Spire
  • Om oss
    • Om oss >
      • Rahttá Davvisámegillii
    • Kontakt oss
    • Vår historie
    • Styrende dokumenter >
      • Vedtekter
      • Spires strategi 2020-2025
      • Prinsipprogram
      • Arbeidsprogram
      • Politiske resolusjoner
  • Vår politikk
    • Matsystemet
    • Klima og natur
    • Internasjonal handel
    • Urban utvikling
    • Bærekraftsmålene
  • Vårt arbeid
    • Nyheter >
      • Nyhetsarkiv
    • Politiske innspill
    • Kampanjer >
      • Makt over maten
    • Klimaforhandlingene
    • Skole
    • Utveksling
    • Foodsharing Ås
    • RESSURSER
  • Engasjer deg
    • Bli medlem
    • Bli fast giver
    • Gi en gave
    • Utvalg >
      • Klima- og naturutvalget
      • Matutvalget
      • Byutvalget
      • Handelsutvalget
      • Fagrådet
    • Lokallag >
      • Spire Tromsø
      • Spire Oslo
      • Spire Ås
      • Spire Bø
      • Spire Trondheim
      • Spire Bergen
      • Spire Stavanger
      • Start et lokallag!
  • FOR MEDLEMMER
    • Kalender
    • Organisasjonsnytt
    • Verving
    • Verktøykassa
    • Profilmateriell
    • Etiske retningslinjer
    • Jeg vil varsle
  • ENGLISH
    • ABOUT US >
      • OUR STRATEGY
      • ORGANIZATIONAL STRUCTURE
      • CONTACT US
    • WHAT WE DO >
      • PARTNERSHIP
      • SUMMITS AND CONFERENCES
    • GET INVOLVED >
      • LOCAL CHAPTERS
      • COMMITTEES
  • SØK

NYHETER

Kortsiktig oljepolitikk kan ikke berømmes

11/1/2023

 
I stedet for en olje- og energiminister som feirer svimlende oljeinvesteringer, trenger vi en regjering som fører en solidarisk klimapolitikk.
Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire
Picture
Illustrasjon: Aggie Handberg
Tirsdag 3. januar kom det frem at det skal investeres rekordmye i olje- og gass på norsk sokkel - hele  270 milliarder kroner. Basert på olje- og energiministerens respons til utbyggingsplanene virker det som om regjeringa helt har glemt at vi er i en stadig forverrende klimakrise. Terje Aasland uttaler nemlig i en pressemelding samme dag at han ønsker å “berømme alle som står på for å videreutvikle olje- og gassnæringen”. Denne politikken er både kortsiktig og usolidarisk. 
Hvilket fellesskap? 
Aasland hevder at olje-og gassprosjektene “er ventet å gi god lønnsomhet og store inntekter til fellesskapet”. Hvilket fellesskap er det snakk om her? 

I følge Deloitte vil klimaendringene kunne koste verdensøkonomien 178 billioner amerikanske dollar de neste 50 årene. I 2022 så verden flere naturkatastrofer, deriblant flomkatastrofen i Pakistan og tørkekrisen på Afrikas Horn. Bare flommen i Pakistan er estimert å ha forårsaket skader til over 30 milliarder dollar.
Norge - en internasjonal fossil
Norge har, så nylig som i november under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik, forpliktet seg til å kutte 55 % av nasjonale klimagassutslipp innen 2030. Vi ligger milesvis unna å nå dette målet.

Støre startet klimatoppmøtetalen sin med å stolt si at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Dagens nyheter er et bevis på at regjeringas klimapolitikk ikke bare motarbeider dette målet, men bidrar til å forverre klimakrisa. 

Ifølge Det internasjonale energibyrået kan verden ikke tillate nye investeringer i fossil energi, for å nå netto null klimagassutslipp i 2050. For å kutte utslipp og nå det stadig mer urealistiske 1,5-gradersmålet må oljenæringa avvikles, ikke utvikles. Norge må slutte å tale med to tunger.
Ikke vanlige folks tur
I september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. 

Mange i Norge sliter også. Gjennom desember flommet det over av historier fra personer i ulike livssituasjoner som strever enormt med prisøkningene vi har sett den siste tida. 

Noen som ikke sliter er den norske olje- og gassnæringa. Investeringsrekorden på 270 milliarder kroner er nemlig direkte knyttet til oljeskattepakka som ble lansert under pandemien, som var en regelrett gavepakke fra den norske stat. 

