Mat er makt.

Retten til å eie et frø

De store problemene ved handelssystemet kommer særlig tydelig fram innen verdens matsystem, spesielt bruken av såfrø. Selv etter løfter fra store landbrukskonserner om at sult ville forsvinne med industrialiseringen av landbruket, er antallet mennesker i sult estimert til å bli nærmere én milliard mennesker etter koronapandemien.

Den enorme produksjonen av mat bidrar til minst 1/3 av verdens klimautslipp. De store utslippene kommer av hvordan mye av maten blir produsert – en energikrevende storindustri med kraftige maskiner, dårlig jordforvaltning og hyppig bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel – og hvor store mengder mat blir kastet eller på andre måter ikke brødfør jordas befolkning. Likevel blir 70% av verdens befolkning brødfødt av ‘bondeveven’; småskala produsenter som gjetere, småbrukere, sankere, og urbane bønder. Dette gjør de med kun 25% av jordas landbruksressurser. På den andre siden har man det industrielle landbruket som bruker 70% av ressursene for å sette mat på bordet til kun 30% av befolkningen. Med andre ord; fordelinga er ekstremt skeiv. 
​
Vi trenger et demokratisk, artsmangfoldig, agroøkologisk, og næringsrikt matsystem for å leve gode liv i samsvar med jordas tålegrenser. De som kontrollerer maten vår og hvordan den blir produsert, kontrollerer dermed også livsgrunnlaget vårt. Mat er makt. 

Det tradisjonelle frøsystemet

For å produsere det meste av maten vår er frø et helt elementært element; alt som spirer og gror stammer fra et lite frø. Uten de beste tilgjengelige såvarene  får du en dårligere avling som er mer utsatt for vær og sykdom. Gode frø er livsnødvendig.  Derfor er kontrollen over frøene også kontrollen over hele livsgrunnlaget vårt. De som har makta over frøene bestemmer hva som skal dyrkes og hvor mye det skal koste.

I flere tusen år har frø blitt produsert ved at bøndene bevarer frøene fra de beste avlingene sine, for så å plante disse neste sesong, bytte, eller selge dem. Takket være bondens dedikasjon til å hjelpe det naturlige utvalget, har vi over tid fått en kompleks, og enorm frø-variasjon. Dette biologiske mangfoldet gjør at vi stiller sterkere i møtet med klimaendringene, og nå som klimaendringene gjør landbruket mer og mer usikkert er det dermed enda viktigere å ta vare på frø-tradisjonene våre. ​

Grønn revolusjon

Globaliseringsprosesser i verden har hatt en enorm påvirkning på lokale utviklings- og miljøprosesser, noe som også kommer fram i matproduksjonen. Det tradisjonelle sirkulære frø-produksjonssystemet er blitt byttet ut med et lineært system der bønder kjøper sertifiserte frø, utviklet gjennom vitenskapelige programmer. De multinasjonale selskapene har fått makten. I dag dominerer noen få, store multinasjonale selskaper frø-markedet. Man har tidligere snakket om «The Big Six», som de dominerende aktørene, men siden 2016 har Dow og Dupont slått seg sammen, det kinesiske ChemChina har tatt over Syngenta, og Bayer har tatt over Monsanto. Som et resultat er det dermed beregnet at rundt 60% av alle kommersielle såfrø i verden i dag kommer fra disse tre store selskapene.

Frøgigantene tjener store summer på det intellektuelle eierskapet over såvarene de utvikler. Det store omfanget av sortsbeskyttelseslover av frø gjør det svært vanskelig for bønder å opprettholde egen frøproduksjon, og mange blir tvunget inn i et avhengighetsforhold ved at de må kjøpe nye såvarer hvert år. Dette svekker selvforsyninga, og gjør bønder og mennesker i sult mer sårbare for dårlige sesonger.

