​UTENRIKS- OG FORSVARSKOMITEEN
Norge har i en årrekke hatt en målsetning om å gi 1 prosent av BNI, men det foreslås nå å vike fra dette målet. I dagens forslag til statsbudsjett for 2023 legges det opp til at 0,75 prosent av budsjettet skal gå til bistand. 

​Argumentet til regjeringa for å ikke nå prosentmålet er at veksten i BNI er så eksepsjonelt høy at regjeringen ikke kan legge opp til å øke tilsvarende. Den norske stat håver altså inn på olje, gass og strøm, uten å ta sitt internasjonale ansvar. 
​
Hele innspillet kan leses her.​​

ENERGI- OG MILJØKOMITEEN
​Store deler av verden er rammet av klimaendringene, og da er det uhørt at Norge satser på enda mer olje og gass. Spire krever at regjeringa må si klart nei til åpning av nye oljefelt. 

​Statsbudsjettet må være basert på en klimapolitikk hvor det er mulig å oppnå utslippskuttene og målene vi har satt oss. For at dette skal bli en realitet må man skrote planene om åpning av oljefeltet Wisting i statsbudsjettet. 

Hele innspillet kan leses her.​​

NÆRINGSKOMITEEN
Skal vi sikre at Norge bidrar positivt, må vi sikre at vi  har en samstemt politikk for utvikling. Her er kapitlene som faller inn under næringskomiteens ansvar særlig relevante.

I dag bruker Norge milliarder av bistandsbudsjettet vårt på regnskogsbevaring og løfter frem hvor opptatt vi er av urfolksrettigheter, og er samtidig i prosessen for å inngå en avtale som kan få store konsekvenser for nettopp miljø og menneskerettigheter. 

​Spire foreslår derfor å legge til ett tilleggspunkt under hovedprioriteringer for 2023 som går generelt på Norges handelsavtaler, samt to konkrete merknader på EFTA-Mercosur. 

Hele innspillet kan leses her.​​

KOMMUNAL- OG FORVALTNINGSKOMITEEN
Det er et grunnleggende behov og en menneskerett å ha et sted å bo. Derfor må vi ha en rettferdig boligpolitikk som prioriterer menneskers behov for bolig over økonomiske interesser.

Det er bra at utfordringer i boligmarkedet anerkjennes i statsbudsjettet, samtidig ser vi at løsningene er rettet mot enkeltpersoner heller enn strukturene som skaper problemene. Boligmarkedet trenger en helhetlig omlegging der leietakers rettigheter styrkes og bolig sikres som en rettighet, ikke et investeringsobjekt.  

Hele innspillet kan leses her.​​

INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
Sendt inn 30. september 2021

Boligsituasjonen i Norge generelt, og storbyene spesielt, har de siste årene hatt en negativ utvikling. Retten til et trygt sted å bo er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, men i dag blir bolig regnet som et investeringsobjekt og en vare heller enn en rettighet. Utfordringene er store både på det norske eie- og leiemarkedet, i tillegg til at Norge, gjennom Oljefondet, negativt påvirker det globale boligmarkedet. 

Utfordringene i boligmarkedet har blitt svært synlige de siste årene, og gjelder både de som eier og leier, så vel som de som bor i kommunale boliger. Et rimelig og godt sted å bo er en viktig og grunnleggende rettighet. I tillegg er et mangfoldig boligområde viktig for både integrering, samhold og varierte tilbud for befolkningen. Dette har vært bakgrunnen for at Spire, sammen med 15 andre organisasjoner lanserte Boligoppropet som krever en ny og rettferdig boligpolitikk. Vi er derfor svært glad for at dere gjennom valgkampen har løftet det samme behovet for en ny boligpolitikk, og her følger Spires videre innspill. 

Nå forventer vi at ord blir til handling og at dere vil prioritere både menneskelige og økonomiske ressurser for å skape en boligpolitikk der folks hjem, hverdag og trygghet sikres. Vi har særlig innspill innenfor følgende områder:

En tredje boligsektor
Norge har lang historie for eierlinja der målet er at folk skal eie sin egen bolig. Den nyeste justeringen av “sykepleierindeksen” viser likevel at en enslig sykepleier i full jobb uten rike foreldre eller andre til å bidra økonomisk kun har råd til å kjøpe 1,3 prosent av boligene til salgs i hovedstaden. Boligprisene har økt mer drastisk enn inntektene og bolig blir dermed i stadig større grad et gode for de med høyest inntekt og størst lommebok. En tredje boligsektor vil være et viktig tiltak for å skaffe gode og rimelige boliger for alle. 

Vi anbefaler regjeringen å:

• Utrede muligheten for et lovverk som sikrer ikke-kommersielle boligorganisasjoner
• Endre plan- og bygningsloven slik at kommuner kan stille krav om en viss andel ikke-kommersielle boliger i alle nye boligprosjekter
• Sikre rimeligere boliger, øke tilbudet og mangfoldet av prisregulerte utleieleiligheter
• Etablere støtte- og låneordninger i Husbanken rettet mot ikke-kommersielle boliger
• Pålegge kommunene å tilby ikke-kommersielle boligorganisasjoner feste eller kjøp av tomter til under markedspris
• Skape en boligpolitikk som legger til rette for sosialt mangfoldige byer og steder gjennom å styrke integrering, beboermangfold og -deltakelse, og motvirke segregering og utenforskap. Dette forutsetter rimelige boliger i alle nabolag og reell medvirkning.

En ny husleielov
Omtrent én million nordmenn leier i dag bolig, og denne gruppa er svært mangfoldig bestående av alt fra studenter, småbarnsfamilier og enslige i både by og bygd. Leietakere må ikke bare betale en svært høy leie, men har også liten myndighet over sitt hjem. Leiemarkedet er preget av korte leiekontrakter, invadering av privatlivet, dårlig standard og lite fleksibilitet. Å leie en dårlig leilighet kan ikke bli ansett som noe man må “finne seg i” i en kortere periode av livet. Å leie må være et like godt alternativ som å eie en bolig. Et viktig steg i riktig retning er å styrke husleieloven.
Vi anbefaler regjeringen å:

• Sikre rimeligere leieboliger gjennom blant annet makspris per kvadratmeter
• Kreve langsiktige leiekontrakter, styrket oppsigelsesvern og bedre beskyttelse mot ulovlige leieøkninger
• Sikre bedre ulovlighetsoppfølging i leiesektoren
• Styrke beboerdemokrati og mer medvirkning for leieboere
• Sørge for større andel ideelle og offentlige utleiere
• Stanse all boligspekulasjon gjennom begrensninger på overskudd i leiesektoren, økt skatt på sekundærbolig og forbud mot å la boliger stå tomme samtidig som folk mangler et godt sted å bo

Norges internasjonale ansvar
Globalt har bolig- og eiendomsmarkedet vokst til å i dag være mer enn dobbelt så stort som verdens totale BNP, henholdsvis $217 trillioner mot $80 trillioner. Årsaken til dette er at bolig har blitt et svært attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Norge bidrar også til denne globale trenden gjennom Oljefondet som blant annet har investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser og ekstreme leieøkninger. Norge må ta sitt internasjonale ansvar for å stanse uverdige boforhold verden over. 
Vi anbefaler regjeringen å:

• Sikre at Norges investeringer i bolig gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU) må ikke bidra til direkte eller indirekte utkastelser. Dette er å betrakte som menneskerettighetsbrudd og er i strid med SPUs retningslinjer.
• Øke bistand til oppgradering av uformelle bosetninger, og støtte til sivilsamfunnsaktører som jobber med boligspørsmål og eiendomsrettigheter i det globale sør.

Vi ønsker dere masse lykke til i viktige forhandlinger og håper på videre dialog med dere på veien mot en rettferdig boligpolitikk.

Vennlig hilsen, 

Julie Rødje, leder i Spire
Sofie Ringdal, koordinator for Spires byutvalg

INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
​Sendt inn 21. september 2021
​
Til tross for å være et lite land, har Norge et stort internasjonalt ansvar for bærekraftig utvikling. Både som en rik nasjon, men også som en nasjon som historisk har bidratt uforholdsmessig mye til miljøutfordringene vi står overfor. Derfor er det viktig at vi tar vårt ansvar og bidrar til en verden hvor alle mennesker kan leve gode liv innafor jordas tåleevne i dag og i framtida.
 
Utover å sikre et høyt bistandsnivå, minimum én prosent av BNI, er det viktig at midlene prioriteres godt og at politikk på andre områder støtter opp under, og ikke undergraver, bistandsmidler. For å bygge på solidaritetsperspektiv og sikre langsiktige og lokale løsninger må også en større andel av midlene kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, særlig de som arbeider med å inkludere marginaliserte grupper.
 
Samstemt og helhetlig politikk
Norge ligger på bunn av indeksen som viser lands påvirkning på andre lands mulighet til å nå bærekraftsmåla. Norge er nesten nederst på lista, som nummer 155 av 165 land. Indeksen inkluderer miljømessige og sosiale konsekvenser av sektorer som økonomi og handel. Dette er et resultat av at Norges og internasjonal politikk er svært preget av sektortenking. Vi er nødt til å føre en samstemt og helhetlig politikk dersom vi skal oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Norges næringslivsinteresser kan ikke være førende for utviklingspolitikken.
 
Regjeringen bør:
●      Føre en utviklingspolitikk hvor bærekraftsmåla og Parisavtalen, samt andre nasjonalt vedtatte posisjoner, må være gjeldende på andre områder som internasjonal handel og petroleumspolitikk.
●      Sørge for at alle bistands- og utviklingsprosjekter aktivt må støtte opp om hverandres målsetninger.
●      Inkludere ungdom, urfolk, marginaliserte grupper og sivilsamfunn i utforming og implementering av bistands- og utviklingsprosjekter. Dette må foreligge som et krav i bevilgning av offentlige midler til private aktører.
●      Sikre at handelsavtaler ikke går på bekostning av menneskerettigheter eller miljøhensyn. Dette innebærer å ikke forhandle om investeringsavtaler som inneholder investor-stat-tvisteløsningsmekanisme (ISDS), og at bærekraftskapitlene i handelsavtaler på være forpliktende og eventuelle brudd bli møtt med sanksjoner.
●      Trekke tilbake handlingsplanen for bærekraftsmåla som ble lansert av Solberg-regjeringa før sommeren. Det må senest ved utgangen av 2022 legges fram en ny plan som inkluderer reelle tiltak og være førende for en bærekraftig politisk retning. Handlingsplanen må følges opp med økonomiske midler og menneskelige ressurser for å sikre måloppnåelse.
●      Opprette det foreslåtte “Innspillsforum for Agenda 2030” lansert 10.09.21 under Statsministerens kontor. Forumet må sikre reell sivil samfunnsdeltakelse og åpne for reelle innspill til både dilemmaer som tas opp, konkrete problemstillinger og løsninger for å rette opp i underliggende utfordringer.
●      Føre en samstemt og gjensidig forsterkende politikk på ulike internasjonale arenaer som ved FNs klimaforhandlinger, naturforhandlingene, oppfølging av mattoppmøtet, og forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon. Delegasjonene skal knyttes tettere sammen og utvikle felles posisjoner. Sivilsamfunnet skal sikres tilgang og mulighet til å gi innspill til de norske delegasjonene.
●      Øke andelen direkte bistandsoverføringer til sivilsamfunnet, særlig til organisasjoner som jobber med medvirkning og inkludering av marginaliserte grupper.
●      Innen utgangen av 2022 be riksrevisjonen om å evaluere norsk samstemthet, både nasjonalt og internasjonalt, og komme med konkrete tiltak for oppfølging. Dette arbeidet må bygge videre på riksrevisjonens rapport om nasjonal oppfølgelse av bærekraftsmåla.
 
Inkludering av ungdom og marginaliserte grupper
Unge får ikke plass i dagens beslutningsprosesser og det er manglende reell ungdomsmedvirkning. Manglende inkludering av unge er også årsaken til at mange av verdens problemer ikke blir løst, eller bærekraftsmåla nådd. Andelen under 25 år er på over 40 prosent og uten deres medvirkning blir en stor del av verdens befolkning utelatt. Kvinner og alle marginaliserte grupper rammes ekstra av både klimaendringer og miljøødeleggelse. Det er derfor viktig at deres posisjon styres i møte med nye utfordringer.
 
Regjeringen bør:
●      Norsk bistand kan ikke prioritere entreprenørskap som en vei ut av fattigdom da dette ofte fører unge inn i en svært usikker næring uten tilstrekkelig støtte eller mulighet for å lykkes. Derimot bør en støtte både arenaer for politisk deltagelse og arbeidsplasser som fører til positive ringvirkninger.
●    Være en forkjemper i internasjonale fora for kvinners rett til å eie og arve land, for kvinners tilgang til kreditt og finansielle tjenester, for å styrke kvinners politiske deltakelse, og forbedre sosiale beskyttelsessystemer. 
●      Implementere retningslinjer for ikke-homogene gruppers representasjon i utviklingsprosjekter og stille dette som krav i bevilgning av offentlige midler.
●      Sikre unges tilgang til politiske arenaer og styrke deres rolle som beslutningstakere. Det skal opprettes en egen pott over Statsbudsjettet for midler til prosjekter som sikrer dette, hvor sivilsamfunnsorganisasjoner i det globale Sør skal prioriteres i tildeling av midler.
 
