Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2022.
Klimakolonialisme
Vi må handle for å minske de negative konsekvensene av klimakrisa. Likevel så kan ikke all klimapolitikk føres til enhver pris, spesielt om ikke om den går på bekostning av menneskerettigheter og natur. Vi trenger rettferdig klimapolitikk, hvor de som har bidratt mest til utslippene også tar det største ansvaret for omstilling.
De mest sårbare gruppene i samfunnet blir hardest rammet av klimaendringene, til tross for at det er de som har bidratt minst til disse. I tillegg er de samme gruppene sjeldent involvert i beslutningsprosessene for hvordan stater skal respondere på klimakrisa. Når nasjonale klimatiltak går på bekostning av disse gruppenes rettigheter og landområder, er det snakk om klimakolonialisme. Typisk har man snakket om land i det Globale Nord som driver med klimakolonialisme i det globale Sør, men det er noe alle verdens urfolk eller andre marginaliserte grupper kan bli utsatt for - også her i Norge.
Klimakolonialisme i Norge
Norsk klimapolitikk baserer seg på ‘grønn vekst’. I stedet for å legge om til reelle bærekraftige prosesser i samspill med naturens ressurser, fortsetter vi med det samme forbruksnivået som før, bare at man nå kaller det for ‘grønn’ politikk.
Stadig blir det iverksatt nye naturinngrep for utbygging av vindmølleparker, gruvedrift, eller infrastruktur. Mange av sakene, spesielt de nord for Trondheim, kommer i konflikt med samenes tradisjonelle bruk av de hav- og landområdene som de tilhører. Inngrepssakene forsvares med at det er til fordel for det ‘grønne skiftet’, men de reelle konsekvensene er at det blir stadig mindre områder igjen til samenes tradisjonelle levemåter og næringer etter en lang historie med utbygging. Norsk klimapolitikk beslaglegger store landområder i Sàpmi.
Det er ikke første gang vi ser kolonialisme i Norge. Fram til midten av 1900-tallet drev Norge en streng assimileringspolitikk mot samene, og arbeidet aktivt for å utrydde bruken av samiske språk. Samiske områder ble kolonisert og ressurser beslaglagt. Først i 1980-årene fikk samene, etter en lang kamp, rett til å utforme egne politiske og kulturelle rettigheter. Det som er annerledes med kolonialiseringen vi ser i dag er at samene nå skal måtte tåle byrden av beslagleggingen og naturinngrepene for et felles gode - nemlig å løse klimakrisa, som de forøvrig ikke har vært med på å skape.
Klimakolonialisme internasjonalt
Norge har et historisk ansvar for klimakrisen. Det kompenserer vi i dag for primært ved å utkontraktere klimatiltak. Det betyr at vi gir en ekstern part ansvaret for å gjennomføre kuttene, heller enn å gjør dem selv. Et av de største internasjonale klimaprosjektene Norge er med og finansierer er REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Dette er ofte kjent som Norges regnskogsatsing, og har som formål å redusere avskoging gjennom finansiell bistand, og dermed bidra til å både redusere utslipp, samt drive karbonfangst. Resultatet skal være å gi økt livsgrunnlag i flere land og redusere globale klimaendringer.
Det er viktig å prioritere regnskogsbevaring, men det finnes forskning som viser at flere av prosjektene til REDD+ ikke innfrir på sine løfter. Spesielt kan en løfte fram prosjektet i Tanzania-regionen; Kondoa, hvor strenge vernetiltak for skogen har frarøvet lokalbefolkningen tilgang til, og bruk av, skogen og dermed deler av sitt livsgrunnlag. Dette gir falskt håp om resultater både i lokal og global skala. Når det ikke legges noen krav til finansieringslandene om utslippskutt på deres side, tillates for eksempel Norge en fortsatt utvinning av olje og gass, mens lokalbefolkningen i Tanzania mister livsgrunnlag i en tid med økende klimaendringer.
Globalt dukker det stadig opp flere prosjekt i klimaets navn, men som i realiteten fungerer som grønnvasking for storselskaper og rike land samtidig som de går på bekostning av lokalbefolkning i Sør og naturressurser. Prosjekt som LEAF (Lowering Emissions by Accelerating Forest Finance Coalition) initiert av blant annet Norge med partnere som Amazon og Nestlé skal bidra til utslippskutt og bevaring av naturressurser, men uten reell involvering av lokalbefolkning eller urfolk. Samtidig kan aktørene bryte deres rettigheter i andre prosjekt. Slike program der selskap og stater gjør mindre klimatiltak som kan gå på bekostning av menneskerettigheter, og som ikke tar oppgjør med deres grunnleggende miljøfiendtlige politikk, er ikke en løsning på dagens miljøkrise.
SPIRE KREVER:
Klimakolonialisme
Vi må handle for å minske de negative konsekvensene av klimakrisa. Likevel så kan ikke all klimapolitikk føres til enhver pris, spesielt om ikke om den går på bekostning av menneskerettigheter og natur. Vi trenger rettferdig klimapolitikk, hvor de som har bidratt mest til utslippene også tar det største ansvaret for omstilling.
