Takk for maten - En videoserie om bærekraftige og rettferdige matsystemer
Maten vi spiser er mer enn den ferdig prosesserte råvaren som havner på tallerkenen vår. Den er et produkt av mange menneskers arbeid, avgjørelser og makt, sammen med viktige naturressurser som jord, frø, sollys og vann.
Selv om det produseres nok mat i verden i dag, lever fortsatt nesten 900 millioner mennesker i sult, og enda flere i matusikkerhet. Verden er preget av enorm, og økende ulikhet. Det produseres nok mat, men vi har et fordelingsproblem. I tillegg er det store utfordringer når det kommer til klima og bærekraft.
I denne videoserien på åtte episoder skal vi svare på hva et matsystem er, hvordan verdikjeden for mat fungerer, hvordan internasjonale handelsavtaler påvirker matpolitikken vår, og hvordan fokus på matsuverenitet og solidaritet kan skape mer bærekraftige og rettferdige matsystem.
Selv om det produseres nok mat i verden i dag, lever fortsatt nesten 900 millioner mennesker i sult, og enda flere i matusikkerhet. Verden er preget av enorm, og økende ulikhet. Det produseres nok mat, men vi har et fordelingsproblem. I tillegg er det store utfordringer når det kommer til klima og bærekraft.
I denne videoserien på åtte episoder skal vi svare på hva et matsystem er, hvordan verdikjeden for mat fungerer, hvordan internasjonale handelsavtaler påvirker matpolitikken vår, og hvordan fokus på matsuverenitet og solidaritet kan skape mer bærekraftige og rettferdige matsystem.
Video 1: Hva er et matsystem?
Begrepet matsystem har blitt vanlig å bruke de siste årene. I 2021 arrangerte FN et eget toppmøte dedikert til temaet. Et matsystem kan defineres på ulike måter, men det er vanlig å ta utgangspunkt i en verdikjede fra produsent til forbruker, som avhenger av sysselsetting i verdikjeden og et marked for mat.
Matsystemet påvirkes også av politiske og økonomiske avgjørelser, vitenskap, klima og økologi og helse for dyr og mennesker. Ifølge denne definisjonen av et matsystem, er målet matsikkerhet.
Matsikkerhet er når alle mennesker til enhver tid har fysisk, sosial og økonomisk tilgang til tilstrekkelig trygg og næringsrik mat. Det vil si at de har et fullgodt kosthold som tilfredsstiller deres ernæringsmessige behov og matvarepreferanser som grunnlag for et aktivt liv med god helse
-FAO, 2012
-FAO, 2012
Figur: Forklaring på hvordan et matsystem ser ut, basert på von Braun et al. (2021)
Et bærekraftig matsystem gir matsikkerhet og ernæring for alle på en måte som sikrer at økonomiske, sosiale og miljømessige krav blir nådd, uten at det går på bekostning av kommende generasjoners matsikkerhet.
Et bærekraftig matsystem gir matsikkerhet og ernæring for alle på en måte som sikrer at økonomiske, sosiale og miljømessige krav blir nådd, uten at det går på bekostning av kommende generasjoners matsikkerhet.
Video 2: Bondens situasjon
En av de viktigste aktørene innenfor matsystemet er bonden. Bonden presses av et økende ustabilt og uforutsigbart klima, naturendringer, press på hvordan jorda skal brukes og krav om å produsere trygg og god mat på en bærekraftig måte. Samtidig er det flere og flere gårder som legges ned, og bønder som sliter fordi de ikke får betalt godt nok sammenligna med andre i samfunnet.
Grytten-utvalget kom i 2022 med en rapport, etter å ha fått i oppgave fra regjeringen å regne ut hvor mye en bonde tjener i året. Det viste seg å være veldig vanskelig å regne ut, men de kom fram til at gjennomsnittsinntekten til en bonde er 212.000 kr. Fattigdomsgrensen var 281.000 kr, så bønder i Norge tjener i snitt godt under det. I dag mottar de fleste bønder subsidier fra staten basert på det produktet de leverer, i tillegg til en liten sum fra salget av varen. Det diskuteres både hvordan man skal måle inntekten til bønder og hvordan man skal sikre en opptrappingsplan, for å sikre at bønder skal tjene på nivå med andre lønnstakere.
