Spires innspill til Fordelingsmeldingen

Spire vil takke Utviklingsministeren for å ta tak i kjernen av utviklingspolitikk ved å gå i gang med en stortingsmelding om rettferdig fordeling, og for muligheten til å spille inn. Fordi utvikling og fordeling ikke er særegne politiske tema er det viktig å bringe fordeling og utvikling inn i alle politiske arenaer. Vi vil spesielt fremheve perspektivene som ble dratt frem i NOU 2008:14 Samstemt for utvikling? Videre håper vi ministeren inkluderer følgende i stortingsmeldingen:

Ressursfordeling
Svært mange av de fattigste i verden er mennesker tilknyttet landbruket. Den viktigste sektoren som Norge bør satse på for å fremme rettferdig fordeling bør derfor være landbruket. Her er matsuverenitet essensielt. Matsuverenitet innebærer retten for folk, lokalsamfunn og stater til å bestemme sin egen politikk og strategier for å sikre matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon, distribusjon og konsum av mat. Spire mener at alle land må kunne vedta lover som sikrer retten til mat for egen befolkning

Norsk produksjon av fisk og kjøtt virker indirekte inn på fordeling ved å beslaglegge store landarealer til fôrproduksjon (soya). Fôret blir produsert gjennom store monokulturer eid av nasjonale eller utenlandske investorer og ofte uten å gagne lokalbefolkningen[i]. Det samme er tilfelle med norsk etterspørsel etter fiskemel til bruk i lakseoppdrett. Kystfiskere presses bort, mens utenlandske trålere ofte utarmer havområder for å produsere fôr til norsk laks[ii].

Storstilte utenlandske investeringer i naturressurser som land og fisk er en foruroligende trend globalt. Investeringer i jordbruksland har ofte kommet i form av ekstrem økning i FDI, som dessverre alt for ofte resulterer i landran. Lokalbefolkningen mister tilgang til jord og andre livsnødvendige ressurser, og blir selv lavtlønnede arbeidere som fortsetter et liv i fattigdom, mens utenlandske investorer blir sittende med utbyttet. Alternativet til dette er ikke nødvendigvis usikkert selvbergingsjordbruk, men kontroll over egne ressurser og produksjon.

Landran begynner endelig å bli tatt på alvor politisk, men det kreves videre innsats for å sikre lokalbefolkningens rettigheter og muligheter. Nylig har “ocean grabbing” blitt fremhevet som et fremvoksende problem av FNs spesialrapportør for retten til mat og kategorisert like alvorlig som landran[iii].

Det er nødvendig at de som lever av naturressurser sikres bruksrett og dermed får en mulighet til å komme seg ut av fattigdom. I land hvor store jordarealer ligger brakk bør jordreformer til. Det samme i land hvor jorden er urettferdig fordelt for å forhindre at fåtallet eier uoverskuelige mengder jord, mens andre er eiendomsløse.

Det er også nødvendig å sikre at kystfiskere ikke marginaliseres gjennom kvotesystemer og fjernfiske, men får medvirke i forvaltningen av og tilgang til fisk. Slik genereres arbeidsplasser, mattilgangen sikres og levedyktige kystsamfunn opprettholdes.

Krav:
- Norge må anerkjenne viktigheten av matsuverenitet for alle land, og gå i bresjen for matsuverenitet i fordelingspolitikken.

- Norge må bidra til å styrke kooperativer, nasjonale og regionale markeder og støtte til organisasjoner som kjemper for egne rettigheter som bondebevegelsen, fagbevegelsen og andre deler av sivilsamfunnet.

- Norge må jobbe for å styrke internasjonale regelverk som forhindrer landran og ”ocean grabbing”.

Handlingsrom
Vi kan ikke diskutere ressursfordeling uten å sette fokus på handelspolitikk. Internasjonale handelsregelverk spiller en stor rolle i fordelingen og kontrollen over verdens ressurser. Det er essensielt å sikre stater handlingsrom til å føre samme politikk som Norge har gjort for å utvikle en velferdsstat. Norge bør bidra med erfaringer fra oljeindustrien og hjemfallsrett av vannkraft.

Stater må derfor sikres handlingsrom til å bestemme egen miljøpolitikk og til å forbedre arbeidsstandarder. Ønsker et land å innføre strengere, nasjonalt regelverk må dette være mulig uten å bli truet av bilaterale handelsavtaler eller bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITS). Nasjonale domstoler, og ikke tvisteløsningsdomstolen i WTO burde håndtere slike saker. Er et land trygt nok for investering, er det også trygt nok til å basere seg på de nasjonale domstolene.

Investeringer må også føre til økte inntekter til staten som kan viderefordeles til befolkningen. For å få til dette må stater ha politisk og juridisk handlingsrom til å kreve skatt og sette konsesjonskrav som hjemfallsrett.

Det er på tide at norsk handelspolitikk på landbruk og fisk i større grad blir samstemt. For å sitere NOU 2008:14: Norge må redusere sine krav til markedsadgang i utviklingsland innen forhandlingene om fisk og industrivarer ettersom norsk eksport av fiskeri- og sjømats­produkter ikke må tvinges fram på bekostning av utviklingslands mulighet til tollbeskyttelse av industri- og havnæringssektorer.

Dette er et nødvendig virkemiddel for å sikre rettferdig fordeling av verdens ressurser.

Krav:
- Land må sikres handlingsrom til å utvikle egen politikk i bilaterale handelsavtaler, og at Norge ikke inngår noen bilaterale investeringsavtaler (BITS)

- Norge må bidra med kompetanse for å sikre at naturressurser kommer lokalbefolkningen til gode.

- Norge må få en mer samstemt landbruks- og fiskeripolitikk.

Solidaritet med framtida
Helhet og langsiktighet er helt sentralt skal man oppnå en bærekraftig utvikling som ivaretar både de sosiale, økonomiske og miljømessige dimensjonene. Hensynet til framtidige generasjoner må være forankret i all utviklingspolitikk, fra klimabistand, mat- og landbruksbistand og utvikling av infrastruktur og tilgang til energi.  

Klimaendringer rammer de fattigste hardest. Klimaendringer og naturkatastrofer har potensialet til å gjøre fattiges situasjon enda verre og dermed motarbeide en rettferdig fordeling av velstand.

Muligheter for levebrød og tilgang til velferdstjenester må ikke konsentreres i store byer eller enkelte regioner, men spres der folk bor. Utviklingspolitikk kan utformes slik at desentralisering blir fordelaktig, både med hensyn på ressurstilgang og offentlig infrastruktur.

Krav:
- Norge må anerkjenne at bærekraftig utvikling også betyr at hensynet til fremtidige generasjoner inkluderes i fordelingspolitikken.

- En solid satsning på klimatilpasning og risikoredusering må inngå i Norges bistand.

Politisk medvirkning
Medvirkning er grunnpilar i demokratiske systemer og i tillegg en metode for å lykkes med god fordelingspolitikk. For en effektiv og vellykket politikk er det nødvendig med deltakelse av berørte i dens utforming. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, som allerede kjemper for en mer rettferdig fordeling, vil øke deres politiske handlingsrom og dermed fremme rettferdig fordeling av ressurser.

Tilgang til kunnskap om hvordan ressursene skal forvaltes er avgjørende. Fremfor å legge om hele systemer bør lokal og tradisjonell kunnskap vektlegges. Denne kunnskapen må nå ut til alle, inkludert de aller fattigste, mennesker i rurale områder, ungdom spesielt, og både gutter og jenter.

Hilsen
Harald Sakarias Hansen, leder i Spire                       Zlata Turkanovic, politisk nestleder i Spire