Verdens fremste sjømatnasjon?

I løpet av kort tid legger Regjeringen fram ei stortingsmelding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Natur og Ungdom og Spire har store forventinger til innholdet i denne meldinga.

Kysten vår er fantastisk, det samme er ressursene langs kysten. Hvert eneste år vandrer torsken fra Barentshavet, og nedover mot Lofoten for å gyte. Så svømmer ungfisken tilbake for å vokse seg stor. Fiskeriressursene er heldigvis fornybare, men skal de vare evig må de forvaltes godt. Fisk er vår tredje største eksportartikkel, og en viktig bærebjelke i lokalsamfunn langs hele kysten.

Verdens fremste sjømatnasjon må sikre den miljøvennlige kystflåten, og kreve at trålerne og oppdrettsnæringa ikke ødelegger miljøet i havet og i elvene. Det er også viktig at fisken fortsetter å tilhøre fellesskapet både i Norge og i verden.

Et miljøvennlig kystfiske
Kystfiske representerer en bærekraftig måte å forvalte ressursene på. En sjark eller linebåt bruker mindre energi enn en stor tråler på å fiske den samme fiskemengden. Når fisken selv svømmer inn til kysten, og kan fiskes uten lang transport og den energikrevende prosessen med å dra en trålpose langs havbunnen, trengs mindre drivstoff. Helt fersk fisk kan leveres til landanleggene.

Bunntrålere som sleper store trålposer langs havbunnen har dramatiske konsekvenser for livet på havbunnen. Korallrevene, som er viktige yngle- og oppvekstplasser for fisk, dras med, og en ørken står igjen på havbunnen.

Fellesskapets ressurs
Verdens hav og fiskeressurser har tradisjonelt tilhørt fellesskapet, og blitt utnyttet til beste for kystbefolkningen. I Norge, som i mange andre land, har fisket tradisjonelt vært drevet av mindre båter som fisker langs kysten. Fisk er, og må også for framtida være, fellesskapets ressurser. Dette forventer vi at stadfestes i Sjømatmeldinga.

For å opprettholde kystfisket, må det fortsette å være et tak på hvor mange fiskekvoter man kan samle på en båt. Kvotene bør i hovedsak tilhøre båten, for å hindre at få aktører får rett til fellesskapets ressurser. Trålerne som fisker langs kysten må ha plikt til å levere fisk til industrianleggene, slik begrunnelsen for å tillate trålfiske i Norge opprinnelig var. Kystfiskerne er avhengig av å ha kort vei til landanleggene. Da kan vi ikke risikere at de legges ned fordi Røkke og andre store tråleiere heller sender fisken til Kina.

Et internasjonalt ansvar
Den norske modellen for forvaltning av fiskeriressursene sikrer en demokratisk prosess og lokal forvaltning. Dette bør spres til resten av verden. Fisk er etter hvert ikke bare fisk, men store penger. Oppdrettsnæringens interesser har i stor grad fått styre norsk utenrikspolitikk, og hindrer fattige lands handlingsrom.

Det må være et krav til norske handelsavtaler at de skal tilrettelegge for demokratisk forvaltning av lokale fiskeressurser i de landene vi handler med. Skal Namibia kunne bygge et bærekraftig fiske, og gi befolkningen som bor langs kysten muligheten til å fø seg selv, kan ikke norske handelsinteresser legge opp til det motsatte. Norge må legge til rette for dette i handelsavtaler med andre land.

Havet kan ikke privatiseres, men må forvaltes til det beste for fellesskapet og for generasjonene som kommer etter oss. Norge må internasjonalt arbeide mot privatiseringen av marine ressurser. Utenfor Afrika konkurrerer utenlandske trålflåter om å overfiske ressursene. Samtidig mister lokale kystfiskere retten til å ta i bruk egne havområder. Norge kan ikke bidra til dette.

Petroleumsfrie fiskeriområder
Vi må også ta vare på havområdene fisken lever i. Derfor må de viktigste fiskeområdene forbli vernet mot oljevirksomhet. Fisk er en fornybar og miljøvennlig ressurs, som må prioriteres foran oljeindustrien. I Lofoten melder fiskerne om store problemer under oljeselskapenes seismikkskyting og konsekvensene av et oljesøl vil være katastrofale. Skal man forvalte fisken godt bør man lytte til fiskerne.

Ei bærekraftig oppdrettsnæring
Ei bærekraftig norsk oppdrettsnæring bruker norske ressurser til å produsere fiskefôr, og ikke fisk som kunne vært brukt som mat for mennesker i andre deler av verden. Norsk oppdrett kan ikke baseres på fiskeressurser tatt fra andre lands matfat, og å erstatte dette med kraftfôr fra jordbruk basert på store monokulturer i andre land er heller ingen miljøvennlig løsning.

Norge kan ikke fortsette å øke mengden fisk i oppdrettsanleggene uten å la bærekraft være en forutsetning. Råd fra faglige instanser som Havforskningsinstituttet må veie tungt. Norge bør gå i bresjen for at verdens havområder forvaltes på en bærekraftig måte.

Stortingsmeldinga om Norge som sjømatnasjon må ta hensyn til kystfisket, fellesskapet og vårt internasjonale ansvar. Slik kan vi bli et forbilde for resten av verden. Verdens fremste sjømatnasjon må forvalte havressursene på en bærekraftig måte.

Harald Sakarias Hansen, leder i Spire
Arnstein Vestre, 2. nestleder i Natur og Ungdom
Denne artikkelen stod på trykk i Nationen 9.2.2013