Klima og natur
Klimaendringene og tap av naturmangfold henger sammen som erteris, og natur er viktig både for å forhindre økte klimaendringer og for å tilpasse oss endringene som allerede er her. Videre vet vi at klima- og naturødeleggelser forsterker eksisterende forskjeller innad og mellom land, og rammer de fattigste og mest marginaliserte hardest. Miljø må derfor være et gjennomgående område i bistandspolitikken, samt få en særskilt posisjon utover dette.
 
Regjeringen bør:
●      Bidra med minst 65 milliarder til klimatilpasning hvert år gjennom Statsbudsjettet i tråd med Norway’s fair share. Midlene skal komme i tillegg til allerede eksisterende bistandsmidler. Prinsippene om sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft skal ivaretas.
●      Bruke sin plass i FNs sikkerhetsråd til å aktivt kjempe for global klimarettferdighet og marginaliserte gruppers rettigheter og trygghet i møte med miljøkrisa. Norge må også føre politikk til etterfølgelse på hjemmebane.
●      Sikre lokal forankring og ivareta urfolks rettigheter i alle miljøprosjekter nasjonalt og internasjonalt. Dette skal også foreligge som krav i offentlige bevilgninger til private aktører. Marginaliserte grupper, ungdom og kvinner, skal inkluderes i prosjektene. Dette må være førende for alle klimafinanseringsmekanismer.
 
Landbruk og matsikkerhet
811 millioner mennesker lever i sult. Småskala matprodusenter er overrepresentert blant disse. Samtidig truer klimakrisa verdens matsikkerhet, og Norges innsats for klimatilpasning og matsikkerhet må derfor forstås i sammenheng og arbeides med parallelt. Det industrielle landbruket er en driver for klimaendringer og tap av natur. Gjort med riktige metoder kan land- og havbruk være en viktig løsning på miljøproblemene, samt være det mest effektive tiltaket for fattigdomsbekjempelse.
 
Regjeringen bør:
●      Øke andelen av bistandsmidlene til landbrukssektoren og bevilge minst 15% av de totale bistandsmidlene til tiltak rettet mot småskala bønder og miljøvennlig landbruksdrift.
●      Jobbe for kvinner og ungdommers rett til å eie og arve land, samt kunne delta i kooperativer og bondeorganisasjoner på lik linje som andre.
●      Arbeide for et internasjonalt regelverk som sikrer bønders rett til egne såfrø. Bøndene selv og lokale aktører må være sentrale aktører i utvikling av lovverket.
●      Støtte prosjekter der lokale bønder leverer mat til lokale skolematordninger. Dette bidrar til å sikre barn minst ett daglig måltid, øker læringsutbytte, et marked for lokale matprodusenter som også ofte er kvinner eller andre marginaliserte grupper.
●      Følge opp og revidere handlingsplanen for bærekraftige matsystem, “mat, mennesker og miljø”, særlig innen internasjonal handel, inkludering av ungdom og helhetlig miljøperspektiv. Referansegruppa vil brukes mye mer aktivt enn tidligere, særlig for innspill, ikke kun en oppdatering på status. Det skal innen juni 2023 foreligge en statusrapport på måloppnåelse som skal være utgangspunkt for en ny plan i neste periode.
●      Sikre lokalbefolkningen rett til å eie og forvalte landsbruksareal, og arbeide aktivt mot landran. 
●    Norge må tilgjengeliggjøre relevant landbruksteknologi og kunnskap for bærekraftig matproduksjon for land i Sør og dette må stilles som krav til norske investorers prosjekter i andre land.
●      Være en pådriver for småbrukere, kystfiskere, kvinner, unge, minoriteter og alle marginaliserte gruppers deltakelse i FNs toppmøter - med reell innflytelse og påvirkningskraft.
●      Jobbe for alle lands rett til å sikre mat til egen befolkning. Dette innebærer at internasjonale avtaler ikke kan pålegge land å gjennomføre tiltak som truer egen matsikkerhet.
●      Være en pådriver for garanterte minstepriser i handel med råvarer.
 

Lykke til med forhandlingene!
 

Vennlig hilsen,
 
Julie Rødje
Leder i Spire

​

Erlend i Spires handelsutvalg har tatt en titt på forslaget til etikkinformasjonslov. Kort oppsummer: close, but no cigar.

I 2018 opprettet regjeringen Etikkinformasjonsutvalget; et ekspertutvalg som fikk i oppgave å vurdere om norske virksomheter skal pålegges å være åpne rundt egne leverandørkjeder. Mandatet deres ble senere utvidet til å fremme et lovforslag. Torsdag i forrige uke vi fikk en offentlig bekreftelse på utvalgets konklusjon, da lovforslaget ble overrakt til statsråd Kjell Ingolf Ropstad.

Det hender jeg får spørsmål fra folk om hvilke butikker og varer de kan kjøpe med god samvittighet, og hvilke de burde holde seg unna. Jeg kan sjeldent gi noe godt svar. En etikkinformasjonslov kan kanskje gjøre noe med dette. Et sentralt formål i lovforslaget er at alle skal ha rett på tilgang til informasjon om virksomheters påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og arbeidsforhold. I praksis betyr dette at vi skal kunne stille spørsmål og kreve å få svar. Alt skal vi heller ikke måtte be aktivt om: «Virksomheter som omsetter varer til forbruker plikter å offentliggjøre informasjon om produksjonsstedet».

Det andre sentrale elementet i lovforslaget er at ‘større virksomheter’ (som visstnok betyr 8000-11000 virksomheter i Norge) pliktes til å gjennomføre såkalte aktsomhetsvurderinger. Det handler om å gjøre en kartlegging av egne leverandørkjeder, sånn at man kan begrense og potensielt forhindre negativ påvirkning. Dette poenget er svært viktig, fordi det betyr at store aktører er nødt til å gjøre noe mer enn å kun utgi informasjon. Det skal ikke være forbrukernes ansvar å sørge for at varer som blir solgt i Norge har blitt produsert anstendig. Det er faktisk noe som burde vært forventet av selger.

En utfordring er at det kun er informasjonsplikten som vil være sanksjonert. Hvis en virksomhet blir forespurt informasjon, men lar vær å svare, så kan det klages inn og bli bøtelagt. Dersom virksomheten derimot avdekker elendige arbeidsforhold gjennom aktsomhetsvurderinger, så blir det ikke nødvendigvis sanksjoner dersom man ikke gjør noe med det. Det er bare noe man bør gjøre. Det kreves heller ikke at virksomheten skal bidra med erstatning eller oppreisning overfor grupper og individer som har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd – dette på tross av at FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) er tydelig på dette området.

Kritikkverdig er det også at et slikt lovforslag verken peker på klimarisiko eller miljøpåvirkning. Grunnen til dette er at det ikke lå i utvalgets mandat, og det er problematisk. Internasjonal handel bidrar i dag med store miljøødeleggelser på lokalt og globalt nivå - en lovpålagt inkludering av dette i aktsomhetsvurderinger ville vært et nødvendig steg i riktig retning.

Lovforslaget pålegger som sagt en informasjonsplikt om produksjonssted, men i dette tilfellet betyr det kun der den største delen av produktet er satt sammen. Videre blir det ikke angitt hvor langt bakover i leverandørkjeden virksomhetene forventes å ha kunnskap og utgi informasjon. Dette er synd, da vi vet at i mange tilfeller er det størst risiko i leddene som er lengst unna forbrukeren, altså råvareleddet, som for eksempel plantasjer og i gruver. Likevel er det forståelig at det er vanskelig å innføre et juridisk pålegg om dette, rett og slett fordi globale leverandørkjeder ofte er utrolig komplekse og for enkelte aktører vil det være en tilnærmet umulig oppgave å ha fullstendig oversikt over arbeidsforhold i alle ledd på alle sine produkter.
Det peker på det virkelig dyptgående problemet: Verdenssamfunnet har tillatt seg selv å opparbeide et globalt økonomisk system som muliggjør det å produsere varer under elendige arbeidsforhold og som bidrar til miljøødeleggelse både lokalt og globalt. Dette skjer til og med uten at aktørene som selv er involvert er klar over det. Det ferskeste eksempelet fra Norge er Swix, hvor Dagbladet for to uker siden avslørte at deres produksjon av fluorholdige produkter i Italia har bidratt til alvorlige skader på mennesker og miljø. Dette var ikke Swix selv klar over, på tross av at de hadde gjennomført slike aktsomhetsvurderinger som denne eventuelle loven ville pålagt dem.

Om dette lovforslaget blir vedtatt, som vi forventer at det blir, så er det ingen tvil om at det er en seier for norske forbrukere som ønsker å ta mer informerte valg. Hvilken direkte effekt det vil ha på bakken i andre enden av leverandørkjedene er vanskeligere å si. 


Lovforslag og utredning kan leses i sin helhet her.

Publisert: 4. December 2019
Bli medlem >
Nyhetsbrev >
Meld deg på vårt nyhetsbrev

I anledning verdens matsikkerhetsdag 16. oktober, inviterte Spire sammen med Nettverk forGMO-fri mat og fôr og Natur og Ungdom til informasjonsmøte og panelsamtale om alternativer til GMO i mat.

GMO er et omstridt tema, spesielt etter at den nye metoden for genredigering CRISPR ble tatt i bruk. Under debatten stilte vi spørsmålet om GMO er løsningen på klimatilpasning i jordbruket og hvilke konsekvenser det kan ha for landbruk, mennesker og miljø? Vi fikk høre innspill fra Anders Wulff-Vester, stipendiat innen anvendt plante-bioteknologi ved NMBU, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, og Aina Bartmann, daglig leder i Nettverk for GMO-fri mat og fôr. 

De fleste av dagens omsatte GMO-frø og -planter er kontrollert av store, multinasjonale selskaper. Det kom frem at det er bred enighet - både blant de tre panelistene og publikum - om at dette er svært problematisk. Anders Wulff-Vester håper forskningen kan bidra til en mer demokratisk og åpnere bruk av genteknologi. Han støtter Bioteknologirådets forslag om å myke opp lovverket som i dag sørger for en omfattende og grundig vurdering av genmodifiserte eller -redigerte organismer før de kan settes ut i naturen. Viktigheten av forskning er Aina Bartmann enig i, men hun mener på den andre siden, i likhet med Gaute Eiterjord, at et omfattende og strengt lovverk er viktig for både økosystemet og folkets tillit til lovverket. 
Panelet var også enige om at hovedproblemet matsystemet vårt står overfor er skjev fordeling, og at GMO ikke vil kunne løse dette problemet. Aina Bartmann la også vekt på at GMO ikke må bli en sovepute for de større problemene ved matsystemet. Anders Wulff-Vester trakk på den andre siden fram at GMO kan være et viktig verktøy for en mer bærekraftig produksjon. 
I Spire mener vi, i likhet med Eiterjord og Bartmann, at vi først og fremst er nødt til å satse på lokalt, småskala jordbruk. Tradisjonell planteforedling har skapt nye, tilpassede frø og planter, samtidig som det brede spekteret av genmateriale og variasjon tas vare på. Anders Wulff-Vester utfordret vår og de andre paneldeltakernes skepsis, og hevder vi vet mer enn vi tror om hvordan genmodifiserte eller genredigerte organismer vil oppføre seg i møte med naturen. Det er tydelig at det fortsatt er uenigheter om hvilke følger bruken av GMO har for miljøet og om det bidrar til en ønsket samfunnsutvikling. Av den grunn, er det vanskelig å vite konkrete utfall og konsekvenser ved bruk av GMO.
Derfor har Spire en føre var-tilnærming til genmodifiserte og genredigerte organismer. Vi mener det er gjort for lite uavhengig forskning på de langsiktige konsekvensene av genteknologi. Spire er altså ikke prinsipielt i mot GMO, men mener det er en forutsetning at disse fører til bærekraftig utvikling og har samfunnsmessig positive konsekvenser. Det er i tillegg viktig å forstå maktbalansen i eierskapet og produksjonen av GMO.
Debatten er med andre ord ikke død, og vi veit at ny teknologi og nye diskusjoner hele tiden vil komme opp. Likevel ønsker vi mer fokus på det samfunnsoppdraget som oppfylles i småskala landbruk (kulturlandskap, kulturarv, ivaretakelse av biologisk mangfold, sysselsetting, matsikkerhet) og viktigheten av å løfte hele dette matsystemet i stedet for å vente på ny teknologi.

Vi krever at frihandelsavalen mellom Efta og Mercorus-landene stoppes. Signér oppropet mot den miljøfiendtlige og udemokratiske avtalen!
Den 23. august, bak lukkede dører, ble et utkast til ny handelsavtale mellom EFTA og MERCOSUR-landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay ferdigforhandlet. Dette skjedde samtidig som Amazonas står i brann. En bred allianse av sivilsamfunn- og bondeorganisasjoner i Norge krever innsyn, konsekvensutredning og demokratisk behandling av avtalen. Vi krever også at avtalen ikke ratifiseres før Brasil har reversert avskogingen, urfolk er trygge og Brasil har et troverdig system for overvåkning og håndheving av ulovlig avskoging. Dette er avgjørende dersom det skal være troverdighet i regjeringens uttalelser om at handelsavtalen er i tråd med Norges klima- og regnskogspolitikk.

