Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder.
I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram.

Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.»

Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning.
Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule.

En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige.

Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet.

I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita».

Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det?

Det er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien.

Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal.

I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.»

At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger.

Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult.

I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet.

Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte.

For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk.

Det kuttes i velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Med stigende inflasjon og økende globale rentenivåer øker også gjeldsbetjeningen. Ifølge UNDP er det nå 54 utviklingsland som har behov for substansiell gjeldslette for å unngå en systemisk utviklingskrise.

Disse 54 landene er hjem for over halvparten av verdens fattigste befolkning. Å få gjelda ned på et bærekraftig nivå er avgjørende for matsikkerhet og for utviklingslands evne til å bidra til energiomstilling og tilpasning til klimakrisa.

Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har arbeidet mot sult og for klimaomstilling høyt på sin agenda. Det er flott at Tvinnereim uttrykker bekymring for de statlige gjeldsutfordringene i utviklingsland: Nylig uttalte hun at gjelda “ligger som en bombe under hele utviklingsagendaen”.

Det er ikke mulig å nå noen av målene innenfor Norges utviklingsarbeid uten å adressere de store statlige gjeldsbyrdene som står i veien for sunn samfunnsmessig og økonomisk utvikling.

De siste to ukene har Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomført sine vårmøter og FNs årlige Finansiering for Utviklingskonferanse har også gått av stabelen. Problembeskrivelsene er alvorlige fra de fleste offentlige aktører, men disse støttes ikke opp av tiltak som monner.

Norge må bidra til utviklingen av mer robuste internasjonale systemer som kan løse statlige gjeldskriser på en mer regelbunden, uavhengig og rettferdig måte enn dagens systemer evner. Vi håper Tvinnereim vil løfte fanen høyt for økt ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak i tiden fremover.

Hele utviklingsagendaen står og faller på at verdens ledere lykkes med å gjenopprette statlig gjeldsbærekraft og å skape bedre systemer for å forebygge framtidige statlige gjeldskriser.

For å komme til bunns i spørsmålet, hadde Spires handelsutvalg invitert et heidundrandes godt panel bestående av to stortingsrepresentanter, Geir Jørgensen fra Rødt og Ola Elvestuen fra Venstre, i tillegg til solid representasjon fra sivilsamfunnet ved Attac-leder Diego Marin Rios og styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge, Larissa Avelar. Debatten ble trygt loset av vår egen Elise Åsnes, leder i Spire.

Hvorfor bør vi snakke om EFTA-Mercosur-avtalen?
Til å være en så viktig handelsavtale, snakker vi her i Norge alt for lite om EFTA-Mercosur-avtalen. Avtalen handler i stor grad om å øke en allerede eksisterende og lite bærekraftig handel mellom land i Europa og Sør-Amerika. Urfolk og småbønders rettigheter blir tilsidesatt i land som Brasil, for å favorisere produksjon fra storskala landbruk og industri. Det å arbeide for en friere handel som vektlegger Norges interesser, samsvarer ikke med behovene til land i det globale sør. I tillegg har importen av soya, kjøtt og andre varer fra Mercosur-landene en negativ innvirkning på norsk sjølforsyning.

I tillegg til denne handelsavtalen, er Norge sterkt involvert i Sør-Amerika gjennom regnskogsatsingen. Kort oppsummert kan vi si at Norge gir bistand med en hånd og tar rettigheter og eierskap til land, ressurser og mat med den andre gjennom handelsavtalene vi inngår. Avskoging i Amazonas har stått i sentrum av diskusjonen om avtalen, men spørsmål om matsuverenitet og matsikkerhet er vel så viktig. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser.

Kolonialisme forkledd i nye, grønne klær
Det ble også påpekt av flere i panelet hvordan dagens handelsavtaler er med på å legge til rette for en videreføring av kolonialistiske og imperialistiske maktstrukturer. Et av eksemplene som ble trukket fram er Statkrafts undertrykkelse av urfolks rettigheter både på Fosen i Trøndelag og i Chile. Om det er vindkraft eller vannkraft spiller liten rolle, når menneskerettighetene til urfolk og lokalsamfunn krenkes.

