Hva skjer? Land blir en stadig mer verdifull ressurs på grunn av befolkningsvekst, ustabile matvarepriser og klimaendringer. Investorer og store multinasjonale selskaper gjør strategiske oppkjøp eller leier store landområder i utviklingsland for å sikre seg kontroll over produksjon av mat, biodrivstoff og karbonkvoter. Millioner av hektar land blir overført til investorer. Investorer velger som regel å tilegne seg de mest fruktbare jordområdene, hvor lokale mennesker allerede kultiverer jorda. Dette kan de gjøre fordi landrettigheter i mange afrikanske land er uformelle, og offisielt tilhører staten. Jordområder blir ofte overført på bekostning av lokalsamfunn som allerede er fattige og marginaliserte, og tatt uten bøndenes samtykke eller tilstrekkelig kompensasjon. Slike investeringer kalles med rette for landran. Investeringer til fordel for lokalsamfunnet Landbruk i utviklingsland har vært nedprioritert av myndigheter, bistandsorganisasjoner og privat sektor i flere tiår, og det er et stort behov for investeringer i denne sektoren. Spørsmålet her er hvilke type investeringer som trengs. Flere studier viser at investeringer i småbønder er den mest effektive måten å bekjempe sult og redusere fattigdom på. Investeringer i kunnskapsutveksling, frøbanker, infrastruktur og lagringsanlegg kan mangedoble produksjonen og inntektene til verdens fattige bønder, samtidig som de beholder eierskapet over sin viktigste ressurs; jorda. Investeringer i storskala landbruksplantasjer på den andre siden, kan føre til konflikter og marginalisering av lokalbefolkningen. Jord blir omfordelt fra småbønder som produserer for seg selv og lokalsamfunnet deres, til store selskaper som i stor grad produserer for eksport. Jobbene som eventuelt kommer med plantasjene er ikke nok til å kompensere for antall bønder som mister levebrødet sitt. Norges rolle Studier har dokumentert at Norge gjennom private selskaper er den fjerde største landinvestoren i Afrika. Statlige investeringsfond bidrar også til landran, noe som er spesielt ille siden de investerer på vegne av hele det norske folk. Spire har undersøkt offentlige investeringer gjennom Oljefondet og utviklingsfondet Norfund. Det viser seg at Oljefondet gjennom investeringer i selskaper som Sime Darby og Bolloré finansierer landran. Disse selskapene eier palmeoljeplantasjer i Vest-Afrika og har fratatt lokalbefolkningen jord uten informert samtykke. Dette svekker lokalbefolkningens matsikkerhet og har ført til konflikter mellom lokalbefolkningen og selskapene. Norfund har investert i selskapet New Forest Company, som har etablert skogplantasjer i Uganda. Dette har ført til tvangsflytting av lokalbefolkningen uten kompensasjon. Eksempelet viser at Norfund, på tross av strenge retningslinjer, mangler gode nok mekanismer til å forhindre at de bidrar til landran og isteden bidrar til bærekraftig utvikling. Med bakgrunn i disse funnene setter Spire søkelyset på landran finansiert av Norske offentlige investeringer. Vi trekker fram følgende konkrete grep den norske stat bør gjennomføre for å hindre vår deltakelse i landran: Spire krever at den etiske forvaltningen av Oljefondet styrkes, blant annet gjennom å vurdere selskapenes etiske praksis før det investeres. Etikkrådets ressurser og myndighet bør også styrkes. Vi mener i tillegg at offentlige investeringer i storskala prosjekter, som har en økt risiko for å medføre landran, bør reduseres til fordel for investeringer som inkluderer småbønder på deres premisser. Norfund bør på få plass egnede og uavhengige klagemekanismer. Gode investeringer forutsetter at en tar hensyn til lokalsamfunnet og menneskers behov. Det norske folk bør ikke akseptere at norske offentlige fond tjener penger på at fattige bønder mister livsgrunnlaget sitt. Tar regjeringen utfordringen? Regjeringen vektlegger i sin plattform viktigheten av åpenhet og etisk bevissthet i forvaltningen av Oljefondet. Det er positivt at etikk og menneskerettigheter blir framhevet. Samtidig har Regjeringen gitt klare signaler om at de ønsker tettere bånd mellom handel og utvikling. Dette innebærer økt risiko for landran. De fleste av verdens fattige er småskala matprodusenter, og effektive utviklingstiltak forutsetter dermed at deres behov blir satt i sentrum. For å sikre fattigdomsreduksjon og menneskeretten til mat, bør Regjeringen ta til orde for at all norsk finansiering av landran må opphøre. Skrevet av: Mari Gjengedal og Maria Underdal Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 22.11.2013 Les om Spires kampanjen #StoppNorskLandran. Forestill deg at et selskap en dag kommer hjem til deg og ber familien din om å flytte. Jorda du bor på er nemlig blitt solgt, uten at du er blitt involvert i avgjørelsen. Du står tomhendt igjen uten rettigheter, et sted å bo eller land å dyrke mat på. Dette ville heldigvis aldri skjedd i Norge. Dessverre er dette realiteten for mange mennesker i utviklingsland; en realitet Norge i dag er med på å bidra til. Comments are closed.
|