Soyaavtale
​Handelsavtalen åpner blant annet for økt eksport av tollreduserte kjøttkvoter og soyamel fra MERCOSUR-landene, og økt eksport av petroleum og oppdrettslaks fra Norge. Produksjon av soya og storfe er av de viktigste årsakene til avskoging av Amazonas, og okkuperer i dag mer enn 60% av de avskogede områdene.2 Norsk land- og havbruk har et uttalt ønske om redusert import av brasiliansk soya. Med denne avtalen tilrettelegger regjeringen likevel for økt import fra MERCOSUR. Norsk import bidrar til en raskt voksende global etterspørsel etter soya, som legger press på mennesker og miljø i Brasil, til tross for at soyaen vi importerer til Norge er miljøsertifisert. Brannene i Amazonas kan bli morgendagens nye beitemarker og soyaåkre.

Et demokratisk problem
Avtaleutkastet har blitt forhandlet og signert uten demokratisk prosess og innsyn. Regjeringen uttaler at avtalen har retningslinjer for bærekraft. Det er likevel uklart hvorvidt disse kravene er tilstrekkelige, og vi frykter at avtalen ikke inneholder tvistemekanismer for å håndtere brudd på retningslinjene. Mangel på innsyn i slike avtaler er et alvorlig demokratisk problem som i dette tilfellet vil kunne ha enorme konsekvenser for miljø og sivilsamfunn på begge sider av avtalen.

Manglende miljøpolitikk
Brasils nåværende regjering fører en miljøfiendtlig politikk og representerer en stor trussel mot Amazonas. Det siste året har de systematisk svekket miljøinstitusjoner i Brasil, som er ansvarlige for håndhevelse av ulovlig drift og hogst i regnskogsområder. Den brasilianske regjeringen har også foreslått å åpne Amazonas for mer avskoging. Uten respekt for landets grunnlov åpner de for kommersiell bruk av naturressurser som ligger i urfolksområder, gjennom industrijordbruk, gruvedrift og utbygging av demninger til vannkraftverk. Den ulovlige avskogingen har økt kraftig, og en rekke urfolk lever i frykt i sine grunnlovsbeskyttede territorier.3 Det er kritikkverdig at Norge signerer en frihandelsavtale med Brasil i denne konteksten. Handelsavtalen mellom EU og MERCOSUR er ferdig forhandlet, men flere av EU-landene har signalisert at de ikke vil ratifisere avtalen før Brasils president viser vilje til endring i sin miljøfiendtlige politikk. Det bør være en selvfølge at Norge legger seg på samme linje.

Brems avtalen
Handelsavtalen representerer en økonomisk politikk som fremforhandles bak lukkede dører og som ødelegger for miljø, urfolk og bønder på begge sider av avtalen. Det kan vi ikke godta!

Vi krever:
• At det gjennomføres en uavhengig analyse av konsekvenser handelsavtalen vil få for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Prosessen må inkludere deltakelse fra sivilsamfunn, bønder og fagorganisasjoner fra både EFTA- og MERCOSUR-blokkene.
• At avtalen og konsekvensutredningen sendes på høring i Norge og oversettes til spansk og portugisisk, for å muliggjøre innspill og påvirkning fra MERCOSUR-landene.
• At det etableres demokratiske prosesser for framtidige avtaler. Disse må involvere folkevalgte organer og sivilt samfunn i forkant, under og etter avtaleforhandling, med tilstrekkelige konsekvensutredninger og høringer.
• At avtalen ikke inngås før avskogingen er redusert, urfolk er trygge og Brasil har et troverdig system for overvåkning og håndheving av ulovlig avskoging.
Signér oppropet ved å sende e-post til [email protected]

Disse organisasjonene står bak kravene:

• Latin-Amerikagruppene i Norge
• Spire
• Greenpeace
• Norsk Bonde og Småbrukarlag
• Changemaker
• Framtiden i våre hender
• Natur og ungdom

Kilder:
1 Stortinget 30.09.19: Isaksens svar til Haltbrekken i Stortinget
2 Regnskogsfondet 2014: Derfor forsvinner regnskogen
3 CSO 26.08.19: Erklæring fra organisasjoner fra sivilsamfunnet om krisen i det brasilianske Amazonas, i anledning G-7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike.

Spire har vært en av hovedforfatterne av Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) sin nye bærekraftsmålsbrief om Bærekraftsmål 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst. Her krever vi at unge må inkluderes i politiske prosesser, gis tilgang til arbeid i jordbruket, og ikke minst hva anstendig arbeid for unge er. Les mer her.

Den unge arbeidsledigheten øker globalt. Mange unge som er i arbeid befinner seg i en usikker hverdag. Anstendig arbeid er et viktig premiss ikke for å hovedsakelig skape økonomisk vekst, men for å ha sosial, faglig og kreativ utfoldelse for individer, samt å bidra til et rettferdig og bærekraftig samfunn. Når norsk utviklingspolitikk ikke har maktet å treffe unge der de er og få de inn i arbeid, vil vi heller ikke makte å nå Agenda 2030.

- Unge er ikke grodd fast i gamle tankemønster og systemer sånn som de eldre er. Derfor er vi nøkkelen til å designe det samfunnet vi trenger for å kunne leve rettferdig og bærekraftig. Derfor må Norge satse mer på medvirkning fra unge i alle aldre i sin uviklingspolitikk. Det er viktig at denne inkluderingen er dynamisk. Det er ikke sånn at 15-åringer i skole har samme behov, tanker og interesser som det unge i slutten av 20-årene har, påpeker leder Hege Skarrud.

I briefen kan du lese om hva anstendig arbeid er og hvilke tiltak vi mener at norsk utviklingspolitikk må inkludere for en reell medvirkning av unge og sikre trygge arbeidsplasser.

Du kan lese hele briefen her.
- Unge uten arbeid blir ofte sett på som konfliktskapende og opprørske. Vi defineres som et problem heller enn å presenteres med reelle tiltak for å få oss i arbeid. Unge er ikke et problem eller en målgruppe, men de som skal løse de store verdensproblemene. Dette må norsk utviklingspolitikk legge opp til, avslutter Hege Skarrud.

Fredag 24. mai deltok vi i den globale klimastreiken. Her hjemme har det vært streiker i mer enn 31 byer, og rundt 7000 unge var ute i gatene. I Oslo var vi en av hovedarrangørene, og leder Hege Skarrud holdt appell. Den kan du lese her.

Leder Hege Skarrud sin appell på Eidsvolls plass 24. mai:

I Aftenposten den 16. mai sa Erna at det ikke er politikernes ansvar å vedta en nedtrappingsplan for norsk oljeutvinning. Erna mener at dette er noe som må løses i markedet.

Det samme markedet som konsekvent setter økonomisk vekst framfor mennesker og natur. Et system som legger sine premisser i at vår verdi - naturens verdi - kun finner sted dersom det kan regnes om til kroner. Det er en skummel tanke som har vist seg å slå totalt feil. Hvordan veit vi det?

Jo, bare se på hvor vi er. Vi slipper stadig ut mer CO2, utrydder arter, forsøpler hav og land, og bruker opp verdens ressurser som om det ikke var noen morgendag.  Å overlate styringen til markedet er å overlate styringen til de som tjener penger på utslipp og forsøpling. Det er er overlate styringen flyselskapene og oljeselskapene.  DET er feilslått og farlig politikk. Det er å spille russisk rullett med våre liv.

Når vi møter politikere blir vi ofte spurt om vi er klare for å gå ned i livskvalitet. Som om livskvalitet kun er synlig på kontoutskrifta. Som om vi vil ofre all verden om vi har mindre materielle ting. For det er sånn at politikerne har kjørt seg fast i et mønster. De tror at vi tenker som dem.

Men heldigvis så gjør vi ikke det. Vi tenker på hverandre. Både de som står ved siden av oss her i dag, de som rammes av sykloner i Malawi og Mozambique, og de som kommer etter oss - våre barn. Vi tenker lenger. Lenger enn kortsiktig profitt og hårfønere. Vi vil ha en framtid hvor vi kan leve gode liv _godt innafor_ jordas bæreevne.

For det er det som er livskvalitet. Det å vite at avlingene dine kommer til å klare seg over sommeren. Det å vite at i framtida så kommer vi og våre barn til å ha det godt. Det å vite at vi ikke må lide for de feilene som politikerne og markedet gjør i dag. Det å vite at vår stemme også blir hørt.

Erna vil heller sette på spill vårt livsgrunnlag - vårt samfunn, vår framtid - for å ha sjansen til å tjene noen usle milliarder i dag - som vi vil tape stort på i morgen. Det skal vi ikke akseptere. Og det gjør vi ikke.

Jeg er så stolt over å være med i denne bevegelsen i denne tida. Det vi står oppe i nå, det er historisk, og det er dere en del av. Ja, vi skulle alle ønske vi ikke måtte være her i dag. At noe hadde blitt gjort for lenge siden.

Men når politikerne tror at det ikke er deres ansvar å lede landet, så får vi faen meg gjøre det sjøl!

The Great Australien Bight er et av de siste urørte havområdene i verden. Mellom dette området og Antarktis finnes ingen tungindustri eller stor menneskelig påvirkning. I en tid der menneskeheten utrydder arter 1000 ganger raskere enn normalen er slike uberørte områder potensielt livsviktige. Det biologiske mangfoldet er naturens sikkerhetsnett. Dersom mange arter utryddes kan hele økosystemet kollapse. Det er ingen tjent med, ei heller om det betyr mindre oljepenger.

- Equinor og Norge bommer totalt på det Parisavtalen krever, hva verden trenger og hva lokalbefolkningen ønsker, når det søkes om å ekspandere oljeutvinningen i dette området. I stedet for omstilling og nedtrapping, holdes en stø kurs basert på gamle myter om viktigheten av "norsk" olje og gass. Dette viser nok en gang at Equinors navnebytte var intet annet enn en bløff. Verden trenger faktisk ikke mer olje og gass, fordi vi trenger heller ikke det samme strukturelle forbruksmønsteret som tidligere generasjoner har lagt opp til, påpeker leder Hege Skarrud.
Vi sier klart ifra til Australske myndigheter om at Equinor sin miljøplan ikke er sikker nok mot katastrofale følger. Vi har for lite kunnskap, og sikkerheten dersom en ulykke skulle skje er for liten.
Hele innspillet vårt kan du finne under «relaterte ressurser» lenger oppe i saken.

Vi står nå ved veis ende av 2018. Bak oss har vi i Spire lagt mange store og små bragder. Vi har mobilisert over 200 aktivister fra Kristiansand opp til Tromsø, og de har gjort alt annet enn å ligge på latsiden året gjennom. Vi mener derfor at vi trenger å se tilbake på noen av tingene vi gjorde i året som gikk.

- Året 2018 viser virkerlig at Spire er en organisasjon i vekst. Jeg er så vanvittig stolt over alle de aktive medlemmene våre som har stått på fra før sola står opp om morgenen og ut i de sene nattetimer, året gjennom. Jeg er også uendelig takknemlig for alle støttemedlemmer og fastgivere som med sine bidrag og støtte gir oss enda mer slagkraft. Jeg ser allerede fram til et nytt år i verdens beste jobb, sier leder Hege Skarrud mens hun reflekterer over Spireåret som snart ligger bak oss.

Arrangementsbonanza!
Vi har hatt mer enn 50 arrangementer i Oslo og nærmere 100 arrangementer i Norge totalt. Vi har gjort alt fra temakveld om karbon og jord, markeringer foran Stortinget, debatter i Tromsø, og klesbyttekvelder i Bø. Alt for å sette miljø og utvikling på dagsordenen.
Vi i Spire ønsker å ha arrangementer som både viser til problematikken med dagens strukturer, og samtidig viser til hvilke alternativer vi har. Da er det både provoserende og motiverende for at vi sammen kan kjempe for en mer rettferdig og bærekraftig verden!

To kampanjer på ett år
Spire har årlig en storsatsing i form av en kampanje. I år slo vi til på stortromma og arrangerte hele TO kampanjer. Både en på våren og en på høsten. Vårkampanjen vår tok for seg kvinner i møte med klima under navnet Klimakamp er kvinnekamp. Her var hovedargumentet vårt at “Flertallet av verdens fattige er kvinner, og kvinner glemmes ofte i klimatiltak. Vi kan derfor ikke lenger arbeide med klima uten å også arbeide med likestilling - og vice versa.” Arbeidet med denne kampanjen bygget en bro mellom miljøbevegelsen og feministbevegelsen, som vi i Spire fortsatt opprettholder.
Høstkampanjen vår stilte spørsmålet om det er Typisk norsk å være god? Dette fordi Norge fremmer seg som en tungvekter innen klima og miljø globalt, men at vår handlinger ikke korresponderer med tiltakene våre. Vi argumenterte for at dagens hig etter økonomisk vekst og bruk av kostnadseffektivitet i klimatiltakene gjør politikken vår paradoksal. Her er vi i gang med å danne mobilisering av et bredt sivilsamfunn for å kreve en ny økonomisk politikk.

Kultur og bærekraft
Spire har lenge ønska å jobbe i andre retninger enn hva vi tradisjonelt har gjort. Derfor har vi i år hatt store samarbeidsprosjekter med kulturaktører over hele landet. Vi mener at kultur er en viktig faktor i samfunnet for både individuell identitetsskaping og for å forene folk i solidaritet og utfoldelse for samfunnsbygging. Derfor mener vi det er viktig å ha et godt fokus på rettferd og bærekraft i kulturlivet.

Vi har blant annet hatt en utstilling på turné i forbindelse med Klimakamp er kvinnekamp, vi har laget en graffitivegg på Blå i samarbeid med kunstnerne Ingunn Dybendahl og Anette Moi, vi har starta samarbeid med festivalene by:Larm og Heim om deres miljøarbeid, vi har hatt et teaterprosjekt med vår partnerorganisasjon fra Malawi (NfYD), og ikke minst har vi utviklet ny visuell identitet for organisasjonen i samarbeid med Sunniva Mellbye.

Stor skrivelyst og medieoppmerksomhet
I år har det heller ikke stått på skrivelysten til Spires aktivister! Vi har laga hele seks publikasjoner om ulike temaer vi jobber med, og deltatt i tre andre sammen med ForUM. I tillegg har vi hatt totalt 84 presseoppslag over hele landet. Dette er alt fra kronikker om hvordan kua blir ofra på klimaets alter til intervjuer om dyre konferansebilletter og radioopptredener om Black Friday. Denne aktiviteten har vært med på å gjøre Spire enda mer synlig, og vist at vi er en organisasjon som utfører informasjonsarbeid fra mange ulike hold.

Politisk påvirkning
Spire er en anerkjent og viktig politisk stemme i den norske miljø- og utviklingsbevegelsen. 2018, har vært alt annet enn et unntak. Vi har jobba hardt for å påvirke norsk politikk året gjennom. Til sammen har vi deltatt i nesten ti høringer på Stortinget, og hjulpet lokale partier over hele Norge med å utvikle deres politikk til å bli mer rettferdig og bærekraftig. Vi har vært med å starte en ny allianse for god primærnæringspolitikk: Ta havet tilbake og jorda i bruk, sammen med en rekke andre organisasjoner. I sommer ble vi også LNU sin medlemsorganisasjonsrepresentant inn i regjeringens nye Samstemthetsforum.

Vi har også vært godt representert i viktige internasjonale fora i løpet av året. Vi deltok på mellomforhandlingene til FNs klimaforhandlinger i Bonn i mai, og var tilstede under klimaforhandlingene til FN i Katowice nå i desember. Vi arrangerte et foredrag på International Degrowth Conference i Malmø i august. Vi dro også på World Urban Forum i Kuala Lumpur for å skrive en rapport om unges medvirkning i byplanlegging verden rundt. I tillegg ble vi invitert med til Edinburgh som Oslo kommune sin ungdomsdelegat på Eurocities-konferansen i november.

Andre nevneverdige ting fra 2018

• Vi hadde lederskifte​
• Vi starta et nytt lokallag i Ålesund
• Vi utvida kontoret med ny ansatt, og videreutvikla skoleprosjektet
• Vi gjennomførte første årlige utveksling med vår partner i Malawi
• Vi deltok på Globaliseringskonferansen med fem arrangementer
• Vi gjennomførte Verdens Beste Nyheter for tredje år på rad
• Vi deltok på ØkoUka både i Oslo, Bø og Trondheim
• Vi arrangerte alternativer til Green Friday over hele landet
• Vi laga en video om globale verdikjeder
• Vi begynte et omfattende arbeid om karbonlagring i jord (følg med!)
• Vi møtte NEPAD (Afrikanske Unionens utviklingsorgan) og starta vårt arbeid om ung medvirkning i utvikling og å sikre unge arbeidsplasser
• Vi inviterte med ungdomsorganisasjoner og ungdomspartier til en workshophelg om alternativ økonomi på Svartlamon i Trondheim
  

Har du lyst til å bli en av Spires aktivister? Les mer her! Har du lyst til å bli støttemedlem eller fastgiver? Meld deg inn her!

Samstemt politikk for utvikling. Samstemthetsreform. Samstemthetsforum. Samstemthetsrapport. Hva betyr egentlig alt dette? Vi har sammen med flere andre organisasjoner skrevet en kort rapport om hva disse tingene betyr. 

Samstemt politikk for utvikling betyr i prinsippet at all politikk – på tvers av politikkområder og fagdepartementer – skal bidra til bærekraftig utvikling. Samstemthet betyr i bunn og grunn at man unngår å gi med den ene hånden og ta med den andre. Derfor må ulike politikkområder og tiltak dra i samme retning.

Vi ser flere eksempler på paradokser innenfor både nasjonal og internasjonal politikk, hvor politiske avgjørelser direkte og indirekte spenner bein på hverandre. Kanskje er et av de beste eksemplene norsk regnskogsatsing. Her bruker vi milliarder av kroner på å bevare regnskogen (som er vel og viktig), samtidig som vi importerer soya til dyrefôr og palmeolje til biodrivstoff. Den samme soyaen og palmeoljen som raserer regnskogen på andre siden av regnskogsbevaringen vår. Med andre ord, så er det klart her at man ikke har løftet blikket på tvers av politikkområder - Det er elementært at alle departementene inkluderes i samstemthetsreformen, da alle deler av norsk politikk påvirker arbeidet for en mer samstemt politikk for utvikling, påpeker politisk nestleder i Spire Ida Morén Strømsø.

Vi i Spire er derfor veldig glade for at regjeringen følger Stortingets anmodning om en samstemthetsreform, og har satt ned et samstemthetsforum som skal være rådgivende i dette arbeidet. Samstemthetsforumet består av representanter fra sivilsamfunn, næringsliv, akademia og noen utvalgte departementer som møtes minst to ganger i året. Vår egen Ida Morén Strømsø sitter som representant for Norges ungdomsorganisasjoner i dette forumet. 

Selvom vi er positive til regjeringens inkludering av mange ulike aktører i arbeidet fram mot en samstemthetsreform, håper vi på å se viljen til å også gå til roten av problemene. - Det er vanskelig å komme til roten av problemet og få en reell samstemt politikk for utvikling om en ikke ser at interesser som egen økonomisk avkastning tilsidesetter viktig utvikling i det globale sør, poengterer leder i Spire Hege Skarrud. 


Du kan også lese kronikken vi skrev om samstemthet sammen med en rekke ungdomsorganisasjoner og ungdomspartier tidligere i høst her.

Operasjons dagsverk er en dag hvor ungdom fra hele landet jobber for å tjene inn penger. Pengene går til en god sak. I fjor ble det samlet inn over 22 millioner kroner til å forbedre ungdoms levevilkår i Nigeria. I år jobber vi for en bedre fremtid for palestinsk ungdom. Det vil bidra til traumebehandling for ungdom som har vært i militærfengsel. Utdanning og politisk påvirkning som støtter likestilling i Palestina er også noe pengene går til. Og ikke minst opplæring i rettigheter og demokrati med kunnskap om hvordan det kan brukes til å gjøre en forskjell i fremtiden.

Vi er to 13 år gamle jenter fra Ris ungdomsskole i Oslo. Vi startet på 8. trinn i høst, og dette er første gang vi får være med på OD-dagen. Vi ville veldig gjerne jobbe hos Spire for å lære mer om hva som egentlig holder på å skje med kloden vår. Hva kan vi som mennesker gjøre for å hjelpe?

Alle barn burde ha rett til å gå på skole, uavhengig av hvilket kjønn de er. Alle burde få mulighet til å få seg en jobb og en utdanning, uansett hvor de kommer fra. Som OD står for, «du har ikke ett liv, uten frihet til å leve».

I Palestina er det veldig tørt klima, den gjennomsnittlige temperaturen i året er 25,4 grader celsius. Det kan lett bli tørke der, det gjør at jordbruk kan bli veldig vanskelig for bøndene. Plantene og maten de dyrker er avhengige av vann for å gro. Siden jordbruk er det de fleste lever av går det utover veldig mange når det blir tørke.

Dette er flere grunner som gjør OD-dagen et veldig viktig arrangement som skjer hvert år. Det er viktig at alle prøver å bidra så alle barn og ungdommer i hele verden får en god fremtid!

Som et tillegg til statsbudsjettet kom også samstemthetsrapporten til regjeringa, som skulle kartlegge arbeidet med samstemthetsreformen. Ei heller var den rapporten noe å juble over, da den ikke makta å ha noe som helst konkret innhold. Det virker som om landets ledende politikere ikke har klart å ta innover seg det historiske og økonomiske ansvaret Norge har i bekjempelsen av klimaendringene, og hvor mye det haster med tiltak.

Den klimavennlige oljenasjonen
Én ting har bltt klinkende klart i dag; det haster med store klimatiltak. Vi, og alle andre miljøorganisasjoner har mast om dette hvert eneste år så lenge de fleste kan huske. Noen er sikkert lei masinga. Det er vi også. Problemet er at vi ikke har blitt hørt. FN har ikke blitt hørt. De som rammes hardest av klimaendringene har ikke blitt hørt. Og hva er konsekvensen? Jo, vi blir nødt til å sette inn tidenes spurt til mållinja, eller levere historiens drittpakke i fanget på dagens unge, og framtidige generasjoner.

For FN slår fast i rapporten at det kreves ekstraordinære tiltak for å klare dette. Her kommer det fram at vårt siste reelle håp for å begrense oss til 1,5 graders oppvarming er å kutte all bruk av kull, og nesten all bruk av olje og gass, samtidig som vi er nødt til å fange og lagre CO2, og vaske atmosfæren for CO2. Problemet er at teknologien for fangst og vasking ikke finnes, og ingen nasjoner viser nødvendig vilje

til å kutte egen petroleumsproduksjon. Norge for eksempel velger å klappe seg selv på skulderen som en selverklært “klimavennlig oljenasjon” på grunn av sin regnskogsatsing, og gjør heller få tiltak for klima og miljø i statsbudsjettet. Vi har altså 12 år på oss for å gjøre de store tiltakene verdenssamfunnet behøver før utvikling går i revers. Men, ingen ser ut til å hoppe på ballen. Det virker med andre ord ikke spesielt lovende for framtidige generasjoner.

Egennytte eller framtiden?
For å sette kronen på verket, slår også FN fast at bærekraftsmålene er gjensidig utelukkende slik ståa er nå. Bærekraftsmål 1 er at vi skal utrydde fattigdom. Problemet med det er at et fokus på økt velstand for alle gir økt etterspørsel etter energi og forbruk, noe kloden ikke tåler. Vi i rike land, som allerede lever over verdens bæreevne, må altså ofre noe av egen velstand, eller ofre utvikling i Sør og framtidige generasjoner på luksusens fat.

Vårt historiske og økonomiske ansvar for klimaendringene her i Norge er stort. Sett i tall fra ForUM, må vi kutte 430 prosent av nasjonale utslipp relativt til 1990-nivåene før 2030 dersom vi skal hedre dette ansvaret. Her må 53 prosent gjøres hjemme og resten gjennom internasjonale klimatiltak. Med dagens statsbudsjett kan vi regne med et nasjonalt utslippskutt på 13,5 prosent fra 2017-nivået, og ingenting i nærheten av de resterende 377 prosentene internasjonalt. FN ønsker et globalt utslippskutt på 45 prosent fra 2010-nivåene for å begrense 1,5 graders oppvarming. Dagens statsbudsjett er urettferdig, det pålegger lavutslippssamfunn å fryse deres utvikling fordi vi ikke ønsker å legge tanken om økonomisk vekst på hylla og se etter alternative måter å strukturere samfunnet på.

Motivasjonen til å endre samfunnet sånn at det gagner flere har ikke vært der fullt ut, i stedet har vi tatt i bruk halvhjertede kalkuleringer av kostnadseffektivitet og grønnmalt den økonomiske modellen med en navneendring: grønn vekst. Litt som Statoil som endra navn til Equinor, egentlig. Men nå viser det seg altså, nok en gang, at dette ikke holder mål.

Systemendring som løsningen
For å få til endringen som er nødvendig er vi nødt til å ha en annen motivasjon enn den vi har i dag. Vi kan ikke lengre la markedet og økonomisk vekst få være beslutningsgrunnlag for statsbudsjettet. Vi må heller omfordele godene vi har sånn at de kommer mennesker og miljø til gode - både i Norge og verden, i dag og i morgen. Markedet er ikke laget for å forstå sine virkninger på klima og miljø, dets formål er å  tilrettelegge for produksjon og forbruk. Markedet er derfor i seg selv ikke kompetent til å gå klimaendringene i møte på en måte som vil gi reelle klimatiltak. Hva Norge er verdt sett i BNP gjelder lite når klimaendringene banker på døra.

Det er fine småting å spore i statsbudsjettet. Det er milliarder i satsning på fornybar energi. Det er titalls milliarder i bistand. Og Venstre slår seg på brystet over økt flypassasjeravgift. Men for oss som faktisk ønsker en rettferdig og bærekraftig verden blir det å skryte stort av dette som å klappe et barnehagebarn på hodet og si “Jada, du graver deg nok til Kina med den spaden der”.


Noe av det Spire savner i statsbudsjettet
1. Ingen nye bevilgninger: Vi ønsker reelle tiltak som viser at Norge er et foregangsland som velger å legge framtiden foran kortvarig profitt fra olje- og gassproduksjon. Derfor ser vi med bekymring på bevilgningen av nye 50 millioner til Oljedirektoratet for å kartlegge hvilke oljereserver som finnes ved delelinja til Russland. Verden og Norge trenger ikke mer oljepenger, vi trenger politiske ledere som går i front for en karbonnøytral framtid

2. Bevilge midler til omstilling: Vi syns nok er nok, og nå trenger vi at statsbudsjettet representerer den globale omstillingen som er nødvendig. Det er derfor på tide å kutte penger til nåværende klimafiendtlige tiltak som olje- og gassproduksjon og subsidiering av disse næringene. Blant annet ønsker vi at skatterefusjonsordningen for letevirksomhet avvikles.

3. Økt internasjonal innsats: Selv om statsbudsjettet presenterer en liten økning noen steder, er det likevel ikke tilstrekkelig for å nå 1,5 gradersmålet satt i Parisavtalen og vårt historiske og økonomiske ansvar. Spesielt negativt er mangelen på bevilgning til klimatiltak i landbrukssektoren, og den fraværende innsatsen for omstrukturering av dagens globale markedskrefter som driver endringen i feil retning. Spire ønsker økt norsk innsats på klimarettferdighet, hvor store utslippsland har en felles ambisjon om kutt av både direkte og indirekte utslipp fra import- og eksportvarer, uten bruk av kvoter.

Onsdag 13. juni var Spire, og flere andre ungdomsorganisasjoner, på besøk hos Nikolai Astrup for å gi innspill til Norges utviklingspolitikk.
Her kan du lese Spires innspill.

Spires innspill til Utviklingsministeren i forbindelse med møte mellom ministeren og ungdomsorganisasjonene 13.06.18
Vi i Spire takker for invitasjonen og ser positivt på at utviklingsministeren ønsker å lytte til de unge i utviklingspolitikken. Det håper vi også å se videre fremover!

Vi ønsker i dag å rette fokus mot den nåværende næringslivssatsningen i norsk utviklingspolitikk. I en rekke medieutspill og gjennom utført politikk har det kommet til syne at den nåværende regjeringen og utviklingsministeren ønsker å fremme norsk næringsliv som hovedaktøren i bistandssektoren. Vi følger spent med på utfallet av dette, men ser med bekymring på en ukritisk fremheving av norske investeringer som løsningen utfordringer i det globale sør. Derfor fremmer vi et ønske om mer behovsbasert bistand, en større andel midler til sivilsamfunnet og at utviklingsland får større bestemmelsesrett med tanke på norske investeringer.

Dette fordi:
En rekke ganger har vi sett at prosjekter med norsk gevinst i fokus har fått bekymringsverdige konsekvenser for lokalbefolkningen. Uavhengig av en bedrifts velvilje og godhjertede intensjon vil norske behov til tider være motstridende til lokale behov. Troen på at norske bedrifter vil det beste for lokalbefolkningen i et land kan ikke ligge til grunn i norsk utviklingspolitikk, selv om de gode intensjonene kan ligge der. Videre vil ikke næringslivets investeringer nødvendigvis dekke områder der det er mest behov, men heller der det er lønnsomt å investere. Dette kan føre til en forsømmelse av områdene hvor behovet er størst.

Likevel ønsker vi å fremheve at det ikke er næringslivet i seg selv vi er skeptiske til, men type investeringer som blir gjort. Vi ønsker økt fokus på støtte til sivilsamfunnet og til lokale entreprenører. Det må anerkjennes at ikke alle lokale aktører vil ha kapasitet til å gjennomføre suksessfulle prosjekter, men vi fremhever likevel at det er større sjanse for lokal gevinst fra norsk bistand om den blir forvaltet lokalt. Det er tross alt hos lokalbefolkningen hvor hovedinteressen for økt levestandard ligger. Korrupsjon er utvilsomt et problem, men nettopp derfor må vi også styrke sivilsamfunnet.

I utviklingspolitikken må handel være et redskap for utvikling og ikke et mål i seg selv. Myndigheter må kunne stille krav til at investeringer som gjøres skal komme befolkningen til gode, og investeringene må føre til et levedyktig, lokalt næringsliv og en lokal økonomi som gjør befolkningen bedre stilt enn de var før investeringen. Det er et stort behov for landbruksinvesteringer i Afrika, særlig når det gjelder infrastruktur, foredling og produksjon. Storskala plantasjevirksomhet har derimot vist seg gang på gang å føre til tapt jordbruksjord for lokale småbønder, sesongbaserte lavinntektsjobber og at varene eksporteres ut av området.

Spire ønsker at utviklingsministeren skal legge til rette for at norske bedrifter i større grad støtter lokale bedrifter enn å kjøre hele showet selv. Vi ser også gjerne at en større andel av bistandsmidlene over statsbudsjettet tilfaller sivilsamfunnsgrupper. Vi ønsker utviklingsministeren lykke til videre, vi skal følge nøye med!
Med vennlig hilsen
Hege Skarrud
Leder i Spire
Ida Morén Strømsø
Politisk nestleder i Spire

Lørdag 12. mai arrangerte Spire, Natur og Ungdom, Latin-Amerikagruppene i Norge, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom et dagsseminar om norsk jordbrukspolitikk.

Det årlige jordbruksoppgjøret
Jordbruksavtalen er en avtale som inngås hvert år mellom staten på den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den andre. Avtalen setter mye av rammevilkårene for det norske jordbruket. Partene forhandler om priser og andre forhold som har betydning for arbeids- og inntektsforhold i jordbruket. Avstanden mellom partene pleier å være ganske stor – og det er krevende forhandlinger som nå pågår inne på Landbruks- og matdepartementets lokaler i Oslo.

Gras og drøvtyggere
Først ut på dagens program var Margit Fausko, som er student ved NMBU i Ås og oppvekst på gård. Hun innledet ved å gi en innføring i ståa og trender i norsk jordbruk. Av hele Norges landareal er det for eksempel bare tre prosent som er dyrket jord. Likevel kan vi produsere mat på et betydelig større område enn som så, fordi vi også har store utmarksområder i skogen og på fjellet – disse kan brukes av beitedyr.

Neste person ut var Per Olaf Lundteigen, som er Stortingsrepresentant for Senterpartiet og også tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag. Lundteigen snakket til forsamlingen om forskjellen mellom enmagede dyr og drøvtyggere. Hvor enmagede dyr, som kylling og svin, er i direkte konkurrens med menneskemat fordi de spiser det samme som oss mennesker, har drøvtyggere en stor fordel fordi de kan leve utelukkende av det som vi ikke klarer å nyttegjøre oss direkte, slik som gras.

Handelsavtaler og internasjonal solidaritet
Etter lunsj fikk vi besøk fra Hildegunn Gjengedal fra Norges Bondelag, som fortalte om hvordan norsk landbruk påvirkes av internasjonal handel. Hun la vekt på at hvert land har en rett og en plikt å sørge for mat til sin egen befolkning, og hvor viktig det er at et land har et politisk handlingsrom for å utforme sin egen politikk på mat- og landbruksområdet. Spire er helt enig – så lenge dette ikke går utover andre lands mulighet til å gjøre det samme.

Sigrid Elise Høeg fra Latin-Amerikagruppene holdt en engasjerende innledning om hvordan solidaritet og landbruk sammen. Hun snakket blant annet om hvordan det å drive småskala jordbruk i seg selv kan ses på en solidarisk handling, fordi det handler om å forvalte jorden til fremtidige generasjoner og bidra til det felles globale matfatet.

Stortinget må på banen!
Siste taler ut var Spireleder Anna Karlsson, som ga en innføring i selve politikken bak jordbruksforhandlingene – hvem som forhandler, hva det forhandles om og hvordan prosessen ser ut. Hun fokuserte på rollen til våre folkevalgte på Stortinget. Stortinget er nemlig svært lite involvert i jordbruksoppgjøret.

Det er regjeringen som gjennomfører forhandlingene med jordbruket. Resultatet blir så fremlagt i Stortinget for godkjenning. Stortinget tar i teorien altså årlig stilling til om de landbrukspolitiske måla blir fulgt opp gjennom behandling av jordbruksoppgjøret.

Men gjør de virkelig det? Det er nemlig praksis at Stortinget ikke gjør inngrep i en fremforhandlet avtale, altså når staten og jordbruket har blitt enig om en avtale, men kun godkjenner den. Dette begrunnes ofte med at Stortingspolitikerne ikke ønsker å undergrave avtaleinstituttet.

Spire mener at det er et viktig prinsipp at Stortingets bestemmer hvordan bevilgningene til jordbruket fordeles, slik at matproduksjonen styres i tråd med folkets vilje. Debatten som blosser opp rundt jordbruksoppgjøret hver vår handler som regel om de totale kostnadsrammene, og ikke om hvordan vi bruker fellesskapets midler. Vi mener derfor at det mangler en ordentlig debatt om hva slags matproduskjon vi vil ha i Norge, hvordan pengene vi bruker på jordbruket brukes, og hvorvidt vi er på riktig vei med den politikken som føres.

Møte med staten – vellykket avslutning på dagen
Dette var også budskapet vi hadde til statens sjef-forhandler Leif Forsell, som representanter fra arrangørene møtte etter seminaret slutt. Han møtte organisasjonene utenfor Landbruks- og matdepartementet, hvor han mottok Alliansen Ny Landbrukspolitikk sin alternative landbruksmelding, og en bukett med gras (og litt løvetann) som et symbol på hvor viktig det er at vi satser på de ressursene vi har tilgjengelig i Norge, fremfor å basere norsk matproduksjon på usolidarisk beslagleggelse av andre land sin matjord!

Vil du lese mer om hva Spire mener om årets jordbruksforhandlinger? Her kan du lese mer!

Bærekraftsmål nr. 12 handler om ansvarlig produksjon og forbruk. Skal vi nå dette målet må den norske regjering legge om kursen, sier Spire og en rekke andre organisasjoner i et nytt politikknotat.

Denne uken lanserer Forum for utvikling og miljø, Spire, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, WWF Verdens naturfond og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet et politikknotat på hva Norge bør gjøre for å bidra til å nå bærekraftsmålet om ansvarlig produksjon og forbruk. De rike landene har forpliktet seg til å gå foran i arbeidet med mål 12 - ett av bærekraftsmålene Norge ligger lengst fra å nå.

Skulle alle mennesker ha samme forbruk som gjennomsnittsnordmannen, ville vi trenge i underkant av tre jordkloder. Det er derfor helt nødvendig at befolkningen i rike, vestlige land reduserer sitt forbruk - og det haster.

- Vi må vekk fra bruk og kast-samfunnet. For å klare en slik omstilling kan ikke ansvaret legges utelukkende på enkeltmennesker. Det trengs politiske tiltak, sier Anna Karlsson, avtroppende leder i Spire.

Bærekraftig produksjon og forbruk handler ikke bare om god avfallshåndtering men om å endre de strukturene som legger opp til bruk og kast. I innspillet foreslås konkrete tiltak for hvordan vi både kan redusere avfallsmengden og utnytte ressursene bedre.

- I dag har vi en lineær økonomisk modell basert på bruk og kast. Denne typen forbruk bidrar til at vi produserer enorme mengder materialer, som fører til store mengder avfall. Et stort antall produkter utvikles også med planlagt kort levetid. Dette har alvorlige konsekvenser for både mennesker og økosystemer, og er ikke bærekraftig, sier Anna.

Fra forbruk til gjenbruk: I dag er det for eksempel dyrt å reparere eller leie en gjenstand i stedet for å kjøpe nytt. Momskutt på reparasjoner og på utleie av klær, sko, sports- og turutstyr, elektronikk og verktøy kan gjøre disse tjenestene mer attraktive, og gjøre det enklere for handelsnæringen å bli med på omstillingen. Lang reklamasjonsrett på flere varer enn i dag vil i tillegg senke terskelen for at forbrukere reparerer det de har, og være et insentiv for at produsenter selger varer som holder lenge.

Matsvinn: For å oppnå bærekraftig produksjon og forbruk må vi skape minst mulig avfall. Avfall er ressurser som går tapt, som forsvinner ut av kretsløpet og blir til et problem. Hvert år kastes rundt 350 000 tonn spiselig mat i Norge. Samarbeidet mellom regjeringen og en rekke aktører i matbransjen har bidratt til en reduksjon i svinnet i Norge, men det er fortsatt langt igjen til målet. En matkastelov som pålegger alle aktører i matvarebransjen å donere spiselig mat som ikke selges, vil kunne bidra til å redusere svinnet ved å forplikte flere.

