Tirsdag 21. mars samlet en solid gjeng seg på Kulturhuset i Oslo for å diskutere to store spørsmål: Har Norge makt over maten i Brasil? Kan handelsavtaler sikre rettferdige matsystemer? Bakgrunnen for panelsamtalen er at Norge nå forhandler med EFTA-landene (Liechtenstein, Sveits og Island) om en ny frihandelsavtale med Mercosur-landene (Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay). Avtalen skal sikre økt import av soya og kjøtt til Norge og øke eksport av laks til Sør-Amerika. For å komme til bunns i spørsmålet, hadde Spires handelsutvalg invitert et heidundrandes godt panel bestående av to stortingsrepresentanter, Geir Jørgensen fra Rødt og Ola Elvestuen fra Venstre, i tillegg til solid representasjon fra sivilsamfunnet ved Attac-leder Diego Marin Rios og styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge, Larissa Avelar. Debatten ble trygt loset av vår egen Elise Åsnes, leder i Spire. Hvorfor bør vi snakke om EFTA-Mercosur-avtalen? Til å være en så viktig handelsavtale, snakker vi her i Norge alt for lite om EFTA-Mercosur-avtalen. Avtalen handler i stor grad om å øke en allerede eksisterende og lite bærekraftig handel mellom land i Europa og Sør-Amerika. Urfolk og småbønders rettigheter blir tilsidesatt i land som Brasil, for å favorisere produksjon fra storskala landbruk og industri. Det å arbeide for en friere handel som vektlegger Norges interesser, samsvarer ikke med behovene til land i det globale sør. I tillegg har importen av soya, kjøtt og andre varer fra Mercosur-landene en negativ innvirkning på norsk sjølforsyning. I tillegg til denne handelsavtalen, er Norge sterkt involvert i Sør-Amerika gjennom regnskogsatsingen. Kort oppsummert kan vi si at Norge gir bistand med en hånd og tar rettigheter og eierskap til land, ressurser og mat med den andre gjennom handelsavtalene vi inngår. Avskoging i Amazonas har stått i sentrum av diskusjonen om avtalen, men spørsmål om matsuverenitet og matsikkerhet er vel så viktig. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Kolonialisme forkledd i nye, grønne klær Det ble også påpekt av flere i panelet hvordan dagens handelsavtaler er med på å legge til rette for en videreføring av kolonialistiske og imperialistiske maktstrukturer. Et av eksemplene som ble trukket fram er Statkrafts undertrykkelse av urfolks rettigheter både på Fosen i Trøndelag og i Chile. Om det er vindkraft eller vannkraft spiller liten rolle, når menneskerettighetene til urfolk og lokalsamfunn krenkes. Makt over maten
Paneldebatten ga et tydelig bilde på hvordan dagens handelspolitikk undergraver bistands-, landbruks- og klimapolitikken her i Norge og i Mercosur-landene. Dette må endres, men hvordan? Allerede tilbake i 2019 da det ble jobbet med avtaleutkastet, fikk den hard medfart av sivilsamfunnet og bondeorganisasjoner i Norge. Denne kritikken ble gjentatt av både Larissa Avelar og Diego Marin Rios under tirsdagens debatt. I tillegg til avskoging, soya og miljøproblematikk, tok de opp hvor udemokratisk denne handelsavtalen er. De som rammes av avtalen, som for eksempel småbønder og sivilsamfunn, har ikke innsyn i avtalen og dens innhold. Rødts Geir Jørgensen påpekte også at heller ikke Stortinget er med i forhandlingsprosessen, men stemmer ja eller nei til hele avtalen - noe som ofte bare er en formalitet. For å oppnå matsuverenitet, både i Norge og Brasil, er det essensielt at makta over maten forflyttes fra de hemmelige forhandlingene om handelsavtalene og nærmere folk. Da kan vi ikke tillate udemokratiske forhandlingsprosesser som attpåtil hindrer lands og småbønders matsikkerhet og -suverenitet. Flertallet av panelistene var enige om at folkevalgte, sivilsamfunnsorganisasjoner og bondeorganisasjoner må få en plass ved forhandlingsbordet for å sikre at handelsavtalene som inngås er rettferdige og bærekraftige. Tusen takk til alle som kom på Litteraturhuset! Ta kontakt med Spires handelsutvalg om du er nysgjerrig på rettferdig handelspolitikk. Les mer om vår kampanje Makt over maten. Syns du det er urettferdig at dagens økonomiske system prioriterer kortsiktig profitt foran mennesker og miljø? Har du lyst til å påvirke politikken som føres, spre informasjon, arrangere aktiviteter, få ny kunnskap og møte nye mennesker? Da er Spire noe for deg! Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge voksne som arbeider for en mer rettferdig og bærekraftig verden. Spire ser de store sammenhengene i verden, og jobber derfor med flere forskjellige områder. Vi har fem politiske utvalg som sitter i Oslo og arbeider med våre kjerneområder. Utvalgene arbeider politisk med å utvikle og fremme Spires synspunkter. Utvalgene møtes en gang i uken hvor de arbeider med kampanjer, arrangerer debatter og arrangementer, skriver kronikker og høringsinnspill, sitter i samarbeidsnettverk, deltar i internasjonale konferanser, og møter lokale, regionale og nasjonale politikere. Våren 2021 søker vi nye medlemmer til Byutvalget, Handelsutvalget og Matutvalget. Gjennom å være med i et utvalg får du muligheten til å lære mye om politikk, utvikling og bærekraft, være med på å utforme og påvirke politikk, og møte andre unge engasjerte. Dersom du er interessert i å bli med i et politisk utvalg kan du sende noen ord om deg selv og hvilket utvalg du har lyst til å være med i til [email protected] innen 22. januar. Mer informasjon om utvalgene under bildet. Byutvalget
Over halvparten av jordas befolkning bor i dag i urbane områder. For å få til en bærekraftig framtid er det nødvendig å møte utfordringene der de skjer. I Byutvalget jobber vi for bærekraftig byutvikling nasjonalt og globalt. Vi jobber for byer som tar vare på både mennesker og miljø, hvor alle har en plass, blir hørt og tatt vare på. Utvalget arbeider med å utvikle og fremme Spires politikk bl.a ved å utvikle og gjennomføre kampanjer, skrive kronikker og høringsinnspill, møte politikere, delta på konferanser og arrangere debatter og andre arrangementer. Byutvalget jobber for tiden mye med medvirkningsprosesser i arealplanlegging og for å få urban bistand på agendaen. Byutvalget møtes hver uke på onsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Byutvalget kan du ta kontakt med koordinator Amalie Hilde, på [email protected] Handelsutvalget Handel er ikke et mål i seg selv, men et av mange virkemidler i utvikling av et lands produksjonsstruktur, økonomi, sysselsetting og uavhengighet. Spire er ikke mot handel, men mener dagens spilleregler og systemer er urettferdige og påfører jorda og samfunn store negative konsekvenser. De fattige landene og aktørene taper i møte med mektige land og selskaper, dette fører til en urettferdig utvikling av verdenssamfunnet. Handelsutvalget jobber for tiden med en kampanje om globale verdikjeder og følger hele tiden utviklingen som skjer med bilaterale handelsavtaler og innad i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Handelsutvalget møtes hver uke på tirsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Handelsutvalget kan du ta kontakt med koordinator Caroline, på [email protected] Matutvalget Spire er opptatt av at alle skal ha nok mat både i dag og i framtida. Når en milliard mennesker sulter eller lever på grensa til sult, er vi i dag langt fra målet, spesielt når vi egentlig har muligheten til rettferdig fordeling av mat til alle. Vi vet også at verdens befolkning kommer til å vokse de neste årene, og at vi kommer til å ha behov for mer mat. Dette er et problem som både må og kan løses med de rette politiske virkemidlene! Matutvalget arbeider med å spre informasjon til den norske befolkningen og påvirke politikerne våre. Derfor deltar vi aktivt inn i Norges nye handlingsplan på bærekraftige matsystemer, deltar på internasjonale og nasjonale konferanser om matsikkerhet og er tydelige i den offentlige debatten. Matutvalget møtes hver uke på mandager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Matutvalget kan du ta kontakt med koordinator Anne-Berit, på [email protected] Handelsutvalget i Spire arrangerte 11. mai en debatt på Blinderen om hvilke implikasjoner den mye omstridte avtalen TTIP kan ha på norske forbrukerrettigheter. TTIP står for Transatlantic Trade and Investment Partnership, og er en mye omdiskutert handels- og investeringsavtale som nå forhandles mellom EU og USA. Panelet bestod av Audun Skeidsvoll (Forbrukerrådet), Hildegunn Gjengedal (Norges Bondelag) og Tarjei Bekkedal (jurist og med i NUPI sin utredelse av TTIP). Debatten tok for seg temaer som; miljømerking av varer, hvordan forbrukerrådet sin rolle vil endres og hva slags konsekvenser TTIP kan få for både forbruker og miljøet.
