Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2020.
Global oppvarming og en stadig voksende befolkning vil gi en mer utrygg matsikkerhetssituasjon i framtida. Det er over 700 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom og enda flere som er rett over fattigdomsgrensa på 1.9 dollar dagen. Nasjonale matsikkerhetsprogrammer retta mot bønder og forbrukere er essensielt for fattigdomsreduksjon og matsikkerhet. WTO-regelverket har begrensinger for hvordan et land kan subsidiere sine bønder i nasjonale matlagerprogrammer for matsikkerhet og hindrer land i å ha effektive programmer retta mot fattige. Verdens ledende handelsorgan, WTO, har historisk ført en ensidig handelsliberaliserende politikk som forsterker den skjeve fordelinga av verdens ressurser ved at økt liberalisering og økt handel settes foran menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. Opp mot ministermøtet på Bali i desember 2013 hadde India, sammen med 43 utviklingsland blant annet Bolivia, Cuba, Kenya, Sør Afrika, Venezuela og Zimbabwe, kommet med krav om å endre reglene i WTO for å beskytte matlagre for matsikkerhet mot WTOs handelsregler. India og Kenya har store matlagerprogrammer der myndighetene kjøper korn fra fattige bønder til en garantert pris og selger det billig til fattige forbrukere. Prisen som myndighetene betaler bøndene som går over markedspris blir regna som subsidier, og de landene som går over maksgrensen for tillatt subsidier kan bli saksøkt i WTO. Kravet fra utviklingslandene førte til konflikt på ministermøtet der EU og USA sa klart ifra at det ikke var aktuelt å endre reglene. Bakgrunnen for konflikten er at referanseprisen som subsidienivået skal måles opp mot er satt til prisnivået som var på verdensmarkedet mellom 1986-1988, noe som er betydelig lavere enn hva prisene er i dag. Flere måneder etter ministermøtet ble det til slutt en enighet i WTO om at det skal jobbes for å finne en permanent løsning på matlagerkonflikten.
|