I Norge driver de aller fleste det man kaller familiebruk. De fleste gårder er relativt små, og drives basert på ressursgrunnlaget på gården. Men når flere gårder legges ned, blir flere og flere gårder større, og de som blir store og kan investere i ny teknologi får fordeler og man får stordriftsfordeler. Den økende teknologiutviklinga og presset for å investere kalles ofte “jordbrukets tredemølle”. Når de første som investerer i ny teknologi, produserer maten litt mer effektivt, skrus farta på tredemølla opp, og andre produsenter presses til å sette opp farta.
I flere land i verden, er jordbruket i mye større grad industrialisert. Husdyr i store innhegninger mates med kraftfôr, som ofte er dyrka på god matjord, og blir frakta over enorme avstander, jorda eies av stadig færre mennesker, som leier arbeidskraft til å jobbe. Maten produseres effektivt og billig, men det har ofte store konsekvenser for natur og miljø.
Skal matsystemet bli bærekraftig og rettferdig, må matprodusenters behov og rettigheter følges opp, særlig småbønder. Bønder bør få støtte for bærekraftig forvaltning av jorda og arealet.
I Norge driver de aller fleste det man kaller familiebruk. De fleste gårder er relativt små, og drives basert på ressursgrunnlaget på gården. Men når flere gårder legges ned, blir flere og flere gårder større, og de som blir store og kan investere i ny teknologi får fordeler og man får stordriftsfordeler. Den økende teknologiutviklinga og presset for å investere kalles ofte “jordbrukets tredemølle”. Når de første som investerer i ny teknologi, produserer maten litt mer effektivt, skrus farta på tredemølla opp, og andre produsenter presses til å sette opp farta.
I flere land i verden, er jordbruket i mye større grad industrialisert. Husdyr i store innhegninger mates med kraftfôr, som ofte er dyrka på god matjord, og blir frakta over enorme avstander, jorda eies av stadig færre mennesker, som leier arbeidskraft til å jobbe. Maten produseres effektivt og billig, men det har ofte store konsekvenser for natur og miljø.
Skal matsystemet bli bærekraftig og rettferdig, må matprodusenters behov og rettigheter følges opp, særlig småbønder. Bønder bør få støtte for bærekraftig forvaltning av jorda og arealet.
Video 3: Verdikjeder for mat i Norge
Hvilke aktører håndterer maten vår fra den drar fra gården til den kommer i butikken? Dette kommer frem i verdikjeden for mat.
Nasjonalt produseres råvaren hos bonden, før den sendes til foredling. Tine, Nortura og Felleskjøpet har mottaksplikt, som vil si at de må motta eller hente råvaren fra bonden. Bonden kan også selge til andre aktører som Gartnerhallen, Bama, Q-meieriene eller Fatland. Disse aktørene foredler maten, også transporteres maten videre til matvarekjedene, Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop som selger maten videre til forbruker.
Dagligvarekjedene i Norge har omtrent monopol på det norske markedet med 97 % av markedsandelene. I tillegg har dagligvarekjedene i økende grad makt nedover i verdikjeden - det man kaller vertikal integrasjon, der de eier transportleddet, som Norgesgruppens Asko, og foredlingsaktører, som Rema 1000s slakteri Norsk Kylling. Flere har egne merkevarer (EMV), som for eksempel Norgesgruppens First Price og Eldorado, Rema 1000s Norsk Kylling eller Coops Änglamark, og dagligvarekjedene har stor makt i å bestemme sluttsummen på kassalappen.
I tillegg importerer Norge omtrent 60 % av maten, som betyr at det meste av maten inngår i globale verdikjeder, der enda større aktører har makt i matsystemet.
I tillegg importerer Norge omtrent 60 % av maten, som betyr at det meste av maten inngår i globale verdikjeder, der enda større aktører har makt i matsystemet.
Video 4: Verdikjeder i Malawi
Gjennom Spires utvekslingsprogram, Solidarity Exchange for Environment and Development (SEED), har deltakere lært om landbruk og klima i Malawi. 20 prosent av Malawi lever i ekstrem matusikkerhet samtidig som rundt 80 prosent av befolkningen arbeider i landbruket. Det meste av landbruket er familiebasert - som i Norge. Bøndene har derimot ikke like sterke kooperativer, og har ikke like god tilgang til verdikjeden som i Norge.
På grunn av Malawis økonomiske situasjon med høy gjeld og mangel på internasjonal valuta er prisene på innsatsfaktorer og drivstoff veldig høye. Dette gjør det nærmest umulig for bønder å kunne finne transport til seg selv og varene sine for å komme seg på et marked. Mye mat går tapt fordi det er fysisk umulig å komme seg et sted for å selge det, samtidig som flere millioner lever i matusikkerhet. Dette gjør at bønder blir utsatt for å bli utnyttet av mellommenn som i flere tilfeller tvinger bønder til å selge til lavere pris. Mellommennene selger varene videre på lokale markeder.
Det trengs en lisens for å kunne eksportere råvarer, dette kan være dyrt og vanskelig å få tak i, noen bønder velger da å smugle grønnsaker over til nabolandene for å kunne selge det.
Mangelen på markedstilgang reflekterer den globale økonomiske ulikheten og utnyttelsen som et resultat av dagens økonomiske system.
Videre lesing:
spireorg.no/uploads/1/2/7/6/127694377/seed_report_2023_climate_justice_for_malawi_compressed.pdf
På grunn av Malawis økonomiske situasjon med høy gjeld og mangel på internasjonal valuta er prisene på innsatsfaktorer og drivstoff veldig høye. Dette gjør det nærmest umulig for bønder å kunne finne transport til seg selv og varene sine for å komme seg på et marked. Mye mat går tapt fordi det er fysisk umulig å komme seg et sted for å selge det, samtidig som flere millioner lever i matusikkerhet. Dette gjør at bønder blir utsatt for å bli utnyttet av mellommenn som i flere tilfeller tvinger bønder til å selge til lavere pris. Mellommennene selger varene videre på lokale markeder.
Det trengs en lisens for å kunne eksportere råvarer, dette kan være dyrt og vanskelig å få tak i, noen bønder velger da å smugle grønnsaker over til nabolandene for å kunne selge det.
Mangelen på markedstilgang reflekterer den globale økonomiske ulikheten og utnyttelsen som et resultat av dagens økonomiske system.
Videre lesing:
spireorg.no/uploads/1/2/7/6/127694377/seed_report_2023_climate_justice_for_malawi_compressed.pdf
Video 5: Handel
Det lokale matsystemet blir påvirket av globale prosesser, og internasjonale handelsavtaler. Handelsavtalene setter rammer for hva hver enkelt stat kan gjøre og ikke gjøre. Eksisterende maktforhold mellom stater gjør at det nesten er umulig for noen stater å gjennomføre matpolitikk som sikrer tilstrekkelig, trygg og god mat til landets befolkning.
I dag ser vi også at den internasjonale handelen med mat ofte blir styrt av rike lands interesser, mens de fattigste landene ikke får muligheten til å bygge opp sin egen industri. Verdens handelsorganisasjon kunne vært en arena for å skape rettferdige og demokratiske handelsavtaler, men vi ser en enorm skjevfordeling av makt som bidrar til å styrke allerede eksisterende maktstrukturer i den globale handelen hvor rike tjener på bekostning av fattige land.
Et av aspektene som har satt føringer for politikken i en del land i det globale Sør er strukturtilpasningsprogrammer. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) satte i 1980-åra strukturtilpasningsprogrammer som betingelse for en del av sine utlån og for gjeldsslette, i en periode da nesten alle utviklingsland var i dyp gjeldskrise.
Kort oppsummert vil det si at for å få lån, måtte utviklingsland gjennomføre krav som ble satt av rike land for å begrense sine statlige utgifter. Strukturtilpasningene hadde høye sosiale kostnader, blant annet ved masseoppsigelser av offentlig ansatte, reduserte offentlige tjenester, svekket inntekt for bønder og høyere priser på forbruksvarer.
Videre lesing
https://www.spireorg.no/maktovermaten-tekster/matsuverenitet-og-internasjonal-handel
I dag ser vi også at den internasjonale handelen med mat ofte blir styrt av rike lands interesser, mens de fattigste landene ikke får muligheten til å bygge opp sin egen industri. Verdens handelsorganisasjon kunne vært en arena for å skape rettferdige og demokratiske handelsavtaler, men vi ser en enorm skjevfordeling av makt som bidrar til å styrke allerede eksisterende maktstrukturer i den globale handelen hvor rike tjener på bekostning av fattige land.
Et av aspektene som har satt føringer for politikken i en del land i det globale Sør er strukturtilpasningsprogrammer. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) satte i 1980-åra strukturtilpasningsprogrammer som betingelse for en del av sine utlån og for gjeldsslette, i en periode da nesten alle utviklingsland var i dyp gjeldskrise.
Kort oppsummert vil det si at for å få lån, måtte utviklingsland gjennomføre krav som ble satt av rike land for å begrense sine statlige utgifter. Strukturtilpasningene hadde høye sosiale kostnader, blant annet ved masseoppsigelser av offentlig ansatte, reduserte offentlige tjenester, svekket inntekt for bønder og høyere priser på forbruksvarer.