Et av de kontroversielle områdene i forhandlingene mellom USA og EU er nettopp standarder som skal beskytte helse, miljø og dyrevelferd. Det er stor forskjell her mellom EU og USA, og en harmonisering av standarder vil føre med seg stor endring også her i Norge. Det er sider ved en eventuell TTIP-avtale som kan tilby forbrukere fordeler, som et bredere vareutvalg, lavere priser og større personlige importmuligheter. Det kan også være forbrukerutbytte i henhold til harmoniseringen - men med hvilket innhold og hvilke følger? Man må forholde seg til produkter som er laget på andre og billigere måter enn i Norge og EU. EU opererer under føre-var-prinsippet, noe som betyr at vi ikke tar i bruk varer hvor det er uvisst hvilke følger disse kan ha på miljø og natur. I USA må det derimot ligge vitenskapelig bevis til grunn for at et produkt skal klassifiseres som farlig. I tillegg så kan ikke Norge konkurrere i pris med amerikansk produksjon, mener Hildegunn Gjengedal. I EU er det påbudt med merking av GMO-produkter, noen som amerikanerne har vært svært kritisk til. Bondelaget føler at amerikansk press for å åpne for genmodifisering kan ødelegge norsk matproduksjon. Forbrukerrådet er aktive i debatten og forhandlinger med politikere, de prøver å fremme norsk forbrukerbeskyttelse og forbrukerrettigheter. Både Norges Bondelag og Forbrukerrådet ser at det er viktig å ivareta føre-var-prinsippet. Ifølge Audun Skeidsvoll er europeiske og norske myndigheter vanskelige å kjempe imot, men et amerikansk system er enda mer problematisk. For å kunne samkjøre fremtidige standarder er det foreslått å opprette et reguleringsråd mellom EU og USA som skal gå gjennom lover og reguleringer og se om de hindrer fri flyt av varer. Dette er kontroversielt. USA har også foreslått at private aktører kan sitte i rådet. Dersom private aktører med en markedsinteresse sitter i rådet, blir det lett for næringslivet å påvirke lovverket. Slik påvirkning er noe vi allerede har sett gjennom investor-stat-tvisteløsningen, som gjør at selskaper kan saksøke stater dersom nasjonale lovverk og demokratisk handling kan få negativ innvirkning på profitten til selskapet. Tarjei Bekkedal tror at sånn som ting foreligger i dag så kommer det ikke til å bli noe av denne avtalen. Dette er fordi EU ikke har klart å vise hvorfor avtalen er viktig for vanlige folk - de har ikke noen avtale å selge til forbrukerne. Avtalen inneholder også en mulighet der selskaper kan saksøke stater, en mekanisme som er veldig omstridt. Det er en voksende folkelig motstand, og i forrige måned samlet det seg 35 000 demonstranter i Hannover i Tyskland mot avtalen. Panelet legger stor vekt på at det er viktig å huske at Norge har et valg når det kommer til TTIP-deltagelse. Selv om mange av aspektene vil snike seg inn til Norge gjennom EØS-avtalen, så vil ikke Norge automatisk bli en del av TTIP dersom avtalen blir noe av. Norge har et valg å avstå fra avtalen. Å avstå fra en slik avtale og forvente at man kan utarbeide en egen avtale med USA, er dog lite sannsynlig, sier Tarjei Bekkedal. Det kom tydelig frem i debatten er at dersom vi skulle bli en del av TTIP, så kommer landbruket i Norge som det er organisert i dag, med mindre bruk og spredd produksjon, til å forsvinne. Hvis Norge mister muligheten å sette toll på importerte matprodukter kommer ikke norske bønder til å klare å konkurrere mot amerikansk høy-effektiv storskala produksjon. Når TTIP evt er ferdigforhandla, må vi svare på følgende spørsmål: Er helheten i avtalen så god at vi kan akseptere konsekvensene for landbruket? Alt i alt så var det en gripende enighet mellom paneldeltagererne at TTIP vil endre hvordan norske forbrukeres hverdag vil se ut - på godt og vondt. Økt import av varer vil gi forbrukere flere valgmuligheter men vil i stor grad sette norsk landbruk og forbrukerrettigheter i fare. I helhet, en knusende debatt i opposisjon til TTIP, til tross for noe skepsis om hvorvidt TTIP vil i det hele tatt overleve forrige ukes lekkasjer. I dag er det premiere på handelskampanjen sin nye podcastserie om internasjonal handel. Serien tar for seg og problematiserer effektene av internasjonal handel.
Handelsdebatten er en podkastserie om internasjonale handelsspørsmål laget på oppdrag for Handelskampanjen. Serien tar opp hvordan handels- og investeringsavtaler har konsekvenser for deg i Norge og for folk i utviklingsland på spesifikke temaer som matsikkerhet, klima, arbeid og helse. I dag har første episode premiere, og serien finner du her! Handel gjør at vi kan spise bananer i Norge, at vi har epler året rundt og at du kan sende en sms fra mobilen din. Handel gjør at Norge tjener store penger på olje og fisk. Men er handel alltid utelukkende positivt? Hva er egentlig TISA-avtalen? Og hvorfor er noen for den og andre i mot den? Dette er noen få av spørsmålene som vil bli tatt opp i denne podcastserien. Programlederne reiser rundt til ulike plasser og intervjuer eksperter og aksjonister i Norge og i sør, jussprofessorer, statssekretærer, politikere, fagforeninger og vanlige folk. De ulike interessekonfliktene er viktige å forstå for å forstå hvorfor det er så ulik oppfatning av disse avtalene og hva de gjør for samfunnet. Episodene legges ut fortløpende i desember. Musikk: Sgrow Laget av Guro Flaarønning og Ida Skogvold Spire, ved Tori Loven Kirebø og Mari Gjengedal har sendt inn et høringsinnspill på regjeringens forslag til forhandlingsmandat til fremtidige bilaterale investeringsavtaler. Les hvorfor vi mener at modellen i sin helhet må skrotes her:
Høringsinnspill til forhandlingsmandat og modell for investeringsavtalerSpire takker for muligheten til å komme med innspill på regjeringens forslag til forhandlingsmandat til fremtidige bilaterale investeringsavtaler. Spire er enmiljø- og utviklingsorganisasjon som jobber for en rettferdig og bærekraftig verden. Vi mener at regjeringen ikke bør gå videre med å utvikle mandatet til forhandling av bilateraleinvesteringsavtaler og at slike avtaler ikke bør inngås. Vi vil trekke frem ytelseskrav og tvisteløsningsmekanismen (ISDS) som spesielt problematiske da de utgjør en trussel mot demokratiet og legitim utøvelse av suverenitet både i Norge og land Norge investerer i. Spire mener at regjeringen ikke bør inngå bilaterale investeringsavtaler og at modellen bør skrinlegges. GRUNNLEGGENDE PROBLEM MED INVESTERINGSSYSTEMET Høringsinnspillet tar utgangspunkt i fire grunnleggende problem med internasjonalinvesteringsrett. Disse presenteres innledningsvis. 1. Uavhengighet Det internasjonale investeringssystemet har et problem når det kommer til uavhengighet. Representantene til tribun alet utpekes av partene i konflikten. Nettverksanalyser av tvisteløsere innenfor internasjonal investering peker på at personer skifter på å sitte i tribunalet og å føre saker foran det. Det er et tett nettverk av investeringsadvokater som i stor grad styrer utviklingen til systemet. I dag er systemet i stor grad bilateralt, men flere sentrale skikkelser har uttalt et ønske om å styre systemet fra et bilateralt mot et multilateralt system uten tilstrekkelig grunnlag for det. Dette blir spesielt problematisk da det ikke er enighet innad i systemet om hvordan man skal tolke de ulike provisjonene. I tillegg ligger det en monetærmotivasjon til grunn for systemet. Ettersom det er partene som i stor grad velger hvem som skal representere de i tribunalet, bør man stille spørsmålstegn ved uavhengigheten til voldgifts”dommerne,” spesielt med tanke på å gjøre strategiske valg for å sikre seg å bli valgt igjen. 2. Rettferdighet I vanlige domstoler har parter som er påvirket i en sak mulighet til å søke om å delta og få innsyn i saken. Dette er ikke tilfellet i internasjonal investeringsrett. Det gir internasjonale investorer særegen tilgang til å føre sak uten motstand fra de som saken omhandler. Det vil si at norske kommuner, norske bedrifter og representanter for den norske befolkningen ikkehar muligheten til å delta, slik de har rett til i det norske rettssystemet. Vi har sett flere eksempler på at tribunal har ufarliggjort legitime krav til innsyn både i vestlige land (NAFTA-Glamous saken) og utviklingsland (Zimbabwe). 3. Åpenhet Punkt to om rettferdighet henger sammen med punkt tre om åpenhet. I offentlige saker må offentligheten få informasjon om at staten har blitt saksøkt. Selv om den nye modellen har tatt steg for å prøve å sikre åpenhet i papirene i saken, står det ingenting om å sikre åpenheti forlik. En stor del av sakene som føres gjennom ISDS ender opp i forlik, der selve avtalen er unnlatt offentligheten, selv om den endelige dommen ikke er det. 4. Balanse Det er en stor ubalanse i internasjonal investeringsrett. Det er ikke snakk om to like parter, men et særegent system som gir preferanse til investorer over resten av befolkningen. I en stat-stat tvisteløsning har man to like parter da begge har gitte plikter. I investor-stat tvisteløsning er det bare statene som har plikter. Statene kan ikke holde investor ansvarlig. Det er og en ubalanse mellom nasjonale og internasjonale investorer der bare de internasjonale kan saksøke staten utenfor det nasjonale rettssystemet. Man kan dermed argumentere med at staten subsidierer utenlandske selskap gjennom å gi dem spesiell tilgang til monetær erstatning som ikke er tilgjengelig for nasjonale. Ingen nasjonale domstoler ville gitt 50 milliarder dollar i erstatning til et selskap (som var tilfellet i Yukos saken). UTFORDRINGER MED DEN NORSKE MODELLEN Ytelseskrav Listen over ytelseskrav i avtalen er å trekke stigen opp etter seg. Selv om avtalen mellom statene er lik i dag tar den ikke hensyn til historiske ulikheter. Med historiske ulikheter viser vi til politiske virkemidler som krav om teknologisk overføring og bruk av lokal arbeidskraft, virkemidler som var svært avgjørende for vår egen økonomiske utvikling. Dersom Norge gjennom utenriksdepartementet skal fremme utvikling gjennom handel, må disse kravene fjernes fra avtalen. Det er heller ikke utenkelig at Norge kommer til å få bruk for disse virkemidlene på et senere tidspunkt. Spire mener derfor at artikkel 8 i sin helhet bør fjernes fra modellen. Ytelseskravene er et uttrykk for å påtvinge stater en økonomisk politikk som de ikke nødvendigvis vil velge å føre selv, en politikk som har likhetstrekk med de strukturelle tilpasningsprogrammene (SAP) som ble ført under ledelse av verdensbanken og IMF på 1980-tallet. Program som sees på som en meget mislykket strategi. Det er derfor kritikkverdig at man fremdeles ønsker å inkludere dette i nye avtaler. ISDS Bruken av ISDS i internasjonal investeringsrett er svært problematisk. Prinsippet med at utenlandske i motsetning til nasjonale selskaper skal kunne saksøke stater foran et tribunal hovedsakelig sammensatt av jurister og diplomater, er problematisk. Det fører til et juridisk kaos, der det er tilnærmet umulig å forutsi utfallet til tribunalet. Det undergraver både staters suverenitet og demokratiet, ved å kunne kreve erstatning for legitime endringer. Det