Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2022. 
​
Klimarettferdighet handler om å sørge for at klimaendringer, klimatiltak og klimatilpasning ikke fører til økt ulikhet og ikke rammer skjevt. Klimarettferdighet er et viktig prinsipp for å ikke ødelegge for fremtidige generasjoner og for å fordele byrden av omstilling og kostnader knyttet til skade og tilpasning til klimaendringer på en rettferdig måte. Dette betyr at de som bidrar mest til klimakrisa og har størst kapasitet, må legge inn størst innsats. 

Et urettferdig økonomisk system 
Dessverre ser vi at mange av klimatiltakene Norge gjennomfører rammer skjevt. De av oss med lavest inntekt rammes relativt sett hardere enn de med høyere inntekt. Klimatiltak rammer skjevt når de legges på individnivå uten forståelse for eksisterende ulikheter i samfunnet og strukturene som opprettholder dem. Lavtlønnede kan ikke forventes å ta et like stort ansvar som de strukturene og individene som bidrar mest til de høye utslippsnivåene. Piketty viser til tydelig statistikk på dette i Global Inequality Report 20221; Verdens ti prosent rikeste står for nær 50 prosent av verdens CO2-utslipp. Verdens 50 prosent fattigste står derimot for 12 prosent av utslippene totalt. Det viser tydelig hvor ansvaret må ligge for å kutte utslipp. 

Karbonavgift på utslipp av CO2 er innført for å øke insentiver i markedet for å kutte utslipp. En karbonavgift gjør forurensende aktiviteter dyrere og dermed mindre lønnsomt, samtidig som klimavennlige løsninger blir relativt sett billigere og dermed mer lønnsomt. De sosiale konsekvensene og fordelingseffektene av en karbonavgift har betydning, både av hensyn til rettferdighet og sosial ulikhet, men også for den politiske gjennomførbarheten. For å imøtekomme eventuelle uønskede effekter av avgiften vil en øremerking av inntekten kunne brukes til å tilbakebetale en flat karbonavgift til fordeling (KAF) til bedrifter og husholdninger. Dette vil være i tråd med 'forurenser skal betale'-prinsippet, hvor aktører som står for store utslipp vil netto betale, mens aktører med små utslipp kan netto tjene på avgiften. Dette vil igjen fungere som et insentiv til å redusere individuelle utslipp.

Norges ansvar for global og lokal maktfordeling i klimapolitikken
Vi må sikre en rettferdig by- og distriktspolitikk på et globalt nivå i møte med miljø- og ulikhetskrisa. Vi må peke på trendene av urettferdig maktkonsentrasjon og avmakt som de reelle årsakene til polarisering mellom sentrum og periferi. Dette gjelder også ved innføring av klimatiltak. Uforholdsmessige tiltak som rammer grupper som ikke bidrar i stor grad til klimautslipp, skaper splittelse og opposisjon mot en nødvendig klimapolitikk. Dette har man sett tydelige eksempler på i transportpolitikk, med opposisjon mot bompenger. Fortsetter dette, vil det føre til at mange faller fra i klimakampen. Det har vi ikke råd til. Det må derfor nøye veies hvem det er som betaler den høyeste prisen for tiltakene, om de er rettferdige, og hvor effektive de er. 

Klimatiltak og klimatilpasning må gjennomføres på rettferdig vis med respekt for urfolks rettigheter og lokal medvirkning. Man har mange eksempler på klimatiltak som går på tvers av samiske landrettigheter og som destruerer samisk virksomhet i områder. 

På et globalt nivå er Norge nødt til å ta sitt ansvar for klimaendringene som vi i stor grad har vært med på å skape, men som vi ikke vil merke konsekvensene av i like stor grad som land i det Globale Sør og særlig utsatte grupper av ekstremt fattige. 
I seg selv må vi endre de grunnleggende strukturene som bidrar til klimaendringene før vi pålegger de av oss med lave inntekter å betale regninga. Klimarettferdighet er helt sentralt for å løse klimakrisa, fordi løsninger som øker ulikhet og rammer urettferdig kun vil skape ytterligere kriser og vil også ødelegge for den nødvendige omstillingen. 
 
SPIRE KREVER:

• De som slipper ut mest, må bidra mest med klimatiltak for å kutte utslipp. 
• Nasjonale miljøreguleringer må ikke ramme urettferdig for distriktene eller for de med lav inntekt, kvinner, barn, urfolk, andre minoriteter eller andre marginaliserte grupper.
• Økt satsing på rettferdig klimatilpasning både urbant og ruralt, nasjonalt og internasjonalt.
• Ulikhetene som både eksisterer før klimatiltak igangsettes og vil oppstå etter må kartlegges fra politisk hold før de innføres.
• Spire krever at klimatiltak som bompenger må innføres i en større del der hvor privatbil ikke er like nødvendig.
• Et nasjonalt tak på ungdomskort for kollektivtransport på 200 kroner i måneden, og et nasjonalt tak for voksenkort for kollektivtransport på 400 kroner. Det burde også vurderes å innføre et nasjonalt kollektivkort, som gjelder all reise på alle tog og busser i hele Norge.
• Økt satsning på infrastruktur som er både klimavennlig og mer inkluderende slik som kollektivtransport, el-fly og sykkelveier.
• Lønnsvekst i Norge burde være forbeholdt de med lavest inntekt.