Urbanisering blir ofte omtalt som en av vårt århundres mest transformative trender. Måten norsk bistands- og utviklingspolitikk er organisert i dag, demonstrerer at Norge ikke forstår betydningen av dette.
Det er i byer mesteparten av verdensøkonomien og den globale befolkningsveksten finner sted. Spesielt fremtredende er urbaniseringen i det globale sør, som står for 90 prosent av befolkningsveksten, og hvor vi finner mesteparten av megabyene - byer med over 10 millioner innbyggere.
I følge Verdensbanken og IMF representerer urbaniseringen en gyllen mulighet for fattigdomsreduksjon og økonomisk og sosial utvikling både i byene og på landsbygda, dersom det håndteres riktig. Imidlertid har man i takt med urbaniseringen i det globale sør sett en økning av andelen fattige i urbane områder.

Utfordringene som den fattige urbane klassen er utsatt for er mange, og spesielt sårbare er de 1 milliard menneskene som bor i uformelle bosettinger i byer. Dette innebærer blant annet manglende tilgang til vann og sanitæranlegg, lav og i mange tilfeller farlig standard på boliger, kriminalitet og sikkerhetstrusler, forurensing og avfallsproblematikk, og en særlig sårbarhet overfor klimaendringer. Dette forsterkes videre av lavinntektsgruppers manglende mulighet for å få stemmene sine hørt, og til å påvirke lokale og statlige myndigheter.
Dette er altså både et demokratisk, fattigdoms- og klimaproblem, som Norge må ta tak i gjennom urban bistand. Dessverre er dette neglisjert i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norge har ingen politikk på dette området, og svært lite av bistandspengene går til sosial og økonomisk utvikling i byer. Dette er del av en større internasjonal tendens, hvor urban fattigdom systematisk utelates. Tall fra World Watch Institute viser at kun 4 prosent av all statlig bistand fra perioden 1970-2007 gikk til urban utviklingsbistand, og at svært få bilaterale bistandsorganisasjoner hadde noen form for urbane boligprosjekter eller programmer rettet mot byer overhodet. I tillegg har Norge de siste årene drastisk kuttet sin støtte til FNs bosettingsprorgam, som er FNs fremste organ på urbane spørsmål.

Spire mener:
● Norge må øke sin utviklingsbistand på tiltak rettet mot byer og urbane bosettinger
● Styrke støtten til FNs bosettningsprogram og andre tilsvarende organisasjoner
● Utvikle en urban utenriks- og utviklingspolitikk som er i tråd med FNs bærekraftsmål og the New Urban Agenda
● Norge må jobbe på internasjonalt nivå for å utvikle indikatorer som kan måle behov og resultater for urban bistand