Klimaendringene er urettferdige. Selv om tørke, flom og ekstremvær rammer hele jorden, er det de med færrest ressurser som rammes hardest. Klimaendringene har også en kjønnsdimensjon. Flertallet av verdens fattige er kvinner, og kvinner glemmes ofte i klimatiltak. Vi kan derfor ikke lenger arbeide med klima uten å også arbeide med likestilling - og vice versa

Globalt spiller kjønnsroller mellom kvinner og menn en nøkkelrolle for kontroll over, tilgang til og bruk av ressurser. Klimaendringene har størst konsekvenser for de som er direkte avhengig av naturressurser for sin overlevelse, og de som har minst ressurser til å tilpasse seg. Kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, og blir dermed spesielt utsatt når regnet uteblir eller flommen kommer.

Fra offer til aktør
Over hele verden er kvinner viktige aktører i tiltak, tilpasning og skadebegrensing knyttet til klimaendringer. Inkludering av kvinner som aktører i klimapolitikk og klimatiltak har fått positive ringvirkninger lokalt og globalt, både med tanke på klima og i arbeidet for likestilling. FN anslår at dersom kvinner hadde hatt tilgang til de samme ressursene knyttet til land, teknologi, finansielle tjenester, utdanning og markeder som menn, så ville antall sultne mennesker i verden blitt redusert med 100-150 millioner.

Norges rolle
Med få unntak er norsk klimabistand og klimapolitikk kjønnsblind. Det finnes nesten ingen  konkrete tiltak rettet med kvinner i norsk klimapolitikk eller utviklingsarbeid. I tillegg er det lite fokus på småskalajordbruk og uformelle sektorer, yrkesgrupper der kvinner er overrepresentert. Når både kjønnsperspektivet og de aspektene ved klimaendringene som særlig påvirker kvinner ikke vies oppmerksomhet, står vi i fare for at kvinner rammes dobbelt av klimaendringene. I første omgang rammes kvinner og andre marginaliserte grupper ekstra hardt av klimaendringene, i andre omgang blir de samme gruppene glemt når det kommer til klimatilpasning, krisehåndtering og andre klimatiltak.

Norges seksistiske klimagassutslipp
Som rik oljenasjon bidrar Norge uforholdsmessig mye til globale klimautslipp og klimaendringer. Det er derfor vår plikt å bidra til at fattigere land kan takle klimaendringene på en måte som ikke forsterker eksisterende ulikheter, samtidig som vi trapper opp innsatsen med å redusere norske klimagassutslipp på hjemmebanen.
​
Spires krav:

• Norge må i større grad sette fokus vurdere hvordan klimautslipp og klimatiltak kan påvirke ulike grupper mennesker, både etter kjønn, sosio-økonomisk status, etnisitet og seksuell legning, blant annet for å unngå å forsterke eksisterende sosiale ulikheter og kjønnsstereotypier.
• Norge må trappe opp arbeidet med å redusere egne utslipp. Oljeutvinningen må utfases mye raskere enn planlagt, og utslipp fra andre viktige sektorer som transport, bygg og anlegg, energi og jordbruk må begrenses.
• Norge må være en forkjemper i internasjonale fora for kvinners rett til å eie og arve land, for kvinners tilgang til kreditt og finansielle tjenester, for å styrke kvinners politiske deltakelse, og forbedre sosiale beskyttelsessystemer.
• Norge må sørge for at klima og miljø er en sentral og integrert del av all bistandspolitikk, og for at lokal forankring, likestilling og styrking av kvinners stilling er ledende prinsipper i alle klimafinansieringsmekanismer.