Superland eller Pinglestat?

Tekst: Frauke Heivand
Torsdag 15. mars inviterte Spire til debatt på Litteraturhuset hvor vi satte spørsmålstegn ved hvorvidt Norge kan påvirke den globale tilgangen til mat gjennom internasjonalt påvirkningsarbeid og nasjonal landbrukspolitikk. Kan Norge bidra til å utrydde sult? Og vil vi egentlig nok, eller er vi for opptatt av å skaffe biff og smør til eget bord? De prominente debattdeltagerne som var samlet denne kvelden for å besvare dette var politisk rådgiver i landbruks- og matdepartementet Ane Kismul, Elin Ersdal fra Norfund, Trygve Berg fra UMB og Kristin Kjæret fra FiAN.

Heidi Lundeberg åpner debatten

Debatten er i gang. Fra venstre: Ane Kismul, Elin Ersdal, Kristin Kjæret og Trygve Berg

Kjør debatt
Kveldens ordstyrer, Heidi Lundeberg, åpnet ballet med og gi en kort innføring til kvelden tema. Hun pekte på utfordringene vi står ovenfor og la hovedvekt på befolkningsproblematikken; «I 2050 kommer vi til å være ni milliarder mennesker, men allerede i dag lever over én milliard i sult» uttrykte Lundeberg engasjert. Videre utfordret hun debattantene til å komme med løsningsforslag til hvordan vi kan få bukt med sultproblemene.

Ane Kismul var førstemann ut. Hun fortalte i noe svulstige ordlag at hun og landbruksministeren, Lars Peder Brekk, anså denne typen politisk vinkling som en drømmedebatt. Hun understreket viktigheten av at det ble satt søkelys på akkurat denne typen problemstillinger og at det var avgjørende at man løftet frem betydningen av landbrukspolitikken også i storbyene.

Kismul selv mente at man kunne finne mange av svarene til hvordan Norge kan bidra til å utrydde sult i den nye landbruksmeldingen regjeringen nylig har lagt frem, Velkommen til bords. Hun pekte blant annet på at Norge må ha en klar og tydelig stemme i internasjonale fora, samtidig som den aller viktigste målsetningen i landbruksmeldingen er at matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsveksten.

Retten til mat
En som ikke var like positivt innstill til landbruksmeldingens løsningsorientering var Kristin Kjæret fra FiAN. Hun etterlyser retten til mat i landbrukspolitikken og hevdet vinklingen i landbruksmeldingen var feilslått. «Selv om landbruksmeldingen ser på matsikkerhet i en global kontekst står ingenting om retten til mat» sa hun tydelig frustrert i sitt åpningsinnlegg.

Retten til mat handler om tilgang og ikke bare om økt produksjon. Dette faktumet blir ikke kommunisert tydelig nok i landbruksmeldingen. «Økt produksjon er ikke nok, man trenger også en omlegging av hele fordelingsystemet for å utrydde sult», uttrykte hun.

Kristin Kjæret tok også til orde for en myndiggjøring av lokale småbønder. Hun påpekte at småbønder må få økt kontroll over jorden og at det til en mye større grad må satses på familiedrevene og gjerne økologiske gårdsbruk. I det standpunktet fikk hun støtte av landbruksforsker Trygve Berg. Trygve Berg etterlyste også økt støtte til familiedrevene gårdsbruk og understreket rollen småbønder spiller som avgjørende aktør for å utrydde sult.

Uenighet
Mens to i panelet entes rundt viktigheten av økt økonomisk støtte til småskalalandbruk var det en dame som frontet et helt motstridende løsningsforslag. Elin Ersdal fra Norfund påpekte at økonomisk vekst er en uunnværlig forutsetning for å skape utvikling og utrydde sult. Hun mente at Norges satsing burde ligge på økonomiske investeringer i storskala plantasjeprosjekter som hjalp utviklingsland til å styrke sitt komparative fortrinn innenfor enkelte landbruksvarer. Hennes teori var at økte eksportinntekter ville bidra til økt økonomisk utvikling som på sikt ville gavne den fattige andelen av befolkningen. En teori hun ikke lykkes med å få gjennomslag for hos verken Trygve Berg eller Kristin Kjæret.

Selv om debattantene var langt i fra å komme til enighet denne kvelden var det likevel en vellykket kveld. Debattantene lykkes i å engasjere de fremmøtte og sette fokus på en sak som det vies for lite plass til i mediebildet. De fikk også belyse at Norge faktisk har et handlingsrom til å bidra til å utrydde sult. Et handlingsrom vi til en ennå større grad burde ta i bruk som nasjon.