Plast: ⅓ av all plast forsvinner i dag ut fra materialkretsløpet og ender opp i naturen. Hvert år tilføres havet åtte tonn med søppel. Dette er et stort globalt problem, som krever handling både internasjonalt og nasjonalt. Derfor foreslår organisasjonene at Norge arbeider for en bindende internasjonal avtale om marin forsøpling med et globalt nullutslippsmål innen 2030.

I tillegg til de konkrete forslagene som blir presentert i notatet ønsker Spire også å løfte en større debatt.

- Vårt nåværende økonomiske system forutsetter stadig økende forbruk. Prisen på mange varer er frakoblet de reelle kostnadene av produksjonen. Dette er ikke mulig å opprettholde over tid, sier Anna. Det er på tide at vi beveger oss vekk fra økonomisk vekst som et mål på utvikling, og begynner å snakke om hvordan vi kan skape en økonomi som holder seg innenfor klodens tålegrenser.

Økonomisk paradigmeskifte
Spire mener at vi trenger et økonomisk paradigmeskifte. Vi trenger en økonomi som er tilpasset klodens økosystemer, der det som er bra for naturen også er bra for økonomien. Spire mener at økologisk økonomi, som blant annet undervises på Nord universitet i Bodø, utgjør et interessant alternativ til dagens dominerende nyklassiske økonomi. Økologisk økonomi er basert på noen grunnprinsipper om 1) samarbeid i stedet for konkurranse, 2) kretsløp i stedet for bruk-og-kast, 3) balansegang mellom de verdiene som økonomi, natur og kultur representerer, og 4) en helhetlig tankegang som anerkjenner menneskets avhengighet av naturen.

- Vi må ta utgangspunkt i at økonomien er integrert i naturen, at ressursgrunnlaget vårt og klodens bæreevne er begrenset, og at vekst ikke er et mål i seg selv, fortsetter Anna.

I stedet må eventuell profitt ses på som et middel for å nå andre mål. Vi må investere i alternative løsninger og arbeidsplasser. Videre er vi nødt til å gi rom for handlingsalternativer som ikke finner sitt grunnlag i regnestykker om kostnadseffektivitet og i kostnad-nytte-analyser, men i rettferdig fordeling, menneskelig livskvalitet og naturens egenverdi. Her må vi finne inspirasjon fra naturens egne kretsløp, systemer og symbioser, hvor nesten alle ressurser blir gjort nytte av med minimalt avfall. Først da kan vi begynne å snakke om et reelt bærekraftig forbruk!

Spire oppfordrer alle til å delta i debatten om vårt økonomiske system, og støtter blant annet opp under Rethinking economics, et globalt nettverk med formål om å fornye økonomifaget og bidra til å gjenopplive den offentlige debatten om økonomisk politikk. Les gjerne mer om Spires syn på økonomien vår her.

Politikknotatet kan du lese øverst i denne saken under "Relaterte ressurser".

Den 26. april kom jordbrukets krav til årets jordbruksforhandlinger, og fredag 4. mai kom statens tilbud. Hva skjer egentlig med de jordbrukspolitiske virkemidlene når de blir fremforhandlet bak lukkede dører, av jordbrukets to faglag og staten, representert ved landbruks- og matdepartementet? I hvilken retning styres jordbruket?

I årets forhandlinger har vi sett at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som bidrar til den uønskede situasjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord - i tråd med forut nevnte mål. Kravet fra jordbruket selv vil ikke ta oss raskt nok i riktig retning. Vi trenger en tydelig retning og en sterk visjon om hvordan norsk jordbrukspolitikk må endres. Bort fra et ensidig volumfokus, og over til et framtidsrettet, bærekraftig kvalitetsjordbruk der bruken av egne ressurser står i sentrum.

For å få dette til må vi ha fokus på bruken av jord. Vi trenger en politikk som gjør det mer lønnsomt å dyrke planter i Norge, og mindre lønnsomt å produsere volum på importert kraftfôr. Fôrenheter fra utlandet må byttes ut med fôrenheter i Norge. Bare slik kan vi øke selvforsyningen. Problemet er overproduksjon og lav selvforsyning. Løsningen ligger i mindre volum og mer areal. Da må vi også diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonsmåter som er bra for bruken av jorden. Det må i større grad bli lønnsomt å bruke kulturlandskapet, ta vare på jorden og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Statens tilbud avviser både et nasjonalt setertilskudd og et driftvansketilskudd, som skal sørge for at det blir lønnsomt for bonden som også driver i bratt og ulendt terreng eller i områder med kaldt klima og kort vektsesong. Vi har ingen jord å miste, og i et land hvor ressursene ligger spredt utover bakker og fjell, må vi hindre at de som driver under bedre forhold utkonkurrerer de som driver i mer utfordrende områder. I tillegg holdes kraftfôrprisen lav av både jordbruket og staten. At staten vil øke kornprisen er bra, og gjeninnføringen av satsingen på fjellandbruk er et velkoment tiltak, men samlet sett er ikke tilbudet godt nok for å få på plass de endringene som trengs.

Vi sitter altså i en situasjon hvor verken jordbrukets krav eller statens tilbud er egnet for å ta oss dit vi vil. Dit Stortinget vil. I tillegg har vi politikere som ikke ønsker å blande seg inn i innrettingen av en eventuell avtale mellom jordbruket og staten, med hensyn til avtaleinstituttet. Selve forhandlingsinstituttet i jordbruket er nyttig, sånn at næringen får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er altså ikke bare til for bøndene. Påstandene om at "avtaleinstituttet undergraves" hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, vitner mest om manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte.

Alliansen Ny Landbrukspolitikk er en allianse av organisasjoner, og bygger på en felles forståelse om at kapitalintensiv industriell stordrift i landbruket hverken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig – og at frihandel med mat ikke kan løse verdens fattigdoms- og matforsyningsproblemer. Les mer om Alliansen Ny Landbrukspolitikk her.

- Kommunene spiller en viktig rolle i kampen for en bærekraftig verden, sier Spire og seks andre norske organisasjoner, som i dag lanserer et innspillsnotat om hvordan Norge kan tenke globalt og handle lokalt.

I 2015 ble verdens ledere enige om FNs 17 bærekraftsmål som skal nås innen 2030. I møte med bærekraftsmålene er alle land utviklingsland. Også Norge. Miljø, økonomi og sosial utvikling må ses i sammenheng. Bærekraftsmålene krever en koordinert og helhetlig innsats, og ikke minst politisk vilje til å ta tak i de strukturene og holdningene som i dag opprettholder et ressursforbruk som går langt over planetens tålegrense, og hvor godene fra dette blir urettferdig fordelt. 

I juli skal flere av bærekraftsmålene gjennomgås av FN. Blant annet bærekraftsmål nr. 11 om inkluderende og bærekraftige byer og bosetninger. I den anledning lanserer Forum for utvikling og miljø, Sabima, WWF Verdens naturfond, LHL Internasjonal, Atlas-alliansen og Spire i dag et notat med innspill til hvordan byer og tettsteder kan bli en nøkkel i arbeidet for bærekraftig utvikling. Skal det skje må Norge skjerpe seg på flere punkter, mener Spire og de andre organisasjonene.

I dag bor ca 55% av verdens befolkning i byer eller urbane bosetninger. Ifølge FN sine prognoser vil denne prosentandelen stige til ca 70% i 2050. Derfor er det vi gjør i byene av stor betydning for hvordan vår fremtid kommer til å se ut. I byene ligger det store utfordringene, men også løsninger. Når så mange mennesker bor så tett som man gjør i byer er potensialet for en bærekraftig utvikling enormt, mener Spire.

- Politikk på kommunenivå vil spille en avgjørende rolle i fremtiden. Lokale myndigheter blir stadig viktigere når det gjelder lederskap og samarbeid for en bærekraftig utvikling. Byer og regioner må ta skjebnen i egne hender, spesielt når nasjonale ledere viser at de ikke akter å gjennomføre den politikken vi vet må til, sier Anna Karlsson, avtroppende leder i Spire. 

Over hele verden ser vi nå byer og regioner som er mer ambisiøse enn egne regjeringer for å nå Parisavtalen og bærekraftsmålene, som California under president Trump. Flere norske kommuner har også vist at de ønsker å gå foran.
Asker kommune vil i 2018 lansere en ny kommuneplan basert på FNs bærekraftsmål. De  arbeider nå med å «oversette» delmålene slik at de får lokal kontekst og lokal forankring. Uppsala kommune i Sverige har allerede utarbeidet et forslag til oppfølging av FNs bærekraftsmål i sin kommuneplanlegging, med egne måleindikatorer tilpasset egne forhold. Spire mener at Asker og Uppsala er to eksempler til etterfølgelse, og at dette er noe alle kommuner i hele Norge burde være pålagt å gjøre.

Oslo kommune omtales som klimaleder og er i 2019 Europas miljøhovedstad etter å ha markert seg i sin innsats for å få bukt med luftforurensning og klimagassutslipp, blant annet som verdens elbilhovedstad med godt kollektivtilbud, avfallshåndtering og ved å lage utslippsregnskap. Alle norske kommuner bør lage regnskap for klimagassutslipp, og regjeringen må lyse ut midler til å betale for det, anbefaler Spire og de andre organisasjonene i innspillet.

Et annet viktig tema i innspillet - og for Spire - er at ungdom må få mulighet til reell medvirkning i byplanleggingen. Ungdom er storforbrukere av byens tjenester, tilbud og offentlige rom, og har rett til å bli hørt i viktige politiske prosesser som angår dem. Planprosesser har stor innvirkning på ungdommers nåtid og fremtid, og ungdom er en ressurs med energi og kreativitet som kan mobilisere for sosial og politisk endring. Kun ved å inkludere og engasjere kan man få en byutvikling som gjenspeiler befolkningen og dens ønsker.

- I takt med den økende urbaniseringen utvikles byer stadig raskere. Dette medfører at planprosessene effektiviseres for å møte det økende presset for ny infrastruktur, boliger, næringsvirksomhet og ikke minst offentlige tjenestebygg. For at byene skal være inkluderende og mangfoldige er det viktig at alles stemmer blir sett og hørt. Dessverre er det ikke alltid slik. Markedskreftene er en sentral drivkraft for byutvikling, og dette medfører ofte at enkelte grupper skyves ut og ikke blir representert i planprosessene, sier Joakim Gitlestad, koordinator for Spires byutvalg. 

Bærekraftig utvikling krever en helhetlig tilnærming hvor en tar både økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn. Hovedutfordringen er å få på plass politiske rammeverk og en lovgivning som tilrettelegger for utnyttelse av potensialet som ligger i byene. Mennesket må stå i sentrum, alle må inkluderes, og ingen må bli værende igjen i denne utviklingen. Norge må ta sitt ansvar, og her kan kommuner og regioner spille en viktig rolle. 

Hele innspillet finner du oppe til høyre i denne saken.

I dette innlegget tar Joakim Gitlestad, koordinator for Spire byutvalg, til orde for bedre medvirkningsprosesser for den foreslåtte reguleringsplanen for Farøy i Farsund kommune. Innlegget stod på trykk i regionavisen Lister lørdag 7. april 2018. Lister dekker kommunene Farsund, Lyngdal, Kvinesdal, Flekkefjord og Hægebostad.

Den foreslåtte reguleringsplanen for Farøy har skapt stor misnøye blant de berørte partene og andre innbyggere i Farsund. Forslagsstiller, Glastad, har lagt frem et forslag som er lite stedstilpasset og bærer preg av liten eller ingen involvering fra lokalbefolkningen. Nylig har de fått støtte fra «sørlandsrefseren», Erling Okkenhaug, som ber kommunen ta en «timeout».

Medvirkning i arealplanlegging er hjemlet i plan- og bygningsloven, men den definerer verken hva denne medvirkningen skal være eller hvordan det skal gjøres. Denne konflikten er bare én av mange konflikter som en direkte konsekvens av at forslagsstillere kan tolke medvirkningsbegrepet dit de ønsker. Dette fører til dårlige planer med liten eller ingen medvirkning fra lokalbefolkningen. Arealplaner bør utarbeides i samarbeid med befolkningen og brukerne. Ikke uten dem, noe som dessverre ofte er tilfellet. Da er det ingen som får eierskap til planen eller området. Det er bra at Okkenhaug er koblet inn i den saken, siden forslagsstiller og kommunen nå får mye uønsket oppmerksomhet rettet mot seg. Det er sjeldent at førstnevnte tar dette til etterretning, men vi kan håpe på at kommunen ikke har glemt sin rolle. De skal nemlig forvalte kommunen på vegne av innbyggerne, ikke forslagstillere og utbyggere. Det hender dessverre at kommuner av og til glemmer dette i en travel hverdag.

Spire heier på lokalbefolkningen som gjerne vil være med å påvirke, fremfor å la seg overkjøre. Det er nemlig deres rett. Ikke bare er det hjemlet i nasjonale lover, men det er også vedtatt i FNs bærekraftsmål og the New Urban Agenda. Begge disse nylig vedtatte internasjonale styringsdokumentene anerkjenner viktigheten av at befolkningen deltar aktivt i by- og tettstedsutvikling, for å sikre en demokratisk og sosialt rettferdig utvikling. I den forbindelse har Spire foreslått at det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging som skal stille strengere krav til medvirkning i slike prosesser.