Verdens fattige sliter etter fjorårets mange kriser - men regjeringa har heldigvis fått olje- og gassnæringa ut av det Aasland i tirsdagens pressemelding kaller “den krevende tiden”. Regjeringa viser tydelig at det ikke er vanlige folks tur, verken i Norge eller internasjonalt.

Avvikling - ikke utvikling
For å kunne hanskes med klimakrisa må Norge føre en helhetlig og samstemt politikk for å sikre at Norge tar sitt klimaansvar. Å fortsette å satse på fossil energi midt i ei forverrende klimakrise er å fornekte virkeligheten. Verden trenger ikke mer norsk olje, ei heller at rike Norge beriker seg enda mer seg på de pågående krisene. Vi trenger en rettferdig politikk som tar hensyn til de som har minst, ikke en politikk basert på gavepakker til de som ødelegger verden mest.
Denne teksten ble først trykket i Klassekampen 6. januar, under tittelen "Berømme alle som står på"?.

Bruk handlingsrommet i WTO til bedre matsikkerhet!

1/1/2023

 
Alle land i verden bør ha handlingsrom til å produsere mat til eget folk. Verdens Handelsorganisasjon begrenser denne retten  - men Stortinget har mer handlingsrom. Gjennom statsbudsjettet kan stortinget og regjeringen styrke norsk matsikkerhet uten å bryte WTO-regelverket. 
Picture
Prosenttoll på ost er effektivt. Foto: Zoe Schaeffer, via Unsplash.
Krig, klimakrise og matkrise trenger at vi styrker politikk for matberedskap. Internasjonal handelspolitikk har lenge lagt begrensinger for lands rett til å bestemme over egen matproduksjon. Da den nåværende avtalen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble vedtatt i 1994 ble det handlingsrommet for å produsere mat til egen befolkning særlig begrenset. Land verden over ble ilagt begrensinger for hvor mye og hvordan man kunne støtte egne bønder, og det ble åpnet for mer import av varer som kunne utkonkurrere norsk produksjon. 

Norge fikk samtidig rett til å velge om man ville legge toll på varer beregnet ut fra prosent eller et fast kronebeløp. Kronetoll ble valgt på de fleste varer da, siden dette ga god beskyttelse. Men ettersom årene gikk og man ikke fikk vedtatt en ny WTO-avtale, spiste inflasjonen gradvis opp verdien av kronebeløp-tollen. 

Ved å nå gå over til prosenttoll på flere landbruksprodukter kan beskyttelsen for norsk produksjon styrkes og matsikkerheten lokalt derfor bedres markant. Toll på jordbruksvarer som vi produserer selv, gjør at bøndene kan ha en viss sikkerhet for pris. Det kan sammenlignes med en tariffavtale for arbeidere. 
 

Endring til prosenttoll har også hatt god innvirkning tidligere. I 2012 tok den forrige rødgrønne regjeringen grep og innførte prosenttoll på noen oster og kjøttvarer. Dette har hatt god effekt og har økt muligheten for å produsere mer norske varer. Samtidig har importen av landbruksvarer mer enn doblet seg de siste 10 årene, og flere andre norske varer kunne derfor trengt et bedre tollvern. 

Regjeringen trekker i Hurdalsplattformen frem at regjeringen vil sikre importvernet for norsk jordbruk, og blant annet se på valget mellom prosent- og kronetoll. Dette er helt avgjørende for å sikre pris og gode rammevilkår for bonden og lokal matsikkerhet for hele samfunnet ikke bare nå, men i et langsiktig perspektiv.

Vi hadde derfor store forventninger til forslaget til statsbudsjett, men dessverre så vi skuffende lite til dette i budsjettforslaget. Det kan likevel enda skje grep allerede i neste års budsjett. Stortinget har nemlig fortsatt mulighet til å rette dette opp i det endelige budsjettvedtaket. 

Prosenttollen er et av de få verktøyene Norge har for å styrke tollvernet, og er  helt sentralt for å øke norsk lokal matsikkerhet. Prosenttollen må derfor innføres nå. Grip denne muligheten!
Skrevet av:
Helene Bank
(Leder i Handelskampanjen)
,
Elise Åsnes
(Leder i Spire)

Kjetil Marstrander
(Arbeidsutvalget i Alliansen ny Landbrukspolitikk)

Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 29.11.22 og i Nationen 07.12.22

De stakkars milliardærene

14/10/2022

 

De fattigste i verden blir fattigere, mens de rikeste fortsetter sin evige higen etter stadig mer profitt.