Makt over maten
Paneldebatten ga et tydelig bilde på hvordan dagens handelspolitikk undergraver bistands-, landbruks- og klimapolitikken her i Norge og i Mercosur-landene. Dette må endres, men hvordan? Allerede tilbake i 2019 da det ble jobbet med avtaleutkastet, fikk den hard medfart av sivilsamfunnet og bondeorganisasjoner i Norge. Denne kritikken ble gjentatt av både Larissa Avelar og Diego Marin Rios under tirsdagens debatt. I tillegg til avskoging, soya og miljøproblematikk, tok de opp hvor udemokratisk denne handelsavtalen er. De som rammes av avtalen, som for eksempel småbønder og sivilsamfunn, har ikke innsyn i avtalen og dens innhold. Rødts Geir Jørgensen påpekte også at heller ikke Stortinget er med i forhandlingsprosessen, men stemmer ja eller nei til hele avtalen - noe som ofte bare er en formalitet.

For å oppnå matsuverenitet, både i Norge og Brasil, er det essensielt at makta over maten forflyttes fra de hemmelige forhandlingene om handelsavtalene og nærmere folk. Da kan vi ikke tillate udemokratiske forhandlingsprosesser som attpåtil hindrer lands og småbønders matsikkerhet og -suverenitet. Flertallet av panelistene var enige om at folkevalgte, sivilsamfunnsorganisasjoner og bondeorganisasjoner må få en plass ved forhandlingsbordet for å sikre at  handelsavtalene som inngås er rettferdige og bærekraftige.

Tusen takk til alle som kom på Litteraturhuset! Ta kontakt med Spires handelsutvalg om du er nysgjerrig på rettferdig handelspolitikk. Les mer om vår kampanje Makt over maten.

Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 29.11.22 og i Nationen 07.12.22

Tidlig i september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget. Den årlige Human Development Report gir oss et innblikk i hvordan det går i verden. FN-rapporten slo fast hvor dramatisk ulikt krisene de siste årene har slått ut. Ni av ti land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år.

Noen dager senere er denne rapporten allerede glemt i media, og fokuset er heller snudd mot ukas nyhet: Kjell Inge Røkke flytter til Lugano i Sveits.

Flott og sentralt skatteparadis
For å annonsere dette skriver Aker-eier Røkke et brev til de ansatte på selskapets egen nettside, der han begrunner sine valg. Han er tydelig på at flyttinga hans ikke skjer for å vri seg unna skatt, men at “det er til gjengjeld et flott sted med en sentral beliggenhet i Europa.”.

Kjell Inge Røkke vil altså ha oss til å tro at det er helt tilfeldig at rikingene flytter til dette flotte stedet - han kunne jo tross alt ha flytta til en plass med enda lavere skatter.

Beregninger viser likevel at Røkke vil kunne «spare» omtrent 360 millioner kroner årlig i formuesskatt på flyttinga, og Sveits (det flotte og sentrale landet) ble tilfeldigvis rangert på 5.-plass over verdens skatteparadiser i fjor av Tax Justice Network.

Det faktum at flyttenyheten til en av Norges rikeste personer kommer bare noen dager etter at verden ble presentert for de uhyggelig skremmende FN-tallene om verdens skjeve utvikling, viser i seg selv hvor urettferdig verden er. Verden blir skjevere og skjevere, og de rikeste fortsetter å hige etter enda mer profitt.

Røkkes profitt på statens oljeskattepakke
Situasjonen blir heller ikke noe bedre når man tenker på hvordan Røkke har nytt godt av den norske stat. Det er bare noen måneder siden det kom fram i media hvor mye Røkke hadde jobbet opp mot Støre for å få enda flere fordeler. Røkke truet da med nedleggelse av Aker Verdal hvis ikke oljeskattepakka kom.

Røkke har åpenbart hatt store fordeler av å kunne bygge opp formuen sin i Norge. Flere føler nå derfor at Røkke snur ryggen til det norske samfunnet.

Jeg kan absolutt forstå denne frustrasjonen.

Jeg håper også vi kan snu ansvaret og fokuset over på noe strukturelt i tillegg: Regjeringa må sikre at det ikke blir mulig å vri seg unna ansvaret sitt på denne måten. Kapitalflukt er et for stort problem både globalt og nasjonalt.

Milliardær til unnsetning
Noe av det verste med rikingenes flukt til Sveits er imidlertid responsen nyhetene får. En av dem som kom Røkke til unnsetning nå var investormilliardæren Torstein Tvenge. I sin kommentar til flyttingen forklarer Tvenge at han forstår godt hvorfor Røkke vil flytte: Det er nemlig «helt forferdelig å bo i Norge nå», som han uttrykker det overfor Dagens Næringsliv.

Tvenge legger også til en forklaring på hvorfor det er så ille her i Norge akkurat nå: «Å ha formue i Norge er blitt dobbelt så dyrt, og dette skjønner svært få mennesker seg på - noe som er et stort problem.»

Uttalelsen kommer ikke fra hvem som helst, men fra en milliardær som blant annet har tjent seg styrtrik på bolig.

Nei, det er ikke synd på milliardærene. Norge er på ingen måte et forferdelig land å være rik i.

Det er ikke milliardærene som sliter
Det er faktisk andre som har det vanskelig for tida - det viser den nye FN-rapporten om verdens utvikling tydelig. Globalt er situasjonen dramatisk, pandemien har hatt store konsekvenser for nesten alle land i verden.

Det er også mange som sliter i Norge. Det er utfordrende å betale strømregningen, prisen på mat har økt og boligmarkedet er vanvittig urettferdig. De som på ingen måte sliter, det er milliardærene.

Vi kan ikke tillate å ha en så skjev fordeling lenger. Nå venter jeg spent på om regjeringa vil gjøre grep i statsbudsjettet. Jeg håper virkelig den prioriterer de fattigste av oss nå - både globalt og nasjonalt.

De rikeste har fått nok.

Nyheter om vinterens høye strømpriser har vi lest om i alle aviser i flere måneder nå. Du har kanskje hørt historier om familier som ikke har råd til å varme opp mer enn ett rom om gangen, eller den modige småbarnsmoren som stod fram på Debatten og fortalte hvordan strømprisene tar knekken på familieøkonomien hennes. Alle virker å være enig i en ting: Strømmen er for dyr.
 
Kompensasjonsordninger og subsidier diskuteres. Etter flere forhandlingsrunder gikk regjeringen endelig med på å gi studenter et ekstrastipend på 3000 kroner for å takle strømregningen (til fordel for det kritiserte ekstralånet som først ble foreslått). Men det er flere enn studentene som sliter. Lavinntektshusholdninger, uføretrygdede, aleneforsørgere og arbeidsledige har store problemer med å betale strømregningene. Regjeringen anerkjenner at strømprisene rammer folk ulikt, men gjør lite for å jevne ut forskjellene. 
 
Jo, regjeringens strømstøtteordning gjør det litt lettere for folk å betale regningen. Det den ikke gjør er å skille mellom strøm som brukes for å varme opp stua og badet, og strømmen som brukes for å ha oppvarmet garasje og oppkjørsel. Vi trenger en sosialt rettferdig strømstøtteordning som prioriterer nødvendig strømbruk over miljøskadelig “luksusstrømbruk”. 
 
Regjeringen tar heller ikke et oppgjør med selve årsaken til krisa vi er i. Tiltakene som gjør det lettere for folk å betale strømregninga si demper bare symptomene av et mye større problem - nemlig at vi lar markedet bestemme strømprisen. De høye strømprisene er et resultat av en markedsstyrt prissetting, hvor høy etterspørsel presser prisene opp og strømmen blir uforsvarlig dyr, slik vi har sett i vinter. Det er på tide at politikerne tar kontroll over strømmen - et fellesgode som befolkningen burde kunne benytte seg av uten å sprenge månedsbudsjettet. 

Men, hvor billig bør strømmen egentlig være? Og hvor mye strøm er det greit å bruke? Mens pristak på strøm forhandles er det også viktig å huske at energiforbruket vårt har store miljøkonsekvenser. Selv fornybar energi griper inn i vår natur, og derfor må vi bruke denne strømmen med omhu. Men dette ansvaret kan ikke legges på individets skuldre. Vi trenger en energipolitikk som sikrer at “vanlige folk” har råd til et normalt strømforbruk, men som også sikrer at vi ikke sløser med denne ressursen.
 
Veien mot lavutslippssamfunnet krever at både politikere, næringslivsaktører og forbrukere tar i et tak - også når det kommer til vårt strømforbruk. Når det er sagt burde det ikke koste skjorta å ha normal innetemperatur i en 30 kvadratmeters leilighet. Staten tjener uhorvelige mye på de høye strømprisene, og da er det bare rett og rimelig at de tilbakebetaler noe av inntektene til befolkningen. Ikke fordi de skal bruke enda mer strøm, men for at de skal ha råd til både mat og fritidsaktiviteter, samtidig som de har råd til å betale strømregninga.
 
Og husk: Det er ikke strømselskapene som eier vassdragene. Den norske vannforsyningen er et offentlig fellesgode, og derfor bør strøm behandles som en del av landets grunnleggende infrastruktur. Politikerne har ansvar for å sikre bærekraftig strøm til folket - til en rimelig, rettferdig og forutsigbar pris.

​I dag startet Klimasøksmålet i Høyesterett. En rekke miljøorganisasjoner saksøker Staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf etter utdelingen av ti nye letelisenser under 23. konsesjonsrunde i 2016. Spire støtter søksmålet. Norsk olje koker kloden og Staten må stilles til ansvar. Det handler om vår egen og framtidige generasjoners rett til et levelig miljø - både her hjemme og internasjonalt. 

I anledning Klimasøksmålet ble det arrangert flere lysmarkeringer rundt om i landet 3.november. Leder i Spire, Julie Rødje, holdt appell under markeringen i Oslo. Her kan du lese hennes appell. 

Da Stortinget vedtok å dele ut nye letelisenser i Barentshavet sørøst var det et brudd på denne bestemmelsen. Nå viser det seg til og med at den kortsiktige profitten heller ikke var så reell. Men bevisene av skadene ved å ta opp ny olje, de har blitt forsterka. 
 
Dagens allerede utviklede olje, gass- og kullreserver gir oss godt over det dobbelte av utslipp enn hva som er mulig for å holde oss under 1,5 gradsgrensa. En grense Norge har forplikta seg til å skulle jobbe aktiv for å holde oss unna. Men, samtidig vedtar Norge å leite etter mer olje. I nye områder, enda mer sårbare og med uerstattelig natur og biologisk mangfold. Å ødelegge disse områdene vitner om en arroganse der internasjonale avtaler eller ødeleggelser ikke gjelder oss. 
 
I går var det ny varmerekord i Oslo. Og akkurat nå er jeg litt glad for at det ikke er like kaldt som det pleier å være en novemberkveld. Men summen av varme- og kulderekordene, rekorder i tørke, og i regn, de siste åra, gir meg likevel kald frysning. Samtidig er det en svært begrensa del av endringene vi faktisk merker. Og enda mindre enn hva som vil komme. De av oss som har bidratt mest til dagens miljøødeleggelser, og som har mest ressurser, må gjøre den største innsatsen. Å åpne nye oljefelt, som i Barentshavet, er stikk i strid med prinsippet om klimarettferdighet. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. 
 
Over hele verden kjenner mennesker på klimaendringer, miljøødeleggelse og overbruk av naturressurser på kroppen. Det truer matsikkerheten og fører ytterligere enn dagens allerede 820 millioner mennesker inn i sult. Antall mennesker på flukt er spådd til å nå en milliard som følge av klimaendringene innen 2050. Videre kommer konflikt, fattigdom og utrygghet. Dette er norsk olje og vår politikk en del av. Vi har tjent oss rike på andres bekostning. Det må ta en slutt! 
 
Verden over har ulike miljøorganisasjoner tatt rettens vei for nye løsninger og for å endre miljøskadelig politikk. Verden over har miljøorganisasjoner vunnet sin sak! I både tingretten og lagmannsretten har dommerne vedkjent at § 112 gir oss rettigheter. Da må også noen kunne holdes til ansvar når den rettigheten brytes. I tillegg er det kun et fåtall av saker som blir akseptert av Høyesterett. Men det, det er ble vår sak. 
 
Og dette er vårt søksmål. Det er folkets søksmål. I dag står vi 200 mennesker i Oslo og viser vår støtte. Men vi er så mange flere. Det er lysmarkeringer over 50 steder i landet, i tillegg deltar folk hjemme hvor de tenner lys i stua, på balkongen eller på vidda. Og folk er med oss fra Svalbard i nord til Filippinene i Sør. 
 
Sammen sier vi et tydelig NEI til nye letelisenser. Vi sier nei til å ødelegge sårbar natur. Og vi sier nei til olje i Arktis. Derimot krever vi en politikk som setter hensyn til mennesker og miljø. Alle mennesker må sikres et trygt og levelig miljø i dag og i framtida. Kun da kan vi sikre gode liv. Vi sier JA til rettferdighet! 
 