De mest sårbare gruppene i samfunnet blir hardest rammet av klimaendringene, til tross for at det er de som har bidratt minst til disse. I tillegg er de samme gruppene sjeldent involvert i beslutningsprosessene for hvordan stater skal respondere på klimakrisa. Når nasjonale klimatiltak går på bekostning av disse gruppenes rettigheter og landområder, er det snakk om klimakolonialisme. Typisk har man snakket om land i det Globale Nord som driver med klimakolonialisme i det globale Sør, men det er noe alle verdens urfolk eller andre marginaliserte grupper kan bli utsatt for - også her i Norge.
Klimakolonialisme i Norge
Norsk klimapolitikk baserer seg på ‘grønn vekst’. I stedet for å legge om til reelle bærekraftige prosesser i samspill med naturens ressurser, fortsetter vi med det samme forbruksnivået som før, bare at man nå kaller det for ‘grønn’ politikk.
Stadig blir det iverksatt nye naturinngrep for utbygging av vindmølleparker, gruvedrift, eller infrastruktur. Mange av sakene, spesielt de nord for Trondheim, kommer i konflikt med samenes tradisjonelle bruk av de hav- og landområdene som de tilhører. Inngrepssakene forsvares med at det er til fordel for det ‘grønne skiftet’, men de reelle konsekvensene er at det blir stadig mindre områder igjen til samenes tradisjonelle levemåter og næringer etter en lang historie med utbygging. Norsk klimapolitikk beslaglegger store landområder i Sàpmi.
Det er ikke første gang vi ser kolonialisme i Norge. Fram til midten av 1900-tallet drev Norge en streng assimileringspolitikk mot samene, og arbeidet aktivt for å utrydde bruken av samiske språk. Samiske områder ble kolonisert og ressurser beslaglagt. Først i 1980-årene fikk samene, etter en lang kamp, rett til å utforme egne politiske og kulturelle rettigheter. Det som er annerledes med kolonialiseringen vi ser i dag er at samene nå skal måtte tåle byrden av beslagleggingen og naturinngrepene for et felles gode - nemlig å løse klimakrisa, som de forøvrig ikke har vært med på å skape.
Klimakolonialisme internasjonalt
Norge har et historisk ansvar for klimakrisen. Det kompenserer vi i dag for primært ved å utkontraktere klimatiltak. Det betyr at vi gir en ekstern part ansvaret for å gjennomføre kuttene, heller enn å gjør dem selv. Et av de største internasjonale klimaprosjektene Norge er med og finansierer er REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Dette er ofte kjent som Norges regnskogsatsing, og har som formål å redusere avskoging gjennom finansiell bistand, og dermed bidra til å både redusere utslipp, samt drive karbonfangst. Resultatet skal være å gi økt livsgrunnlag i flere land og redusere globale klimaendringer.
Det er viktig å prioritere regnskogsbevaring, men det finnes forskning som viser at flere av prosjektene til REDD+ ikke innfrir på sine løfter. Spesielt kan en løfte fram prosjektet i Tanzania-regionen; Kondoa, hvor strenge vernetiltak for skogen har frarøvet lokalbefolkningen tilgang til, og bruk av, skogen og dermed deler av sitt livsgrunnlag. Dette gir falskt håp om resultater både i lokal og global skala. Når det ikke legges noen krav til finansieringslandene om utslippskutt på deres side, tillates for eksempel Norge en fortsatt utvinning av olje og gass, mens lokalbefolkningen i Tanzania mister livsgrunnlag i en tid med økende klimaendringer.
Globalt dukker det stadig opp flere prosjekt i klimaets navn, men som i realiteten fungerer som grønnvasking for storselskaper og rike land samtidig som de går på bekostning av lokalbefolkning i Sør og naturressurser. Prosjekt som LEAF (Lowering Emissions by Accelerating Forest Finance Coalition) initiert av blant annet Norge med partnere som Amazon og Nestlé skal bidra til utslippskutt og bevaring av naturressurser, men uten reell involvering av lokalbefolkning eller urfolk. Samtidig kan aktørene bryte deres rettigheter i andre prosjekt. Slike program der selskap og stater gjør mindre klimatiltak som kan gå på bekostning av menneskerettigheter, og som ikke tar oppgjør med deres grunnleggende miljøfiendtlige politikk, er ikke en løsning på dagens miljøkrise.
SPIRE KREVER:
- Det må være helhetlige og åpne prosesser rundt utbygging, spesielt i Sápmi.
- Rettferdig føring av dialog under inngrepssaker. Aktører må bli invitert tidlig i planleggingsprosessen, før politikk og prosjekter utvikles, og det må vurderes hvilke premisser man går inn i dialog med.
- Nasjonale miljøreguleringer skal ikke ramme urettferdig for marginaliserte grupper som urfolk, kvinner, skeive eller for de med lav inntekt.
- Norge må implementere klarere retningslinjer og gjøre grundigere evalueringer på menneskerettigheter og klima- og miljøkonsekvenser før det investeres i internasjonale klimatilpasningsprosjekter.
- Norge kan ikke støtte opp under internasjonale grønnvaskingsprosjekter der selskap og stater gjør mindre tiltak for miljø samtidig som deres praksis ødelegger naturressurser og bryter menneskerettigheter.
