Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er en internasjonal organisasjon med 159 medlemsland. Hovedoppgavene til WTO er å overvåke dagens handelsregelverk, å være et forum for forhandlinger og å bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland. Målet med WTO er å forhandle frem avtaler som skal gjelde for alle medlemslandene, slik at ingen blir diskriminert.
Selv om beslutninger i WTO skal være konsensusbasert er ikke forhandlingene nødvendigvis rettferdige. Agendaen for Doha-runden ble presset gjennom ved at de rike landene truet fattigere land med å kutte bistand og investeringer. Siden 2001 har utviklingsland i større grad klart å stå samlet og motstå press fra de rike landene. Utviklingslands koalisjoner har imidlertid ikke lykkes med å presse rike land til å føre en mer utviklingsvennlig handelspolitikk. Det er vanskelig å bli enige om avtaler som alle land synes er bra for sine interesser. Forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har lenge stått stille, og medlemslandene har slitt med å bli enige om forslagene som ble lagt i Doha i 2001. På ministermøte på Bali i 2013 ble medlemslandene enige om en pakke som dekker deler av temaene fra Doha. Noen hevder at enigheten på Bali innebærer en revitalisering av WTO, men kritikere mener at avtalen på Bali bare dekket de letteste sakene. De vanskeligste temaene gjenstår og det er liten sjanse for at landene kommer til enighet om dette. Et avgjørende problem i forhandlingene er industrilandene har andre interesser enn utviklingslandene. Doha-runden skulle være en utviklingsrunde der behovene til utviklingsland skulle komme først, men dette har ikke skjedd fordi industrilandene ikke har vært villige til å redusere kravene sine eller gjøre innrømmelser ovenfor utviklingslandene. Et resultat av stillstanden i WTO er et stadig økende antall bilaterale og regionale handelsavtaler, som kan være problematiske fordi små og fattige land stiller enda svakere enn i WTO. Vi trenger et nytt internasjonalt regelverk for handel, et regelverk som i større grad tar utgangspunkt i forskjellene mellom rike og fattige land, ulike behov, ulike rettigheter og ulike plikter (special and differential treatment). Fattigdomsbekjempelse og sikring av miljøet må være overordnede mål. Avtalen må ha fokus på produksjon, sysselsetting og naturforvaltning, framfor fokus på handel som et mål i seg selv. Slik som organisasjonen er innrettet nå er det ikke sikkert at WTO er den beste arenaen for å klare dette. |