vil alltid være en risiko knyttet til investeringer. En stat vil alltid på et tidspunkt skifte ledelse og det kan føre til endringer. Ved å holde nye regjeringer til bilaterale avtaler innskrenker man handlingsrommet og dermed makten til folket. Dersom den sittende regjeringen begynner å inngå nye bilaterale investeringsavtaler risikerer man å hemme Norges mulighet til å innføre nye reguleringer for Norges beste i et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Fjerning av kravet om uttømming av lokale rettsmidler som var representert i 2008 modellen er en svekking av modellen og vil bli en svekking av norsk rettssikkerhet. Det er ingenting som tilsier at de norske domstolene ikke vil være best skikket til å vurdere legitimiteten til norsk lov. Med tanke på land Norge inngår avtaler med bør man gi nasjonale domstoler rett til å vurdere saken før et internasjonalt tribunal eventuelt skal behandle det. Selv om regjeringen argumenterer for at denne modellen er myntet på avtaler mellom Norge og utviklingsland er det vanskelig å se for seg at den ikke vil ligge til grunn dersom Norge vil inngå avtaler med EU eller USA som en følge av TTIP. Det er vanskelig å se hvordan Norge skal kunne beskytte seg fra å inkludere ISDS der dersom det blir inkludert i modellen, og det er svært vanskelig å legitimere nødvendigheten for tvisteløsning mellom land med høy rettssikkerhet. Inkludering av ISDS vil øke forskjellene mellom nasjonale og internasjonale investorer. Der internasjonale investorer kan utfordre staten i et internasjonalt fora er de nasjonale investorene låst til det nasjonale. Dette vil ikke oppmuntre til nasjonal forankring, men kan ha motsatt effekt. Positiv diskriminering av internasjonale investorer på grunnlag av en argumentasjon om ulikhet, er problematisk. Dersom man står fast på at det er nødvendig å inkludere tvisteløsning bør det bare vise til stat-stat tvisteløsning og ikke utvide retten til investorer. Avslutningsvis er det merkelig at modellen bare henviser til ICSID som forum for tvisteløsning. Ettersom ICSID ikke åpner for etterprøving i nasjonale domstoler kan man stille spørsmålstegn ved hvorvidt det er brudd på grunnloven, da høyesterett skal være øverste myndighet på norsk lov. Fair and equitable treatment Gjennomgang av tidligere investeringstvister viser at paragrafen om fair and equitable treatment (paragraf 5) er den paragrafen stater oftest blir dømt under. Det er derfor oppsiktsvekkende at modellen ikke har en sterkere definisjon av hva regjeringen legger i begrepet. Spesielt problematisk er det dersom investeringstribunalet gir investor sterkere krav enn minimums beskyttelse under internasjonal sedvanerett, noe som ofte har vært tilfellet. I praksis kan da et tribunal sammensatt av jurister dømme staten for handlinger som ikke er dekket under internasjonal rett. Dersom man skal ha med fair and equitable treatment er det derfor prekært at omfanget defineres, da fortrinnsmessig til å kun referere til minimumsbehandling under internasjonal sedvanerett. Artikkel 14(7) og 25 -Prudential Regulations I artikkel 25 er det spesifisert at det bare er finansielle reguleringer som har spesiell beskyttelse under artikkel 14(7) med tanke på prudential regulation. Det er en meget merkelig politisk prioritering at det bare er finansielle reguleringer som unntas. Dersom regjeringen hadde vært seriøs i sitt uttalte fokus på menneskerettigheter og utvikling burde dette være inkludert under artikkel 25. Bestevilkårsbehandling Spire mener at artikkel 4 må ut av modellen. Ettersom modellen bare er et utgangspunkt for forhandlinger og en legger til grunn ulik tolking, er det vanskelig å se hvordan en skal kunne skjerme seg for eksisterende avtaler. Vedlegg B om «begrensinger» åpner for unntak. Alle endringer som er gjort for å styrke retten til å regulere, åpenhet og definisjoner står dermed i fare for å falle bort i forhandlinger. Spire stiller spørsmål til hva regjeringen tror den vil vinne med å holde fast på artikkelen om «bestevilkårsprinsippet». Dersom man mister begrensninger i forhandlinger har de nye formuleringene lite eller ingen verdi. Konklusjon Selv om regjeringen har uttrykt ønske om å beholde reguleringsretten vil en ny modellavtale sette store begrensninger på Norge og samarbeidsland. I lys av en uttalt ”handel for utviklings”-politikk vil slike avtaler svekke muligheten til å sikre stabil økonomisk vekst. For å sikre reguleringsretten til fremtidige generasjoner i møte med uforutsigbare utfordringer bør ikke Norge inngå nye bilaterale investeringsavtaler. Spire stiller seg ellers bak Handelskampanjen sitt høringsinnspill og mener at regjeringen bør følge i fotsporene til den rødgrønne regjeringen og skrinlegge den foreslåtte modellen. Med vennlig hilsen Spire Mari Gjengedal Tori Loven Kirkebø En handelsavtale mellom USA og EU kan få store konsekvenser for norsk lovgivning og politisk handlingsrom, advarer Mari Gjengedal og Eivind Breidlid i denne kronikken i Klassekampen Denne kronikken var på trykk i Klassekampen 24. april.
Fredag 4. april lanserte næringsminister Monica Mæland og europaminister Vidar Helgesen regjeringens rapport om hvordan forhandlingene om en handelsavtale mellom USA og EU kan påvirke Norge. Rapporten er preget av at Norge mangler innsyn i forhandlingene og må forholde seg til uttalelser og offentlig tilgjengelige posisjonsnotater. En ting var likevel klart, en avtale mellom Norges største handelspartnere vil ha store konsekvenser for Norge, uten reelle muligheter for norsk påvirkning. Forhandlingene om en frihandelsavtale mellom USA og EU ble annonsert i juni i fjor. Målet er å skape verdens største frihandelsområde kalt TTIP (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership). Avtalen skal sette en standard for framtidige handels- og investeringsavtaler globalt. Tilhengere av avtalen sier den vil skape vekst og arbeidsplasser, mens motstandere mener den vil true helse, miljø og arbeidsstandarder. Siden tollbarrierene mellom EU og USA allerede er lave vil forhandlingene i hovedsak dreie seg om harmonisering av regelverk, patenter og ikke minst investeringsbeskyttelse. Her kan norsk lovgivning og politisk handlingsrom bli påvirket. Amerikanske tilstander Harmonisering av regelverk og produktstandarder har som mål å redusere skjulte barrierer for handel. EU-kommisjonen er tydelig på at dette ikke innebærer en senkning av standarder som skal beskytte miljø, helse og arbeidsforhold. Det er likevel vanskelig å se for seg at to såpass ulike regelverk vil kunne harmoniseres uten at standarden senkes hos den ene eller økes hos den andre. Det vil dermed være en dragkamp mellom ulike interesser. EU følger et ‘føre var’-prinsipp som i større grad enn USA tar hensyn til miljø og helse, noe som forhindrer import av mange amerikanske varer, særlig i matindustrien. Amerikansk eksportindustri ser på EUs miljøstandarder som handelsbarrierer som må nedkjempes i forhandlingene. Begrensninger for GMO, vekstkjemikaler i kjøtt og sprøytemiddelgrenser i frukt og grønt er noe av det som kan stå for fall. Resultatet vil ha store konsekvenser for Norge, som må implementere EUs regelverk gjennom EØS-avtalen, uten at vi har reelle muligheter til å påvirke utfallet. Dermed vil norsk regelverk være gjenstand for amerikanske beslutninger og forhandlingsmakt. Det vil uten tvil være dårlige nyheter for norske forbrukere. Ubalansert investormakt Det mest kontroversielle temaet i forhandlingene er likevel investeringsbeskyttelse gjennom investor/stat-tvisteløsning (ISDS). ISDS tillater utenlandske investorer å saksøke stater foran et internasjonalt voldgifttribunal for forhold som direkte eller indirekte skader eller kan skade investorens profitt. Det finnes mange eksempler på stater som har blitt saksøkt og dømt for å ha innført helse- og miljøreguleringer som ødela for selskapenes planlagte profitt. Et eksempel på slik bruk av ISDS er det amerikanske tobakkselskapet Phillip Morris sine søksmål mot Uruguay og Australias røykelovgivning. Et grunnleggende problem med ISDS er måten tribunalet fungerer på. Det består av tre forretningsadvokater som har fullmakter til å fortolke avtaleteksten som de selv vil og selv beslutte erstatningssum. Tribunalet har ofte habilitetsproblemer og det finnes ingen ankemuligheter. Dette kan forårsake absurde kjennelser som da Ecuador ble dømt til å betale milliarderstatning til et oljeselskap som hadde brutt kontraktbetingelsene. Det er hårreisende og udemokratisk at disse viktige rettssakene skal flyttes ut av nasjonale rettssystemer og inn i slike obskure organer. Særbehandlingen av utenlandske investorer har blitt møtt med massiv kritikk fra sivilsamfunn i Europa og USA. Tyskland har uttalt at de ikke ønsker ISDS inkludert i avtalen fordi de nasjonale europeiske rettssystemene er verdens mest utviklede og dermed egnet til å behandle utenlandske investorer rettferdig. Frankrike er også meget skeptisk. For å møte kritikken har EU-kommisjonen nå åpnet for en 90 dagers høringsperiode. Kommisjonen har også uttalt at de ønsker en investeringsavtale som ikke begrenser statenes legitime rett til å regulere. Om de lykkes med dette gjenstår å se, men de vil uansett møte sterk motstand i forhandlingene med USA. Trussel mot norsk demokrati Investorbeskyttelse gjennom TTIP vil ikke bli innført i Norge gjennom EØS, men vil likevel kunne ha store konsekvenser for Norge. En transatlantisk handelsavtale vil føre til forverrede konkurransevilkår for norske bedrifter og mulig tap av arbeidsplasser. Mange borgerlige politikere har dermed gått ut og krevd at Norge starter opp parallelle forhandlinger med USA. Norge har gjennom EFTA allerede begynt en handelspolitisk dialog med USA, og eventuelle forhandlinger vil inkludere investeringsbeskyttelse. Selv om regjeringen har uttalt at de ønsker mer balanserte investeringsbeskyttelsesavtaler, kan Norge neppe vente bedre betingelser enn et EU med langt sterkere forhandlingsmakt dersom de går inn i forhandlinger med USA. Snarere tvert imot. Det er dermed stor fare for at amerikanske selskaper i framtiden vil kunne få en kontroll over Norge som det norske folk aldri har bevilget dem. Det er veldig skremmende. En politisk målsetning for den nye regjeringen er å inngå flere handels- og investeringsbeskyttelsesavtaler. En utfordring for regjeringen blir å sikre at disse avtalene ikke går på bekostning av norsk demokratisk handlingsrom. Næringsministeren sa på fredag at TTIP vil innebære mange vanskelige valg for Norge som regjeringen må ta stilling til når det blir aktuelt. Vi håper at regjeringen velger å forsvare demokratiets rett til å regulere. Det ville vært en passende feiring av grunnlovsjubileet. Mari Gjengedal, leder for Spire og Eivind Breidlid, fra Spires handelsutvalg Følg Spire og Spires handelsutvalg på Facebook! I takt med anbefalinger fra OECD, uttalelser fra statslederne i den Afrikanske Union og WTO-avtalen fra Bali, setter Norge fokus på handel som avgjørende for økonomisk vekst i utviklingsland. Utvikling er avhengig av mer enn bare økonomisk vekst, mener Spire
