Klimapolitikk er makt.

Grønt skifte - men til hvilken pris?

​Klimarettferdighet:
Klimaendringer øker forskjellene blant folk. De fattigste blir fattigere, mens de rikeste blir rikere. Vi trenger en klimapolitikk som sikrer en levelig planet og øker sjansene for velferd for vår og framtidige generasjoner, men klimapolitikken må også være sosialt rettferdig. Derfor trenger vi klimarettferdige tiltak.

Klimarettferdighet innebærer en forståelse av at de mest sårbare gruppene i samfunnet blir hardest rammet av klimaendringene, til tross for at det er de som har bidratt minst til disse. I tillegg er de samme gruppene sjeldent involvert i beslutningsprosessene for hvordan stater skal respondere på klimakrisa. De har altså lite eller ingen direkte makt i utforming av klimapolitikken. Dette er en kritikk sivilsamfunnet lenge har rettet mot de internasjonale årlige klimatoppmøtene (COP), som sist fant sted i Glasgow. Mange beslutninger som tas på COP skjer bak lukkede dører. På COP stilte for eksempel olje- og gassindustrien med flere representanter enn noen statlig delegasjon.

Rettferdig klimapolitikk tilsier altså at de som sitter med makta må ta særskilt hensyn til marginaliserte grupper i samfunnet. De som har gjort mest for å forårsake klimaendringene har størst ansvar for å stanse dem. I tillegg må alle grupper inkluderes i beslutningene og avveininger. Tiltakene for å begrense utslipp må være sosialt og økonomisk rettferdig. Vi er nødt til å ta grep for å minske de negative effektene av klimakrisa. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det, og hvem som tjener eller taper på veien. Klimapolitikk er makt.

​Norges klimapolitikk bryter urfolks rettigheter

Norsk klimapolitikk baserer seg på ‘grønn vekst’. I stedet for å legge om til reelle bærekraftige prosesser i samspill med naturens ressurser, fortsetter vi med det samme forbruksnivået som før, bare at man nå kaller det for ‘grønn’ politikk. Denne strategien blir problematisk når andre hensyn ofres i det grønne skiftes navn, som respekt for urfolks rettigheter, naturmangfold, og reell lokal medvirkning. ​

Tidligere sametingspresident, Aili Keskitalo, har beskrevet deler av det grønne skiftet «som grønn kolonialisme i forkledning». Stadig oftere kan vi lese i avisa om hvordan kampen om hav- og landareal kommer i konflikt med samene og deres tradisjonelle bruk av områdene som nå står under planlegging for utbygging. Reindriftssamer mister beiteområder, sjøsamer fanger uspiselig fisk full av giftige metaller fra sjødeponier, og landemerker med stor kulturell og religiøs betydning faller til grunn for industrialiseringen.

Det er ikke første gang storsamfunnet i Norge koloniserer samene. Man må ikke se lengre enn til fornorskningsperioden og gradvis beslaglegning av ressurser i Sápmi. Men forskjellen er at urfolket nå skal tåle byrden for et felles gode; å løse klimakrisa de har bidratt lite til å skape. Noen hevder at kun ett inngrep ikke vil ha så mye å si for reindrifta uansett. Realiteten er at det ikke handler om én enkelt utbyggingssak – enten det er en vindmøllepark med 10 eller 100 turbiner, eller oppdemming av et vassdrag; saker som tar krav på landområder behandles isolert, med forskjellige selskaper og konsekvensutredninger som kun ser innvirkningene av sitt enkelte prosjekt. Uten et helhetlig bilde vil de reelle kostnadene aldri komme fram når man prøver å regne ut konsekvensene av utbygging i såkalt ‘urørt natur’.

Når samer påpeker at reindriftsnæringa ikke tåler flere vindmøller i et område, handler det ikke bare om én vindmøllepark, det handler om en lang historie av inngrep hvor landområder blir beslaglagt for utvikling av hytteområder, kraftledninger, vannkraftverk, og annen infrastruktur. Det er dette Keskitalo omtaler som ‘bit for bit politikken’. På papiret har Norge god rettsbeskyttelse for samene, blant annet som første land til å signere urfolkskonvensjonen ILO nr. 169 i 1990. Likevel har det vekket bekymring i Sametinget om statusen for de reelle forholdene. Forskjellen mellom rettigheter på papiret og i virkeligheten blir tydelig når man ser på manglende inkludering av samiske perspektiver i inngrepssaker og typen dialog som føres.