Vi håper at kommunen tar seg en «timeout» for å vurdere sin egen rolle og hvem sine interesser de faktisk skal forsvare i denne saken. Slik at man kan få en plan med stor grad av medvirkning og som er stedstilpasset. Da får Farøy en god plan som lokalbefolkningen har eierskap til.

Spire jubler over positive signaler både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Det skjer ting i de jordbrukspolitiske miljøene. På landsmøtet sitt i helgen vedtok Oppland Arbeiderparti en uttalelse som tar til orde for en ny kurs for norsk jordbruk, hvor det blant annet heter at «jordbrukspolitikken skal tilrettelegge for økt sjølforsyning ved at produksjonen av mat og fôr på norsk jord prioriteres, framfor produksjonsmåter som baseres på økt bruk av importert kraftfôr».

På tirsdag var også Per Olaf Lundteigen, Geir Pollestad, Nils T. Bjørke og Geir Iversen fra Senterpartiet ute i Nationen og slo et slag for at samfunnsoppdraget til jordbruket er – og må være – å sørge for nok, trygg mat for landets befolkning.

Spires leder Anna jubler:
- Vi er veldig glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser at de ønsker å snu retningen i norsk jordbrukspolitikk, sier hun. Jordbrukspolitikken har lenge vært utformet for å støtte opp om volumproduksjon, med billig kraftfôr og støtte til store fjøs. Det Oppland Ap nå tar til orde for er det motsatte – å støtte opp under produksjon som bruker norsk jord og øker den Norges selvforsyningsgrad.

Måten vi kan få til dette er mange: økt kraftfôrpris, et velfungerende driftvansketilskudd, avgift på importert protein, og ikke minst gjennom å vri støtte over fra produksjon til areal.

Både Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre og landbrukspolitisk talsperson i partiet, Nils Kristen Sandtrøen, støtter Oppland Aps uttalelse.

- Politikken til Oppland Ap er også i tråd med Stortingets mål om et mer bærekraftig jordbruk, fortsetter Anna. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vår generasjon overføre god jord og naturressurser til kommende generasjoner. Det vi ser i dag er det motsatte: jord går ut av drift, bygges ned og er utsatt for erosjon, pakking og utpining. Bonden må bli belønnet for å ivareta selve grunnlaget for matproduksjonen i mye større grad enn i dag!

Spire mener at jordbrukspolitikk ikke er til for bøndene men for samfunnet – akkurat som helsepolitikken ikke er til for leger eller for sykepleiere, men for landets innbyggere. Lederen i Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, er derimot ikke like glad for vedtaket til Oppland Ap, og mener den norske jordbrukspolitikk er bra nok i dag - kun underfinansiert.

- Tiden er kommet for en ny kurs. Det er synd at Bondelaget ikke viser mer vilje til å se på hva som ikke fungerer med dagens modell, mener Anna. Selvsagt er det legitimt å bruke av fellesskapets penger på jordbruket, men retningen vi er på vei i nå, med jord som går ut av drift, økt bruk av importerte fôrressurser, og et mer intensivt dyrehold, fører til at jordbruket mister sin legitimitet. Det bør også være i Bondelagets interesse å sikre at norsk jordbruk beholder sin legitimitet i befolkningen, og da må vi faktisk tørre å diskutere hva slags jordbruk det er vi ønsker å støtte!

Spire ser med spenning på hvordan dette nå vil utvikle seg videre, og om den nye politikken til Oppland Ap også vil bli politikken til Arbeiderpartiet sentralt. Dersom du vil vite mer om hva Spire mener om norsk jordbrukspolitikk kan du lese mer her.

Frokostseminar: Trenger vi et kjønnsperspektiv i klimadebatten?

I forbindelse med vår pågående kampanje om klima og likestilling hadde vi invitert fem kvinner med ulik bakgrunn for å diskutere hvorvidt vi trenger et kjønnsperspektiv i klimadebatten. I panelet satt:

• Monica Camacho, som arbeider med Regnskogsfondets kjønnspolitikk og har studert kjønn og skogbevaringsspørsmål
• Karina Standal, forsker på energi og kjønn ved CICERO Senter for klimaforskning
• Mari Teigen, forsker ved CORE - Center for Research on Gender Equality
• Rameen Sheikh, feministisk ansvarlig i Rød Ungdom og studerer tverrfaglige kjønnsstudier på UiO
• Vilde Gjerde Lied, fra sentralstyret til Natur og Ungdom

Ordstyrer var Anja Bakken Riise, leder for Framtiden i våre hender. Nærmere 50 mennesker dukket opp - det er tydelig at dette temaet er det stor interesse for!
Ikke så veldig overraskende mente samtlige av paneldeltakerne at klima og likestilling er to spørsmål som bør diskuteres i sammenheng. Klimaendringene har nå gått så langt, vi har de harde faktaene og det er, heldigvis, relativt få klimaskeptikere igjen der ute. Da er det også på tide å trekke inn flere av de urettferdige aspektene av klimaendringer, hvor kjønn er en sentral faktor. Deltakerne påpekte hvordan vi både må se på de overordnede strukturene som fører til sosial ulikhet generelt, og konteksten i hver enkelt situasjon på bakken.

Ordstyrer Anja Bakken Riise fikk skryt av spørsmålet om hvordan vi kan sikre at internasjonale bistands- og klimaprosjekter som med gode intensjoner forsøker å inkludere et likestillingsperspektiv, ikke ender opp med å reprodusere kjønnsstereotypier. Her ble det trukket fram hvordan man må sikre at kvinner er representert i ulike fora hvor politikk blir diskutert - ikke minst internasjonal klimapolitikk. Dette er viktig for å sikre at et større mangfold kommer frem i planlegging og implementering av prosjekter og strategier,

Både forsker Karina Standal og aktivist Vilde Gjerde Lied presenterte eksempler fra Norge som ga også oss i Spire nye tanker. Hvordan har det seg at det er menn som er mest aktive i å skaffe seg solcellepanel og benytte seg av ny teknologi? Eller hvorfor er det nesten bare menns utfordringer i norsk fiskerinæring som blir diskutert?

Mandagens møte viste stor enighet om at klimakamp og kvinnekamp henger sammen. De som er opptatt av likestilling i Norge burde definitivt også engasjere seg i klima- og miljøsaken. Panelet var også enig i at det dessverre både har vært og fortsatt er for lite fokus på sammenhengen mellom disse to i norsk politikk.

Spire ønsker å bidra til å gjøre noe med dette. På torsdag er den internasjonale kvinnedagen. Spire har hovedparoler under 8. mars-toget både i Oslo, Trondheim og Stavanger med fanen ”Klimakamp er kvinnekamp, kvinnekamp er klimakamp!”. Bli med og gå sammen med oss - i Oslo varmer vi opp allerede fra klokken 17:00 på Miljøhuset!

Er du i Oslo vil vi også tipse om utstillingen vår “Klimakamp er kvinnekamp - fortellinger fra grasrota”. Den står på Youngstorget 1.-7. mars og foran Stortinget 8. mars. Utstillingen er laget av Jenny Jordahl og Julie Lunde Lillesæter i Differ Media, og er en blanding av fotografier og tegneserier. Den forteller historier fra Delia, Janet og Catherine, tre unge kvinner fra Malawi, som har merket på kroppen hvordan klimaendringer påvirker deres liv som småskala bønder og kvinner.

Her kan du lese mer om arbeidet med Spires kampanje og sjekke ut våre politiske krav.

To kraftkabler mellom Norge, Tyskland og Storbritannia er per i dag under utbygging, og en tredje kabel er planlagt bygd. Denne siste kabelen vil, i motsetning til de to førstnevnte, være eid av en kommersiell aktør. Det har vært mye debatt rundt bygging av kablene og norsk medlemskap i EUs energiunion ACER. Denne uttalelsen fra Spire er knyttet til utbyggingen av kraftkablene. Spires vurdering baseres på hvorvidt utbygging av kabler bidrar til en bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling av ressurser.

Nasjonal og lokal råderett over naturressurser er viktige prinsipper for Spire, noe som vi også vektlegger i vår posisjon til kraftkablene. Vi er derfor imot utbygging av den kommersielle kabelen, da vi mener kommersielt eierskap kan forhindre at kraftressursene utnyttes og forvaltes på en måte som kommer befolkningen til gode.

Når det gjelder utbyggingen av kraftkablene underlagt offentlig eierskap, mener vi saken både har positive og negative sider ved seg. Utbyggingen vil tilrettelegge for økt eksport, som igjen kan bidra til økt strømproduksjon i Norge. Fornybar energi er som kjent langt mer klimavennlig enn fossil energi, og en satsing på fornybarnæringen kan både stimulere økte investeringer og innovasjon i fornybarsektoren. Vi er positive til å satse på mer klimavennlige energikilder, og at andre næringer enn oljenæringen stimuleres. Dette er viktige argumenter som taler for å tilrettelegge for økt eksport av norsk kraft til utlandet. En økning i eksporten av norsk kraft kan også bidra til økte inntekter for norske kommuner.

På den andre siden frykter vi tilrettelegging for økt eksport i form av utenlandskabler vil føre til en internasjonalisering av det norsk kraftmarked, som igjen vil føre til økte strømpriser. Det vil være negativt for norsk industri, som allerede er under økonomisk press og avhengige av billig strøm. Økte strømpriser kan derfor både true kommunenes skatteinntekter og gjøre det vanskelig å stimulere vekst i norsk industri. Det er derfor usikkert om kommunenes økte inntekter fra krafteksport vil veie opp for kommunenes tapte inntekter ved at andre deler av norsk industri må legge ned drift på grunn av økte strømpriser.

Spire er opptatt av at det skal skapes flere klimajobber i Norge og vi mener det er viktig at det skapes arbeidsplasser i andre næringer enn oljenæringen. Vi deler derfor fagforeningenes bekymring for at industri vil legges ned som følge av en vesentlig økning i kostnader dersom strømprisene øker. Samtidig kan man argumentere for at en satsing på fornybarsektoren bidrar til å skape flere jobber i denne sektoren. På tross av dette er Spire bekymret for trusselen økte strømpriser representerer for næringer som har langt lavere klimaavtrykk i Norge enn de ville hatt om de måtte flytte fabrikker til andre land. Industriens bekymringer er derfor vesentlige hensyn for oss.

Vi mener videre at en overgang fra fossil til fornybar kraft i det europeiske kraftmarkedet må følges opp med sterkere politiske virkemidler enn de som finnes i dag. Det å tilby mer norsk fornybar kraft i markedet vil ikke nødvendigvis – og ikke alene – føre til en slik omstilling. De viktigste tiltakene vil være å innføre strengere klimakrav og en betydelig innstramming av det eksisterende kvotesystemet. Dersom Norge skal bygge utenlandskabler, mener vi også at det bør stilles krav om tiltak mot fossil energi i mottakerlandene, for eksempel gjennom økte avgifter på importert fossil kraft.

Utbyggingen av kablene er begrunnet med at kraftproduksjonen i Norge fremover forventes økt i henhold til Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) sine rapporter. Vi er skeptiske til premissene for denne konklusjonen. Vi går ut i fra at konklusjonen henger sammen med at Norge ønsker å bygge ut flere kraftverk for å eksportere mer kraft. Per i dag har Norge allerede eksisterende utenlandskabler hvis potensiale for krafteksport ikke utnyttes, fordi Norge ikke produserer nok kraft. Vi mener derfor at det vil være hensiktsmessig å bygge nye kabler først når det er behov for det, og inntil videre eksportere via de utenlandskablene som allerede eksisterer.

Når det gjelder utbygging av flere kraftverk i Norge, frykter vi de negative miljøkonsekvensene dette vil ha for norsk natur. Det er verdt å bemerke at arealer og økosystemer allerede er under press som følge av kraftutbygging og at en videre utbygging ikke kan skje uten at økosystemer og artsmangfold går tapt. Vi er også skeptiske til ideen som er lansert fra politisk hold; at Norge skal være “Europas batteri”. Spire mener at det er viktig å satse på ekspansjon i andre bransjer enn kraftsektoren. For det første er det kraftkrevende å transportere kraft, i tillegg vil man miste kraft på veien gjennom kablene, slik at man får et dobbelt energitap på veien. For det andre tror vi at andre europeiske land vil produsere egen kraft om noen år og da vil det heller ikke være økonomisk attraktivt å eksportere kraft. Ut i fra Spires verdigrunnlag er tanken om å være “Europas batteri” ikke særlig attraktiv, verken fra et miljøsynspunkt eller fra et langsiktig økonomisk synspunkt.

Spire reagerer også på at utbyggingen allerede er i gang. Vi er skeptiske til de politiske prosessene som ligger til grunn for “tut og kjør”-byggingen av utenlandskablene. Vi er usikre på om det demokratiske grunnlaget for utbyggingen er tilfredsstillende og vi er skeptiske til hvilke interesser som har vært rådende i vurderingen. Saken gjøres først og fremst til en teknisk sak som ikke angår de som potensielt blir berørt av konsekvensene av utbyggingen. Det er i norsk interesse å utrede disse potensielle konsekvensene bedre. For oss fremstår utbyggingen av kablene som dårlig forberedt og vi mener de viktige hensynene som saken berører er underkommunisert av regjeringen og underliggende etater.