Sammenhengen mellom handel og økonomisk vekst blir fremhevet som løsningen på det som blir beskrevet som et lite effektivt bistandssystem hvor pengene ofte forsvinner på veien. Enkelt forklart er tanken at handel skal gi statene muligheten til å skape arbeidsplasser og institusjoner på bakgrunn av økonomisk vekst. Dette skal igjen sikre en sterkere økonomi med mulighet til å beskytte befolkningen. På papiret høres dette veldig bra ut, problemet er at det ikke finnes noen entydige empiriske bevis på at dette stemmer. Det er ikke nødvendigvis handelen i seg selv som er utfordringen men de strukturelle blokkadene som regulerer adferden mellom stater, investorer og organisasjoner. Et økt fokus på handel uten strukturelle forandringer fremstår derfor mot sin mening. Et eksempel på en strukturell blokkade er internasjonal investeringslovgivning - uttrykt gjennom bilaterale investeringsavtaler (BIT), som er blant, om ikke den mest effektive internasjonale lovgivningsmekanismen. Dette er på tross av at det ikke finnes en multilateral organisasjon med tilhørende rammeverk for avtaler eller en traktat som regulerer. Styrken er basert på muligheten partene har til å bringe konflikten til et tvisteløsningsorgan som kan gi den vinnende parten konkrete gevinster. Noe bemerkelsesverdig er at bakgrunnen for investeringslovgivningen hovedsaklig er å beskytte utenlandske direkteinvesteringer - uavhengig av regime eller investor. Det har dermed blitt etablert et internasjonalt system som eksplisitt skal gi utenlandske investorer sterkere beskyttelse enn nasjonale investorer, spesielt med tanke på kompensasjon etter statlige overgrep. Dette er basert på internasjonal sedvanerett og presedens, altså på hvordan slike saker historisk sett har blitt løst. Dersom vårt mål med investeringer og handel er økonomisk utvikling i landet fremstår det dermed lite effektivt å støtte seg på et system hvor befolkningen i stor grad gjør seg avhengig av å arbeide for utenlandske selskaper som utvinner statens ressurser. Spesielt siden investeringsbeskyttelse skaper en rekke utfordringer til hvordan staten kan forandre forholdene for investoren gjennom utvidet regelverk, noe som man kan argumentere for at effektivt fører til tapt suverenitet over egne ressurser og egen politikk. Disse begrensingene på statens mulighet til videre regulering blir eksplisitt trukket frem som et problem gjennom FNs veiledende retningslinjer for internasjonal handel. I tillegg avslører nyere forskning at stater i sør ofte ikke vet hva de skriver under på når de skriver under på BITs. Dette tydeliggjør underliggende ulikheter i systemet. Generelt kan man argumentere for at det er problematisk at utenlandske direkteinvesteringer har en så sterk beskyttelse uten et rettskraftig ansvar. Det har vært forsøk på å etablere et internasjonalt rammeverk som en motvekt til investeringslovgivningen, men disse forsøkene har ikke fått gjennomslag i de multilaterale organisasjonene da de strider mot de rike landenes interesser. Både FN og OECD har etablert veiledende retningslinjer og anbefalinger for hvordan stater og bedrifter skal forholde seg til hverandre og til menneskerettighetene, men disse er ikke juridisk bindende og utgjør dermed en mindre trussel mot status quo. Følgelig er det fare for at vinningen opp i spinningen selv om Norges bidrag til global økonomisk utvikling skal gå gjennom handel. Vi blir hengende fast i en situasjon hvor hjelpen vi er villig til å gi skal komme fra vårt eget overskudd – tanken er ikke rettferdighet, men veldedighet. Dersom man hadde klart å bruke de veiledende formuleringene som tydeliggjør bedrifter og investorers ansvar overfor folket i statene hvor de opererer, kunne man åpnet for muligheten for ansvarliggjøring gjennom nasjonale rettsystemer. Videre kunne dette blitt inkorporert i eksisterende overvåkningsmekanismer som menneskerettighetsrådets universelle periodiske rapporter. Dette kommer på ingen måte til å bli lett, men dersom man vil at verden skal utvikle seg må man ta fatt på strukturene og finne ut hvor det er rom for forandring. Rapporten på veien videre etter tusenårsmålene pekte på bevegelser i holdningene til multinasjonale bedrifter. Stadig flere ser seg villig til å tilpasse seg retningslinjer så lenge staten er med på laget. Hvis ikke statene søker forandring vil insentivene til bedriftene også være svakere, da det er statene som sitter på det overordnede ansvaret når det kommer til beskyttelse av menneskerettighetene. Kjernen i problemet per i dag er at både handelsavtaler og bistand er uttrykk for veldedighet på våre premisser i motsetning til rettferdighet. Dersom man hadde ønsket rettferdighet hadde problemene og løsninger vært utredet i mye større grad. Kynikerne blant oss vil nå argumentere for at verden er urettferdig, men for meg er det problematisk å støtte prinsipper som er strukturelt urettferdig for en stor del av verdens befolkning. Det handler om likeverd og det handler om solidaritet. Dessverre har vi ikke mekanismer som effektivt ansvarliggjør partene i internasjonal handel, men det betyr ikke at det ikke kan utformes. Statene har selv muligheten til både å utforme en mer rettferdig politikk og et regelverk som åpner for å holde sine bedrifter ansvarlige. Ettersom vi lever i en stadig mer globalisert verden hvor avhengigheten av andre land går på tvers av stater, regioner og verdensdeler vil det utvilsomt være mer konstruktivt å fastsette rettferdige rammer for å fasilitere for handel enn å fortsette med urettferdige avtaler i påvente av at det kanskje kommer et alternativ i fremtiden. Det bunner ned i bærekraftighet og stabilitet. I forhold til regjeringens politikk på bilaterale investeringsavtaler bør en økning i disse avtalene derfor følges opp med forsøk på å tilrettelegge for ansvarliggjøring av investorer og mulitinasjonale bedrifter. Mangel på samkjøring av departementenes politikk vil føre til en undergraving av norske bidrag til kampen mot fattigdom og for utvikling. Dette er ikke ment som en dommedagsprofeti, men et dytt for å få til forbedring. Mulighetene for å påvirke gjennom en ansvarliggjort handelssektor er enorme, noe rapporten på post-2015 agendaen også peker på. Vi har muligheten til å forandre, vi har muligheten til å handle. For å få til dette må vi samkjøre målene våre. Utvikling er avhengig av mer enn bare økonomisk vekst, vi må skape bærekraftighet og se på hele bildet. Skrevet av Tori Kirkebø, medlem av Spires handelsutvalg Tekst: Mari Gjengedal Twitter: @MariGjengedal
- At økonomisk vekst skal være løsningen for å utrydde fattigdom, er et mantra som blir gjentatt til det kjedsommelige. Jeg utfordrer deg til å stille spørsmål ved denne vedtatte sannheten, skriver Mari Gjengedal i dette innlegget. Dette innlegget var på trykk i avisen Vårt Land den 15. mars. De økonomiske forskjellene i verden er enorme. Noen land er ekstremt rike mens andre land er ekstremt fattige. Forskjellene er også store innad land. "Utviklingsland trenger økonomisk vekst», sier man, og påstanden godtas uten spørsmål. Selvsagt trenger de fattige bedre levevilkår, og dagens ulikheter er et grovt overtramp på grunnleggende menneskerettigheter. Men trenger egentlig verden samlet sett økonomisk vekst? Eller trenger vi snarere en bedre fordeling av de ressursene vi allerede har? Oxfam kom nylig ut med rapporten "Working for the Few", som tar for seg den store globale økonomiske ulikheten. Her står det at verdens rikeste 1 prosent eier svimlende 110 billioner dollar, og at de rikeste 85 menneskene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. Tenk litt på det: 85 små folk - ikke flere enn du får plass til i et middels stort rom - eier like mye som rundt 3,6 milliarder mennesker. Man burde forventet globalt masseopprør og sinte mennesker i gatene, men foreløpig lar verdenssamfunnet urettferdigheten gå forbi i påfallende stillhet. Imens gnir de superrike seg i hendene. Forskjellene øker. 7 av 10 mennesker bor i land hvor ulikhetene har økt i løpet av de siste 30 årene. En svært liten andel av befolkningen gjør et enormt innhugg i den nasjonale inntekten. Riktignok kommer stadig flere mennesker seg ut av fattigdom, men mens som de fattige blir litt rikere, blir de rike veldig mye rikere. Den samlede pengekaken blir større, men inntektsgapet øker likevel. Ulikhet skaper ustabile økonomier og en politikk som favoriserer dem som er rike fra før. Stadig flere mennesker får stadig mindre innflytelse, og folk får mistillit til politikere og samfunnsstrukturer. Ulikheten rører også ved de grunnleggende verdiene i oss: kan man kombinere vanvittige økonomiske forskjeller med ønsket om et solidarisk og ivaretagende samfunn? Svaret burde være nei. Dette er også grunnen til at jeg ikke godtar imperativet om at økonomisk vekst er det eneste riktige. Vi ser nemlig at veksten ikke havner hos dem som trenger det mest. Tenk om vi fordelte de enorme pengesummene på en mer rettferdig måte. Tenk hvor mange mennesker som kunne forbedret sine liv hvis vi turte å innføre tiltak for omfordeling av de pengene vi allerede har. Vi har mer enn nok i verden til at alle skal kunne møte sine menneskelige behov. For eksempel er det blitt utregnet at én årsinntekt fra de 100 rikeste milliardærene i verden kunne avskaffe verdens fattigdom. Fire ganger. Ja, du leste riktig. Det skal ikke mer til enn en relativt liten innsats fra ganske få mennesker for å sørge for at alle har det de trenger for et godt liv. Det er så enkelt, men så vanskelig. Er det da noen selvfølgelighet at de rike skal bli rikere? Må vi godta denne skjevfordelingen? Selvfølgelig ikke. Det er behov for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, noe som krever tiltak for omfordeling nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger rettferdige skatter, rettferdige lønninger, avskaffing av skatteparadiser, åpenhet om investeringer, bedre etiske handelsregler, skattelegging på finansielle transaksjoner, en progressiv velferdspolitikk og reelle demokratiske påvirkningsmuligheter for alle. Det er hva verdens fattige trenger. Mari Gjengedal, leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Norge satser for mange penger på oljekortet. Det er dårlig både for klimaet og for økonomien vår, sier Mari Gjengedal Du sitter ved et bord i et fullt og skravlete lokale med en kortstokk foran deg. Du har hentet ut alle pengene dine fra banken - pengene du har spinket og spart gjennom mange år. I kveld skal det spilles. Folkene rundt bordet følger spent med. Du vurderer å gamble alle pengene dine på ett kort. Vinner du, blir fortjenesten enorm. Taper du, mister du alt du har. Mye står på spill. Oddsene er forsvinnende små. Hva gjør du? De fleste mennesker med vettet i behold (og som ikke har et usunt spilleproblem), ville sannsynligvis valgt å ikke gamble bort alle pengene sine. Så da burde vel i hvert fall ikke en stat gjøre det? Slik skulle man i hvert fall tro. Men faktisk er det akkurat det staten Norge