I en verden der det viktigste er årlig, kontinuerlig økonomisk vekst taper både natur og mennesker. Kostnadseffektivitet går foran bærekraft. Resultatet er at Norges utviklingspolitikk tar med den ene hånda, og gir litt mindre tilbake med den andre. Man kan ikke være best i klimaklassen, og samtidig tjene seg rike på olje og gass. Er det egentlig så typisk norsk å være god?
|
Norge ser på seg selv som en klimaforkjemper nasjonalt og internasjonalt. Men i dag er norsk politikk selvmotsigende fordi den i stor grad føres med en grunntanke om å sikre økonomisk vekst. Slikt fokus gjør at miljø og mennesker blir sittende i baksetet, som offer for utiltenkte, negative konsekvenser. Vi mener det er på tide å se nærmere på Norges forsøk i å fremstå som grønt og barmhjertig i både nasjonal og internasjonal sammenheng.
Helt siden Brundtland-rapporten kom i 1987, har Norge posisjonert seg som en ledende aktør innenfor bærekraftig utvikling, gjennom å gi økonomisk og politisk støtte til land i Sør. Norge har gjort mange betydelige investeringer i bærekraftig utvikling sitt navn, og har skapt et bilde av en iboende godhet. Gro Harlem Brundtland sa selv i 1992 at “det er typisk norsk å være god”. Norge har et av de største økologiske fotavtrykkene i verden, målt per person, og bidrar til urettferdige klimaendringer gjennom produksjon av fossil energi. Derfor kan vi ikke la vær å stille spørsmålet: Er det virkelig typisk norsk å være god? Ettersom norsk økonomi i stor grad baserer seg på eksport av olje og gass er det hovedsakelig denne sektoren som finansierer Norges store internasjonale investeringer, både gjennom bistand og Statens Pensjonsfond Utland (SPU), ofte kalt Oljefondet. Fossil energi har vært viktig for utviklingen av den norske velferdsstaten. Dette gir Norge separasjonsangst fra oljenæringa. Samtidig ser vi globalt at vår produksjon av olje og gass bidrar til klimaendringer, og gjør det klart at en omorganisering av grunnlaget for vår økonomiske utvikling er nødvendig. Bildet av Norge som gode og barmhjertige rakner ytterligere når man ser på enkelte av investeringene gjort av Oljefondet. Fondet har investeringer i 15 av de 20 verste selskapene på listen til Environmental Justice Atlas, en databank som dokumenterer sosiale konflikter forårsaket av miljøforbrytelser. Det blir tydelig at Norges bastante fokus på økonomisk vekst, blånekt til å stanse olje- og gassvirksomhet, og støtte til destruktive industrier i utlandet, står i sterk kontrast til det bildet vi ønsker å framstille av Norge. Samtidig stikker vi kjepper i hjulene på reelle tiltak for mennesker, biologisk mangfold og miljø. Resultatet er en ustemt politikk med alvorlige konsekvenser og ansvarsfraskrivelse. ER ANSVARSFRASKRIVELSE LØSNINGEN? Norge har et felles ansvar for de globale klimaendringene vi går i møte. Det kompenserer vi i dag for primært ved å utkontraktere klimatiltak. Det betyr at vi gir en ekstern part ansvaret for å gjennomføre kuttene, heller enn å gjør dem selv. Vi fokuserer på finansiering av internasjonale klimaprosjekter, med penger tjent på olje, slik at bildet av Norge som bærekraftens pådriver opprettholdes. Imens har vi fortsatt økonomisk vekst fra oljenæringa her hjemme. Klimatiltakene ute evalueres ofte av politikere og næringsliv som mer kostnadseffektive enn kutt her hjemme, da reelle klimatiltak her hjemme vil bety en omlegging av hele samfunnet, ergo tap av økonomisk vekst. Utslippene vi eksporterer, derimot, er 10 ganger mer enn de nasjonale utslippene, som heller ikke legges fram i Norges nasjonale klimaregnskap. Et av de største internasjonale klimaprosjektene Norge er med og finansierer er REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Dette er ofte kjent som norsk regnskogsatsing. Regnskogsatsingen har vært løftet opp som et av de viktigste klimatiltakene vi gjør. REDD+ har som formål å redusere avskoging gjennom finansiell bistand, og dermed bidra til å både redusere utslipp, samt drive karbonfangst. Resultatet skal være å gi økt livsgrunnlag i flere land og redusere globale klimaendringer. Det er viktig å prioritere regnskogsbevaring, men det finnes eksempler på forsking som viser at flere av prosjektene til REDD+ ikke innfrir på sine løfter. Spesielt kan en løfte fram prosjektet i Tanzania-regionen; Kondoa, hvor strenge vernetiltak for skogen har frarøvet lokalbefolkningen tilgang til, og bruk av, skogen og dermed deler av sitt livsgrunnlag. Dette gir falskt håp