WTO-systemet har mange svakheter, men en fordel er at land kan gå sammen i koalisjoner, noe som har styrket fattige og små lands forhandlingsmakt betydelig. I bilaterale og regionale forhandlinger finnes ikke den muligheten, og det blir vanskelig for små og fattige land å stå imot krav fra de rike landene.

Bilaterale handelsavtaler
Bilaterale og regionale handelsavtaler har blitt stadig mer dominerende i verdenshandelen. Selv om mange jublet og kalte det en seier for det multilaterale handelssystemet da “Bali-pakken” ble vedtatt i desember 2013, har forhandlinger innenfor WTO stått mer eller mindre stille siden 2001. Stadig flere land inngår derfor regionale eller bilaterale handelsavtaler, og de er blitt en viktig del av det globale handelsregelverket. Et av problemene som følger av slike frihandelsavtaler er at disse ofte har sterkere føringer og høyere krav enn de multilaterale, noe som fører til økt mulighet til å sette fortjeneste fremfor velferd, arbeidsrettigheter og miljø - det skaper asymmetriske maktforhold. WTO-systemet har mange svakheter, men en fordel er at land kan gå sammen i koalisjoner, noe som har styrket fattige og små lands forhandlingsmakt betydelig. I Bilaterale forhandlinger finnes ikke den muligheten og det blir vanskelig for små og fattige land å stå i mot krav fra de rike landene. WTO-regelverket anerkjenner delvis at rike og fattige land har ulike behov ved å gi utviklingsland spesielle preferanser. Disse hensynene tar sjeldent bilaterale handelsavtaler.
Norge forhandler de fleste avtalene sine sammen med EFTA, organisasjonen for de europeiske landene som ikke er med i EU. Det betyr at vi forhandler sammen med Sveits, et land med sterke interesser innenfor finansielle tjenester og farmasøytisk industri. Et problem med de norske bilaterale handelsavtalene er at de er udemokratiske - vi som sivilsamfunnsorganisasjoner har ingen mulighet til å kommentere eller lese avtalene før de er ferdig utviklet. Det har heller ikke Stortinget, de får en ferdigforhandlet avtale og må si ja eller nei til den uten å kunne endre innholdet i avtalen. Spire krever innsyn i bilaterale handelsavtaler som forhandles frem av Norge.
​
Bilaterale investeringsavtaler (BITs)
BITs er bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler som beskytter internasjonale investorer i møte med utenlandske myndigheter. Disse avtalene etablerer i korte trekk et juridisk rammeverk for private investeringer som selskaper og personer fra stat A utfører i stat B. En aktørs hovedformål med å inngå investeringsavtaler er å beskytte eget næringslivs investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil. BITs omfatter således en form for direkte utenlandsinvestering som utvider private investorers mulighet til å saksøke stater for tapte inntekter.
Gjennom BITs søker man ofte å unngå at investorene pålegges ytelseskrav (performance requirements), som for eksempel krav om teknologioverføring eller om nasjonal eierandel i investeringene. Videre er det vanlig å inkludere en klausul om at tvister mellom stater og investorer skal løses i Verdensbankens tvisteløsningsordning (ICSID). Og det er nettopp dette som er det mest kontroversielle elementet i BITs. Denne tvisterettsmekanismen gir utenlandske investorer mulighet til å saksøke staten de opererer i utenfor de nasjonale rettssystemene. Stater kan blant annet bli saksøkt for å innføre miljø- og arbeidsreguleringer som skader investorens forventede profitt. Tribunalet som avgjør sakene består av tre forretningsadvokater som står fritt til å tolke BITsene, og det er ikke mulig å anke disses avgjørelser. Dette kan føre til at stater tvinges til å betale investorer milliardbeløp i erstatning for nasjonale arbeids- eller miljøreguleringer som kan ramme investorens fremtidige profitt negativt.
Spire mener det er bekymringsverdig at antallet BITS fortsetter å øke, etter den særlige veksten på 1990-tallet. Bilaterale avtaler har en iboende asymmetri som rammer fattige og svake stater hardest, og med investor-stat-tvistemekanismene står de samme statene enda mer maktesløse. Selv om multilaterale avtaler ikke kan sies å utgjøre et ideelt handelssystem mener Spire det bedre å nå løsninger og avtaler sammen fremfor at prosessen fragmenteres og de sterkeste partene får bestemme.
Spire er skeptiske til BITs og spesielt tvisterettsmekanismen, da det medfører at nasjonale myndigheter ikke har mulighet til å regulere nasjonale forhold på den måten de måtte ønske – særlig med tanke på innstramminger i miljø- og arbeidsmiljølovgivning. Spire mener investorer ikke bør blande seg inn i nasjonal politikk og innskrenke det politiske handlingsrommet, men heller respektere menneskerettighetene og miljøet i tillegg til å bidra til økonomisk utvikling.