holder på med akkurat nå: gambler med våre penger. Vi har mange penger. Mange mange penger. Dessverre har vi også et problem med at disse pengene i altfor stor grad satses på ett kort, nemlig oljekortet. Vi er altfor avhengig av olje, og det er vi på to forskjellige måter: gjennom industrien vår og gjennom den statlige sparekassen vi liker å kalle Oljefondet. Erik Martiniussen, som har skrevet boken "Drivhuseffekten", sier at ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje og gass. Med andre ord: nesten alle våre industripenger investeres i en avleggs industri! Dette er ikke bare et direkte heiarop til raskere klimaendringer, men det er også veldig lite lurt for Norges langsiktige økonomi. Vi vet jo veldig godt at oljeindustrien er den gamle næringen, og at en mer fornybar framtid ligger foran oss. Det at økonomiske bautaer som Kina og Tyskland har vært på offensiven med å bygge ut fornybar industri de siste årene gjør at det burde ringe noen alarmklokker hos norske politikere og næringsliv. Men neida. Her vises det ingen tegn til betenksomhet rundt at Norges langsiktige investeringer lempes på et synkende skip. Istedenfor å satse på framtiden og mulighetene for nye arbeidsplasser som ligger der, knuger vi fast til en fortapt gullalder. Lemfeldig pengebruk? Ja. Når det gjelder pengene til en hel stat? Direkte uansvarlig. Hadde vi da enda investert pengene vi har på bok - sparepengene våre - i andre ting enn olje, så hadde vi i hvert fall hatt en sikkerhet å falle tilbake på den dagen oljeindustrien ikke lenger er lønnsom. Det gir jo mening å ha flere bein å stå på, selv for økonomer? Dessverre går altfor mange milliarder fra overskuddet i oljevirksomheten til å investere i MER oljevirksomhet andre steder i verden. - Det gir ingen finansiell mening for Oljefondet, som får sine innskudd fra olje og gassinntekter, å være investert i disse sektorene, har finansekspert Sony Kapoor sagt i Aftenposten. Han mener Oljefondet bør selge seg ut av CO2-tunge selskaper og investere mer i grønn teknologi og utvikling. Spire er enig! Det er på tide å innse at oljeavhengigheten vår har blitt en hemsko. Den hemmer oss i å se etter nye og bedre løsninger, og gjør at vi havner bakpå når det gjelder å gjøre framtidsrettede endringer i samfunnet. Oljefondet må trekke ut sine investeringer i fossil energi. Og de som har ansvar for å planlegge hva vi skal leve av etter oljen må å innse at det trengs å investeres i andre sektorer for å unngå framtidig økonomisk kollaps. Det er på høy tid! Vi har gravd oss lenger og lenger ned i et hull det er stadig vanskeligere å komme oss ut fra. Nå er det på tide å snu retning og grave oss opp mot dagslyset. Sleng oljekortet på søppelhaugen! Spire deler sine opplevelser fra klimatoppmøte i Polen
Akkurat nå møtes alle landene som har skrevet under på FNs Klimakonvensjon, til toppmøte i Polen. Også miljøorganisasjoner fra hele verden er til stede, flere fra Norge. Vi er fire ungdommer som representerer Spire, og vi er her for å minne forhandlerne på at en klimaavtale må være rettferdig. Det er de rike landene som har sluppet ut mest klimagasser hittil, derfor må de redusere mest i fremtiden. Vi minner også de rike landene på at klimaendringene først skjer i de fattigste landene - slik som tyfonen i Filippinene og tørken i afrikanske land nå viser oss. Står i GrunnlovenUngdommer har flere muligheter til å påvirke avgjørelsene som tas på møte. En av måtene vi kan gjøre det på, er ved å holde appeller til de voksne som sitter i møter. I appellene presenterer vi oss som en samlet ungdoms- og miljøbevegelse, og forteller hva vi mener det er viktig å fokusere på. Man må være skikkelig modig og tålmodig - de voksne bruker lang tid på å forhandle. En av Spire sine viktigste saker handler om de kommende generasjonene - barnebarna våre - og hvilken verden de skal leve i. Vi mener at de ikke skal måtte leve med ekstremvær og global oppvarming. Det eneste problemet her er at ingen som blir født om 30 år er tilstedet på møtene. Det er derfor det er så viktig at vi som ungdomsrepresentanter overbeviser forhandlerne om at i det minste må høre på oss som er unge i dag. Det er ikke lett, men det er viktig; vi må passe på jorden vår slik at vi forlater den i minst like god stand som vi fikk den. Dette står til og med i den norske grunnloven. Vi i Spire mener at de som forurenser mest, også må ta størst ansvar for å redusere klimagassutslippene. Auksjon for lave ambisjonerAndre ting vi gjør her nede er å skape blest om enkeltsaker. Vi holder demonstrasjoner med plakater og bannere for å skape oppmerksomhet, og for å få budskapet vårt ut til resten av verden. Mange av oss som er her nede har reagert på at det er så innmari mange regler for hva vi får lov til å gjøre, mens private selskaper får mer å si enn før. For å demonstrere hvordan dette ser ut for oss, lagde vi derfor en auksjon. Flere ungdommer kledde seg ut som businessmenn, med logoene til miljøforurensende selskaper som sponser møtene. En auksjonarius ropte ut hva firmaene kunne by penger på; lave ambisjoner, vraking av FNs klimapanel og inkludering av "rent kull" ble solgt til høystbydende. Budskapet vårt er enkelt; selskaper som tjener penger på at vi ikke får en god klimaavtale burde ikke ha så mye innflytelse på en klimakonferanse. Det blir det samme som å invitere et tobakkselskap som hedersgjest på en konferanse om global helse. Hvem synes du skal ha størst mulighet til å påvirke fremtiden? Skrevet av Spire ved Arne Einari Skau, Elna Bastiansen, Lene Elizabeth Hodge og Jérémie Jaeger Saken er skrevet for Si:D og aftenposten.no. Landran er et eskalerende problem hvor småbønder blir fratatt landet sitt av store selskaper og investorer. Les Spires leserinnlegg i Klassekampen om Oljefondets investeringer i verstingselskapet Sime Darby. Det forkortede leserinnlegget var på trykk torsdag 27. juni. Under kan du lese den fullstendige versjonen. I Liberia fordriver selskapet Sime Darby småbønder fra deres jord uten konsultasjon eller kompensasjon. Er det riktig at Oljefondet beriker seg på bekostning av fattige og marginaliserte grupper? Det folkelige presset for en mer etisk forvaltning av Statens Pensjonfond Utland øker. Det er helt klart en positiv utvikling at fondet tidligere i år trakk seg ut av 23 palmeoljeselskap som ”ikke produserte palmeolje på en bærekraftig måte”. Til tross for dette har Norges Bank valgt å firedoble investeringen i den malaysiske palmeoljeverstingen Sime Darby, som har en lang historie med avskogning og konflikter med lokalsamfunn. Dette har ført til grove menneskerettighetsbrudd, hvor lokalbefolkningen har blitt frastjålet jorden sin. Dette er en praksis som det er uholdbart at norske aktører bidrar til. Landran Myndigheter og selskaper ser i økende grad afrikansk jord som en attraktiv investering. De siste årene har store landområder blitt kjøpt opp eller leid av utenlandske investorer for å produsere palmeolje, biodrivstoff eller drive mateksport. Dette kan sees på som en strategi for å gjøre seg mindre avhengig av det internasjonale markedet og å sikre mattilgang i en verden med ustabile mat-og råvarepriser. Problemet er at mange av landområdene som kjøpes opp ikke er ledig land, men land som brukes av småbønder. Uten sterke formelle landrettigheter blir småbønder i mange tilfeller fordrevet fra jorda de er avhengig av. Når jorda brukes til dyrking av mat for eksport eller ikkespiselige matsorter, blir resultatet økt fattigdom og svekket matsikkerhet, ikke lokal utvikling slik formålet bør være. Slike investeringer kalles derfor med rette for landran, fordi landet blir ranet fra dem som bruker det. I Liberia har Sime Darby skaffet seg en 63-års leieavtale for store landområder fra den liberiske regjeringen for å produsere palmeolje. God praksis tilsier at slike leieavtaler kun skal skje med lokalbefolkningens informerte samtykke, og med tilstrekkelig godtgjørelse for tapt land. Dette har ikke skjedd i Liberia, ifølge lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Småbønder har blitt drevet vekk fra jorda de er avhengig av for å brødfø sine familier. Retten til mat er en menneskerettighet. Ved å frata småbønder mulighet til å produsere maten de trenger, bryter Sime Darby menneskerettighetene og dermed også Oljefondets etiske retningslinjer. De få arbeidsplassene palmeoljeproduksjonen har skapt gjør ikke opp for alle skadene den bidrar til. Internasjonal kampanje Liberiske organisasjoner har gått sammen for å kreve at den liberiske regjeringen reforhandler kontrakten med Sime Darby slik at lokalsamfunn blir konsultert og deres behov ivaretatt. Sammen med sine europeiske partnere har de initiert en internasjonal kampanje rettet mot selskapets investorer, deriblant Norges Bank. Kravene er at investorene skal presse Sime Darby til å endre praksis eller trekke seg ut. Kampanjen begynner 24. juni i forbindelse med lanseringen av en uavhengig rapport fra University of Reading, som avdekker Sime Darbys menneskerettighetsbrudd i Liberia. Manglende åpenhet Friends of the Earth Europe har, i samarbeid med Spire, sendt flere brev til Norges Bank for å be dem utdype bakgrunnen for den økte investeringen i selskapet, men vi har ikke fått svar. Stortingets Finanskomite har nylig uttalt at forvaltningen av oljefondet har blitt mer åpen, samtidig som det er mer behov for åpenhet i eierskapsutøvelsen. Norges Banks åpenbare mangel på samarbeidsvilje og ansvarlighet viser derimot at åpenheten er langt unna det vi bør forvente. Samstemt utviklingspolitikk? Regjeringen har gjennom Stortingsmeldingen “Mot en grønnere utvikling” uttrykt bekymring for landran. Gjennom FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har Norge vært en av de sterkeste pådriverne for å etablere internasjonale retningslinjer for å forhindre landran. Disse retningslinjene bryter Sime Darby på det groveste. Dette paradokset bryter åpenbart med regjeringens ønske om en samstemt utviklingspolitikk. Sime Darby får støtte av investeringer gjort på vegne av det norske folk. Det er på tide å virkelig sette søkelys på kriteriene Norge legger til grunn for sine utenlandske investeringer. Vi i Spire er blant de mange som nekter å godta dagens uholdbare praksis. Som et minimumskrav mener vi at investeringene skal bidra til en bærekraftig utvikling og ikke forårsake miljøødeleggelser eller menneskelig lidelse. Norge må som et rikt og ansvarlig land sørge for at landinvesteringer ikke bryter menneskerettigheter eller går på bekostning av småbønders matsikkerhet. Vi vil ikke tjene penger på landran! Eivind Breidlid, koordinator for Spires høstkampanje om landran Mari Gjengedal, leder i Spire I Klassekampen 24. august kunne du lese en felles kronikk fra en rekke organisasjoner som sammen ber nærings- og handelsminister Trond Giske om å avbryte forhandlingene om en frihandelsavtale med Honduras. Norge har presedens på å avbryte forhandlinger med illegitime partnere. Her kan du lese hele kronikken og finne ut hvorfor Spire mener Norge bør avbryte forhandlingene.
