Verdens fattige trenger ikke økonomisk vekst

Foto: FrankOWeaver/Wikimedia

Tekst: Mari Gjengedal Twitter: @MariGjengedal
 - At økonomisk vekst skal være løsningen for å utrydde fattigdom, er et mantra som blir gjentatt til det kjedsommelige. Jeg utfordrer deg til å stille spørsmål ved denne vedtatte sannheten, skriver Mari Gjengedal i dette innlegget.

Dette innlegget var på trykk i avisen Vårt Land den 15. mars.
De økonomiske forskjellene i verden er enorme. Noen land er ekstremt rike mens andre land er ekstremt fattige. Forskjellene er også store innad land. "Utviklingsland trenger økonomisk vekst», sier man, og påstanden godtas uten spørsmål.

Selvsagt trenger de fattige bedre levevilkår, og dagens ulikheter er et grovt overtramp på grunnleggende menneskerettigheter. Men trenger egentlig verden samlet sett økonomisk vekst? Eller trenger vi snarere en bedre fordeling av de ressursene vi allerede har?

Oxfam kom nylig ut med rapporten "Working for the Few", som tar for seg den store globale økonomiske ulikheten. Her står det at verdens rikeste 1 prosent eier svimlende 110 billioner dollar, og at de rikeste 85 menneskene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. Tenk litt på det: 85 små folk - ikke flere enn du får plass til i et middels stort rom - eier like mye som rundt 3,6 milliarder mennesker. Man burde forventet globalt masseopprør og sinte mennesker i gatene, men foreløpig lar verdenssamfunnet urettferdigheten gå forbi i påfallende stillhet. Imens gnir de superrike seg i hendene.

Forskjellene øker. 7 av 10 mennesker bor i land hvor ulikhetene har økt i løpet av de siste 30 årene. En svært liten andel av befolkningen gjør et enormt innhugg i den nasjonale inntekten. Riktignok kommer stadig flere mennesker seg ut av fattigdom, men mens som de fattige blir litt rikere, blir de rike veldig mye rikere. Den samlede pengekaken blir større, men inntektsgapet øker likevel.

Ulikhet skaper ustabile økonomier og en politikk som favoriserer dem som er rike fra før. Stadig flere mennesker får stadig mindre innflytelse, og folk får mistillit til politikere og samfunnsstrukturer. Ulikheten rører også ved de grunnleggende verdiene i oss: kan man kombinere vanvittige økonomiske forskjeller med ønsket om et solidarisk og ivaretagende samfunn? Svaret burde være nei. Dette er også grunnen til at jeg ikke godtar imperativet om at økonomisk vekst er det eneste riktige. Vi ser nemlig at veksten ikke havner hos dem som trenger det mest.

Tenk om vi fordelte de enorme pengesummene på en mer rettferdig måte. Tenk hvor mange mennesker som kunne forbedret sine liv hvis vi turte å innføre tiltak for omfordeling av de pengene vi allerede har. Vi har mer enn nok i verden til at alle skal kunne møte sine menneskelige behov. For eksempel er det blitt utregnet at én årsinntekt fra de 100 rikeste milliardærene i verden kunne avskaffe verdens fattigdom. Fire ganger. Ja, du leste riktig. Det skal ikke mer til enn en relativt liten innsats fra ganske få mennesker for å sørge for at alle har det de trenger for et godt liv. Det er så enkelt, men så vanskelig.

Er det da noen selvfølgelighet at de rike skal bli rikere? Må vi godta denne skjevfordelingen? Selvfølgelig ikke. Det er behov for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, noe som krever tiltak for omfordeling nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger rettferdige skatter, rettferdige lønninger, avskaffing av skatteparadiser, åpenhet om investeringer, bedre etiske handelsregler, skattelegging på finansielle transaksjoner, en progressiv velferdspolitikk og reelle demokratiske påvirkningsmuligheter for alle.
Det er hva verdens fattige trenger.

Mari Gjengedal, leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire