 Foto: Nicolas Lafargue, via Unsplash
Norge - oljealderens fossil Kraftløftet for Finnmark er ikke gullkalven regjeringstrekløveret skal ha det til. I stedet er det et gigantisk luftslott. Elektrifisering av sokkelen kutter riktignok utslipp, men bare marginalt. Selve produksjonen står nemlig bare for omtrent 2% av utslippene fra norsk olje- og gassvirskomhet. Effekten på globale klimagassutslipp sammenlignet med utslippene som kommer av forbrenning er derfor svært små. Dette ser kanskje bra ut for norsk klimaregnskap isolert, men forblir et klimaødeleggende prosjekt. I stedet for å kutte utslipp, brukes kraftløftet heller til å rettferdiggjøre enda mer gassproduksjon. Regjeringa legger nemlig også vekt på at prosjektet både vil øke gassproduksjonen fra feltet, men også forlenge levetiden. Klimaeffekten er altså allerede sterkt overdrevet, men i tillegg så sier regjeringen også svart på hvitt at prosjektet vil føre til mer utvinning av gass. Støre og Norge har så langt mislykkes i å følge opp sine forpliktelser i Parisavtalen, til fordel for kortsiktig profitt. Det er nesten imponerende at Støre og statsrådene Vedum og Aasland klarer å presentere dette fossilprosjektet som grønt uten at varsellampene hos norsk presse blinker rødt.
Med Fosenaksjonene og det pågående menneskerettighetsbruddet mot reindriftssamene på Fosen friskt i minne, i tillegg til eksisterende konflikter i Finnmark, er det svært bekymringsfullt at regjeringa ikke engang nevnte urfolksrettigheter eller samiske interesser på tirsdag. Vil dette være opptaktene til et nytt Fosen-oppgjør? Denne regjeringas oljehungrige politikk er et svik mot alle de samiske ungdommene som har demonstrert mot regjeringas tafatte urfolkspolitikk. Det er også et slag i trynet på miljøbevegelsen, som bare rett før sommeren minnet klima- og naturminister Barth Eide på Norges forpliktelser gjennom Naturavtalen da vi overrakte ham handlingsplanen For naturen. Hvor blir det av faktiske klimatiltak? Dette skuffende tiltaket kan ikke tolkes som noe annet enn en internasjonal ansvarsfraskrivelse. Norges “store og internasjonale” klimatiltak er enda et eksempel på norsk klimadobbelmoral. Å satse alle kort på en kortsiktig plan for å kunne opprettholde dagens skyhøye utvinning av olje og gass etter en rekordvarm sommer, er å ofre framtidas generasjoner på oljegudenes alter. Regjeringa må snu i denne saken. Vis generasjonen vår at dere mener alvor med klimapolitikken deres. Vis oss at dere faktisk arbeider for å sikre en levelig klode for oss i framtida. Vis oss at dere tar både klimakrisa og urfolks rettigheter på alvor. Det er nok dobbeltmoral nå. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 9. august 2023.
 Foto: Steve Douglas, via Unsplash
Kampen mot sult er en kamp for likestilling Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit og betre ernæring.” Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien. Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør. Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. Klimakamp er kvinnekamp Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt. Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.
  Skrevet av: Cari Anna K. King, sentralstyremedlem Norske bønder frykter nå den verste tørkesommeren siden 2018. Samtidig som de har ventet på regnet, har jordbruk vært et viktig tema under klimaforhandlingene i Bonn. Matsikkerhet og matsuverenitet står på spill når det er storselskapene, og ikke bøndene, som setter agendaen for klimahandling. 5.-15. juni pågikk klimaforhandlingene i den tyske byen Bonn. Mellomforhandlingene var et slags forberedelsesmøte før klimatoppmøtet COP28 i Dubai nå i desember. Forhandlere fra alle verdens land samlet seg for å diskutere hva som skal stå på agendaen om noen få måneder. Et av temaene det ble forhandlet om var jordbruk og matsikkerhet. Der jordbruk tidligere har vært et ikke-tema, er det nå enighet om at vi ikke kan diskutere klima uten å også snakke om mat og matproduksjon. På klimaforhandlingene legges det derfor føringer for utslippskutt og klimatilpasning i jordbruket for å nå de globale utslippsmålene og for å sikre matproduksjon i en verden med stadig mer ekstremvær. Det som bestemmes i Dubai vil derfor få konsekvenser for norsk jordbruk. Hvem definerer “bærekraftig landbruk”? Det store spørsmålet er hvordan landbruket kan tilpasse seg og bli bærekraftig slik at vi kan produsere nok mat til verdens befolkning - uten å forsterke klimakrisen ytterligere. Forslaget som lå på forhandlingsbordet i starten av mellomforhandlingene, var et forslag som ville fått store konsekvenser for verdens småbønder og småskala matprodusenter. Utgangspunktet for forslaget var umiskjennelig påvirket av agroselskapene. I løpet av forhandlingene ble “bærekraftig landbruk” forsøkt omdefinert til å inkludere nyvinninger som kunstig intelligens, bioteknologi, presisjonsjordbruk og klimasmart landbruk. Men hva ligger i disse begrepene - og hvem vinner på inkluderingen av disse? Både presisjonslandbruk og kunstig intelligens (KI) innebærer bruk av teknologi blant annet for å kalibrere gjødselmengde og tid for gjødsling. Landbruket skal bli smartere, mer effektivt og redusere arbeidsbyrden. Dessverre skyves kostnadene for bønder og for miljø under teppet. Storselskapene som står bak disse løsningene jobber for å sikre fortsatt avhengighet av kunstgjødsel, en viktig kilde til klimagassutslipp, selv når prisstigningen på kunstgjødsel har bidratt til redusert matsikkerhet. I tillegg vil dette føre til at de samme storselskapene kan bevege seg inn i salg av teknologi der de får tilgang på data. Det som på papiret høres smart ut: mer effektiv bruk av gjødsel, får da en svært bitter bismak. Ukritisk bruk av KI og bioteknologi, uten å ta høyde for de sosioøkonomiske aspektene i jordbruket, kan få skjebnesvangre konsekvenser for lokal matsuverenitet og for småbønder - stikk i strid med regjeringens utviklingsstrategi mot sult. Teknologiutvikling i landbruket må skje på bønder sine premisser, ikke for at storselskapene skal kunne diversifisere sine inntektsgrunnlag. Klimasmart landbruk er noe mange land satser storstilt på. Det som i utgangspunktet høres flott ut, er dessverre intet mer enn et luftslott: Det finnes nemlig ingen klar definisjon eller minimumskrav for hva “klimasmart” betyr. Når innholdet i begrepet er uklart, sier det seg selv at dette ikke kan være løsningen vi trenger til å løse sult- og klimaproblematikken. Fellesnevneren for disse begrepene er at storselskaper bruker disse til å fremme profittmaksimerende løsninger som verken gagner klimaet eller småbøndene. Småbønder, og spesielt i det globale Sør, sliter allerede i dag med avhengighetsforholdet til agroselskapene, som sitter på eierskap av kunstgjødsel og patenter på såfrø. For å unngå å havne i samme felle når vi nå skal finne veier ut av sult- og klimakrisene, må vi derfor holde tunga rett i munnen når vi snakker om og bruker de ovennevnte begrepene. Et jordbruk for agroselskapene? For oss som var på plass i Bonn, var det svært tydelig at forslaget ikke kom fra bøndene selv. Sivilsamfunnsrepresentantene på plass strevde med å få mulighet til å komme med innspill. Og småbøndene? De var ikke i forhandlingsrommet. Det arbeidet småbønder har gjort i andre arenaer blir heller ikke tatt høyde for. Småprodusenter kjempet en kamp i årevis for å få anerkjent rettighetene i FN, men det virker som det er glemt i forhandlingsrommet under klimaforhandlingene. Vi risikerer derfor et matsystem der bønder får enda mindre selvråderett over egen matproduksjon. Selv her i rike Norge sliter bønder, spesielt de som driver smått, med å møte de stadig nye kravene som settes. Dette er en urovekkende utvikling som vil få størst konsekvenser for de som i dag har minst.  Cari Anna K. King (t.v.) og Marie Myrene Nørstebø på plass i Bonn. Konsekvenser for norske bønder
Det som bestemmes under klimaforhandlingene og -toppmøtene skal også gjelde for Norge. Det er et klart behov for mer samstemthet mellom den klimapolitikken Norge fører i internasjonale arenaer og den som føres her hjemme. Om det som blir bestemt i Bonn og Dubai skal påvirke det norske landbruket, må norske bønder, samt bønder og produsenter fra alle andre land, bli lyttet til. Agroøkologi må være løsningen Nå som forhandlingene har stoppet opp, har vi sjansen til å fremme en løsning som setter mennesker og miljø foran kortsiktig profitt. Gjennom flere år har det skjedd en økende bevissthet om matsystemets rolle i klimakrisa - også på COP. Sivilsamfunnet, og etter hvert flere aktører, har fremmet agroøkologi som veien ut av dagens matsystem. Agroøkologiske prinsipper handler blant annet om samspill med natu naturen, ivaretakelse av sosioøkonomiske prinsipper og bondens og lokalsamfunns matsuverenitet. Når vi har et matsystem som står for en tredjedel av utslippene og en fjerdedel av jobbene i verden, så trengs det helhetlige løsninger, i stedet for enda flere falske løsninger som marginaliserer verdens småbønder - og da spesielt bønder i det globale Sør. Norge, med både Kraftsamling mot svolt og arbeidet med Afrika-strategien, må ta et særlig ansvar for å sikre sårbare småbønders rettigheter. Veien videre Framtidens matproduksjon må være bærekraftig, men om diskusjonene vi har sett her i Bonn vinner frem på COP28 vil kortsiktig profitt seire over dyptinngripende endringer i matsystemet. Nå som arbeidet de siste to ukene har blitt forkastet, åpnes nå muligheten for et annet matsystem, der menneskerettigheter og miljø settes først. For å få til dette må Norge og andre land, samt sivilsamfunnet, jobbe hardt for at det er disse interessene - og ikke storselskapenes interesser - som skal vinne fram. Storselskapene skal ikke fortsette å få lov til å diktere premissene for forhandlingene, definisjonsmakten for hva som er bærekraftig må ligge hos bøndene og andre produsenter.  Makthaverne har lenge ignorert unges krav om klimahandling. Bilde fra skolestreik i Oslo, august 2019. Foto: Solveig Gjørv Røraas
Det hadde vært fett om disse mellomforhandlingene hadde vært sommerens hovedfestival med headlinere som “utslippskutt”, “tilpasning” og “tap og skade”. Men sånn er det dessverre ikke. Istedenfor drøssevis av studenter med fargede festivalbånd, er Bonn 2023 full av diplomater og forhandlere for land med egeninteresser. Det er ikke reklameplakater på bussen som ber deg kjøpe festivalbillett, og det er veldig få som i det hele tatt vet at det skjer. Og det er et problem. For det som bestemmes på mellomforhandlingene 5.-15. juni, avgjør hva som skjer på COP28 og videre i global klimahandling. Det er tekniske forhandlinger som vil påvirke hvilke klimatiltak alle land forplikter seg til. Og det er vanskelig å forstå alt som foregår. Men nettopp derfor er det viktig at vi følger med. Vi kan ikke la diplomater og forhandlere bestemme verdens klimapolitikk alene, uten at sivilbefolkningen får det med seg. Derfor reiser vi, en liten gjeng med unge voksne, ned til Bonn for å holde de norske forhandlerne litt i øra når de fremmer norske forslag og innspill. Norge er nødt til å holdes ansvarlig for det de sier og gjør på klimaforhandlingene. Norge er glad i å skryte av vår ambisiøse klimapolitikk internasjonalt. Vi liker å se på oss selv som et foregangsland. Men dette stemmer jo ikke overens med hva som skjer her hjemme. Mens internasjonale eksperter har estimert at Norges klimagjeld tilsier at vi bør gi 65 milliarder kroner hvert år til internasjonal klimafinansiering, gir vi i dag bare omtrent 8 milliarder. Mens Sverige og Danmark har redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 34 % og 42 % siden 1990, slipper vi selv ut omtrent like mye som for 30 år siden. Og når vi år etter år ikke når våre egne klimamål, kjøper vi oss ut av problemene gjennom EUs kvotemarked. Sist men ikke minst: vi fortsetter å lete etter nye oljefelt. De norske forhandlerne må vite at vi er mange som følger med på hva de sier og gjør i internasjonale møter. Og politikerne, som tross alt bestemmer hva forhandlerne får lov til å gjøre og ikke, må vite at det ikke hjelper med lovende ord om utslippskutt, når vi åpenbart ikke leverer selv. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. For: Tenk så mye deiligere det hadde vært å nyte en pils i Frognerparken, hvis du visste at Norge hadde alt på det rene i internasjonal klimapolitikk. Tenk så mye morsommere det hadde vært å nattbade på Sørenga, hvis du visste at Norge tok vårt internasjonale ansvar på alvor og betalte for noen av ødeleggelsene vi har vært med på å skape for folk rundt i verden. Så ta en pils og nattbad på Sørenga. Men i mellom alt det, er vårt lesetips til stranda: Norges posisjoner på “utslippskutt” og “tap og skade”. Så skal vi gjøre det vi kan i Bonn. Dette meningsinnlegget var først på trykk i Universitas 2. juni.
 Lederne i de sju organisasjonene bak veilederen sammen med klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Foto: Forum for Utvikling og Miljø. Fredag 9. juni lanserte de sju miljøorganisasjonene BirdLife Norge, Forum for utvikling og miljø, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Sabima, Spire og WWF Verdens naturfond veilederen “For naturen”. Den inneholder over 300 forslag til endringer som må skje i norsk politikk og forvaltning for at Norge skal klare å nå de 23 målene i naturavtalen innen 2030. Vil du lese alle tiltakene? Hele publikasjonen finner du her - eller last den ned her. Har du også lyst til å se opptak fra lanseringen 9. juni? Opptaket finner du her. Spires leder Elise Åsnes holdt et innlegg og fikk æren av å overrekke veilederen til klima- og miljøministeren Espen Barth Eide. I tillegg satt Norges ungdomsdelegat til klimatoppmøtet og påtroppende nestleder i Spire Ingeborg Sævik Heltne i panelet under den påfølgende diskusjonen.  Foto: Forum for Utvikling og Miljø - Umiddelbar handling er helt nødvendig
Derfor har vi sju miljøorganisasjonene løfta fram Naturavtalens mål 14 som det mest innflytelsesrike: annen politikk kan ikke undergrave mulighetene for å nå de 23 delmålene i avtalen. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan målene i naturavtalen skal gjennomføres, og Norge må starte å prioritere natur og menneskerettigheter. Med en ny global avtale på plass, er neste skritt en detaljert nasjonal plan for å gjennomføre det paradigmeskiftet Naturpanelet slår fast at vi har behov for. Som en ungdomsorganisasjon er vi i Spire særlig bekymra over tilstanden til naturen i dag. Umiddelbar handling er helt avgjørende for at vår generasjon og de som kommer etter oss skal få muligheten til å leve i lag med naturen. Vi trenger en endring i prioriteringer. Ingen verneområder som ofres til fordel for motorvei. Ingen menneskerettighetsbrudd i den grønne omstillingens navn. Ingen flere eksempler på at naturen ofres til fordel for klimatiltak, verken på land eller til havs. Naturens egenverdi må respekteres. Vi forventer nå at klima- og miljøministeren, sammen med regjering og storting, tar naturkrisa på alvor. Vi trenger mer, ikke mindre natur - men for å få til dette må dere levere - og det haster. Her forteller vi hvordan det skal gjøres. Lykke til med det viktige arbeidet.  I dag, fredag 9. juni, legger Spire fram publikasjonen For Naturen, sammen med seks andre miljøorganisasjoner, for klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Naturavtalen, som Norge undertegnet i Montreal i desember, skal ikke bare stoppe, men også reversere naturtapet, og sikre 30 prosent vern av natur innen 2030. For naturen inneholder over 300 tiltak som må til for å sikre at Norge oppfyller sin del av naturavtalen. Tiltakene favner bredt, med alt fra dyptinngripende endringer i lovverk, til lokale tiltak for naturmangfold. Disse tiltakene må implementeres for at Norge både når de 23 delmålene som skal nås innen 2030 for at Norge skal kunne bidra til å nå de 4 globale hovedmålene innen 2050.
– Det må umiddelbar og dyptinngripende handling til for å stanse naturkrisen. Naturavtalen sier at naturen skal innarbeides i alle samfunnssektorer. Alle ledd av forvaltningen har derfor en nøkkelrolle i å sikre at natur og menneskerettigheter settes først. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er baserte på rettferdighet og solidaritet. Dette må regjeringa levere - og det haster, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Naturavtalen, og veilederen For naturen, må bli et vannskille i arbeidet for naturen. Der naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur, og å gi oss mer natur innen 2030, fungerer vår publikasjon som en konkret handlingsplan over alt Norge må gjennomføre innen kort tid. - Vi unge vet at framtida vår avhenger av handling i dag. Denne tiltakspakken er en gave til regjeringa, men også en forventning om at de følger opp sin plikt til å ta vare på naturen, sier Ingeborg Sævik Heltne, påtroppende nestleder i Spire og Norges ungdomsdelegat til naturforhandlingene. - Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan naturavtalen skal implementeres, og Norge kan ikke fortsette å prioritere profitt over natur og menneskerettigheter, legger Elise Åsnes til. Les hele publikasjonen her eller last den ned her. – Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss, skriv Elise Åsnes.  Kronikkforfattar Elise Åsnes, leiar i Spire, under demonstrasjon utanfor Stortinget etter IPCCs synteserapport vart lansert i mars 2023. Foto: Rasmus Berg/Natur og Ungdom. I 2022 vedtok FNs generalforsamling at tilgang til eit sunt og berekraftig miljø er ein menneskerett. Samstundes ser vi at Norge og verdas land ikkje gjer nok for å stogge klima- og miljøkrisa. Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss. Felles utfordringar krev kollektive løysingar Ofte handlar klimatiltak om kva du som individ kan gjere for å redusera klimagassavtrykket ditt. Gjennom skremmande tal om den store norske miljøbelastninga vert vi fortalt at vi må gjera det vi kan for å redusera vår eigen negative påverknad og sikra at vi ikkje er ein del av problemet. Samstundes satsar framleis Noreg – og verda – på olje, auka forbruk og fortsatt økonomisk vekst. Verda har avgrensa ressursar og gitte grenser, og i dag tar Noreg ein alt for stor del av den felles kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggande årsaka bak den stadige auken i bruk av ressursar er noko heilt anna enn einskilde individ. Årsaka er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenkje – og handle – annleis. Vi kan ikkje løyse miljøkrisa gjennom å leggje skuld på enkeltpersonar. Vi må derfor ha eit oppgjer mot individualisering av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten frå individnivået må vi organisera oss. Vi må finna løysingar saman, leva gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikkje går på bekostning av miljøet. Systemendring kan starta i det små Sjølv om systemendring er det som må til for å sikre ei rettferdig og berekraftig verd, betyr ikkje det at vi som individ ikkje kan bidra til endring. Noko av det mest meningsfulle vi gjer er å verte del av noko som er større enn oss sjølve. Å verte del av eit kollektiv gjer at vi saman kan endre strukturane som er årsaka til notidas største problem. Spire har fleire lokallag og politiske utval. Dei arbeider for å endre dagens økonomiske system på ulike måtar. Dei jobbar med politisk påverknad, driver med informasjonsarbeid og planlegg aksjonar og arrangement der målet er å sjå heilskapen og endra systemet. Samstundes legg dei òg til rette for fleire tiltak som har store fordelar for lokalsamfunnet, som fikseverkstadar, bytekveldar, foodsharing og mange andre aktivitetar. Det alle desse aktivitetane har til felles er at dei er politiske handlingar. Å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrar til overforbruk er å utfordra samfunnsstrukturane. Saman med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan dei føra til systemendringar som skaper ei berekraftig og rettferdig verd. Initiativ som gjer at det blir meir deling og mindre forbruk i samfunnet er utruleg viktige. Dessverre held det berre ikkje at vi gjer det som eit individ. Vi må organisera oss, og saman krevje felles løysingar. Politiske rørsler, som til dømes kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeiderrørsla har sikra viktige sigrar gjennom historia. Om vi skal få utretta noko for å bøte på klima- og miljøkrisa må vi òg jobba saman. Det store behovet for desse kollektive handlingane er òg eit tydeleg teikn på at miljøkrisa ikkje vert løyst med dagens system. Lokallag og aktivistar rundt om i heile landet ser at dagens miljøpolitikk ikkje lukkast, og tek saka i eigne hender. Framfor å legga ansvaret på seg sjølv, samlast vi og vert organiserte for saman å krevja handling. Denne kronikken vart først publisert i Framtida i august 2022. Små redaksjonelle endringar er gjorde for å reflektera dette. 12. mai er nynorskdagen. Spire løftar derfor denne kronikken fram igjen, og ønskjer de alle ein riktig god nynorskdag.
 Verden skriker etter økt bistand og klimafinansiering. 54 land er i en alvorlig gjeldskrise og 820 millioner mennesker lever uten matsikkerhet. Utslippene øker samtidig som tap og skadene som følge av klimakatastrofene kommer hyppigere og er mer alvorlige. Ved å fortsette i gammelt spor, forsterker vi den systematiske urettferdigheten som er selve årsaken til dagens situasjon. Skrevet av Julie Rødje, daglig leder i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, og Den skjulte realiteten Verdens rike land oppfyller ikke sine moralske og økonomiske forpliktelser. Bistandsnivået, i Norge og globalt, er nedadgående. Norske regjeringer har gjennom skiftende perioder vært tydelige på at utviklingspolitikk skal tjene norske egeninteresser. Bak bistandspostene finner vi både tiltak i Norge og finansiering av globale fellesgoder. Resultatet er lavere nivå av bistand, men også en utvanning av kvaliteten og direkte triksing av tall. Diskusjonen blir ytterligere forvirrende når vi inkluderer klimafinansiering. Selv om vi vet hvem som har forårsaket de enorme utslippene, nemlig rike land, internasjonale selskap og den rikeste prosenten individer, er det verdens fattigste som betaler prisen. I 2015 ble verden enige om at de rike landene skulle betale 100 mrd USD i klimafinansiering til lav- og mellominntektsland innen 2020. Offisielt endte vi på 81 mrd. Men, bak disse tallene finner vi flere skjulte spøkelser. Først, behovet for ekstern finansiering er beregnet til 1000 mrd. Videre hevder Oxfam International at det reelle tallet for klimafinansiering i 2020 kun var på 21 - 24,5 mrd. Grunnen er at hele prosjektet regnes som klimafinansiering, selv når bistands- og næringsprosjekter bare har en liten klimakomponent. Vi er med andre ord milevis unna å dekke behovet. I tillegg var hele 71% av den rapporterte klimafinansieringen i form av lån. Verdens fattige må altså ta konsekvensene av vår utslippsfest, samtidig som vi tjener profitt på lån og renter. Gjeldskrisa fører igjen til at land ikke kan sikre egen befolkning grunnleggende behov som helse, mat eller utdanning, eller oppfylle egne klimaforpliktelser. En annen stor utfordring er menneskerettighetsbrudd. Mesteparten av klimafinansieringen går i dag til omlegging fra fossil til fornybar energi. Selv om verden trenger fornybar energi helliger ikke målet middelet. Solceller i Honduras, vannkraftanlegg i Chile, eller vindmøller på Fosen i Norge er tydelige eksempler på dette. Prosjektene som ødelegger mat- og vannforsyninger eller bryter med urfolks rettigheter, er direkte skadelige. Klimakrisa kan ikke løses ved å krenke menneskerettigheter. Norsk respons Norge har et særskilt klimaansvar. Gjennom flere tiår har vi bygget opp et av verdens største fond på olje- og gassproduksjon. Det siste året har vi også tjent enorme ekstraordinære inntekter grunnet krigen i Ukraina og økte oljepriser. I tillegg har det blitt nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hvordan Norge kan bruke den kjente bistandsprosenten til en generell oppfyllelse av bærekraftsmålene. Det skremmer oss. En utviding av hva bistandsprosenten skal brukes på kan bety at Norge neglisjerer sitt ansvar, og setter en presedens der andre land kan forsvare å vanskjøtte sine forpliktelser. Det er derfor forståelig at seks av Norges største bistandsorganisasjoner satt ned et ekspertutvalg med mandat for å finne nye og innovative kilder til klimafinansiering. Utvalget kom med sin rapport mandag. Rapporten peker på mange av de ovennevnte utfordringene; Norges ansvar, at klimafinansieringen ikke går på bekostning av tradisjonell bistand, at samtlige prosjekt må være i tråd med menneskerettighetene og behovet for å bøte på den økende gjeldskrisa. Disse prinsippene må være ufravikelige før, under og i etterkant av ethvert tiltak. Nye systemer med folket ved roret Å “finne nye og innovative kilder” til finansiering virker å være verdens overskrift i møte med krisene. Det stod høyt på agendaen til vårmøtene til IMF og Verdensbanken, samt FNs finansiering for utvikling-konferanse i april. I juni arrangerer president Macron et klimafinansieringstoppmøte, og en av de største diskusjonene på FNs klimakonferanse i desember er ventet å være finansiering. For oss er det viktig å påpeke at innovasjon alene ikke vil kunne løse verdens urettferdige fordeling. Vi trenger penger, men enda mer trenger vi politisk vilje og omfordeling. Å fortsette dagens system der private selskap og rike land tjener på urettferdige lån med ekstreme renter til verdens fattige, gjør det umulig å sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. Det holder heller ikke å bare diskutere hvor nye midler skal komme fra. Vi må også diskutere kvaliteten. Om det er gavemidler til sivilsamfunn eller lån fra urettferdige institusjoner som IMF er helt avgjørende for resultatet. Sivilsamfunnsorganisasjoner spiller ofte en sentral rolle for å nå de fattigste og ivareta menneskerettighetene. De har ofte god lokalkunnskap, bidrar til lokal forankring og holder lokale myndigheter ansvarlige. Å sikre støtte til sivilsamfunn er derfor særlig viktig for å for å støtte deres rolle som vaktbikkje som sørger for at penger og andre prosjekt blir gjennomført på en god måte, men også for å nå de mest marginaliserte. Det er derfor avgjørende at Norge styrker sivilsamfunnsaktører. Til slutt må Norge støtte land i Sør sine krav om demokratiske og rettferdige endringer i det økonomiske systemet. Dette betyr å slette gjeld, sikre at handelsavtaler er rettferdige, kutte egne klimagassutslipp, demokratiske reformer av de globale utviklingsbankene og gi reell gavebasert bistand og klimafinansiering. Gjør vi ikke dette vil vi kun fortsette den nedadgående spiralen med nye og gjensidig forsterkende kriser. Politisk vilje er den største og viktigste innovasjonen verden trenger. La de politiske diskusjonene og kvaliteten i finansiering være overskriften framover, ikke falske summer og kvantitet. Denne kronikken, under tittelen "Det store klimaranet", var på trykk i Klassekampen 26.04.2023.
Mandag denne uka lanserte FNs klimapanel sin sjette synteserapport. Dette er klimaforskningens nødskrik. Spire og en samlet ung miljøbevegelse var derfor med på markeringer utenfor Stortinget for å kreve politisk handling.  Foto: Rasmus Berg, Natur og ungdom FNs klimapanel sin nyeste synteserapport er klinkende klar. Det må storstilt politisk handling til for å kunne nå klimamålene og sikre en levelig framtid - og det må skje så fort som mulig. António Guterres, FNs generalsekretær, beskriver rapporten som en "overlevelsesguide for menneskeheten". Elise Åsnes, leder i Spire, holdt denne appellen på Eidvolls plass mandag 20. mars:  - Vi står i dag samlet for å kreve handling og klimarettferdighet. IPCC har sluppet enda en ny rapport som forteller oss mer av de vi allerede vet. Vi har funnet alt for mye fossil energi til å nå klimamålene. Klimakrisa kommer til å bli enda verre. Men vi nekter å gi opp håpet om en god framtid. Spire har et utvekslingsprogram i Malawi. De malawiske deltakerne er fortvila. Deres hjemland har nettopp blitt rammet av Freddy, den verste tropiske stormen noensinne. Flere hundre har dødd og stormen har skapt enorme ødeleggelser. Malawi er et land som rammes ekstremt hardt av klima- og naturkrisa, ei krise de i minimal grad har ansvar for. Gang på gang har FNs klimapanel fortalt oss at klimaendringene kommer til å bli verre hvis vi ikke gjør noe nå. I flere år har ungdom streika for klima, streika for rettferdighet og for en framtid vi vil ha. Og gang på gang har Norge og verdens land sagt at “ja, ja, dette skal vi fikse”. Hva skjer i stedet? Norge pumper opp olje og gass og håver inn som aldri før. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Merk dere, en rettferdig omstilling. Å kolonisere Sápmi, krenke urfolks menneskerettigheter og valse over deres rett til å utøve egen kultur er ikke en del av et reelt grønt skifte. Vi krever systemendring. Dagens økonomiske system der profitt blir prioritert over alt annet ødelegger folks liv og ødelegger kloden vi bor på. Derfor må land som Norge, som har håvet inn profitt på å pumpe opp olje og gass, ta ansvar. Det vi trenger er ikke enda mer politikk som setter profitt foran mennesker og miljø. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Det vi trenger, det vi krever, er rettferdighet. Rettferdighet for vår generasjon, som vokser opp i klimakrisa og for generasjonene etter oss - som også fortjener muligheten til å leve gode liv. Tusen takk til alle dere som stiller opp i dag. Sammen krever vi klimarettferdighet, sa Elise Åsnes. Vil du lese mer om markeringene og kravene vi stiller til regjeringa, les gjerne denne felleskronikken publisert på NRK Ytring mandag 20. mars. Politikerne er blinde for forskningen!
Foto t.v.: Rasmus Berg, Natur og ungdom. T.h. Spire Bærekraftige kostråd må ta utgangspunkt i arealressursene i det enkelte land og bidra til matsikkerhet i en urolig verden.  Lyngheisenteret på Lygra, sommeren 2021. Foto: Aggie Handberg Dette er en felleskronikk som først kom på trykk i Klassekampen 20. januar 2023. Det virker i utgangspunktet klokt og viktig at bærekraft nå skal integreres i de nordiske kostholdsanbefalingene. De skal være klare i juni og vil ligge til grunn for nye nasjonale kostråd. Men de to «bærekraft»-artiklene som så langt er kommet på høring, gir grunn til bekymring: Nasjonal matsikkerhet ligger ikke til grunn for bærekraftforståelsen, og bærekraft er avgrenset til den miljømessige dimensjonen. Artikkelforfatterne beregner matens «livsløpsavtrykk» og vurderer om dette overskrider «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvann, nitrogen og fosfor. Det heter blant annet at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning, men at dette ikke vil føre til miljømessig bærekraft. Videre at valget mellom import eller lokal matproduksjon primært må bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet. Men bærekraft kan ikke frakobles sosiale og økonomiske dimensjoner og nasjonal matsikkerhet. Dette må vurderes samlet, og ikke hver for seg. Skal arbeidet med bærekraftige kostråd resultere i reell bærekraft, er det helt avgjørende at FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) sin definisjon av bærekraftige matsystemer legges til grunn. FAO uttrykker dette som «…et matsystem som sikrer matsikkerhet og ernæring for alle på en slik måte at det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for å sikre matsikkerhet og ernæring for kommende generasjoner ikke ødelegges». I artiklene dras en generell konklusjon om at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste. Forfatterne peker også på intensiv produksjon som mer miljømessig bærekraftig enn et beitebasert, ekstensivt husdyrhold. Men for å sikre matsikkerhet og en demokratisk matproduksjon i verden er vi avhengig av at alle land bruker sine arealer best mulig til å brødfø sin befolkning. For de fleste land betyr dette drøvtyggere i ulikt omfang. Positive miljøeffekter ved beitedyr ses dessverre i stor grad bort i fra i artiklene. Drøvtyggerne har evne til å utnytte grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og de forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. I tillegg er hele 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått. Allikevel hevder artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog. Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat. I Norge er 45 % av landarealet egnet for utmarksbeite, men vi bruker under halvparten i dag – samtidig som importen av fôrråvare er stor. Det er ikke bærekraftig at Norge beslaglegger store landarealer i det globale sør for å produsere mer grønnsaker og belgvekster for å fø vår befolkning. Ei heller med en husdyrproduksjon som i stor grad er avhengig av importert fôrråvare. På deler av de 3 % vi har med dyrka jord, kan produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat økes mye. Det betyr at vi må spise mer bygg og rotgrønnsaker. Det kan også dyrkes mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet. Dette er helt avhengig av lønnsomme, norske verdikjeder som kan konkurrere mot import, mer norsk mat i offentlige innkjøp og forbrukere som faktisk støtter opp om disse produktene. Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”. Vi som skriver under dette innlegget mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig. Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk Sondre Dalen, leder i Attac Norge Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom Olje- og energidepartementet formidlet forrige uke at norsk sokkel skal opprettholde den høye gassleveransen til Europa i 2023. Aasland forventer altså at Norge skal fortsette å tjene seg styrtrike på energikrisa i det nye året også. Likevel har ikke regjeringa oppjustert bistandsmålet sitt. Dette er både usolidarisk og grådig. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire  Norsk olje- og klimapolitikk var like utdatert i 2019 også, her fra klimastreik i Bergen. Foto: Spire For rike til å gi 1 prosent I høst kritiserte jeg regjeringa for å være en kriseprofitør som ga bistand med den ene hånda og forårsaket klimakrisa med den andre. Dessverre er det lite som har endret seg siden den gang. I oktober lanserte regjeringa sitt statsbudsjettforslag for 2023. Her ønsket regjeringa å bare sette av skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Begrunnelsen var at Norge kommer til å tjene så enormt med penger at vi ikke kan opprettholde prosentmålet. Vi er, ifølge regjeringa, rett og slett for rike til å kunne bistå verdens fattige. Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte da at de høye inntektene primært skyldes det historiske høye prisnivået på gass. Anslaget for salgsgassen var 122 milliarder: en økning på 8 prosent fra 2021. Ikke nok med det, men gassprisen i 2023 forventes å være på det samme høye nivået som i 2022, ifølge oppdaterte anslag fra norske myndigheter. Likevel er det lite som tyder på en konkret oppjustering av bistandsmålet. Forverring av klimakrisa De høye energiprisene brukes også som et argument for å fortsette gassproduksjonen. I pressemeldinga forklares det at Olje- og energidepartementet forventer at de kan opprettholde dagens høye produksjonsnivå de neste 4-5 årene. Dette er i tråd med regjeringas ønske om å “utvikle”, ikke avvikle olje- og gassnæringen på norsk sokkel. Vi er altså i en situasjon der Norge tjener seg søkkrike på å forverre klimakrisa - en klimakrise som har voldsomme konsekvenser for mennesker i det globale Sør - men samtidig ikke vil opprettholde bistandsmålet. Oljepolitikken slår bein under klimapolitikken Samtidig som Norges inntekter økes på grunn av energikrisa, har Norge og det internasjonale samfunnet nylig forpliktet seg til å etablere et fond for tap og skade som følge av klimaendringene. Under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik i november 2022 ble det sett på som en stor seier at dette fondet skulle etableres, også av vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Statsminister Støre proklamerte også stolt at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Vi vet at den største pådriveren for klima- og naturkrisa er fossil energi. Dette inkluderer olje og gass. Å utvikle, i stedet for å avvikle, olja er derfor dypt usolidarisk med de som rammes hardest av klimakrisa: Verdens fattigste. Å opprettholde bistandsprosenten må derfor være et minimumskrav, ikke en vag målsetning. Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre. Aasland, som olje- og energiminister, må derfor sette seg ned sammen med sine regjeringskollegaer for å komme fram til en helhetlig og samstemt politikk. Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen 10. januar, under tittelen "Samme solidariske politikk".
I stedet for en olje- og energiminister som feirer svimlende oljeinvesteringer, trenger vi en regjering som fører en solidarisk klimapolitikk. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire  Illustrasjon: Aggie Handberg Tirsdag 3. januar kom det frem at det skal investeres rekordmye i olje- og gass på norsk sokkel - hele 270 milliarder kroner. Basert på olje- og energiministerens respons til utbyggingsplanene virker det som om regjeringa helt har glemt at vi er i en stadig forverrende klimakrise. Terje Aasland uttaler nemlig i en pressemelding samme dag at han ønsker å “berømme alle som står på for å videreutvikle olje- og gassnæringen”. Denne politikken er både kortsiktig og usolidarisk. Hvilket fellesskap? Aasland hevder at olje-og gassprosjektene “er ventet å gi god lønnsomhet og store inntekter til fellesskapet”. Hvilket fellesskap er det snakk om her? I følge Deloitte vil klimaendringene kunne koste verdensøkonomien 178 billioner amerikanske dollar de neste 50 årene. I 2022 så verden flere naturkatastrofer, deriblant flomkatastrofen i Pakistan og tørkekrisen på Afrikas Horn. Bare flommen i Pakistan er estimert å ha forårsaket skader til over 30 milliarder dollar. Norge - en internasjonal fossil Norge har, så nylig som i november under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik, forpliktet seg til å kutte 55 % av nasjonale klimagassutslipp innen 2030. Vi ligger milesvis unna å nå dette målet. Støre startet klimatoppmøtetalen sin med å stolt si at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Dagens nyheter er et bevis på at regjeringas klimapolitikk ikke bare motarbeider dette målet, men bidrar til å forverre klimakrisa. Ifølge Det internasjonale energibyrået kan verden ikke tillate nye investeringer i fossil energi, for å nå netto null klimagassutslipp i 2050. For å kutte utslipp og nå det stadig mer urealistiske 1,5-gradersmålet må oljenæringa avvikles, ikke utvikles. Norge må slutte å tale med to tunger. Ikke vanlige folks tur I september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. Mange i Norge sliter også. Gjennom desember flommet det over av historier fra personer i ulike livssituasjoner som strever enormt med prisøkningene vi har sett den siste tida. Noen som ikke sliter er den norske olje- og gassnæringa. Investeringsrekorden på 270 milliarder kroner er nemlig direkte knyttet til oljeskattepakka som ble lansert under pandemien, som var en regelrett gavepakke fra den norske stat. Verdens fattige sliter etter fjorårets mange kriser - men regjeringa har heldigvis fått olje- og gassnæringa ut av det Aasland i tirsdagens pressemelding kaller “den krevende tiden”. Regjeringa viser tydelig at det ikke er vanlige folks tur, verken i Norge eller internasjonalt. Avvikling - ikke utvikling For å kunne hanskes med klimakrisa må Norge føre en helhetlig og samstemt politikk for å sikre at Norge tar sitt klimaansvar. Å fortsette å satse på fossil energi midt i ei forverrende klimakrise er å fornekte virkeligheten. Verden trenger ikke mer norsk olje, ei heller at rike Norge beriker seg enda mer seg på de pågående krisene. Vi trenger en rettferdig politikk som tar hensyn til de som har minst, ikke en politikk basert på gavepakker til de som ødelegger verden mest. Denne teksten ble først trykket i Klassekampen 6. januar, under tittelen "Berømme alle som står på"?.
Bare noen få uker etter at verdens ledere kom til en halsende enighet, langt på overtid på klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheik, er det nå duket for enda et toppmøte. Denne gangen dreier det seg om naturtoppmøtet, eller mer presist, FN-konferansen om biologisk mangfold. Naturtoppmøtet, mer kjent som COP15, finner sted i Montreal - men er arrangert av Kina, der forhandlingene egentlig skulle foregå. Verden trenger en ny naturavtale - nå! For to år siden gikk den forrige naturavtalen, Aichi-avtalen, ut - og siden da har det hastet å få på plass et nytt rammeverk for å ta vare på naturen. Tap av naturområder og naturmangfold skjer i et forrykende tempo. WWF-rapporten “Living Planet Report 2022”, viste at verdens dyrebestand har stupt siden 1970. Naturkrisa vi nå befinner oss i, henger tett sammen med klimakrisa. Tap av naturområder og naturmangfold utover naturens tålegrenser bidrar til klimaendringene, og gjør det vanskeligere å tilpasse oss et nytt klima. På den andre siden truer også klimaendringene biologisk mangfold. Dette truer selve livsgrunnlaget vårt.  Foto: Hendrik Cornelissen, via Unsplash Menneskerettigheter i sentrum På naturtoppmøtet må verden også ta stilling til store spørsmål om menneskerettigheter. Vern av natur kan nemlig også gå på bekostning av rettighetene til de menneskene som bor i områder som skal vernes. Urfolk blir kastet ut av hjemmet sitt for at verden skal verne mer natur. Dette blir særlig urettferdighet når vi ser hvordan land i det globale Nord ikke er gode nok til å ta vare på egne naturområder. Norge har også en lang historie med å prioritere økonomisk vekst over natur og urfolksrettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.. Vern, samtidig som vi anerkjenner menneskets rett til å leve i takt med naturen og naturens egenverdi, er derfor det klart beste alternativet. Vi kan ikke vike fra urfolksrettigheter, og vi kan ikke putte naturen inn som en en økonomisk variabel man kan kjøpe seg ut av. Spire på COP15 Med andre ord er det mye som står på spill i Montreal. Heldigvis er Spire så heldige at vi har vår egen Ingeborg Sævik Heltne på plass i Canada. Hun er, i tillegg til å være Spires representant, Norges ungdomsdelegat til COP15.
Klimakatastrofen i Pakistan er et faretruende signal på at verden - inkludert Norge - ikke har råd til nye oljefelt. Onsdag 14. september ble det organisert en markering for ofrene for klimakatastrofen i Pakistan. Spire var en av mange tilsluttede organisasjoner. Målet med denne markeringen var å minnes ofrene, men også å kreve reell endring i Norges klimapolitikk. En klimakrise, ikke bare en flomkatastrofe Skal man klare å unngå flere fatale konsekvenser av klimakrisa, må vi ta ekstremværet på alvor. Det leverer ikke den norske regjeringa på til nå: Den norske regjeringen har heller gjennomgående omtalt flommene i Pakistan som en flomkatastrofe. Denne retorikken tilslører hva som egentlig er årsaken til denne flommen som har oversvømt en tredjedel av landet og ført til enorme ødeleggelser: Klimakrisa Norge har bidratt kraftig til gjennom vår oljeindustri. Pakistan har nemlig blitt rammet av både en monsun som er mye kraftigere enn den normale årlige monsunen, og en enorm økning i smeltevann fra de mange isbreene i landet grunnet økte temperaturer. Denne overfloden av vann fått katastrofale følger for landets infrastruktur, matproduksjon, og ikke minst for alle menneskene som har blitt rammet av flommen. Antakeligvis kommer flommen til å få konsekvenser for landets matsikkerhet mange år fram i tid.  Foto: Kelly Sikkema, via Unsplash Uansvarlig profittjag Norge kommer til å håve inn anslagsvis 200 milliarder dollar bare i år på olje, strøm og gass på grunn av krigen i Europa. Dette får allerede internasjonal oppmerksomhet. Til sammenligning har den norske regjeringa hittil lovet 80 millioner norske kroner i støtte til de pakistanske flomofrene - en flom som har ført til skader for over 10 milliarder dollar. Denne latterlig lave summen Norge bidrar med blir enda mer absurd når vi vet at Pakistan står for under 1% av verdens historiske CO2-utslipp, samtidig som landet er et av de mest sårbare for klimaendringene. Det blir stadig tydeligere hvor blodig urettferdig det er at Norge fortsetter å utvikle - i stedet for å avvikle - olja.  Foto: Anders Jildén, via Unsplash Nei til Wisting Regjeringa skal, om noen få uker, legge fram sitt utkast til neste års statsbudsjett. Dette statsbudsjettet må være basert på en helhetlig bistands- og klimapolitikk. For at dette skal bli en realitet må regjeringa - og budsjettpartner SV - skrote planene om Wisting. Wisting er et oljefelt i Barentshavet, nær iskanten. Naturen her er ekstra sårbar med store bestander av fisk, fugl og sjøpattedyr. Å bore etter olje og gass her, samtidig som verden sliter med å klare 1,5-gradersmålet fra Parisavtalen, er helt bak mål. Jeg forventer reell handling fra regjeringa nå. Store deler av verden er rammet av klimaendringene, og da er det uhørt at Norge satser på enda mer olje og gass. Vi bør i stedet bruke oljepengene til å betale erstatning til land og folk som er rammet av klimaendringene vi har vært med på å forårsake - samtidig som vi må si klart nei til åpning av nye oljefelt. Denne teksten, skrevet av Spireleder Elise Åsnes, ble først publisert i Klassekampen 26. september 2022.
 Nyheter om vinterens høye strømpriser har vi lest om i alle aviser i flere måneder nå. Du har kanskje hørt historier om familier som ikke har råd til å varme opp mer enn ett rom om gangen, eller den modige småbarnsmoren som stod fram på Debatten og fortalte hvordan strømprisene tar knekken på familieøkonomien hennes. Alle virker å være enig i en ting: Strømmen er for dyr.
Kompensasjonsordninger og subsidier diskuteres. Etter flere forhandlingsrunder gikk regjeringen endelig med på å gi studenter et ekstrastipend på 3000 kroner for å takle strømregningen (til fordel for det kritiserte ekstralånet som først ble foreslått). Men det er flere enn studentene som sliter. Lavinntektshusholdninger, uføretrygdede, aleneforsørgere og arbeidsledige har store problemer med å betale strømregningene. Regjeringen anerkjenner at strømprisene rammer folk ulikt, men gjør lite for å jevne ut forskjellene. Jo, regjeringens strømstøtteordning gjør det litt lettere for folk å betale regningen. Det den ikke gjør er å skille mellom strøm som brukes for å varme opp stua og badet, og strømmen som brukes for å ha oppvarmet garasje og oppkjørsel. Vi trenger en sosialt rettferdig strømstøtteordning som prioriterer nødvendig strømbruk over miljøskadelig “luksusstrømbruk”. Regjeringen tar heller ikke et oppgjør med selve årsaken til krisa vi er i. Tiltakene som gjør det lettere for folk å betale strømregninga si demper bare symptomene av et mye større problem - nemlig at vi lar markedet bestemme strømprisen. De høye strømprisene er et resultat av en markedsstyrt prissetting, hvor høy etterspørsel presser prisene opp og strømmen blir uforsvarlig dyr, slik vi har sett i vinter. Det er på tide at politikerne tar kontroll over strømmen - et fellesgode som befolkningen burde kunne benytte seg av uten å sprenge månedsbudsjettet. Men, hvor billig bør strømmen egentlig være? Og hvor mye strøm er det greit å bruke? Mens pristak på strøm forhandles er det også viktig å huske at energiforbruket vårt har store miljøkonsekvenser. Selv fornybar energi griper inn i vår natur, og derfor må vi bruke denne strømmen med omhu. Men dette ansvaret kan ikke legges på individets skuldre. Vi trenger en energipolitikk som sikrer at “vanlige folk” har råd til et normalt strømforbruk, men som også sikrer at vi ikke sløser med denne ressursen. Veien mot lavutslippssamfunnet krever at både politikere, næringslivsaktører og forbrukere tar i et tak - også når det kommer til vårt strømforbruk. Når det er sagt burde det ikke koste skjorta å ha normal innetemperatur i en 30 kvadratmeters leilighet. Staten tjener uhorvelige mye på de høye strømprisene, og da er det bare rett og rimelig at de tilbakebetaler noe av inntektene til befolkningen. Ikke fordi de skal bruke enda mer strøm, men for at de skal ha råd til både mat og fritidsaktiviteter, samtidig som de har råd til å betale strømregninga. Og husk: Det er ikke strømselskapene som eier vassdragene. Den norske vannforsyningen er et offentlig fellesgode, og derfor bør strøm behandles som en del av landets grunnleggende infrastruktur. Politikerne har ansvar for å sikre bærekraftig strøm til folket - til en rimelig, rettferdig og forutsigbar pris.  Rundbordsmøte. Foto: Siri Øverland Eriksen Nordisk ministerråd, UN Women og Fokus (Fokus for kvinner og utviklingsspørsmål) inviterte til rundbordsmøte om klimarettferdighet og likestilling denne uken. Møtet var høyst aktuelt ettersom likestilling og klima er tema under årets CSW66 (FNs kvinnekonvensjon) i mars. På rundbordkonferansen deltok utviklingsminister Anne Beate Tvinnereim, klima- og miljøminister Espen Barth Eide og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Tilstede var også representanter fra forskning, sivilsamfunn og næringsliv. Spire deltok ved leder Julie Rødje. Kvinner, i likhet med andre marginaliserte grupper, blir hardere rammet av klimaendringer og tap av natur ettersom miljøendringene forsterker allerede eksisterende maktstrukturer og ulikheter. Dette må alle klimatiltak ta hensyn til for å kunne være sosioøkonomisk rettferdige.  Spireleder Julie Rødje. Foto: Siri Øverland Eriksen Det heter at både miljø og likestilling er tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk. Likevel ser vi ofte at de ikke sees i sammenheng. Gjennom Norges fokus på småskala bønder og klimatilpasning i det globale Sør er det et stort potensiale for å endelig sikre et kjønnsperspektiv i klima- og utviklingspolitikken. Det er viktig at Norge sikre kvinners rett til å eie og arve jord, tilgang på ressurser og mulighet til å delta i bondeorganisasjoner, kooperativer og politiske beslutninger. Bærekraftig jordbrukspraksis som agroøkologi (hvor kvinner er overrepresentert) må også vektlegges. Det er også viktig at klima- og utviklingsprosjekter ikke forsterker eller skaper kjønnsstereotypier. Miljøkrisa krever systemendring, og det gir oss en mulighet til å endre diskriminerende strukturer. Både klima- og miljøministeren og likestillingsministeren lovet å arbeide tett med å følge opp dialogen og sikre at kjønnsperspektivet er inkludert i all miljøpolitikk. Som en påminnelse sender Spire materiale fra vår kampanje "Klimakamp er kvinnekamp" til ministerne. Vi gleder oss til å arbeide tett sammen og legge press på politikerne slik at klima og likestilling endelig ses i sammenheng.   Bildet er hentet fra https://www.aimforclimate.org De to første ukene i november var politikere og sivilsammfunsrepresentanter samlet i Glasgow under FNs klimatoppmøte “COP26”. Den første forhandlingsdagen ble The Agriculture Innovation Mission for Climate (AIM4C) lansert av USA og De forente arabiske emiratene på World Leaders Summit. AIM4C ble raskt kritisert for å støtte industrielt landbruk ved å peke på agribusiness og store teknologiselskaper som en del av løsninga på klimakrisa.
Et landbruk uten bønder AIM4C lover fire milliarder USD for å akselerere klimasmart landbruk og innovasjon i matsystemer. Dette innebærer å utvikle teknologi som tilpasser jordbruket til verdens endrede klima. På nettsida til AIM4C ligger det en lanseringsvideo som forklarer hva disse pengene skal brukes til. Det er et stort fokus på samarbeid - på alle nivå. Problemet er bare at bønder, de viktigste samarbeidspartnerne i jordbruket, ikke er nevnt en eneste gang. AIM4C oppfattes som et digitaliseringsprosjekt for jordbruket som vil erstatte bønder med roboter, og gi en stor gevinst til de største teknologiselskapene. Men teknologi er ikke den beste løsningen på klimatilpasning. Klimatiltakene må heller baseres på naturens egne løsninger som er langt mer bærekraftige enn hva teknologi noensinne vil være. Agroøkologi, regenerativt jordbruk og økologisk matproduksjon er svaret, og disse løsningene må realiseres av bønder, ikke maskiner. Kun da sikrer vi anstendig arbeid for bøndene, økt global matsikkerhet og en bærekraftig landbrukssektor. Det var lite snakk om disse løsningene på COP26, selv om land i det globale Sør sloss for å få temaet på agendaen. Rike land må ta regninga Matsektoren står for 30 prosent av globale klimagassutslipp, og det er viktig at tiltak for å redusere disse står høyt på agendaen til verdens ledere i klimaforhandlingene. Men det er helt feil å legge inn støtet på å omstrukturere landbrukspraksisen blant småskalaprodusenter i det globale Sør, når det er de overindustrialiserte storskalaprodusentene i det globale Nord som står for de største utslippene. Et av de viktigste temaene under klimatoppmøtet var klimarettferdighet - hvem skal ta ansvar for klimaendringene? Det globale Nord må ta brorparten av regninga når det er vi som har ført til klimaendringene. Det innebærer også at storselskaper tar ansvar for sitt bidrag til klimakrisa fremfor å igangsette nye prosjekter som fokuserer mer på profitt og mindre på bærekraftige løsninger. AIM4C er ikke løsningen på utfordringene matsektoren står overfor i dag. Det er en satsning på industrielt jordbruk som skader klima og bøndene prosjektet påstår å hjelpe. Og kanskje enda mer skuffende er det at 34 land støtter AIM4C - som bekrefter at dette er en bred misoppfatning i klimapolitikken. Om AIM4C gjennomføres vil den svekke småskalabønders posisjon - bønder som brødfør hele verden og lagrer karbon i sine åkre med agroøkologiske metoder. Det er småskalabønder som er løsninga på klimakrisa, ikke teknologimoguler og robotene deres. Skrevet av Cari Anna Korshavn King, nestleder i Spire.  I går lanserte FNs miljøprogram UNEP sin “Production Gap Report” for 2021. Der kommer det frem at flere land planlegger å produsere langt mer fossilt brensel fremover enn det 1,5-gradersmålet tillater.
Flere land planlegger å produsere 57 prosent mer olje og 71 prosent mer naturgass. I tillegg planlegges det for rundt 240 prosent mer kullproduksjon innen 2030 enn det utslippsmålene tilsier. Norge er ett av de landene som planlegger å øke produksjonen av olje. «Nå er det på tide at norske politikere tar innover seg den klima- og naturkrisa vi faktisk befinner oss i. Verdens øverste organ roper av full hals at det er kode rød for klimaet, men likevel ønsker Norges nye regjering å lete etter enda mer olje. Dette setter menneskers livsgrunnlag i stor fare, særlig i Sør. Å ikke handle nå er en forbrytelse», sier leder i Spire Julie Rødje om rapporten. Ifølge UNEPs vurdering planlegger verdens land å tilsammen produsere 110 prosent mer fossilt brensel i 2030 enn hva som er forenlig med 1,5-gradersmålet, og 45 prosent mer enn 2-gradersmålet. Innen 2040 anslår de at disse tallene vil stige med henholdsvis 190 prosent og 89 prosent. «Dette er en katastrofal utvikling og totalt uforenlig med internasjonale miljøforpliktelser. Vi er i starten av en klimakrise og det siste vi burde gjøre nå er å øke produksjonen av miljøfiendtlige brensler som førte oss i denne situasjonen til å begynne med. Politikere og beslutningstakere graver en stadig dypere og dypere grav - og jo dypere den er, desto vanskeligere blir det å komme ut av den», sier Rødje. Hun mener at å fase ut fossil energi, redusere vårt overforbruk og rovdrift på naturen, i tillegg til å øke finansiering i Sør er de første tiltakene Norge og andre vestlige land må iverksette. Neste måned samles verdens ledere til klimatoppmøte i Glasgow, også kalt COP26. Spire deltar med to observatører og en ungdomsdelegat. Forhåpentligvis vil dette klimatoppmøtet sette politikerne under nytt press for å iverksette tiltak for å bremse utslippene av klimagasser og som er forenlige med oppfyllelsen av Parisavtalen fra 2015.  Foto: Solveig Gjørv Røraas I dag startet Klimasøksmålet i Høyesterett. En rekke miljøorganisasjoner saksøker Staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf etter utdelingen av ti nye letelisenser under 23. konsesjonsrunde i 2016. Spire støtter søksmålet. Norsk olje koker kloden og Staten må stilles til ansvar. Det handler om vår egen og framtidige generasjoners rett til et levelig miljø - både her hjemme og internasjonalt. I anledning Klimasøksmålet ble det arrangert flere lysmarkeringer rundt om i landet 3.november. Leder i Spire, Julie Rødje, holdt appell under markeringen i Oslo. Her kan du lese hennes appell.
Da Stortinget vedtok å dele ut nye letelisenser i Barentshavet sørøst var det et brudd på denne bestemmelsen. Nå viser det seg til og med at den kortsiktige profitten heller ikke var så reell. Men bevisene av skadene ved å ta opp ny olje, de har blitt forsterka. Dagens allerede utviklede olje, gass- og kullreserver gir oss godt over det dobbelte av utslipp enn hva som er mulig for å holde oss under 1,5 gradsgrensa. En grense Norge har forplikta seg til å skulle jobbe aktiv for å holde oss unna. Men, samtidig vedtar Norge å leite etter mer olje. I nye områder, enda mer sårbare og med uerstattelig natur og biologisk mangfold. Å ødelegge disse områdene vitner om en arroganse der internasjonale avtaler eller ødeleggelser ikke gjelder oss. I går var det ny varmerekord i Oslo. Og akkurat nå er jeg litt glad for at det ikke er like kaldt som det pleier å være en novemberkveld. Men summen av varme- og kulderekordene, rekorder i tørke, og i regn, de siste åra, gir meg likevel kald frysning. Samtidig er det en svært begrensa del av endringene vi faktisk merker. Og enda mindre enn hva som vil komme. De av oss som har bidratt mest til dagens miljøødeleggelser, og som har mest ressurser, må gjøre den største innsatsen. Å åpne nye oljefelt, som i Barentshavet, er stikk i strid med prinsippet om klimarettferdighet. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Over hele verden kjenner mennesker på klimaendringer, miljøødeleggelse og overbruk av naturressurser på kroppen. Det truer matsikkerheten og fører ytterligere enn dagens allerede 820 millioner mennesker inn i sult. Antall mennesker på flukt er spådd til å nå en milliard som følge av klimaendringene innen 2050. Videre kommer konflikt, fattigdom og utrygghet. Dette er norsk olje og vår politikk en del av. Vi har tjent oss rike på andres bekostning. Det må ta en slutt! Verden over har ulike miljøorganisasjoner tatt rettens vei for nye løsninger og for å endre miljøskadelig politikk. Verden over har miljøorganisasjoner vunnet sin sak! I både tingretten og lagmannsretten har dommerne vedkjent at § 112 gir oss rettigheter. Da må også noen kunne holdes til ansvar når den rettigheten brytes. I tillegg er det kun et fåtall av saker som blir akseptert av Høyesterett. Men det, det er ble vår sak. Og dette er vårt søksmål. Det er folkets søksmål. I dag står vi 200 mennesker i Oslo og viser vår støtte. Men vi er så mange flere. Det er lysmarkeringer over 50 steder i landet, i tillegg deltar folk hjemme hvor de tenner lys i stua, på balkongen eller på vidda. Og folk er med oss fra Svalbard i nord til Filippinene i Sør. Sammen sier vi et tydelig NEI til nye letelisenser. Vi sier nei til å ødelegge sårbar natur. Og vi sier nei til olje i Arktis. Derimot krever vi en politikk som setter hensyn til mennesker og miljø. Alle mennesker må sikres et trygt og levelig miljø i dag og i framtida. Kun da kan vi sikre gode liv. Vi sier JA til rettferdighet! I morgen begynner rettssaken. I morgen trer vi inn i Høyesterett i vår tids viktigste rettssak. Mens staten har støtte av klimarealistene, har vi støtte hos forskere og folket. Vi kan vinne, og vi kan endre norsk politikk. Vi har det norske folk i ryggen, vi har våre medborgere verden over i ryggen, og vi har framtidas generasjoner i ryggen. Vi er lei av å måtte mase, skrike, skrive innlegg og dele poster på sosiale medier. Men vi gir oss ikke, uansett! Kjære den norske stat, vi sees i retten. Vi har rett!   Leder, Hege Skarrud. Spire har vært en av hovedforfatterne av Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) sin nye bærekraftsmålsbrief om Bærekraftsmål 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst. Her krever vi at unge må inkluderes i politiske prosesser, gis tilgang til arbeid i jordbruket, og ikke minst hva anstendig arbeid for unge er. Les mer her.
Den unge arbeidsledigheten øker globalt. Mange unge som er i arbeid befinner seg i en usikker hverdag. Anstendig arbeid er et viktig premiss ikke for å hovedsakelig skape økonomisk vekst, men for å ha sosial, faglig og kreativ utfoldelse for individer, samt å bidra til et rettferdig og bærekraftig samfunn. Når norsk utviklingspolitikk ikke har maktet å treffe unge der de er og få de inn i arbeid, vil vi heller ikke makte å nå Agenda 2030. - Unge er ikke grodd fast i gamle tankemønster og systemer sånn som de eldre er. Derfor er vi nøkkelen til å designe det samfunnet vi trenger for å kunne leve rettferdig og bærekraftig. Derfor må Norge satse mer på medvirkning fra unge i alle aldre i sin uviklingspolitikk. Det er viktig at denne inkluderingen er dynamisk. Det er ikke sånn at 15-åringer i skole har samme behov, tanker og interesser som det unge i slutten av 20-årene har, påpeker leder Hege Skarrud. I briefen kan du lese om hva anstendig arbeid er og hvilke tiltak vi mener at norsk utviklingspolitikk må inkludere for en reell medvirkning av unge og sikre trygge arbeidsplasser. Du kan lese hele briefen her. - Unge uten arbeid blir ofte sett på som konfliktskapende og opprørske. Vi defineres som et problem heller enn å presenteres med reelle tiltak for å få oss i arbeid. Unge er ikke et problem eller en målgruppe, men de som skal løse de store verdensproblemene. Dette må norsk utviklingspolitikk legge opp til, avslutter Hege Skarrud.  Skrevet av Anne Berit Wichstrøm Moldsvor Torsdag 9.mai inviterte Spire til debatt på Litteraturhuset i Oslo. Panelsamtalen var en smakebit på den forestående Spirekampanjen " Jord søker karbon", og temaet for debatten var bruk av karbon i jordbruket. Viktigheten av å ta vare på matjorda til fremtidige generasjoner ble diskutert, og både utfordringer og potensielle tiltak ble løftet frem. Her kan du lese om debatten!Dagens jordbrukspraksiser utarmer ofte jorda og kan dermed bidra til dårligere jordkvalitet. Samtalen denne torsdagen, handlet om hvilke tiltak som må til for å få et jordbruk som gjør jorda mer fruktbar og samtidig holder karbon unna atmosfæren. Panelet bestod av tre bønder; Knut Skinnes, Anders Næss og Kari Marte Sjøvik, og Kjetil Marstrander fra Spire.
Temaet for debatten var bruk av karbon i jordbruket og “ jordkarbon” er et begrep det ble snakket mye om. Innleder (nestleder i Spire) Julie Christina Rødje, gav en oppklarende definisjon av konseptet i forkant av debatten: “ Jordkarbon handler om mengden karbon i jorda, der mer karbon gir et rikere jordliv som er hensiktsmessig for økt plantevekst, plantehelse og et mer robust jordbruk”. Karbonholdig jord gjør oss mer robuste Anders Næss, som har holdt på med «Levende matjord»-prosjektet til fylkesmannen i Buskerud, holdt et innlegg i forkant av debatten, der han utdypet jordkarbon-begrepet og forklarte mer i detalj hvordan mikrolivet i jorda fungerer. Her hvordan mer karbon fører til et rikere jordliv. Videre snakket han om at en karbonholdig jord er motstanddyktig mot klimaendringer. Fordi karbonrik jord evner å holde på vannet er den mer robust i møte med tørkeperioder. Samtidig vil den karbonrike jordstrukturen drenere jorda mer effektivt ved stor pågang av vann, ta opp vannet raskere og derfor være mer motstandsdyktig mot flomskader. Viktigheten av en robust, motstandsdyktig matjord som tåler både flom og tørke bedre, blir svært tydelig når en tenker på at 1/3 av matjorda i dag er alvorlig degradert, på grunn av forhold som forurensing og avrenning. Det Næss peker på som det viktigste tiltaket, er å stimulere til et aktivt jordliv i samspill med karbon, nettopp for å oppnå disse effektene. Da må vi benytte organiske kilder i nærmiljøet for å opprettholde jordlivet. Dette er noe som bonden trenger midler og støtte til for å jobbe med i større grad enn det som er tilgjengelig per i dag. Biokull som løsningen? Et middel som kan brukes for å øke karbonnivået i jorda er biokull. Biokull kan benyttes for å øke karbonnivået i jorda. Som Næss, påpekte, vil det likevel ikke være en god løsning, med mindre det legges til rette for aktivt jordliv. Dette fordi en får mye større effekt av biokull når jordlivet klarer å lagre karbon selv. Knut Skinnes fra Green House, utdyper viktigheten av å legge vekt på å få det inn i et helhetlig tiltak med flere enkle grep for å gi større effekt av biokullet. Nyttig for bonden og samfunnet Et viktig argument Kari Marte Sjøvik fra Bondelaget tok opp, var nødvendigheten av at karbonbinding skal være en nyttig og gunstig praksis for bonden, ikke bare bli sett på som en samfunnstjeneste. Dette var det enighet om blant paneldeltakerne. Bønder er en av gruppene i samfunnet som kjenner klimaendringene sterkest på kroppen. Samtidig mener Næss at det til nå har vært uheldig kommunikasjon rundt klima og jordbruk og gjør et poeng av at utslipp egentlig er næring og energi på avveie. Ved å beholde næringsstoffer i jorda, der de hører hjemme, og ikke la dem unnslippe, kan man faktisk utnytte dem i en sirkulær økonomi. Kampanjeleder i Spire, Kjetil Marstrander, la frem at Spire ønsker initiativet 4 per 1000 innført i Norge. 4 per 1000 ble startet i Frankrike går ut på å lagre 0,4 % mer karbon i jorda hvert år. Dette er et fint initiativ for å få en karbonholdig jord. Sjøvik trekker frem at det er litt problematisk at klimapolitikken i dag går så mye ut på målinger ettersom jord og jordlivet som hører til, er komplekse prosesser. Alt som er bra for jorda egner seg ikke til å måles. Fangvekster og biokull er eksempler på noe som lett kan måles, mens selve jordprosessene som foregår under jorda ikke kan måles på samme måte. Hva kan politikerne gjøre? Mot slutten av panelsamtalen var temaet hva politikerne kan gjøre. Det østerrikske systemet som muliggjør kjøp og salg av klimakvoter ble tatt opp. Det fungerer i Østerrike men hvorvidt dette er noe som kan fungere i Norge, var det en uenigheter om. Det en kan ta ifra debatten om jordkarbon i jordbruket er at man må se på ting i en helhet. Jord, og alt som foregår i den, er veldig sammensatte prosesser, så tiltak må ses i et helhetsperspektiv. Mens vi venter på flere politiske tiltak som gagner jordhelsa er det mange ildsjeler som allerede prøver ut metoder på gårdene sine. Vi i Spire håper 4 per 1000 initiativet blir underskrevet av flere i Norge for å få frem viktigheten og mer engasjement på flere nivåer innenfor jordbruket!   Kjetil Marstrander, kjernegruppemedlem for matutvalget og tekstforfatter. Spires matutvalg fokuserer for tiden på koblingen mellom jordbruk og klima. Det er mange myter og syndebukker ute og går. Det er på tide å formidle nyanser i saken og samle forståelsen. Matutvalget ønsket derfor å starte med å samle hele organisasjonens syn på jordbruk og klima. Under Spires vinterseminar 22.-24. februar satte de i gang samtalen.
Det ble en samtale som brakte fram mange viktige antakelser, og knuste noen myter. Vi har jo alle sett statistikken - jordbruket er en klimaversting og kua må slutte og rape. Eller hvordan var det igjen? Vi vil derfor redegjøre for hvordan diskusjonen ble bygget opp, slik at det kan inspirere andre til å ta lignende samtaler. Fontena Grunnlaget for samtalen ble lagt med en historie om en fontene som en analogi for karbonsyklusen. Se for deg et basseng med en fontene. Fontenen tar vann fra bassenget, spyler det opp i luften før det faller ned i bassenget igjen. Så se for deg at noen tar en hageslange, legger enden i bassenget og skrur på kranen. Etter en stund vil bassenget oversvømme. Hvis du skal stoppe oversvømmelsen så må du stoppe tilførselen av vann i bassenget. Hvis du ikke tenker på hvor vannet kom fra opprinnelig så virker det likegyldig om man skrur av fontenen eller hageslangen. Begge spyler vann ut i bassenget. Hvis du tenker over hvor vannet kommer fra opprinnelig så er det åpenbart at du må skru av hageslangen. Vannet fra fontenen kommer opprinnelig fra bassenget og dermed tilfører den ikke noe nytt vann. Hageslangen derimot, tilfører vann utenfra.Det samme gjelder biologiske utslipp og fossile utslipp hvis man skal stoppe klimakrisen. Biologiske utslipp, slik som metan fra kyr og andre drøvtyggere, er i syklus. Gress puster inn CO2 fra luften og bruker karbonet i fotosyntesen når det skal vokse. Kua spiser gress og fordøyer det og raper ut metan. Etter ti år i atmosfæren brytes metanet ned til CO2 igjen. I denne syklusen er det ikke noe nytt karbon som tilføres atmosfæren. Når vi brenner fossile energikilder som olje, kull og gass derimot så graver vi opp karbon fra under jorda som har vært ute av syklus i lang tid og tilfører nytt karbon til syklusen. Videoen Matutvalget fulgte opp med en video for å framprovosere en god dialog mellom de ulike delene av organisasjonen: Her kan du se videoen Skillet Deretter fikk deltakerne et spørsmål som de måtte tenke på i fullstendig stillhet i fem minutter. Skal vi skille mellom biologiske og fossile utslipp? Videre ble deltakerne delt inn i grupper på seks personer og gitt tid til å diskutere sine tanker om saken. Å dele opp samtalen på denne måten er viktig for at alle skal kunne delta på sin egen måte. Alle deltakere blir nødt til å lage seg opp en mening, blir invitert inn i en samtale og deltar aktivt. Det ble tydelig at det er delte meninger innad i organisasjonen om hvorvidt vi heller burde skille mellom menneskeskapte utslipp og naturlige utslipp, eller om et skille mellom biologiske utslipp og fossile utslipp er fornuftig. Flere medlemmer påpeker at man bør skille dem på grunn av den enorme forskjellen i tidsskala i hvordan disse kildene ville blitt sluppet ut naturlig. Likevel er det ikke fullstendig overbevisning om karbonsyklus-argumentet. Andre støtter argumentet om karbonsyklusen fullt og helt. Kuttet Etter å ha diskutert om det bør være et skille eller ikke, er det også viktig å diskutere hvilke måter man kan kutte utslipp fra jordbruket. Og hvilke utslipp som må kuttes. Derfor ble det diskutert i grupper: Hva er gode måter å kutte utslipp fra jordbruket? I denne seksjonen dro organisasjonen mer i samme retning med flere forskjellige krav som er viktige når det kommer til å kutte utslipp. Mange mener at økt opptak av karbon i jord er viktig. Andre mener at måten hudsyr blir holdt i dag, med mye kraftfôr, er hovedproblemet og at vi burde kutte ned antall husdyr til vi kun har så mange som vi kunne hatt hvis norske drøvtyggere bare spiste gras. Redusert fossil transport og bruk av mineralgjødsel er også viktige tiltak å se på Faktaene Matutvalget ønsker å fremme noen fakta som videre grunnlag for debatten om jordbruk og klima, for å vise at spørsmålene rundt jordbruksløsninger ikke er svart-hvitt
Matutvalget i Spire håper at diskusjoner om jordbruk og klima kan bli dratt inn i det større bærekraftsperspektivet. Det er viktig at diskusjonen rundt klima og jordbruk handler mindre om hva vi lager, og mer om hvordan vi produserer. Om vi ikke klarer å se flere nyanser av de komplekse systemene naturen jobber innenfor står vi i fare for å ta dårlige valg med de beste intensjoner. Ønsker du å invitere noen fra matutvalget for å holde en lignende diskusjon eller lære mer gjennom et møte? Ta kontakt med matutvalgets koordinator, Vebjørn Stafseng, på vebjorn@spireorg.no  Vi står nå ved veis ende av 2018. Bak oss har vi i Spire lagt mange store og små bragder. Vi har mobilisert over 200 aktivister fra Kristiansand opp til Tromsø, og de har gjort alt annet enn å ligge på latsiden året gjennom. Vi mener derfor at vi trenger å se tilbake på noen av tingene vi gjorde i året som gikk. - Året 2018 viser virkerlig at Spire er en organisasjon i vekst. Jeg er så vanvittig stolt over alle de aktive medlemmene våre som har stått på fra før sola står opp om morgenen og ut i de sene nattetimer, året gjennom. Jeg er også uendelig takknemlig for alle støttemedlemmer og fastgivere som med sine bidrag og støtte gir oss enda mer slagkraft. Jeg ser allerede fram til et nytt år i verdens beste jobb, sier leder Hege Skarrud mens hun reflekterer over Spireåret som snart ligger bak oss.
Arrangementsbonanza! Vi har hatt mer enn 50 arrangementer i Oslo og nærmere 100 arrangementer i Norge totalt. Vi har gjort alt fra temakveld om karbon og jord, markeringer foran Stortinget, debatter i Tromsø, og klesbyttekvelder i Bø. Alt for å sette miljø og utvikling på dagsordenen. Vi i Spire ønsker å ha arrangementer som både viser til problematikken med dagens strukturer, og samtidig viser til hvilke alternativer vi har. Da er det både provoserende og motiverende for at vi sammen kan kjempe for en mer rettferdig og bærekraftig verden! To kampanjer på ett år Spire har årlig en storsatsing i form av en kampanje. I år slo vi til på stortromma og arrangerte hele TO kampanjer. Både en på våren og en på høsten. Vårkampanjen vår tok for seg kvinner i møte med klima under navnet Klimakamp er kvinnekamp. Her var hovedargumentet vårt at “Flertallet av verdens fattige er kvinner, og kvinner glemmes ofte i klimatiltak. Vi kan derfor ikke lenger arbeide med klima uten å også arbeide med likestilling - og vice versa.” Arbeidet med denne kampanjen bygget en bro mellom miljøbevegelsen og feministbevegelsen, som vi i Spire fortsatt opprettholder. Høstkampanjen vår stilte spørsmålet om det er Typisk norsk å være god? Dette fordi Norge fremmer seg som en tungvekter innen klima og miljø globalt, men at vår handlinger ikke korresponderer med tiltakene våre. Vi argumenterte for at dagens hig etter økonomisk vekst og bruk av kostnadseffektivitet i klimatiltakene gjør politikken vår paradoksal. Her er vi i gang med å danne mobilisering av et bredt sivilsamfunn for å kreve en ny økonomisk politikk. Kultur og bærekraft Spire har lenge ønska å jobbe i andre retninger enn hva vi tradisjonelt har gjort. Derfor har vi i år hatt store samarbeidsprosjekter med kulturaktører over hele landet. Vi mener at kultur er en viktig faktor i samfunnet for både individuell identitetsskaping og for å forene folk i solidaritet og utfoldelse for samfunnsbygging. Derfor mener vi det er viktig å ha et godt fokus på rettferd og bærekraft i kulturlivet. Vi har blant annet hatt en utstilling på turné i forbindelse med Klimakamp er kvinnekamp, vi har laget en graffitivegg på Blå i samarbeid med kunstnerne Ingunn Dybendahl og Anette Moi, vi har starta samarbeid med festivalene by:Larm og Heim om deres miljøarbeid, vi har hatt et teaterprosjekt med vår partnerorganisasjon fra Malawi (NfYD), og ikke minst har vi utviklet ny visuell identitet for organisasjonen i samarbeid med Sunniva Mellbye. Stor skrivelyst og medieoppmerksomhet I år har det heller ikke stått på skrivelysten til Spires aktivister! Vi har laga hele seks publikasjoner om ulike temaer vi jobber med, og deltatt i tre andre sammen med ForUM. I tillegg har vi hatt totalt 84 presseoppslag over hele landet. Dette er alt fra kronikker om hvordan kua blir ofra på klimaets alter til intervjuer om dyre konferansebilletter og radioopptredener om Black Friday. Denne aktiviteten har vært med på å gjøre Spire enda mer synlig, og vist at vi er en organisasjon som utfører informasjonsarbeid fra mange ulike hold. Politisk påvirkning Spire er en anerkjent og viktig politisk stemme i den norske miljø- og utviklingsbevegelsen. 2018, har vært alt annet enn et unntak. Vi har jobba hardt for å påvirke norsk politikk året gjennom. Til sammen har vi deltatt i nesten ti høringer på Stortinget, og hjulpet lokale partier over hele Norge med å utvikle deres politikk til å bli mer rettferdig og bærekraftig. Vi har vært med å starte en ny allianse for god primærnæringspolitikk: Ta havet tilbake og jorda i bruk, sammen med en rekke andre organisasjoner. I sommer ble vi også LNU sin medlemsorganisasjonsrepresentant inn i regjeringens nye Samstemthetsforum. Vi har også vært godt representert i viktige internasjonale fora i løpet av året. Vi deltok på mellomforhandlingene til FNs klimaforhandlinger i Bonn i mai, og var tilstede under klimaforhandlingene til FN i Katowice nå i desember. Vi arrangerte et foredrag på International Degrowth Conference i Malmø i august. Vi dro også på World Urban Forum i Kuala Lumpur for å skrive en rapport om unges medvirkning i byplanlegging verden rundt. I tillegg ble vi invitert med til Edinburgh som Oslo kommune sin ungdomsdelegat på Eurocities-konferansen i november. Andre nevneverdige ting fra 2018
Har du lyst til å bli en av Spires aktivister? Les mer her! Har du lyst til å bli støttemedlem eller fastgiver? Meld deg inn her!  Tekst av: Ida Marie Grønnestad  Ida Marie er medlem i Spires matutvalg Mandag 24. september arrangerte Spire temakvelden karbon og jord, viktigere enn du tror i forbindelse med ØKOUKA 2018. ØKOUKA er en feiring av norsk økologisk mat og formidler både råvarer, kunnskap og inspirasjon. Formålet er å vise frem mangfoldet av landbruks- og matproduksjon i Norge og knytte det til folks hverdag.