Videre lesing
https://www.spireorg.no/maktovermaten-tekster/matsuverenitet-og-internasjonal-handel
Video 6: Sjølforsyning
Sjølforsyning handler om et lands evne til å produsere nok mat til egen befolkning. Norge har (en av) verdens laveste selvforsyningsgrader, som betyr at vi er avhengige av å importere mat fra andre land. NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, beregner sjølforsyningsgraden her: Selvforsyningsgrad og engrosforbruk - Nibio. Sjølforsyningsgraden beregnes på ulike måter. Den vanligste er å summere produksjonen i Norge og trekke fra eksport og så dele det på forbruket av mat. Vi har store fiskeressurser i Norge, men mye av dette blir eksportert og telles da ikke med i selvforsyningsgraden. NIBIO beregner også sjølforsyning korrigert for import av fôr, hvor de trekker fra andelen med fôr som importeres til husdyr i Norge. I 2022 beregnes selvforsyningsgraden til 46,8 %, mens korrigert for import av fôr ligger den på ca 40 %.
At Norge øker sin sjølforsyningsgrad er også viktig i solidaritet med andre land. I dag beslaglegger Norge store areal og ressurser i andre land for at de skal produsere mat til mennesker og dyr i Norge. Vi må ha en politikk som gjør det lønnsomt å produsere mat i Norge på norske ressurser.
Spire mener, sammen med flere organisasjoner, at sjølforsyningsgraden i Norge (korrigert for import av fôr) bør økes til minst 50 % innen 2026.
Videre lesing:
Makt over maten - lokal matproduksjon løser globale problemer - Spire (spireorg.no)
Selvforsyningshefte fra Alliansen ny landbrukspolitikk
50 % sjølforsyning innen 2026 fra Norges Bonde og Småbrukarlag
Selvforsyningsgrad og engrosforbruk - Nibio
At Norge øker sin sjølforsyningsgrad er også viktig i solidaritet med andre land. I dag beslaglegger Norge store areal og ressurser i andre land for at de skal produsere mat til mennesker og dyr i Norge. Vi må ha en politikk som gjør det lønnsomt å produsere mat i Norge på norske ressurser.
Spire mener, sammen med flere organisasjoner, at sjølforsyningsgraden i Norge (korrigert for import av fôr) bør økes til minst 50 % innen 2026.
Videre lesing:
Makt over maten - lokal matproduksjon løser globale problemer - Spire (spireorg.no)
Selvforsyningshefte fra Alliansen ny landbrukspolitikk
50 % sjølforsyning innen 2026 fra Norges Bonde og Småbrukarlag
Selvforsyningsgrad og engrosforbruk - Nibio
Video 7: Matsuverenitet og solidaritet
Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Dette kan være en motvekt til dagens industrialiserte landbruk, hvor få mektige aktører i stor grad styrer matsystemet, og ofte på en måte som forsterker urettferdighet og uten å ta hensyn til naturen.
Å kjempe for matsuverenitet innebærer å støtte småskala bønder og fiskere rundt om i verden, både politisk og økonomisk. Dette kan også ha positive virkninger på arbeidsmuligheter, mangfold, levende jordbruk og lokalsamfunn. Det kan også innebære å styrke bønders rettigheter, og jobbe for en omlegging av maktstrukturene i matsystemet. Vi kan bidra til matsuverenitet i andre land både gjennom å føre en rettferdig handelspolitikk, gjennom bistand, i tillegg til å øke nasjonal selvforsyning.
Politikken Norge fører globalt bør være samstemt. Bistandspolitikken kjemper for matsuverenitet for flere land, samtidig som handelspolitikken legger til rette for mer global handel av mat. Samtidig som Norge øker sin selvforsyningsgrad, må Norge kjempe for rettighetene til andre land for å gjøre det samme.
Videre lesing:
matsuverenitet - Spire (spireorg.no)
Video 8: Takk for maten!
Det dominerende matsystemet byr på store utfordringer, og blir i økende grad drevet for profitt av få mennesker. Mat er noe alle trenger, og hvordan maten blir produsert og fordelt er noe som angår alle “matspisende individer”, og matpolitikken bør demokratiseres.
Sammen kan vi påvirke politikk, spre informasjon og snakke sammen om hvordan matsystemet kan bli rettferdig og bærekraftig, og ta makta over maten.
Sammen kan vi påvirke politikk, spre informasjon og snakke sammen om hvordan matsystemet kan bli rettferdig og bærekraftig, og ta makta over maten.