Norge er blitt et soyaland, hvor både landbruket og oppdrettsnæringen er avhengig av importert soyaprotein fra Brasil for å holde hjulene i gang. Den lille bønnen byr imidlertid på store utfordringer, både lokalt og internasjonalt. Gjennom kampanjen Soyalandet vil Spire, ved å fremme bærekraftige alternativer til soya, vise at det går an å produsere norsk mat på andre premisser.

Spire er kritisk til norske soyaavhengighet fordi det bidrar til følgende:

• Regnskogen hogges ned
  Norge bidrar til avskoging av regnskog gjennom økt etterspørsel etter soya. Dette fører til at stadig større områder av regnskogen ryddes for å gjøre plass til plantasjer. Faktisk er denne industrien den største årsaken til avskogingen av Amazonas, og produksjonen bare øker. Lokale bønder blir til gjengjeld presset ut i marginale områder.
• Landran
  Norge legger beslag på store landområder i Brasil - et areal som i 2013 tilsvarte Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Kristiansand, Fredrikstad og Drammen til sammen. Spire mener dette er en usolidarisk måte å drive norsk matproduksjon på. Brasils ekspanderende landbruk kommer i konflikt med lokalbefolkningen som blir drevet vekk fra jorda og ekspansjonen av soyaplantasjer har fordrevet millioner av mennesker siden 1970-tallet. Jorda i Brasil er skjevt fordelt, og landran svekker småbønders matsikkerhet og øker fattigdommen til allerede marginaliserte grupper.
• Svekket norsk matsikkerhet
  Mens store arealer i Brasil brukes til å dyrke proteinet våre dyr fôres med og for å gi oss billig kjøtt, gror det norske kulturlandskapet igjen. Avhengigheten av soya gjør oss sårbare og truer matsikkerheten vår. Norsk matproduksjon ville kommet i en stor krise dersom det blir problemer med forsyningene av soya fra Brasil. Norske politikere hevder at vi stadig blir mer selvforsynte med meieri- og kjøttprodukter, men dersom man trekker fra bruk av kraftfôr i produksjonen framstår selvforsyningsevnen vår ganske annerledes.
• Dårligere helse
  Det finnes også gode helsemessige grunner til å redusere bruken av soya. Soyaolje i kraft- og fiskefôr har betydelig høyere andeler omega 6- enn omega 3-fettsyrer. Dette er ernæringsmessig dårlig for oss som forbrukere, fordi det gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp.

Soyaavhengigheten - et symptom
Det er imidlertid ikke avhengigheten av soya som er det virkelige problemet i norsk landbruk. Det er mer et symptom på det rasjonaliseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår, som et resultat av forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat ved hjelp av stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra rasjonell sett fra et bærekraftperspektiv, og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede.

Fortvil ikke - det finnes løsninger!
Soya er ikke den eneste mulige proteinkilden. I framtiden kan proteinrike alger og tang fra norsk havbruk brukes i husdyrfôr, og også økt bruk av norskprodusert raps og erter kan bidra til å erstatte soya. Mange norske bønder er skeptiske til den omfattende soyabruken, men bruker soyakraftfôr fordi det er billigst. Spires feltarbeid fant at norske bønder gjerne erstatter soyaen dersom det lar seg gjøre økonomisk.
​
Spire krever at…
det skal bli lønnsomt for bonden å gå over til andre proteinkilder enn soya. En økt bruk av norske ressurser vil kunne skje ved at det blir mer lønnsomt å benytte gras, beite og korn, og mindre lønnsomt å benytte seg av soyabasert kraftfor. Norske husdyr står innendørs og tygger kraftfôr i stedet for å beite ute, men forskning viser at uttaket av fôrressurser i norsk utmarksbeite kan fordobles. Mulighetene finnes, men det krever en klar omlegging av den rådende landbrukspolitikk, økte bevilgninger til forskning og en sterk bevissthet blant forbrukere om at norsk mat i dag ikke er for dyr, men for billig.