På temakvelden stilte vi spørsmålet om et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt landbruk. I løpet av kvelden fikk vi både høre tre jordbrukeres egne erfaringer og en forskers kunnskap, i tillegg til dialog om hvordan norske politikere kan hjelpe jordbruket vårt å tilpasse seg de store klimaendringene. Tematikken kan fremstå som veldig snever ved første øyekast, men som leder i Spire, Hege Skarrud, sa i sin innledning, jorda og jordas kvalitet påvirker alle de andre temaene vi jobber med i Spire; matsikkerhet, internasjonal handel, klima og miljø, og til og med bærekraftige byer. Seniorforsker ved NIBIO, Erik Joner, var kveldens første innleder og startet med å stille spørsmålet; kan jordkarbon hjelpe jordbruket? Heldigvis for temakvelden vår var Joners svar “ja”, og han fortsatte videre med å definere hva jordkarbon er og hvordan det kan hjelpe oss. Videre fortalte Hellek Berge fra Berge Gård, en av pilot-bøndene i Norsk Landbruksrådgivning Østafjells «prosjekt jordkarbon», Trond Qvale fra Horgen Gård, en økologisk storfebonde med fokus på helhetlig forvaltning, og Bjørge Madsen fra Skjærgaarden Gartneri, som bruker kompostering og biokull for å bedre jordkvaliteten sin, om sine erfaringer fra jordbruket. Som representant fra det politiske Norge var også Une Bastholm, stortingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, tilstede, og fortalte om og tok imot innspill til hvordan staten kan legge til rette for et mer klimatilpasset landbruk. Av dialogen etterpå fremkom det av de tre bøndenes ulike motivasjoner; økonomiske, kvalitets- og helsemessige og relatert klimatilpasning, at et økt fokus på jordkarbon har, som Hellek Berge sa, et potensiale på flere plan. Et hovedproblem for dette fokuset er, ifølge Erik Joner, at ingen kan telle de små endringene som skaper de positive effektene. Dermed klarer vi heller ikke å utnytte det han beskriver som en styrke i Norge; at landbruket er svært regulert og at staten derfor sitter med et sterkt verktøy for å påvirke landbruket. Une Bastholm sa seg enig i dette og ønsker å jobbe for en redefinering av målene for jordbruket. Videre ble det også lagt fokus på hva bøndene trenger fra politikerne og hva som skal til for at det skal skapes en endring i den generelle norske landbrukspraksisen. Hellek Berge trakk frem at det er nødvendig med en større satsning på offentlig fullfinansiert forskning som ikke nødvendigvis skal resultere i teknologiutvikling og et inntektsgivende produkt. I tillegg uttrykte både Trond Qvale og Bjørge Madsen at et folkekrav og endringer i etterspørselen må til, samt en større vilje hos organisasjoner til å ta imot bøndenes råd. På denne måten ser vi at økt kunnskap og forståelse er nødvendig både blant politikere og forbrukere. Vårt svar er derfor “ja; et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt jordbruk”. Dette vil det bli lagt vekt på under Spires kampanje om jordkarbon i 2019. Som Bjørge Madsen sa, vi må ha “jordbruk og ikke jordforbruk”.  Foto: Øystein Jensen I går, 20. september, lanserte vi vår nye høstkampanje med aksjon utenfor Stortinget på morgenen og debatt på kvelden. Kampanjeleder Dina Norum Kivle, oppsummerer kampanjen med dette sitatet fra gårsdagens appell: - Vi må skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. Les hele appellen til Dina og se bilder her! Spire sin nye kampanje "Typisk norsk å være god?" tar for hvordan Norge, og andre land, ikke klarer å få til reelle klima-, miljø- og utviklingstiltak for å sikre en mer bærekraftig verden, selv om vi hevder at vi er et foregangsland på disse spørsmålene. I anledning kampanjelanseringen kledte vi oss i derfor i det mest 'typisk norske' vi kunne finne og stilte oss opp foran Stortinget på morgenkvisten og serverte oljesvarte vafler til lyden av Edvard Gried og appell fra kampanjeleder Dina Norum Kivle (les appellen under) og leder i Attac Norge Martine Kopstad Floeng. Hvorfor? For å vise hvordan selvmotsigende norsk politikk har en dårlig bismak av olje- og gassutslipp.
Senere på kvelden inviterte vi også til debatt om norsk klima- og utviklingspolitikk med Jens Frølich Holte, statssekretær for utviklingsminister Nikolai Astrup, Hanne Svarstad, professor i utviklingsstudier ved OsloMet, og Hege Skarrud, leder i Spire. Hvorfor? Fordi vi mener at sånn det foreligger nå, så er det ikke typisk norsk å være god hverken her hjemme eller internasjonalt fordi vi ikke klarer å rette blikket vekk fra et jag om økonomisk vekst som er i ferd med å ødelegge vårt livsgrunnlag. Dinas appell 1987 var et viktig år. Da kom det en rapport som ville legge rammene for både norsk og internasjonal politikk i mange generasjoner framover, nemlig Brundtlandrapporten. Denne rapporten satte utslipp av CO2 og klimaendringer på den internasjonale dagsordenen. Bærekraftig utvikling ble et ord på alles lepper. Vi blei også gitt tanken om at vekst og miljø kan gå hånd i hånd. Da kunne vi i Norge puste letta ut - vi kunne fortsette å pumpe olje for egen lomme, og gi småmynter til land i Sør. Noen år seinere fortalte Gro oss at det er “typisk norsk å være god.” Vi nikka og smilte oss enige. Det visste vi jo. 20 år seinere starter regnskogsatsingen til Stoltenberg. Kostnadseffektivitet i klimaarbeidet blir fanesaken til samfunnsøkonomen da Norge skulle ut å redde verden og klimaet. Vi nikka også da og tenkte på orda som Gro sa i 1992. Vi inviterte Al Gore og FNs klimapanel til Oslo for å motta Nobels Fredspris. Fortsatt den flinkeste i klassen. I dag står verden foran store utfordringer, og det har i det siste blitt klart at norsk politikk for utvikling er lite samstemt, eller selvmotsigende. Vi bruker milliarder av kroner på en regnskogsatsing i det globale Sør, samtidig som vi importerer palmeolje til biodrivstoff og soya til kraftfôr som gir store ødeleggelser i de samme områdene. Det kan virke som om Norge har havnet i en aldri så liten identitetskrise: vi vil være både verdensledende på klima og miljø og også verdensledende på eksport av olje og gass. Disse to identitetene er i åpenbar konflikt, og mennesker, miljø og klima lider som konsekvens av dette. Så, tilbake til dette med samstemthet. Lær dere dette ordet først som sist, folkens. Samstemthet er helt grunnleggende for å kunne sikre en bærekraftig framtid for oss og framtidige generasjoner. Det betyr at vi må se det sosiale, økonomiske og miljømessige sammen med hverandre. For å sikre samstemthet må vi skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. En økonomi som arbeider innenfor rammene til naturens tålegrenser og møter befolkningens behov, ikke en økonomi som hele tida prøver å utvide denne grensa som vi gjør i dag. Et av motargumentene en ofte møtes med dersom en sier at vi ikke trenger mer økonomisk vekst er at vi da setter velferdssamfunnet i fare. Jeg vil si tvert imot. Hvis vi ikke snakker om at vi trenger et alternativ til økonomisk vekst setter vi velferdssamfunnet i fare. HVOR mye er det egentlig vi har tenkt til å vokse? Og på HVEM sin bekostning? Det er på høy tid at vi tar i bruk nye verktøy for å møte de sosiale utfordringene verden står ovenfor, og klimaendringene som vi ser tydeligere og tydeligere konsekvenser av verden rundt. For det har vist seg gang på gang at disse problemene ikke kan løses innenfor rammene av vårt nåværende økonomiske system. Markedet er rett og slett ikke i stand til å løse klimaproblemene! Hvem skulle trodd det? Jens Stoltenberg sa da han var statsminister: hadde Norge hadde bestemt her i verden, ville klimakrisa vært løst. Det veit vi i dag at ikke er sant. I dag står jeg her i bunad, en helt vanlig torsdag i september. Det føles litt rart. Men grunnen til at jeg gjør det er for å utfordre nasjonalfølelsen litt. Norge er et flott land, og jeg er stolt av bunaden min. Men jeg må si at nasjonalfølelsen får seg en knekk når Norge fører en politikk som gir med den ene hånden og tar med den andre. Det er på tide at vi tar vårt historiske og økonomiske ansvar på alvor, og setter klima og mennesker i førersetet, ikke næringsliv og økonomisk vekst! Les mer om kampanjen HER! |
|
Adresse: Schweigaards gate 34C, 0191 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |
Vipps: #11378 |
|
Proudly powered by Weebly