om resultater både i lokal og global skala. Når det ikke legges noen krav til finansieringslandene om utslippskutt på deres side, tillates for eksempel Norge en fortsatt utvinning av olje og gass, mens lokalbefolkningen i Tanzania mister livsgrunnlag i en tid med økende klimaendringer. Videre så er det viktig å også se på om REDD+ oppnår målene om å hindre avskoging. I Brasil har avskogingen faktisk økt de siste årene, ifølge Regnskogfondet. Riksrevisjonen sa tidlig i 2018 at det nesten er umulig å se noen effekt av de 19 regnskogsmilliardene til Norge. I tillegg sa i 2016, daværende miljøminister Vidar Helgesen, under et offisielt besøk i Indonesia, at en heller ikke der har sett faktisk fremgang når det kommer til å redusere avskogingen. For å opprettholde kostnadseffektiviteten samtidig som en ønsker å ha et bærekraftig image som en oljenasjon, sitter vi igjen med en fraværende reel klimapolitikk her hjemme. Norge bedriver heller ansvarsfraskrivelse og ber det globale Sør dra lasset for klimaendringene Norge har vært med på å skape, og som vi nå opprettholder. Det vil si at de som bidrar minst til klimaendringene er de som får kjenne de negative konsekvensene, men også blir pålagt ansvaret for å redusere dem. Er dette rettferdig? Er det kanskje heller typisk norsk å grønnvaske seg selv? HVA MENER SPIRE? Vi i Spire mener det er på tide å bevege samfunnet vekk fra et ensidig fokus på økonomisk vekst og kostnadseffektivitet. Vi er hele tiden er opptatt av å få mest mulig avkastning på en raskest og billigst måte. Dette kortsiktige fokuset fører til en selvmotsigende politikk når det kommer til blant annet klimatiltak og utvikling. Vi trenger langsiktige tiltak som med et menneske- og miljøfokus, ikke kostnadseffektivitet som kun gir resultater i et Excel-skjema. Bak tallene fra olje- og gasseksport gjemmer det seg negative miljømessige og sosiale konsekvenser. Norges eksporterte utslipp er ekstremt store, og vi har derfor et moralskt ansvar å være ledende i kutt av våre klimagassutslipp. De fattigste landene sin utvikling skal ikke bli negativt rammet på grunn av norsk uvilje til å se vekk ifra økonomisk vekst. For å sikre en bærekraftig framtid må en forståelse for at det sosiale, økonomiske og det miljømessige skal ses i sammenheng og ligge til grunn for all politikk. Det må være klart at vi må endre måten vi snakker om og praktiserer økonomi på for at politikken Norge fører skal “være god”. Dagens fokus på økonomisk vekst i en tid hvor klima og miljø også bør stå høyt på agendaen fører til feilende prosjekter, som sett i flere av REDD+ sine programmer. Mange slike forslag til løsninger på dagens klimaproblemer er kun symptomdempende, og vil ikke råde bot på de grunnleggende årsakene til problemene. Vi må endre våre tanker om økonomi til å løfte fram restrukturering og alternative verdier slik at vi kan gjøre reelle endringer. Naturen er ikke kun en innsatsfaktor i økonomien, men er grunnmuren i hele økonomien og samfunnet. Dette er et verdigrunnlag som må legges tydelig inn i den økonomiske utviklingen. Tanken om at alt kan byttes eller kjøpes for penger er en farlig tanke som gjør natur og penger likestilt. I stedet for å drive med ansvarsfraskrivelse, er Norge nødt til å ta det historiske og økonomiske ansvaret som ligger på oss, som en rik oljenasjon. Det må først og fremst gjøres viktige utslippskutt her hjemme, men det må også bidras internasjonalt ved finansiering av klimatiltak og ikke minst klimatilpasning. Dersom Norge skal ta sitt historiske ansvar seriøst for å nå målene i Paris-avtalen, må vi kutte 430 prosent av nasjonale utslipp innen 2030. Et slikt nasjonalt utslippskutt er ikke mulig uten å bidra til klimatiltak internasjonalt. Som denne brosjyren argumenterer er det viktig å tenke nøye gjennom verdigrunnlaget for slike klimatiltak. Internasjonale satsinger bør primært være basert på en forståelse av klimarettferdighet - hvor de store utslippsnasjonene tar sin del av ansvaret ved å kutte egne utslipp, og at land i det globale Sør får støtte til å tilpasse seg de konsekvensene av klimaendringene som nå kommer, samt blir kompensert for de kostnadene som klimaendringene påfører samfunnet (såkalt “tap og skade”). Vi er derfor nødt til å endre på de grunnleggende strukturene som fører til miljøproblemer og urettferdighet. Økonomien, naturen og det sosiale må ses i sammenheng. Det er på tide at mennesker og miljø får en plass i forsetet. SPIRE KREVER AT
|