Til nærings- og handelsminister Trond Giske Norge går nå, i slutten av august, inn i den tredje og avgjørende runden i forhandlingene av frihandelsavtalen mellom EFTA og de mellomamerikanske landene Honduras, Panama og Costa Rica. Undertegnede organisasjoner ser med bekymring på utviklingen i Honduras, og ber om at Norge reserverer seg fra forhandlinger og avtale med Honduras. Som ministeren har uttrykt og NHO understreket, ligger det ikke noen norske næringsinteresser i en avtale med Honduras. Norge vil slik vi ser det ikke tape økonomisk på å ikke inngå en frihandelsavtale med det omdiskuterte landet. I dette tilfellet er det heller ikke tredjepartslandet (Honduras) som har bedt om forhandlinger, siden det var Panama som først bad om forhandlinger og EFTA som bad om at hele regionen skulle inkluderes. Bakgrunnen for våre bekymringer er (1) sivilsamfunnets sterke protester mot en regjering de mener ikke er legitim, (2) at demokrati- og menneskerettighetskrisen i Honduras etter kuppet i 2009 vedvarer, (3) at konsekvensene av frihandelsavtalen kan bidra til å intensivere jordkonflikten i Honduras, og (4) at det ikke foreligger konsekvensanalyser av mulige effekter av avtalen. Regjeringen i Honduras kom til makten via et kupp. I 2009 ble den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya avsatt ved statskupp som ble fordømt av en hel verden, og den politiske kursen tok en helomvending. Etter kuppet ble det innført unntakstilstand, flere mediestasjoner ble stengt av myndighetene, mens andre ble utsatt for målrettede strømbrudd, trakasseringer og blokkering av signaler. Et valg ble holdt få måneder senere, men under bekymringsverdige omstendigheter. Sannhetskommisjonen i Honduras konkluderte i juli 2011 med at over 20 drap, de fleste på politiske aktivister, ble begått av politiet, militæret eller andre som handlet på statens vegne i perioden som ledet opp til valget. Flertallet av de stemmeberettigede unnlot å stemme, og kandidater med en politisk plattform beslektet med Zelayas deltok ikke. Aktører som var sentrale under kuppet sitter i dag i regjeringen på høyeste nivå. Store deler av sivilsamfunnet i Honduras mener at regjeringen ikke er legitim. Menneskerettighetssituasjonen etter kuppet er kritisk. Honduras er det landet i verden med flest drap per innbyggere og verdens farligste land for journalister, med 20 drepte de siste tre årene. Menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, LGBT-aktivister og bondeledere har blitt truet, forfulgt, skadet og drept i et klima som preges av straffefrihet og hvor politiet og militæret har fått økt makt. Blant de mest utsatte er organisasjoner som tidligere har mobilisert mot lignende frihandelsavtaler. Frihandelsavtalen kan intensivere jordkonflikten i landet. Honduras er preget av en meget skeiv jordfordeling. Over 300.000 fattige familier mangler tilgang på jord og stadig flere småbønder blir presset vekk fra jorda si. Landet som er velegnet for jordbruk sliter med matsikkerheten. Samtidig er Honduras storeksportør av råvarer som palmeolje og bananer, noe som krever store jordarealer. I tillegg vil den nye gruveloven som nå utarbeides reaktivere mange hundre gruvekonsesjoner som nå er uvirksomme. Dette vil få store negative konsekvenser for folk i områder hvor konsesjonene foreligger. Enten i form av grov forurensing som i Valle de Siria-gruven, eller ved at bøndene presses til å flytte. Etter kuppet har flere områder vært preget av voldelige jordkonflikter mellom fattige bønder og jordeiere som driver eksportrettet jordbruk. Aguán-dalen, et av de mest fruktbare områdene i landet, ble militarisert da kuppregjeringen satte inn 2000 soldater rett etter valget. Så langt har mer enn 50 medlemmer av bondebevegelsen blitt drept i forsøket på å vinne tilbake jord de har krav på. Senest i mars i år okkuperte over 3.000 familier flere jordområder spredt rundt i landet fordi de har ventet i flere tiår på en omfattende jordreform. Frihandelsavtalen legger opp til ytterligere vekst i det eksportrettede jordbruket, og vil intensivere kampen om jorda. Avtalen mangler konsekvensutredninger. Et av hovedargumentene for frihandelsavtaler fra norsk side er at det vil bidra til utvikling i tredjepartsland. Uten konsekvensutredninger blir slike argument stående utelukkende på ideologisk overbevisning. Politiske avtaler får naturlig nok ulike konsekvenser i ulik kontekster. Vi oppfordrer derfor ministeren til å sørge for uavhengige analyser av miljø- og utviklingskonsekvenser før forhandlingene tas videre. På bakgrunn av dette ønsker vi at Norge ikke skriver avtale med de mellomamerikanske landene så lenge Honduras ikke uteblir. Å avbryte forhandlinger med illegitime partnere har Norge presedens på. Grunnet alvorlige menneskerettighetsbrudd har ikke Norge ratifisert frihandelsavtalen med Colombia. I forhandlinger med Russland og Hviterussland har Norge med begrunnelse i landets manglende demokrati valgt å ikke forhandle med Hviterussland. I forhandlinger med India har Norge trukket seg fra forhandlingene om det omdiskuterte patentkapitlet. Den rødgrønne regjering har bevist at man kan ha en fleksibel og pragmatisk holdning til frihandelsforhandlinger, det er ingen grunn til å ikke utvise samme sunne pragmatisme i forhold til Honduras og Mellom-Amerika. Oslo, august 2012 Undertegnende Spire Latin-Amerikagruppene i Norge Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdommen Redd Barna Utviklingsfondet Handelskampanjen FIAN I mai var Spire i Kerala, India for å intervjue sivilsamfunnsorganisasjoner, departementsarbeidere, forskere og fiskere om hvordan fiskerisektoren blir påvirket av handel med fisk. Norge forhandler gjennom EFTA en frihandelsavtale med India som sikter på å kutte toll på industrivarer, og fisk er inkludert i denne kategorien. Ikke bra. Eller? Prisen på fisk stiger i det indiske markedet
Fisk utgjør en av de viktigste kildene til protein i Kerala-kostholdet. Når prisen på fisk de siste årene har steget kraftig ser flere og flere, også i middelklassen, seg nødt til å kutte ned på konsumet av fisk. De artene som tar den høyeste prisen i det internasjonale markedet er for lengst blitt en vare som primært eksporteres. Les: den er for dyr for de fleste indere og utvalget er dårlig. Makrell og oljesardiner er to lavpris-arter som utgjør grunnfjellet i Keralas fattigmannskost. Det er disse to artene som utgjør hovedbestanden i kurven til småskalafiskerne og de artene som blir servert når det er fisk på bordet hjemme. Det som virkelig vil ha en negativ betydning for matsikkerheten i Kerala, og som derfor burde bekymre politikere og avtaleforhandlere, er dersom andre billige arter som ligner på og kan konkurrere med makrell eller oljesardiner kommer inn på markedet og underpriser indiske fiskere. De av konsumentene som har lavest kjøpekraft er knyttet til verdiproduksjon i fiskerisektoren, enten dette er fiskere eller fiskeselgere. Begge disse gruppene av konsumenter vil få sin kjøpekraft presset av lavere priser når varene må konkurrere med utenlandsk import. Keralas fiskere har allerede et av de laveste kjøpekraftsnivåene i India på grunn av det høye kostnadsnivået i staten. India satser i sin eksportstrategi på eksport av reker til det europeiske, japanske og amerikanske markedet. Den økte produksjonen av reker må skje i akvakultursystemer ettersom reker fanget ved tråling er både økologisk skadelig, lite økonomisk effektivt på grunn av overfiske og tidvis ulovlig (Kerala har innført et 45-dagers trålerforbud i regntiden). Beskrivelsen av størrelsen og produksjonsform på disse akvakulturgårdene er mangfoldige og gjør det vanskelig å si noe om hvorvidt småbønder faktisk har en reell sjanse til å komme inn på eksportmarkedet og øke sin finansielle matsikkerhet på denne måten. Eksportutviklingsselskapene sier ja. Forskerne sier nei. Avtaler i det blå I EFTA-India-forhandlingene om tollkutt på industrivarer vektlegger Norge kjemikalier, maskiner, måleinstrumenter og fisk[1]. I tillegg forhandles det om handel med tjenester innen telekommunikasjon, sjøforsikring, skipstransport og energi. Avtalen tar sikte på å sikre norske selskap gode og forutsigbare markedsvilkår, slik at en slipper leie Telenor-skandaler om korrupsjon etterfulgt av lisenstilbaketrekking (vi var så heldige å få representere Norge da denne skandalen blåste i India). I 2009 signerte India en frihandelsavtale med ASEAN-landene (10 land i sørøstlige Asia) som skal redusere eller eliminere tollen på 4000 produkter innen 2016. Fisk er et av disse produktene. Selv om det indiske havforskingsinstituttet ved utarbeidelsen av ASEAN-avtalen laget en lengre liste over fiskearter som skulle holdes utenfor tollkuttavtalene, er både forskere og fiskearbeidere bekymret for konsekvensene av handel. Forskerne og fiskere for at det er en reell trussel i konkurransen fra utenlandske lavprisarter som importeres. Fiskehandlerne for at fisken som allerede er dyr skal bli enda dyrere og mer utilgjengelig, og dermed ta fra dem inntektsgrunnlag. Her er det i hovedsak snakk om arter som tar en lav til middels høy pris i markedet. Ironisk blir denne fisken, når den blir eksportert ut av India, solgt på verdensmarkedet til en lavere pris enn den ville fått på det indiske markedet. 