må ha vært situasjonen for noen europeiske stater, men politiske strukturer og statlig kapasitet gjør situasjonen svært ulik fra land til land. I mange tilfeller ser vi at rask industrialisering av jordbruket kan føre til at lokalbefolkning blir tvangsforflyttet, tvunget til å ta lavtlønnet og usikkert sesongarbeid, eller blir gjeldsslaver. Og hva skjer med kultur, tradisjon, ønsket om å dyrke jorda selv og lokale plantesorter som ikke er egnet for storskala produksjon men som utgjør et viktig plantemangfold?

Dette er ikke å si at vi ikke ønsker småskala bønder i utviklingsland økonomisk utvikling og bedre levestandard, men at vi er åpne for at det finnes andre veier å gå enn veien den vestlige verden har gått. Spesielt med tanke på at det er denne veien som har skapt klimaendringer som truer vår fortsatte eksistens, et globalt økonomisk system som gagner de få over de mange, og masseutryddelse av naturmangfoldet - selve grunnlaget for verdiskapning og menneskelig velferd.

Spires moderorganisasjon Utviklingsfondet har også svart Heggdal. Deres innlegg kan leses her.