Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2020. 

Biodrivstoff er drivstoff produsert av biologisk materiale. Konvensjonelt biodrivstoff, også kalt førstegenerasjons biodrivstoff, består av bioetanol og biodiesel, som henholdsvis produseres av stivelsesrike jordbruksvekster som sukkerrør, mais, hvete og poteter, og av oljebaserte råvarer som raps, soya og palmeolje. Avansert biodrivstoff, også kalt andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff, bruker råstoff som hverken er mat eller som konkurrerer med matproduksjon. Eksempler er cellulose fra trevirke, jordbruksavfall og tare. Dessverre er avansert biodrivstoff fortsatt i utviklingsfasen, det som produseres er oftest fra jordbruksavfall. Per i dag står disse for en svært liten del av biodrivstoffproduksjonen.

Det er lite av dagens biodrivstoff som produseres i Norge, mesteparten importeres fra varmere strøk, hvor det er klima for å dyrke eksempelvis mais, soya og oljepalmer. Produksjon av konvensjonelt biodrivstoff konkurrerer med matproduksjon, om jord og om vann. Dette har svært negative konsekvenser for matsikkerheten i utviklingsland, og hadde mye av skylden for den kraftige økningen i matvarepriser i 2008, selv om økte oljepriser, tørke og spekulasjon også spilte en rolle. Bruken av biodrivstoff kobler matvareprisene og oljeprisen sammen på en uheldig måte. Prisstigninger på olje fører til en økning i biodrivstoffprisen, som igjen fører til økte matvarepriser. Oljeprisen er generelt svært utsatt både for spekulative og realpolitiske svingninger, og disse svingningene blir nå altså overført til matvareprisene. Sterke prissvingninger er spesielt alvorlig for urbane fattige som bruker en stor andel av inntekten sin på mat, og for småbønder som er avhengige av stabile produksjonsforhold.

Biodrivstoff er både en indirekte og direkte pådriver av store landinvesteringer som kan føre til landran. Indirekte bidrar biodrivstoff til det globale kappløpet om jord ved å drive opp matvareprisene. Biodrivstoff bidrar også til landinvesteringer direkte ved at en stor andel av prosjektene produserer biodrivstoff for eksport til EU. Ikke alle landinvesteringer innebærer landran. Forkjempere for landinvesteringer hevder at de tar med seg kapital og jordbruksteknikker som forbedrer produktiviteten i landbruket og at dette skaper arbeidsplasser for lokalbefolkningen og skatteinntekter for myndighetene. Økt matproduksjon kan også føre til bedre matsikkerhet. Noen hevder også at Afrika er fullt av marginaliserte jordområder der selskaper kan etablere produksjon uten å fordrive småbønder. Det er imidlertid flere problemer med disse argumentene.

Påstander om marginaliserte landområder i Afrika er særdeles overdrevne, ofte er de såkalte marginaliserte områdene i bruk, både av småbønder og nomader. Landinvestorer velger heller ikke å investere i marginale områder. De mest fruktbare områdene er de mest attraktive, og det er også de som er tettest befolket av småbønder. Storskala plantasjedrift kan muligens skape noen arbeidsplasser, men som regel er det arbeidere utenfor lokalsamfunnet som får jobbene. Mens storskala jordbruk er kapitalintensivt, er småskala jordbruk arbeidsintensivt og krever flere arbeidere per hektar. Flere jobber går dermed tapt i storskala jordbruk enn dem som skapes.

Landinvesteringer inkluderer også bruken av grunnvann, noe som sjeldent er tatt hensyn til når avtalene om landovertakelse inngås. Landinvestorene har ofte ikke noen grense på hvor mye vann de kan bruke. Overforbruk av vann har negative konsekvenser langt utover jordområdene som er overtatt, for eksempel for lokalt drikkevann og jordbruksproduksjon. Sist, men ikke minst er skatteinntektene ofte ikke hva myndighetene hadde håpet på. Afrikanske land var i en periode desperate etter å tiltrekke seg landinvestorer og tilbød svært gunstige skattebetingelser. Kombinert med bruken av skatteparadis har skatteinntekter fra landinvesteringer vært skuffende. Ikke minst har mange av prosjektene kun vært av spekulativ karakter, og førte dermed aldri til økt produksjon eller økte skatteinntekter. Mislykkede prosjekter er en dobbel tragedie; småbønder blir drevet fra jorda, uten at de positive konsekvensene en utenlandsinvestering kan generere, blir realisert.

Politisk støtte til produksjon av biodrivstoff var i utgangspunktet en sympatisk idé for å redusere klimagassutslipp. Dessverre er de negative effektene på matsikkerhet større enn den forventende klimagevinsten. Det stilles også spørsmålstegn ved den reelle klimaeffekten av konvensjonelt biodrivstoff. Årsaken er at produksjon av biodrivstoff generelt baseres på storskala plantasjedrift med høyt forbruk av energi og innsatsfaktorer.

Biodrivstoff må ikke bli en hvilepute for vestlige politikere og forbrukere – vi må fortsatt redusere det generelle energiforbruket vårt.


SPIRE KREVER AT:

• Produksjon av konvensjonelt biodrivstoff som konkurrerer med matproduksjon må elimineres

• Norsk biodrivstoff som brukes i for eksempel kollektivtrafikksektoren, må være avansert biodrivstoff, f.eks. laget av matavfall.

• Matavfall må bli omgjort til biogass i de områdene hvor det ikke er etablert gode håndteringssystemer av matavfall

​