5.-7. mars i år møttes EFTA-India-partene til forhandlinger i New Dehli, men arbeidet med å enes om tollkutt og rammer for tjenestehandel går sakte, og en regner ikke med å være ferdig med avtalen før i siste halvdel av 2012. ASEAN-avtalen er såpass ny at staten ikke har gjort undersøkelser på effekter handelsavtalen har hatt på de konkurranseutsatte næringene. Det vil si at en har lite eller intet informasjonsmateriale for å evaluere de tiltakene en gjorde i ASEAN-avtalen for å beskytte fiskerisektoren, og dermed et tynt utgangspunkt for å sikre gode tiltak i EFTA-India-avtalen. Er det ok? Kan den indiske staten satse på at fiskerne klarer seg? Det Store Spørsmålet er hvordan den endelige avtalen (utkastet og forhandlingsposisjoner holdes hemmelig fram til det presenteres for Stortinget) EFTA gjør med India vil påvirke matsikkerheten til de millionene av mennesker som arbeider med og lever av fiske og fiskesalg i Kerala. Hvordan påvirkes prisen på det lokale markedet av økt eksport fra India? Hvem styrker og hvem mister sin matsikkerhet som følge av økt handel? Igjen - fortsettelse følger. 10. september på Litteraturhuset - sett av datoen allerede nå! [1] http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/tema/frihandelsavtaler/nyheter/efta-og-india-mottes-til-forhandlinger-i.html?id=675061 ”Det er ikke riktig at hensyn til profitt skal gå foran hensyn til mennesker og miljø”, sier leder i Spire, Julia Dahr. Tirsdag 11. oktober var Spire på plass foran Finansdepartementet for å gi klar beskjed – Oljefondet må trekke seg ut av Monsanto. Monsanto
Monsanto er verdens ledende produsent av genmodifiserte planter og såfrø. De har stor innflytelse på verdens matproduksjon og dominerer kommersiell frødistribusjon i de fleste deler av verden. Frøene fra Monsanto er også patenterte, noe som betyr at bøndene ikke kan bruke såfrø fra egen avling neste sesong. De som bruker Monsantos produkter må dermed kjøpe nye frø hvert år. ”Det er ikke greit at Monsanto gjennom sin patentering av arvestoff, samt massiv markedsføring av sine produkter ovenfor bønder, bidrar til at mange bønder i Sør ikke lenger eier sine egne såfrø og blir gjeldsslaver”, sier Dahr til statssekretær Hilde Singsaas. Heller føre var Spires kampanje ”Heller føre var – Oljefondet ut av Monsanto” har fått bred oppslutning. Hele 14 organisasjoner med et samlet medlemstall på over 100 000 har stilt seg bak kampanjen, i tillegg til de nesten 1600 som har underskrevet direkte. Spire møtte tirsdag Singsaas for å overrekke underskriftene. ”Vi krever at Norge skal trekke sine investeringer fra Monsanto. Norsk motstand mot genmodifiserte organismer er sterkt forankret i norsk genteknologilov. I Stortingsmelding 14, mot en grønnere utvikling, slås det fast at det er viktig å innta en føre var-holdning til GMO, også i utviklingspolitikken, for å bidra til en realistisk og bærekraftig landbruksutvikling for fattige småbønder. Likevel har Norge investert flere milliarder kroner i Monsanto. Dette viser en tydelig dobbeltmoral der hensyn til profitt råder når det virkelig gjelder,” sier Dahr. Aktivt eierskap versus å trekke seg ut Singsaas argumenterte for at Monsanto har gjort store framskritt i henhold til barnearbeid. Etikkrådet anbefalte opprinnelig at Oljefondet skulle trekke seg ut av Monsanto, men Finansdepartementet valgte heller å satse på aktivt eierskap for å påvirke selskapet i positiv retning. Barnearbeid i India i Monsantos selskaper har i følge Singsaas gått kraftig ned – noe som har ført til at Etikkrådet ikke lengre anbefaler Finansdepartementet å trekke seg ut av selskapet. ”Det nytter ikke med aktivt eierskap når det er tydelig at det ikke bare er Monsantos barnearbeid som strider imot norsk politikk, men hele Monsanto sin kjernevirksomhet. Aktivt eierskap gir ingen mening når vi er imot alt det Monsanto er”, er svaret fra Dahr. ”Vi krever at Norge må stoppe denne dobbeltmoralen og trekke sine investeringer ut av Monsanto. Moral og etikk må gå foran profitt!” Spire er medlem i Handelskampanjen, og vi krever at det blir større åpenhet rundt norske handelsavtaler.
ARKIV: mai 2011 Åpen og demokratisk behandlig av frihandelsavtalerNorge forhandler nå om frihandelsavtaler med bl.a. India, Kina, Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Hong Kong og Indonesia. Forhandlingene om frihandelsavtaler med Colombia og Peru er ferdige, men avtalene er ikke ratifisert av Stortinget. Slike avtaler kan få store konsekvenser for Norge og befolkningen i de landene det forhandles med, både positive og negative. Bilaterale og regionale frihandelsavtaler griper direkte inn i norske samfunnsforhold og innenrikspolitikk. Undertegnede organisasjoner mener at det er svært viktig at det er åpenhet om slike forhandlinger, og at alle forslag til avtaler får en reell demokratisk behandling. Viktige politiske avgjørelser i Norge er normalt gjenstand for omfattende åpne og demokratiske prosesser med informasjon gjennom media, åpne høringer og debatter. Slik er det ikke med bilaterale og regionale handelsavtaler, til tross for at de kan få mer vidtrekkende konsekvenser enn mange politiske avgjørelser som er gjenstand for en åpen samfunnsdebatt. Når det gjelder disse handelsavtalene, er det verken kjent hva Norge krever /ber om fra andre land eller hvilke krav og ønsker andre land har for endringer av norsk politikk. Det legges ikke fram noen konsekvensutredninger av avtaleforslagene, og det foretas ingen offentlige høringer. Det er også uklart hvilke mandat Stortinget har gitt embetsverket når det gjelder bilaterale og regionale handelsavtaler. Undertegnede organisasjoner krever at:
Organisasjoner som undertegner: ATTAC, Fagforbundet, For velferdsstaten, Latin‐Amerikagruppene, Natur og Ungdom, Nei til EU, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde og Småbrukarlag, OIKOS,PRESS, Spire, Ungdom mot EU, Utviklingsfondet, Norsk Tjenestemannslag, Fellesrådet for Afrika, FIAN, Norsk Folkehjelp, FOKUS og Changemaker ppropet skal overleveres statssekretær i Nærings- og Handels departementet Pål Julius Skogholt i etterkant av hans reise til Colombia 2 november. Skriv under nå!
ARKIV: kampanjen er avsluttet Avtalen er signert av alle parter, men er ennå ikke ratifisert av Norge. Mens forhandlingene om frihandelsavtalen pågikk i 2008 ble 41 tillitsvalgte fra fagbevegelsen drept i Colombia. Etter Sudan er Colombia landet med flest interne flyktninger. Det finnes påviste bånd mellom myndighetene og paramilitære grupper. Handelsavtale med Colombia vil bidra til å legitimere et regime som verken respekterer menneskerettigheter eller arbeiderrettigheter. Avtalen har ikke vært på høring hverken i Colombia eller Norge, det er heller ikke laget en konsekvensanalyse over virkningene avtalen vil få dersom den trer i kraft. Handel kan bidra til utvikling og velstand, men det er begrunnet frykt for at denne avtalen hindrer Colombias befolkning i å komme seg ut av fattigdomsfellen det innebærer å være eksportør av naturødeleggende og arealkrevende råvarer og ikke etablere en nasjonal bearbeidingsindustri som kan sikre bedre sysselsetting, arbeidsbetingelser og velferd i Colombia. Skriv under oppropet! Hvis du har Facebook: Publiser linken på profilen din for å få enda flere med. Trykk her Jeg krever at:
Totalt 1249 skrev under på oppropet Mandag 28. mars kunne vi lese i Dagsavisen at Erik Solheim i samarbeid med Storebrands administrerende direktør Idar Kreutzer berømme selskaper som forsøker å ta hensyn til biomangfold i sin drift. Flott! Vi er enige i analysen av at selskaper som ønsker å lykkes på lang sikt også bidrar til å sikre vårt biologiske mangfold.