Tidlig i september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget. Den årlige Human Development Report gir oss et innblikk i hvordan det går i verden. FN-rapporten slo fast hvor dramatisk ulikt krisene de siste årene har slått ut. Ni av ti land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år.

Noen dager senere er denne rapporten allerede glemt i media, og fokuset er heller snudd mot ukas nyhet: Kjell Inge Røkke flytter til Lugano i Sveits.
Picture
Foto: Benjamin Trosch, via Unsplash
Flott og sentralt skatteparadis
For å annonsere dette skriver Aker-eier Røkke et brev til de ansatte på selskapets egen nettside, der han begrunner sine valg. Han er tydelig på at flyttinga hans ikke skjer for å vri seg unna skatt, men at “det er til gjengjeld et flott sted med en sentral beliggenhet i Europa.”.

Kjell Inge Røkke vil altså ha oss til å tro at det er helt tilfeldig at rikingene flytter til dette flotte stedet - han kunne jo tross alt ha flytta til en plass med enda lavere skatter.

Beregninger viser likevel at Røkke vil kunne «spare» omtrent 360 millioner kroner årlig i formuesskatt på flyttinga, og Sveits (det flotte og sentrale landet) ble tilfeldigvis rangert på 5.-plass over verdens skatteparadiser i fjor av Tax Justice Network.

Det faktum at flyttenyheten til en av Norges rikeste personer kommer bare noen dager etter at verden ble presentert for de uhyggelig skremmende FN-tallene om verdens skjeve utvikling, viser i seg selv hvor urettferdig verden er. Verden blir skjevere og skjevere, og de rikeste fortsetter å hige etter enda mer profitt.
Røkkes profitt på statens oljeskattepakke
Situasjonen blir heller ikke noe bedre når man tenker på hvordan Røkke har nytt godt av den norske stat. Det er bare noen måneder siden det kom fram i media hvor mye Røkke hadde jobbet opp mot Støre for å få enda flere fordeler. Røkke truet da med nedleggelse av Aker Verdal hvis ikke oljeskattepakka kom.

Røkke har åpenbart hatt store fordeler av å kunne bygge opp formuen sin i Norge. Flere føler nå derfor at Røkke snur ryggen til det norske samfunnet.

Jeg kan absolutt forstå denne frustrasjonen.

Jeg håper også vi kan snu ansvaret og fokuset over på noe strukturelt i tillegg: Regjeringa må sikre at det ikke blir mulig å vri seg unna ansvaret sitt på denne måten. Kapitalflukt er et for stort problem både globalt og nasjonalt.
Picture
Foto: Mathieu Stern, via Unsplash
Milliardær til unnsetning
Noe av det verste med rikingenes flukt til Sveits er imidlertid responsen nyhetene får. En av dem som kom Røkke til unnsetning nå var investormilliardæren Torstein Tvenge. I sin kommentar til flyttingen forklarer Tvenge at han forstår godt hvorfor Røkke vil flytte: Det er nemlig «helt forferdelig å bo i Norge nå», som han uttrykker det overfor Dagens Næringsliv.

Tvenge legger også til en forklaring på hvorfor det er så ille her i Norge akkurat nå: «Å ha formue i Norge er blitt dobbelt så dyrt, og dette skjønner svært få mennesker seg på - noe som er et stort problem.»

Uttalelsen kommer ikke fra hvem som helst, men fra en milliardær som blant annet har tjent seg styrtrik på bolig.

Nei, det er ikke synd på milliardærene. Norge er på ingen måte et forferdelig land å være rik i.
Picture
Foto: Mika Baumeister, via Unsplash
Det er ikke milliardærene som sliter
Det er faktisk andre som har det vanskelig for tida - det viser den nye FN-rapporten om verdens utvikling tydelig. Globalt er situasjonen dramatisk, pandemien har hatt store konsekvenser for nesten alle land i verden.

Det er også mange som sliter i Norge. Det er utfordrende å betale strømregningen, prisen på mat har økt og boligmarkedet er vanvittig urettferdig. De som på ingen måte sliter, det er milliardærene.

Vi kan ikke tillate å ha en så skjev fordeling lenger. Nå venter jeg spent på om regjeringa vil gjøre grep i statsbudsjettet. Jeg håper virkelig den prioriterer de fattigste av oss nå - både globalt og nasjonalt.