For mange selskaper vil en invitasjon til høring oppfylle kravet om inkludering og medvirkning, uavhengig av om de faktisk lytter og vektlegger innspillene. Slik beholder selskapene fremdeles makta, ved å sette agendaen for hva som skal bli diskutert, og hvilke prinsipper man går inn i dialog med.  Kanskje er beslutningen allerede fattet før høringen. For reell inkludering med en rettferdig maktfordeling må dialogen starte mye tidligere: før politikk og prosjekter allerede har blitt utviklet, og mens man fremdeles har mulighet til å påvirke. Vi må sikre en bredere diskusjon om hva et grønt skifte er, og hvem det er som bestemmer hvordan det skal gjennomføres.

Fosen - Grønt skifte eller grønnvasking?

I oktober 2021 jublet motstanderne av Fosen vindmøllepark i Trøndelag. Samene fra Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida hadde vunnet i høyesterett, og for første gang ble det anerkjent juridisk at storskala inngrep i reindriftsområder var et brudd på deres menneskerettigheter, jf. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Men de berørte reindriftseierne og Sametinget protesterte mot prosjektet allerede lenge før utbyggingen begynte. Likevel ble de to anleggene ferdigstilt i 2019, med irreversibel effekt for naturområdene og den tradisjonelle bruken. Hvilken verdi har så samiske meninger i samfunnet? Veldig liten når det gjøres inngrep lenge før samene i det hele tatt får prøvd sin sak i retten.

Hvilke stemmer som er innflytelsesrike i samfunnsdebatten handler om makt; det er makta til å legge premisser for diskusjon, makta til å sette agendaen og definisjonsmakt. Norge fratar samene makt når de ikke får påvirke saker som har en kraftig innvirkning på deres egne liv. I et økonomisk system hvor profitt og vekst blir tildelt større verdi, er det storsamfunnet og selskapene som gir løfter om profitt og arbeidsplasser som trekker det lengste strået.
​
Med argumentasjonen om at utbyggingen er en del av det grønne skiftet, har samer som protesterer mot inngrepene blitt beskyldt for å være imot klimahandling og redusering av utslipp. Men som aktivisten Lasse Bjørn poengterer i podkasten ‘Fra krise til håp’ om protestleiren mot sjødeponi i Repparfjord: «Det betyr ikke at man ikke tar klimakrisa på alvor. Det betyr bare at det er andre verdier som også må beskyttes, som vi ikke har råd til å miste i synet på hvordan vi skal løse en stor krise. Det nytter ikke å bare gjøre en annen krise mye verre».

Vi må også være kritiske til selskapenes lovprisninger om at storskala utbygging er til fordel for det grønne skifte. I mange tilfeller var utbyggingsprosjektene i planleggingsfasen lenge før et ‘grønt skifte’ stod på agendaen i samfunnsdebatten, slik som i Repparfjordens tilfelle. Hensikten har alltid vært å tjene penger, lenge før det ble et markedstriks å hoppe på den grønne bølgen, bedre kjent som grønnvasking. Hvis Norge fortsetter jaget på evig vekst, hjelper det ikke at den kalles grønn. ‘Grønn overvekst’ vil også overskride jordas tåleevner. I stedet må vi fokusere på bevaring av de ressursene vi har, redusert forbruk og et system som legger opp til et reelt bærekraftig samfunn. En del av løsningen er å slutte å beslaglegge land og natur fra urfolk. Vi må også ta et oppgjør med våre samfunnsverdier og spørre oss selv til hvilken grad økonomisk gevinst skal trumfe andre verdier i klimapolitikken? Eller i samfunnet som helhet?

Spires krav:

1. Det må være helhetlige og åpne prosesser rundt utbygging, spesielt i Sápmi. 

2. Bedre føringer for dialog under inngrepssaker. Aktører må bli invitert tidligere i planleggingsprosessen, før politikk og prosjekter utvikles, og det må vurderes hvilke premisser man går inn i dialog med.
​
3. Nasjonale miljøreguleringer skal ikke ramme urettferdig for distriktene eller for de med lav inntekt. ​