I morgen begynner rettssaken. I morgen trer vi inn i Høyesterett i vår tids viktigste rettssak. Mens staten har støtte av klimarealistene, har vi støtte hos forskere og folket. Vi kan vinne, og vi kan endre norsk politikk. Vi har det norske folk i ryggen, vi har våre medborgere verden over i ryggen, og vi har framtidas generasjoner i ryggen. Vi er lei av å måtte mase, skrike, skrive innlegg og dele poster på sosiale medier. Men vi gir oss ikke, uansett! 
 
Kjære den norske stat, vi sees i retten. Vi har rett!

​

Gjennom historien har vi aldri visst hvordan samfunnet skulle se ut fem, ti eller hundre år seinere. Det gjør vi heller ikke i dag. Men vi vet nok til å skjønne at vi er nødt til å endre kurs. Og det kjapt.

Over 820 millioner mennesker lever i dag i sult, og antall er spådd en kraftig økning. Klimaendringene og naturødeleggelser fører mennesker i fattigdom og en utrygg hverdag. Uten radikale grep vil jorda og hverdagen vår bli nesten ugjenkjennelig. Dagens utfordringer kan ikke frikobles fra økonomien. Og nei, økonomisk vekst er ikke miljøvennlig selv om man velger å legge til ordet ‘grønn’ foran.

På bakgrunn av dette skrev 75 norske profiler under et opprop for systemendring tidligere i sommer. Sammen krever vi at norske politikere tar ansvar og er med på debatten om hvordan vi kan skape et sosialt og økologisk bærekraftig samfunn. Et samfunn som er regenerativt, bygget på samhold, og hvor vi setter mennesker og miljø foran økonomisk profitt. Dessverre virker de flest så fastlåst sin egen ideologiske boble, at bare å ta debatten på alvor blir for abstrakt. Kristin Clement skrev i Aftenposten søndag at vi har to alternativ: markedsøkonomi eller planøkonomi. Heldigvis finnes det en rekke andre alternativer, selv om de ikke har fått tildelt like stor plass i økonomibøkene.

Ved å hente prinsipp og idèer fra en rekke økonomiske teorier kan vi skape politiske rammeverk som sikrer hensyn til naturen og menneskers velferd, både i dag og i framtida. Clement uttrykte en bekymring for demokratiets rolle i et nytt økonomisk system. Til det kan jeg berolige og si at vi ønsker oss mer demokrati - folkestyret. Det er nemlig vi, folket, som skal sitte med makta, ikke store multinasjonale selskaper som har høyest antall siffer på kontoen som drivkraft. Tilgjengelig saldo skal være et virkemiddel for å sikre en trygg og god hverdag, ikke et spill hvor det gjelder å vinne med høyest mulig score. Dagens markedsøkonomi bidrar dessverre ikke til en slik trygghet for mange av oss. Derimot skaper den og opprettholder skeivhetene. Samtidig er det så etablert at det nærmest anses som en naturlov. Heldigvis er ikke det tilfellet, noe som også betyr at det er mulig å endre. Da må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert.

En rekke land og byer har anerkjent at dagens utfordringer ikke kan løses med gamle og mindre kjære metoder. Amsterdam har valgt å innføre smultringmodellen som et rammeverk for hvordan vi kan føre en helhetlig politikk i riktig retning. Modellen ser de økologiske tålegrensene som ytterpunkter i sirkelen, mens sosial bærekraft er den indre sirkelen. Målet er å til enhver tid befinne seg innenfor ‘smultringen’ som er området hvor vi sikrer mennesker gode liv, uten å overskride jordas bæreevne. Et annet eksempel er Sverige som tidligere i sommer lanserte en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi med målet å være verdens første fossilfrie velferdsstat.

Både Clement og miljøminister Rotevatn (i Dagsnytt 18 den 26.juni), peker på at oppropet vårt ikke har en ferdig samfunnsmal. Det stemmer, men heller ingen før oss har hatt et veikart som har ført oss til Norge anno 2020. Likevel kan vi, ved å se til andre land om modeller som smultringøkonomien, skape et rammeverk vi kan støtte oss på. Vi er nemlig nødt til å tråkke opp ny sti. Med oss har vi kompasset mot verden vi ønsker oss. Men for at vi i det hele tatt kan starte turen må vi anerkjenne og bli enige om målet. Og det kan ikke markedsliberalismens evige jag etter profitt. 

Kortversjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23.07.20
Tekst: Julie Rødje, leder i Spire

Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt. 

Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. 

Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av.

Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg.

Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat.

Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette.

Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac
Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier

​