Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2022.
Byens rom er svært sentrale og viktige demokratiske arenaer. Byens innbyggere ferdes daglig i offentlige byrom som gater, torg og parker, hvor hverdagslivets handlinger, rutiner og sosiale relasjoner utspiller seg. I tillegg foregår aktivt medborgerskap som meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner og taler på offentlige steder i byen. Den fysiske utformingen av byene våre legger føringer for hvordan vi oppholder oss i, og bruker, offentlige rom. De som styrer denne utviklingen har dermed også makta til å bestemme hvem som har tilgang til byrommene våre, og hvordan vi bruker dem. Spire mener derfor at folkevalgte organer skal sikre inkluderende og tilgjengelige offentlige rom for alle, gjennom kontroll i planarbeid og vedtak.
Norske byrom eies i dag av offentlige og private aktører. I prosessen med å utvikle byrom er det vanlig at kommunene stiller krav til den fysiske utformingen av byrommene. Det stilles imidlertid ikke krav til hva slags handlinger som skal være tillatt, hva som skal tåles i byrommene, og til hvilke tider på døgnet de skal være tilgjengelige.
Det er ikke presisert i det norske lovverket hva som ligger i begrepet offentlig tilgjengelig. I praksis betyr dette at flere byrom på papiret er offentlige, men i virkeligheten nektes noen grupper og mennesker adgang og mulighet til meningsytring. Et eksempel er at eiere og/eller driftere av offentlige byrom kan nekte politiske partier å drive valgkamp på stedet, bortvise mennesker, eller forby enkelte typer demonstrasjoner. En mer skjult form for utestenging kan også foregå gjennom kommersialisering av stedet. Hvis et offentlig byrom kun har kommersielle aktører i de omkringliggende førsteetasjene, og alle oppholdsstedene er tilrettelagt for betalende kunder er det ikke lenger et åpent og inkluderende byrom.
Folk som lever under udemokratiske og autoritære regimer utsettes for stor fare ved å bruke byrom som arenaer for meningsytring. Vi ser stadig eksempler på sivile som blir pågrepet når de tar til gatene for å uttrykke meningene sine. Slike brudd på FNs menneskerettserklæring er uakseptable. Spire mener at Norge må benytte sin stilling på internasjonale arenaer, og sin rolle som bistandsaktør og handelspartner, for å stille krav om retten til meningsytring og demokratiske byrom verden over.
For å skape demokratiske byrom er vi også avhengig av reelle medvirkningsprosesser i byplanleggingen. Medvirkningsprosessen skal innbefatte reell vurdering av innspill. Byens innbyggere skal alltid inkluderes i utformingen av offentlige byrom for å sikre demokratiske prinsipper, og for å skape byer som ikke ekskluderer folk ut fra klassetilhørighet, politisk ståsted, etnisitet, alder, eller andre sosioøkonomiske eller demografiske faktorer.
SPIRE KREVER:
Byens rom er svært sentrale og viktige demokratiske arenaer. Byens innbyggere ferdes daglig i offentlige byrom som gater, torg og parker, hvor hverdagslivets handlinger, rutiner og sosiale relasjoner utspiller seg. I tillegg foregår aktivt medborgerskap som meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner og taler på offentlige steder i byen. Den fysiske utformingen av byene våre legger føringer for hvordan vi oppholder oss i, og bruker, offentlige rom. De som styrer denne utviklingen har dermed også makta til å bestemme hvem som har tilgang til byrommene våre, og hvordan vi bruker dem. Spire mener derfor at folkevalgte organer skal sikre inkluderende og tilgjengelige offentlige rom for alle, gjennom kontroll i planarbeid og vedtak.
Norske byrom eies i dag av offentlige og private aktører. I prosessen med å utvikle byrom er det vanlig at kommunene stiller krav til den fysiske utformingen av byrommene. Det stilles imidlertid ikke krav til hva slags handlinger som skal være tillatt, hva som skal tåles i byrommene, og til hvilke tider på døgnet de skal være tilgjengelige.
Det er ikke presisert i det norske lovverket hva som ligger i begrepet offentlig tilgjengelig. I praksis betyr dette at flere byrom på papiret er offentlige, men i virkeligheten nektes noen grupper og mennesker adgang og mulighet til meningsytring. Et eksempel er at eiere og/eller driftere av offentlige byrom kan nekte politiske partier å drive valgkamp på stedet, bortvise mennesker, eller forby enkelte typer demonstrasjoner. En mer skjult form for utestenging kan også foregå gjennom kommersialisering av stedet. Hvis et offentlig byrom kun har kommersielle aktører i de omkringliggende førsteetasjene, og alle oppholdsstedene er tilrettelagt for betalende kunder er det ikke lenger et åpent og inkluderende byrom.
Folk som lever under udemokratiske og autoritære regimer utsettes for stor fare ved å bruke byrom som arenaer for meningsytring. Vi ser stadig eksempler på sivile som blir pågrepet når de tar til gatene for å uttrykke meningene sine. Slike brudd på FNs menneskerettserklæring er uakseptable. Spire mener at Norge må benytte sin stilling på internasjonale arenaer, og sin rolle som bistandsaktør og handelspartner, for å stille krav om retten til meningsytring og demokratiske byrom verden over.
For å skape demokratiske byrom er vi også avhengig av reelle medvirkningsprosesser i byplanleggingen. Medvirkningsprosessen skal innbefatte reell vurdering av innspill. Byens innbyggere skal alltid inkluderes i utformingen av offentlige byrom for å sikre demokratiske prinsipper, og for å skape byer som ikke ekskluderer folk ut fra klassetilhørighet, politisk ståsted, etnisitet, alder, eller andre sosioøkonomiske eller demografiske faktorer.
SPIRE KREVER:
- Presisering i regulering at ‘offentlig tilgjengelig’ byrom også skal innebære meningsytring.
- Offentlige og private aktører må i større grad samarbeide for å sikre en god modell for utforming og drift av privateide offentlige rom.
- Norske myndigheter opererer som den kontrollaktøren de skal være og bidrar til god arealutvikling.