Som konklusjon stiller Spire seg skeptisk til en utbygging av flere utenlandskabler, særlig kommersielle men også statlige. Vi er selvsagt oppmerksomme på de hensynene som taler for en satsning på fornybar energi, og anerkjenner at kraftutveksling kan være en del av løsningen på å få ned lands klimagassutslipp. Det vi er mest kritiske til er premissene for den politiske prosessen rundt utbyggingen. I tråd med føre var-prinsippet mener vi det må utføres grundigere utredninger av de sosiale, miljømessige og økonomiske konsekvensene før det gis nye tillatelser for utbygging av kraftkabler.

Vil du vite mer om Spires politikk? Last ned vår politiske plattform som du finner under "Relaterte ressurser" opp til høyre, eller klikke deg inn på siden hvor du finner våre resolusjoner.

Torsdag 19. januar gikk årets første «Bok i Parken» av stabelen på Vitenparken i Ås. Boka som skulle diskuteres var Roman Eliassens oppgjør med økonomifaget i «Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten» (Manifest forlag 2016).

I denne boka kritiserer forfatteren økonomifaget for å ha blitt abstrakt og ute av stand til å forklare virkeligheten. I tillegg til forfatteren selv bestod panelet av Anette Alstadsæter, professor i økonomi ved NMBU, Maria Reinertsen, journalist i Morgenbladet, og Fredrik Andersen, filosof ved NMBU. Ordstyrer var kommunikasjonsansvarlig på Vitenparken, Solveig Arnesen.

Debatten åpnet med et innlegg fra Roman Eliassen, der han forklarte om bakgrunnen for boka, og hans misnøye med økonomifaget. Han fortalte om sin egen opplevelse av økonomifaget da han i 2008 begynte å studere samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, og finanskrisen samme året knapt ble nevnt på forelesning.

Hovedargumentet til Roman Eliassen var at økonomifaget er inne i en identitetskrise. Han argumenterte for at økonomifaget oppfører seg som at det er et objektivt verktøy for å beskrive virkeligheten, men at det egentlig er en normativ, politisk vitenskap. Videre argumenterte han for at økonomifaget - slik det er lagt opp i dag - ser helt vekk fra viktige aspekter av virkeligheten og at man ikke «trenger å vite så mye om økonomien for å bli økonom».

Etter Eliassens åpningsinnlegg gikk ordet videre til de andre deltakerne i panelet for kommentarer på det som hadde blitt sagt. Professor i økonomi ved NMBU, Anette Alstadsæter, satte spørsmålstegn ved Eliassens noe brede penselstrøk i boka, og pekte på at det finnes stor variasjon innenfor økonomifaget. Fredrik Andersen, filosof ved NMBU, mente at det ikke bare er økonomifaget som sliter med en identitetskrise; han poengterte at det er en konstant maktkamp blant de største disiplinene, som fysikk og filosofi, om hvilken som best kan forklare virkeligheten. Han var likevel enig i at det oftest er en eller annen form for økonomi som vinner den kampen. Journalist i Morgenbladet, Maria Reinertsen, stemte i og argumenterte for at det har vært en enorm utvikling i økonomifaget siden Eliassen studerte samfunnsøkonomi i Bergen, og kritiserte at eksemplene hans hovedsakelig bygger på en selvopplevd anekdote.

Etter en liten diskusjon tok ordstyrer Solveig Arnesen igjen kontrollen, og panelet fikk spørsmål om hvordan dagens økonomiske system kan hjelpe oss til å løse klimakrisen og andre problemer verden står ovenfor. Og så la hun til: «Eller er det økonomiske systemet selv en del av problemet?»

Til dette spørsmålet kom det ingen klare svar fra økonomene i panelet, men Roman Eliassens kommentar understreket noe Spire og sikkert mange andre også mener, nemlig at dagens økonomiske system faktisk ikke er forenlig med prinsippet om bærekraftig utvikling. Systemet vi har i dag bygger på evig økonomisk vekst med tilhørende økt ressursbruk, men jordas ressurser varer ikke evig. Derfor mener Spire at vi trenger store endringer i måten økonomien vår er organisert på, slik at det som er bra for økonomien også er bra for kloden. Økonomien må ses på som en del av naturen og de økosystemene som økonomien opererer innenfor, heller enn at naturen blir sett på som noe som ligger utenfor økonomien, hvor vi «henter» ressurser som brukes som grunnlag for økonomisk aktivitet.

Spørsmålene fra salen tydet på at flere var enige i Eliassens kritikk, selv om den kanskje ble opplevd som litt for lettvinn og kunne hatt godt av litt grundigere og oppdaterte undersøkelser om hvordan økonomifaget foreleses i dag. Et betimelig spørsmål fra en tidligere økonomistudent tok opp problemet med å bruke matematiske modeller til å forklare menneskers atferd, og etterlyste rom for andre disipliner som kanskje er bedre rustet til å takle den oppgaven enn økonomi, som psykologi og filosofi.

Selv om det tydelig var mye motstridende meninger i panelet, resulterte debatten i noen forslag til endringer av økonomifaget, som det virket som alle i panelet kunne være enige i. Blant disse var et ønske om å få økonomisk idéhistorie inn i pensum, og at studenter må lære om alternativer til dagens økonomiske system. Dette kan åpne for nye måter å tenke på, der naturen og mennesket står i fokus, ikke evig økonomisk vekst.

Se hva Spire mener om alternativer til dagens økonomiske system her.

Arrangementet var et samarbeid mellom Rethinking Economics, Samfunnsøkonomene og Vitenparken Campus Ås. Her kan du lese et intervju med Eliassen i DN fra 2016.

Spire er en av 50 organisasjoner som har gått sammen om et felles opprop til Venstres leder Trine Skei Grande om en gjeninnføring av en utviklingsministerpost i regjeringen. I dag aksjonerte vi foran Stortinget, og Trine Skei Grande var tilstede.

Posten som utviklingsminister ble fjernet da Høyre og Frp kom til makten. Oppgavene til utviklingsministeren ble da lagt til utenriksministerposten. Intensjonen da postene ble slått sammen var at utenrikspolitikk og utvikling skulle integreres og settes inn i en større sammenheng.

Dessverre har ikke dette vært utfallet, og i mange saker har utviklingspolitikken havnet i skyggen av utenrikspolitikken. Uten utviklingsminister halverer Norge dessuten muligheten sin for å delta på høyeste politiske nivå i viktige møter og prosesser om utviklingspolitikk. Det er også en forskjell mellom hovedoppgaven til en utenriksminister og til en utviklingsminister. En utenriksminister skal først og fremst sikre Norges interesser, mens en utviklingsminister skal jobbe for utviklingslands interesser.

- Når disse hensynene kræsjer med hverandre er det fare for at de norske interessene får første prioritet, og at viktige utviklingspolitiske hendelser blir nedprioritert. Det har vi sett under forrige stortingsperiode. Det er ikke greit, mener Spires leder Anna. Derfor ønsker Spire også utviklingsministeren tilbake.
De siste årene har vist flere interessekonflikter i norsk utenrikspolitikk. Blant annet har Norge fremmet en handelspolitikk som går imot mange av utviklingslandenes ønsker, for eksempel ved å delta i forhandlingene om den kontroversielle tjenesteavtalen TISA, og ved å avholde handelspolitiske møter utenfor den konsensusbaserte Verdens handelsorganisasjon. Norge eksporterer også militært materiell til land som bryter mot menneskerettighetene, som de landene som kriger i i Jemen. 

Her kan du lese mer om norsk eksport av krigsmateriell til Jemen, og også skrive under på Changemaker og Redd Barna sitt opprop om at Stortinget skal stanse all eksport av forsvarsmateriell og strategiske varer til landene som kriger i Jemen.

Dagens aksjon var en tydelig støtte og en påminnelse til Venstres leder Trine Skei Grande, som har sagt at partiet ville kreve en gjeninnføring av posten dersom de kom i regjeringsforhandlinger med Høyre og Frp. Og der er vi nå - Venstre sitter i disse dagene i intense regjeringsforhandlinger sammen med Høyre og Frp.

Denne aksjonen hadde god timing, mente Trine fra talerstolen, siden de ennå ikke har kommet til dette temaet i forhandlingene. Hun ville derimot ikke love gjennomslag, men gjentok at Venstre ønsker å få utviklingsministeren tilbake.

- Spire krever en utviklingspolitikk som ikke bare forsvarer egeninteressene til Norge, men som setter hensynet til bærekraftig utvikling og global rettferdighet først. For en ny eventuell utviklingsminister vil samstemthet i norsk politikk, klimafinansiering og bekjempelse av skatteunndragelse være viktige temaer for oss i Spire, avslutter Anna.

Nå håper vi i Spire at Venstre får gjennomslag for sitt ønske. Spire ønsker Venstre lykke til i innspurten av forhandlingene!

Du finner hele oppropet oppe til høyre under "relaterte ressurser".

Over lengre tid har Spire jobbet med Klimasøksmål Arktis. I november 2017 var søksmålet oppe i Oslo tingrett. I dag fikk vi dommen.

Klimasøksmålet legger til grunn §112 i den norske Grunnlov som sier at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.” Paragrafen sier også at “statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger”.

Dommen
Dommen ble offentliggjort torsdag 4. januar klokken 15:00. Staten ble frifunnet for brudd på Grunnloven, og saksøkere må betale 580.000 i saksomkostninger.
- Dette er selvsagt ikke resultatet vi har håpet på, men vi har hele veien vært klar over at dette har vært en vanskelig sak, sier Anna, leder i Spire.

Retten er enig i tolkningen av §112, og viser til at det er en rettighetsbestemmelse for miljø- og klimasaker. Derimot er retten uenig i hvor bredt en skal kunne tolke grunnloven. Retten legger til grunn at klimaskader som kommer av norsk olje og gass i utlandet er irrelevante for §112, og at det er kun utslipp i Norge som kan regnes med.

- Dommen ser på utslipp som et isolert fenomen som kjenner landegrenser, men vi vet at klimaendringene er globale og forskningen er klar på at verden ikke tåler mer utslipp fra olje og gass. Derfor bør det ligge til grunn for slike vedtak at globale utslipp også regnes med og kan prøves i §112, sier Hege Skarrud som er politisk nestleder i Spire. Hege har koordinert Spires arbeid med klimasøksmålet.

Søksmålet
I søksmålet krever en bred koalisjon av organisasjoner og enkeltpersoner, med Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes Klimaaksjon i spissen, at regjeringens utdeling av nye oljelisenser i Barentshavet trekkes tilbake.

- Vi ser det som vår plikt å kjempe for at staten overholder sine forpliktelser til å ivareta naturen, som i siste rekke utgjør vårt livsgrunnlag, sier Anna. Derfor har Spire vært en del av dette søksmålet fra dag én!

Selv om resultatet i denne instansen ikke er som vi har håpet, er dette et historisk søksmål og det første av sitt slag i Norge. Søksmålet har bidratt til å virkelig gjøre folk oppmerksomme på sammenhengen mellom norsk oljeproduksjon og klima. Det har også fått mye internasjonal oppmerksomhet, noe som er viktig for å skape et mer rettferdig bilde av Norge internasjonalt.

- Hele verdens øyner har vært rettet mot Norge. Det bør ikke lenger være like lett for Erna Solberg å lukke øynene for de alvorlige konsekvensene som vi ved å fortsette å pumpe opp norsk olje pådrar mennesker hvor klimaendringene rammer hardest, fortsetter Anna.

Folkets rettsak
- Dette klimasøksmålet er først og fremst folkets rettssak. Målet er å sikre alle menneskers rett til et sunt miljø og et levelig klima – for nåværende og fremtidige generasjoner. Der forvaltningsorganer feiler er det vår rett å prøve deres vedtak for en domstol, sier Hege Skarrud.

Både før og under rettssakens gang var det mobilisert bredt over hele Norge. Fra Stavanger til Tromsø og tilbake til Oslo har det vært arrangert samtaler, aksjoner, konserter og kunstutstillinger for å vise frem både problematikken i forvaltningsvedtaket og det brede engasjementet rundt klimasaken generelt. Til tross for at regjeringsadvokaten kalte arrangementene et sirkus, har det mobilisert befolkningen til å ta stilling i oljepolitikken, noe som lover godt for fremtidige vedtak.

- Den store og brede støtten for klimasøksmålet viser hvordan regjeringen ikke har den nødvendige støtten fra befolkningen for sin politikk, sier Hege Skarrud.

Veien videre
En viktig del av saken fra saksøkeres side har vært at det har blitt funnet store feil i oljeforvaltningen. Blant annet har staten har gjort en grov regnefeil på hvor lukrative oljefeltene kan være, hvor en har lagt til grunn at de kan gi hundrevis av milliarder kroner mer enn hva de faktisk vil.

Anketiden er på fire uker. Dommen må leses grundigere før det vedtas om saken skal ankes eller ikke.

Du kan lese mer om Klimasøksmål Arktis på: www.klimasøksmål.no