ARKIV: mars 2011 Christian Bull, leder i Spire Nå forventer vi at Solheim tar initiativ ovenfor medminister Sigbjørn Johnsen og sikrer at hensyn til biologisk mangfold blir et av kriteriene Oljefondet opererer etter, sammen med en styrking av Etikkrådet. Vanskelighetene med å bevare biologisk mangfold er enorme. Dette er vi overbevist om at Solheim er klar over. Til felles med klimaproblematikken, trues verdens biomangfold av hundretusenvis av inngrep som individuelt sett er lett å rettferdiggjøre men som tilsammen utgjør et kjempeproblem. Antall arter på jorda minsker i rekordstor hastighet. Biologisk mangfold er ikke bare en verdi i seg selv, det har verdi slik Solheim og Kreutzer påpeker ved å utgjøre sfæren hvor all menneskelig aktivitet finner sted. Økosystemer bidrar med konkrete “tjenester” som å skaffe oss mat, rent vann og frisk luft å puste i. En stor variasjon av lokalt tilpassede arter med ulik genetisk sammensetning er vår viktigste forsikring for at disse tjenestene ikke kollapser i framtida. Vi regner med at vi allerede har mistet 75% av det biologiske mangfoldet i jordbruket. Vi trenger alle arter og sorter vi har som sikkerhet mot en ukjent klimaframtid! Dette skjer fordi vi har skiftet ut et genestisk og artsvariert kosthold med få, intensive matplanter. Makt og kontroll over matfatet forsvinner både frivillig og tvangsmessig ved at selskaper og frøforedlere eier plantesorter som bøndene benytter seg av, i kombinasjon med økt statlig regulering av hva slags frø som det er lov å bruke og selge kommersielt. Oljefondet eier aksjer for 2.8 milliarder kroner i frø- og sprøytemiddelgiganten Monsanto. Gjennom aggressiv markedsføring, patentering og salg av frø utgjør Monsanto en trussel mot vårt fremtidige matfat gjennom å erstatte det biologiske mangfoldet i og rundt åkeren med døde landskap hvor bare genmodifiserte planter kan gro. En framtid med robust matforsyning er en framtid med mangfold i jordbruket. Gjennom sine aksjer i Monsanto undergraver Oljefondet vår matsikkerhet. Spire håper at Erik Solheim blir med oss og tar initiativ til at Oljefondet ikke bare sikrer Sigbjørn Johnsens egen pensjonstilværelse, men også vår framtidsforsikring. På sikt håper vi at hele Oljefondet investeres i bedrifter som aktivt jobber for en fornybar, levende og mangfoldig verden. Sergio Orjuela Ruíz, en colombiansk utvekslingsstudent, har vært på møte med handelsgruppa i Spire for å snakke om handelsavtalen mellom Colombia og EFTA-landene som Norge er en del av.
ARKIV: januar 2010 Av: Mari Haave Sveen og Trygve Larsen Morset Handelsavtalen Norge nå inngår med Colombia er problematisk på mange måter, og med Sergio på besøk fikk vi diskutert endel av problemene omkring manglende regelverk og respekt for menneskerettigheter. Sergio trakk frem hvordan blomsterproduksjon de siste årene har blitt veldig populært, og at investorer kjøper opp store områder med land. Disse anleggene krever store mengder vann, og det blir ikke tatt hensyn til lokalbefolkningens vannbehov. I likhet med en rekke andre Latin- Amerikanske land har og Colombia i større grad blitt en råvareprodusent for biodiesel. Planter som tidligere ble brukt til mat, har nå steget kraftig i pris og og blitt eksportvarer. Med handelsavtalen Norge har vært med å fremforhandle, fjernes retten til eksportbegrensning, noe som i verste fall kan lede til en matkrise i Colombia, eller ramme fattige som allerede har få rettigheter. Samtidig er det som Sergio påpekte viktig for Colombia nå å diversifisere eksporten og handelen sin. USA er landets desidert største handelspartner, med Venezuela som god nummer to. Finanskrisen førte til at handelen med USA ble svekket, og Colombia fikk merke USAs tilbakegang. I tillegg er det politiske forholdet mellom Venezuela og Colombia særs dårlig, så når landets to viktigste handelspartnere er på vikende front, er det viktig for Colombia å skaffe seg andre stabile handelspartnere. Colombia har nå snudd seg mot EU og EFTA, men og mot Sør-Korea og ASEAN- landene i håp om å inngå frihandelsavtaler. Vi mener det er vitkig at Colombia får et større og sikrere nett av handelspartnere, men det er all grunn til å følge nøye med på prosessen og ikke minst innholdet i disse avtalene. Sergio trakk frem at under forhandlinger er man i en posisjon hvor man både gir og tar, og det har tidligere vært et trekk ved Colombianske handelsavtaler at det er makthavernes og den økonomiske elitens interesser som ivaretas ved handelsavtaler, mens mindre ressurssterke gruppers interesser blir bortforhandlet. Dette er et forhold vi mener norske myndigheter og politikere må ta hensyn til i sin vurdering av avtalen. Norge bør ikke ratifisere avtalen om den underminerer svakere sektorers mulighet til å kontrollere egen virksomhet. Dessverre kan det virke som om Norge og EFTA har utnyttet Colombias vanskelige posisjon ved å sette strenge krav for deres sårt tiltrengte markedsadgang. Den ferdigforhandlede avtalen har bl.a. strenge krav på patentlovgivning som gagner Sveitsisk farmasiindustri på bekostning av den jevne Colombianer. Den har krav om frislipp av eksport noe som vil svekke Colombias matsuverenitet, og bidra til at ressurser flyter ut av landet. Den legger også til rette for utenlandsinvesteringer i blant annet landjord (såkalt land-grabbing), noe som ofte resulterer i opprettelse av plantasjer på bekostning av økologisk balanse, lokalbefolkning og urfolk uten eiendomsrettigheter. I tillegg har avtalen krav om markedsadgang for EFTAs næringsliv, noe som kan bidra til industridød og en "lock-in" i råvareproduksjon. Alt dette er faktorer som gjør at avtalen kan gjøre mer skade enn nytte, og derfor håper vi at ratifiseringsprossesen blir stoppet. Om det sivile samfunn lykkes med å få stoppet avtalen kan det dessuten tvinge gjennom en økt åpenhet rundt framtidige handelsforhandlinger, slik at frihandelsavtaler kan få en skikkelig demokratisk behandling i framtida. Ut over våren planlegger vi å øke fokus på Norges pågående forhandlinger om handelsavtale med Kina, og forhandlingene med Ukraina. Fremtidige aktiviteter: Handelsutvalget i Changemaker arrangerer Doharunde-skolering torsdag 18. februar og har invitert Spire Handelsgruppe til å komme. Vi gleder oss, og ser starten på et mer utstrakt samarbeid med Changemaker! I slutten av mars skal det av Colombia-nettverket arrangeres en rundebordskonferanse om Colombiaavtalen. Hit kommer representanter fra fagforeninger i Colombia. Vi i handelsgruppa fra Spire jobber sammen med Changemaker og SAIH med å arrangere en aksjon for å skape litt oppmerksomhet rundt konferansen. Planleggingsmøtene kommer til holdes utover i februar og mars, og har du lyst til å bli med er det bare å si fra. Vi sender ut varsel når aksjonen nærmer seg, og om hva som skal skje, slik at de som vil være med kan møte opp. Felipe har vært i kontakt med en professor ved Høyskolen i Oslo om muligheten for at medlemmer av handelsgruppa kan delta på seminarer og diskusjoner i et kurs som omhandler mulitlaterale insititusjoner. Vi jobber nå med den formelle henvendelsen. WTO-negotiations are accelerating, and Pascal Lamy calls for further liberalization to counter rising food prices. Spire's Trade Group worries Lamy’s policies will lead to the world’s hungry losing a bidding war against our cattle and cars. ARKIV: februar 2011 Delegations from all corners of the world are these days discussing trade regulations in Geneva. With the political unrest in the Middle East as a backdrop Pascal Lamy, Director-General of the WTO, addressed the delegations. Lamy proposed that something must be done to tackle the rising global food prices. He rightly pointed out that the price of agricultural commodities have risen to a level close to that of the crisis in 2008, with the disastrous effects this has on the world’s poorest souls. Lamy continued to stress that “trade is part of the answer, not .. the problem”, because trade “allows food to travel from the land of the plenty [of food] to the land of the few”. He is partly right; free trade allows commodities to flow to the ones who can pay the most. When the market is global, and the differences immense, this means that some might starve while others feast. Under WTO-regulations trade has however not been free. It has caused food to flow from the heavily subsidised to the unprotected. This is because countries such as the US and members of the European Union have subsidised agriculture going to exports, which has lead to very cheap food entering the world market. The world’s poorest countries were not allowed high enough tariff barriers, and they could not use subsidies of their own. Consequently their local food production was crushed under the foreign competition. That’s how the world’s poorest countries went from being food-exporters to being net food-importers in the 90’s. Now that the prices are on the rise, these countries are again suffering in a painful transition. Trade in itself is not the cause of this, the WTO’s unjust regulations are. Lamy claims that further liberalisation is needed, he feels that the time has come to forbid export restrictions. Export restrictions have been used by major developing countries to keep food from flowing out when it is needed domestically. Such restrictions have proven to be a very important tool for keeping resources within a country, making sure that they benefit the local population. It is true that export restrictions might have contributed to the panic in 2008, but the underlying problem is not that food-exporting countries want to prevent starvation within their population. In our view the problem is that the world’s poorest people have become dependent on buying food from a fluctuating global market where they don’t have the purchasing power to compete. Compared to the bulging wallets of the global north that frequent the same market, they don’t stand a chance. We would like to stress that the solution lies in food sovereignty, not market dependency. Let countries rebuild their own food production, rebuild food storage facilities and re-erect tariffs if they want to. Today’s system reserves food sovereignty for the rich, for the countries who can afford subsidies. Further liberalization will most likely dismantle the use of tariffs more than the use of subsidies, leaving the poorest countries as the losing party once again. Lamy also stressed that export subsidies must be banished, we salute this, but this alone does not solve the problems of world trade. Export subsidies have been a major problem, and still are, but too low prices are no longer the main problem. Market dependency is. On one point Lamy seems to agree with Spire, and that is on the fact that increased investment and aid is needed in the agricultural sector. If we only could agree on what kinds of investments are needed, we might just support Lamy. Alas, it seems that his solution involves heavily industrialization of agriculture, monoculture, and cash-crops. We say work with the earth, not against it; produce food, not cash crops. Growth has never come from the production of raw-materials. So-called cash crops are not a road to development but a way to dependency, especially when one considers the issue of landgrab. The countries need food production, and they need to establish processing within their borders, not export unprocessed products, only then will the resources really benefit the people. Norway’s oil would not have benefited Norwegians as much had we not insisted on developing technology and refineries within our borders. With Lamy’s proposed dismantling of export restrictions it will however become even harder for developing countries to keep their resources from being exported as raw materials. We would like to applaud Lamy for his focus on climate change, bio fuels, and changed eating habits as reasons for the resent rise in food prices. However we don’t agree that solutions to these problems are increased liberalisation and more industrialized agriculture as he proposes. Let countries produce their own food, at their own prices. The world poorest souls cannot afford a bidding-war on agricultural products, especially when they’re up against us – wanting the products to fuel our cattle and cars. Lamy’s remarks can be found here |