Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2022.
Retten til bolig er anerkjent internasjonalt gjennom FNs menneskerettighetserklæring. Likevel ser vi at retten til bolig er under press. Verden over presser raskt økende bokostnader lavinntektsgrupper og stadig større deler av middelklassen ut av byene, eller inn i trange og utilfredsstillende boliger. I det globale sør bor svært mange i uformelle bosetninger i byene, i en utrygg bosituasjon uten tilgang på grunnleggende vann- og sanitærtjenester. Tvangsutkastelser og hjemløshet er et utstrakt problem og globalt er 60-70 millioner mennesker kastet ut av sine boliger de siste 20 årene.
Bolig har blitt et stadig mer attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper på det globale markedet, og i mye større skala enn det vi har sett tidligere. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Prisene drives opp, samtidig som folks rett til trygge og stabile boliger svekkes. De fleste større pensjonsfond, inkludert vårt eget Oljefond, bidrar til utviklingen. Oljefondet har blant annet investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser gjennom ekstreme leieøkninger.
I eierlandet Norge skaper prisveksten, kombinert med store skattefordeler til boligeiere, økende ulikhet mellom de utenfor og de innenfor boligmarkedet. I Norge subsidieres boligeiere, samtidig som færre har mulighet til å ta del i de samme fordelene, særlig lavinntektsgrupper og unge. Dette forsterker ulikhetene i samfunnet mellom sosioøkonomiske klasser, og mellom generasjoner. I tillegg har eierpolitikken gitt en historisk høy gjeldsbyrde som også i stor grad bæres av de unge. Samtidig preges leiemarkedet av høye bokostnader, utrygge boforhold med kortsiktige leiekontrakter, og at leietakere har liten innflytelse over eget hjem.
Utbygging av nye, rimelige boliger og prisregulering av eksisterende boliger må aldri skje på bekostning av kvalitet. En økonomisk bærekraftig boligpolitikk for alle skal ikke bety at bokvaliteten forringes, og sosiale og økologiske hensyn som materialvalg, tilgang til grønt- og utearealer, sollys og sosiale møtesteder må være styrende i bolig- og eiendomsutvikling- og forvaltning.
Bolig er en menneskerett, og stater må ta ansvaret for å sikre retten til bolig. Norge kan være et foregangsland i møte med den globale boligkrisa ved å lovfeste retten til bolig. Vi trenger en boligpolitikk som stopper spekulasjon, styrker leieboeres rettigheter og sørger for rimelige boliger som folk har råd til å bo i. Både i Norge og ellers i verden må en forståelse av bolig som en rettighet ligge til grunn for boligpolitikken, og folks rett til trygge hjem må prioriteres over økonomiske interesser.
SPIRE KREVER:
Retten til bolig er anerkjent internasjonalt gjennom FNs menneskerettighetserklæring. Likevel ser vi at retten til bolig er under press. Verden over presser raskt økende bokostnader lavinntektsgrupper og stadig større deler av middelklassen ut av byene, eller inn i trange og utilfredsstillende boliger. I det globale sør bor svært mange i uformelle bosetninger i byene, i en utrygg bosituasjon uten tilgang på grunnleggende vann- og sanitærtjenester. Tvangsutkastelser og hjemløshet er et utstrakt problem og globalt er 60-70 millioner mennesker kastet ut av sine boliger de siste 20 årene.
Bolig har blitt et stadig mer attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper på det globale markedet, og i mye større skala enn det vi har sett tidligere. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Prisene drives opp, samtidig som folks rett til trygge og stabile boliger svekkes. De fleste større pensjonsfond, inkludert vårt eget Oljefond, bidrar til utviklingen. Oljefondet har blant annet investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser gjennom ekstreme leieøkninger.
I eierlandet Norge skaper prisveksten, kombinert med store skattefordeler til boligeiere, økende ulikhet mellom de utenfor og de innenfor boligmarkedet. I Norge subsidieres boligeiere, samtidig som færre har mulighet til å ta del i de samme fordelene, særlig lavinntektsgrupper og unge. Dette forsterker ulikhetene i samfunnet mellom sosioøkonomiske klasser, og mellom generasjoner. I tillegg har eierpolitikken gitt en historisk høy gjeldsbyrde som også i stor grad bæres av de unge. Samtidig preges leiemarkedet av høye bokostnader, utrygge boforhold med kortsiktige leiekontrakter, og at leietakere har liten innflytelse over eget hjem.
Utbygging av nye, rimelige boliger og prisregulering av eksisterende boliger må aldri skje på bekostning av kvalitet. En økonomisk bærekraftig boligpolitikk for alle skal ikke bety at bokvaliteten forringes, og sosiale og økologiske hensyn som materialvalg, tilgang til grønt- og utearealer, sollys og sosiale møtesteder må være styrende i bolig- og eiendomsutvikling- og forvaltning.
Bolig er en menneskerett, og stater må ta ansvaret for å sikre retten til bolig. Norge kan være et foregangsland i møte med den globale boligkrisa ved å lovfeste retten til bolig. Vi trenger en boligpolitikk som stopper spekulasjon, styrker leieboeres rettigheter og sørger for rimelige boliger som folk har råd til å bo i. Både i Norge og ellers i verden må en forståelse av bolig som en rettighet ligge til grunn for boligpolitikken, og folks rett til trygge hjem må prioriteres over økonomiske interesser.
SPIRE KREVER:
- Sosiale og økologiske hensyn må være styrende for boligbyggingen og boligpolitikken.
- Staten og kommunene må tilrettelegge for flere aktører og boligløsninger innenfor tredje boligsektor, altså ikke-kommersielle og ideelle alternativer til det kommersielle markedet og kommunale boligtilbudet. Til det trengs flere offentlige finansielle støtteordninger, samt krav om en viss andel tredje sektor-boliger i nye utbyggingsprosjekter.
- Boligpolitikken må legge til rette for sosialt mangfoldige byer og steder gjennom å styrke integrering, beboermangfold og -deltakelse, og motvirke segregering og utenforskap.
- Trygge leieforhold og sterkere rettigheter for leietakere både på det private og kommunale leiemarkedet, blant annet gjennom strengere regulering av utleiesektoren og mer ressurser til ulovlighetsoppfølging.
- Økt skatt på sekundærboliger og utleieboliger for å bremse boligspekulasjon.
- Norges investeringer i bolig gjennom Oljefondet må ikke bidra til direkte eller indirekte utkastelser. Dette er å betrakte som menneskerettighetsbrudd og i strid med Oljefondets retningslinjer.
- Økt bistand til oppgradering av uformelle bosetninger, og støtte til sivilsamfunnsaktører som jobber med boligspørsmål og eiendomsrettigheter i det globale sør.
- Forbud mot bygging av ettromsleiligheter, og at et helsefremmende bomiljø av høy kvalitet prioriteres.