Det medfører også en svært skjev maktbalanse. Det er selskapene som sitter med definisjonsmakta for hvilke planter som blir ‘nye varianter’ og hva som går under deres egne rettigheter. Hvilke spilleregler som gjelder når man har intellektuelt eierskap på noe levende, altså planter og frø, er ikke like åpenbare som å eie rettighetene til en bok. Vi sitter igjen med mange uoppklarte spørsmål; om en bonde har avlet fram et frø ved å krysspollinere, men det ligner for mye på et sortsbeskyttet frø, bryter de da loven og må betale bot? Og hvis et sortsbeskyttet frø fra en naboåker blir tatt med vinden og ender opp i din åker, vokser og gror, må du betale for bruk av avlingen da?

Hvordan kan man ha intellektuelt eierskap over en plante?
Når man har intellektuelt eierskap over noe betyr at man eier opphavsretten. Dersom man har funnet opp noe, eller laget noe, skal man ha enerett til å selge og produsere produktet videre. Det kan være musikk, møbler, eller en bok. Gjennom de siste 20 årene har det også blitt utbredt med sortsbeskyttelseslover, eller intellektuelt eierskap, av frø. Det å eie et frø er derimot noe litt annet, da man går fra å snakke om å eie materielle objekter, til levende organismer. 

For å eie rettighetene må oppfinnelsen være ny. Ser man for eksempel på genmodifiserte frø, kan man ha sortsbeskyttelse på disse fordi man manipulerer genene i frøet, og dermed endret det til noe annet. Det er også mulig å eie rettighetene til frø som ikke er genmodifiserte, ved at de er endret gjennom å krysse to sorter. 

Når man bruker frø med sortsbeskyttelse, må man gjøre en formell avtale med de som har eierskapet. Man ser for eksempel at frø-selskaper som Monsanto setter krav i sine avtaler om at man ikke kan så frøene året etter. Det betyr at man må kjøpe nye frø hvert år, og bonden kommer i et avhengighetsforhold til selskapene. 

​Hvorfor er det så utbredt å eie rettighetene til noe som er levende? Svaret henger tett sammen med handelssystemet og lobbyarbeid. UPOV konvensjonen har som hensikt å beskytte planteforedlere, altså de som lager nye frø, og har kommet i tre versjoner - i 1961, 1978, og 1991. Den siste utgaven har et strengt krav om beskyttelse av plantesorter, altså sortsbeskyttelseslover. Norge har signert utgaven fra 1978, men har ikke ratifisert den nyeste fra 1991, da den ikke gir bønder nok beskyttelse og vil drastisk begrense den frie bruken av frø. Likevel stiller Norge medlemskap i UPOV 91 som et krav i nye bilaterale handelsavtaler som inngås, slik som Norges EFTA-avtaler. I forhandlinger hvor fattige land stiller svakere, blir de altså tvunget til å innskrenke rettighetene i sitt eget land for å få tilgang til handel med Norge, selv om Norge selv ikke vil påta seg forpliktelsene i UPOV 91. 

​Hvem eier naturen?

Industrilandbruket er problematisk fordi det favoriserer maktsentrering hos store konsern, mens bønders rettigheter, arbeidsvilkår, og handlingsrom svekkes. Det er et system som skader økosystemer, biodiversitet og jordsmonnet. Det er også et etisk spørsmål hvorvidt det er riktig at en håndfull internasjonale storselskaper kontrollerer en så stor andel av dagens frøproduksjon. Eller om vi er tjent med at en del av livsgrunnlaget for mennesker, mat, blir redusert til en handelsvare. Det vi kanskje må spørre oss selv før noe annet er; hvem eier egentlig naturen?

Spires krav:

1. Bønders rett til å bruke, bytte, selge og ta vare på egne frø nå og i framtiden må sikres. Strenge sortsbeskyttelseslover begrenser disse rettighetene og må unngås.

2. Norge må fjerne oppfordringer til ratifisering av UPOV 91 i sine handelsavtaler, spesielt EFTA-avtalene.

​3. Norge må støtte lands mulighet til å fatte eksportrestriksjoner- og forbud, særlig på nødvendige varer som mat.