Utvikling som mål, eller fasade for egeninteresser?

I takt med anbefalinger fra OECD, uttalelser fra statslederne i den Afrikanske Union og WTO-avtalen fra Bali, setter Norge fokus på handel som avgjørende for økonomisk vekst i utviklingsland. Utvikling er avhengig av mer enn bare økonomisk vekst, mener Spire

Sammenhengen mellom handel og økonomisk vekst blir fremhevet som løsningen på det som blir beskrevet som et lite effektivt bistandssystem hvor pengene ofte forsvinner på veien. Enkelt forklart er tanken at handel skal gi statene muligheten til å skape arbeidsplasser og institusjoner på bakgrunn av økonomisk vekst. Dette skal igjen sikre en sterkere økonomi med mulighet til å beskytte befolkningen. På papiret høres dette veldig bra ut, problemet er at det ikke finnes noen entydige empiriske bevis på at dette stemmer. Det er ikke nødvendigvis handelen i seg selv som er utfordringen men de strukturelle blokkadene som regulerer adferden mellom stater, investorer og organisasjoner. Et økt fokus på handel uten strukturelle forandringer fremstår derfor mot sin mening.

Et eksempel på en strukturell blokkade er internasjonal investeringslovgivning - uttrykt gjennom bilaterale investeringsavtaler (BIT), som er blant, om ikke den mest effektive internasjonale lovgivningsmekanismen. Dette er på tross av at det ikke finnes en multilateral organisasjon med tilhørende rammeverk for avtaler eller en traktat som regulerer. Styrken er basert på muligheten partene har til å bringe konflikten til et tvisteløsningsorgan som kan gi den vinnende parten konkrete gevinster. Noe bemerkelsesverdig er at bakgrunnen for investeringslovgivningen hovedsaklig er å beskytte utenlandske direkteinvesteringer - uavhengig av regime eller investor. Det har dermed blitt etablert et internasjonalt system som eksplisitt skal gi utenlandske investorer sterkere beskyttelse enn nasjonale investorer, spesielt med tanke på kompensasjon etter statlige overgrep. Dette er basert på internasjonal sedvanerett og presedens, altså på hvordan slike saker historisk sett har blitt løst. Dersom vårt mål med investeringer og handel er økonomisk utvikling i landet fremstår det dermed lite effektivt å støtte seg på et system hvor befolkningen i stor grad gjør seg avhengig av å arbeide for utenlandske selskaper som utvinner statens ressurser. Spesielt siden investeringsbeskyttelse skaper en rekke utfordringer til hvordan staten kan forandre forholdene for investoren gjennom utvidet regelverk, noe som man kan argumentere for at effektivt fører til tapt suverenitet over egne ressurser og egen politikk. Disse begrensingene på statens mulighet til videre regulering blir eksplisitt trukket frem som et problem gjennom FNs veiledende retningslinjer for internasjonal handel. I tillegg avslører nyere forskning at stater i sør ofte ikke vet hva de skriver under på når de skriver under på BITs. Dette tydeliggjør underliggende ulikheter i systemet.

Generelt kan man argumentere for at det er problematisk at utenlandske direkteinvesteringer har en så sterk beskyttelse uten et rettskraftig ansvar. Det har vært forsøk på å etablere et internasjonalt rammeverk som en motvekt til investeringslovgivningen, men disse forsøkene har ikke fått gjennomslag i de multilaterale organisasjonene da de strider mot de rike landenes interesser. Både FN og OECD har etablert veiledende retningslinjer og anbefalinger for hvordan stater og bedrifter skal forholde seg til hverandre og til menneskerettighetene, men disse er ikke juridisk bindende og utgjør dermed en mindre trussel mot status quo. Følgelig er det fare for at vinningen opp i spinningen selv om Norges bidrag til global økonomisk utvikling skal gå gjennom handel. Vi blir hengende fast i en situasjon hvor hjelpen vi er villig til å gi skal komme fra vårt eget overskudd – tanken er ikke rettferdighet, men veldedighet. Dersom man hadde klart å bruke de veiledende formuleringene som tydeliggjør bedrifter og investorers ansvar overfor folket i statene hvor de opererer, kunne man åpnet for muligheten for ansvarliggjøring gjennom nasjonale rettsystemer. Videre kunne dette blitt inkorporert i eksisterende overvåkningsmekanismer som menneskerettighetsrådets universelle periodiske rapporter. Dette kommer på ingen måte til å bli lett, men dersom man vil at verden skal utvikle seg må man ta fatt på strukturene og finne ut hvor det er rom for forandring. Rapporten på veien videre etter tusenårsmålene pekte på bevegelser i holdningene til multinasjonale bedrifter. Stadig flere ser seg villig til å tilpasse seg retningslinjer så lenge staten er med på laget. Hvis ikke statene søker forandring vil insentivene til bedriftene også være svakere, da det er statene som sitter på det overordnede ansvaret når det kommer til beskyttelse av menneskerettighetene.

Kjernen i problemet per i dag er at både handelsavtaler og bistand er uttrykk for veldedighet på våre premisser i motsetning til rettferdighet. Dersom man hadde ønsket rettferdighet hadde problemene og løsninger vært utredet i mye større grad. Kynikerne blant oss vil nå argumentere for at verden er urettferdig, men for meg er det problematisk å støtte prinsipper som er strukturelt urettferdig for en stor del av verdens befolkning. Det handler om likeverd og det handler om solidaritet. Dessverre har vi ikke mekanismer som effektivt ansvarliggjør partene i internasjonal handel, men det betyr ikke at det ikke kan utformes. Statene har selv muligheten til både å utforme en mer rettferdig politikk og et regelverk som åpner for å holde sine bedrifter ansvarlige. Ettersom vi lever i en stadig mer globalisert verden hvor avhengigheten av andre land går på tvers av stater, regioner og verdensdeler vil det utvilsomt være mer konstruktivt å fastsette rettferdige rammer for å fasilitere for handel enn å fortsette med urettferdige avtaler i påvente av at det kanskje kommer et alternativ i fremtiden. Det bunner ned i bærekraftighet og stabilitet. I forhold til regjeringens politikk på bilaterale investeringsavtaler bør en økning i disse avtalene derfor følges opp med forsøk på å tilrettelegge for ansvarliggjøring av investorer og mulitinasjonale bedrifter. Mangel på samkjøring av departementenes politikk vil føre til en undergraving av norske bidrag til kampen mot fattigdom og for utvikling. Dette er ikke ment som en dommedagsprofeti, men et dytt for å få til forbedring. Mulighetene for å påvirke gjennom en ansvarliggjort handelssektor er enorme, noe rapporten på post-2015 agendaen også peker på. Vi har muligheten til å forandre, vi har muligheten til å handle. For å få til dette må vi samkjøre målene våre. Utvikling er avhengig av mer enn bare økonomisk vekst, vi må skape bærekraftighet og se på hele bildet.

Skrevet av Tori Kirkebø, medlem av Spires handelsutvalg