De rikeste har fått nok.
Denne teksten, skrevet av Spireleder Elise Åsnes, ble først publisert i Klassekampen 13. september 2022.

Hvor billig bør strømmen være?

2/2/2022

 
Picture
Nyheter om vinterens høye strømpriser har vi lest om i alle aviser i flere måneder nå. Du har kanskje hørt historier om familier som ikke har råd til å varme opp mer enn ett rom om gangen, eller den modige småbarnsmoren som stod fram på Debatten og fortalte hvordan strømprisene tar knekken på familieøkonomien hennes. Alle virker å være enig i en ting: Strømmen er for dyr.
 
Kompensasjonsordninger og subsidier diskuteres. Etter flere forhandlingsrunder gikk regjeringen endelig med på å gi studenter et ekstrastipend på 3000 kroner for å takle strømregningen (til fordel for det kritiserte ekstralånet som først ble foreslått). Men det er flere enn studentene som sliter. Lavinntektshusholdninger, uføretrygdede, aleneforsørgere og arbeidsledige har store problemer med å betale strømregningene. Regjeringen anerkjenner at strømprisene rammer folk ulikt, men gjør lite for å jevne ut forskjellene. 
 
Jo, regjeringens strømstøtteordning gjør det litt lettere for folk å betale regningen. Det den ikke gjør er å skille mellom strøm som brukes for å varme opp stua og badet, og strømmen som brukes for å ha oppvarmet garasje og oppkjørsel. Vi trenger en sosialt rettferdig strømstøtteordning som prioriterer nødvendig strømbruk over miljøskadelig “luksusstrømbruk”. 
 
Regjeringen tar heller ikke et oppgjør med selve årsaken til krisa vi er i. Tiltakene som gjør det lettere for folk å betale strømregninga si demper bare symptomene av et mye større problem - nemlig at vi lar markedet bestemme strømprisen. De høye strømprisene er et resultat av en markedsstyrt prissetting, hvor høy etterspørsel presser prisene opp og strømmen blir uforsvarlig dyr, slik vi har sett i vinter. Det er på tide at politikerne tar kontroll over strømmen - et fellesgode som befolkningen burde kunne benytte seg av uten å sprenge månedsbudsjettet. 

Men, hvor billig bør strømmen egentlig være? Og hvor mye strøm er det greit å bruke? Mens pristak på strøm forhandles er det også viktig å huske at energiforbruket vårt har store miljøkonsekvenser. Selv fornybar energi griper inn i vår natur, og derfor må vi bruke denne strømmen med omhu. Men dette ansvaret kan ikke legges på individets skuldre. Vi trenger en energipolitikk som sikrer at “vanlige folk” har råd til et normalt strømforbruk, men som også sikrer at vi ikke sløser med denne ressursen.
 
Veien mot lavutslippssamfunnet krever at både politikere, næringslivsaktører og forbrukere tar i et tak - også når det kommer til vårt strømforbruk. Når det er sagt burde det ikke koste skjorta å ha normal innetemperatur i en 30 kvadratmeters leilighet. Staten tjener uhorvelige mye på de høye strømprisene, og da er det bare rett og rimelig at de tilbakebetaler noe av inntektene til befolkningen. Ikke fordi de skal bruke enda mer strøm, men for at de skal ha råd til både mat og fritidsaktiviteter, samtidig som de har råd til å betale strømregninga.
 
Og husk: Det er ikke strømselskapene som eier vassdragene. Den norske vannforsyningen er et offentlig fellesgode, og derfor bør strøm behandles som en del av landets grunnleggende infrastruktur. Politikerne har ansvar for å sikre bærekraftig strøm til folket - til en rimelig, rettferdig og forutsigbar pris.

Klimasøksmålet er i gang!

4/11/2020

 
Picture
Foto: Solveig Gjørv Røraas

​I dag startet Klimasøksmålet i Høyesterett. En rekke miljøorganisasjoner saksøker Staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf etter utdelingen av ti nye letelisenser under 23. konsesjonsrunde i 2016. Spire støtter søksmålet. Norsk olje koker kloden og Staten må stilles til ansvar. Det handler om vår egen og framtidige generasjoners rett til et levelig miljø - både her hjemme og internasjonalt. 

I anledning Klimasøksmålet ble det arrangert flere lysmarkeringer rundt om i landet 3.november. Leder i Spire, Julie Rødje, holdt appell under markeringen i Oslo. Her kan du lese hennes appell. 

Vertical Divider
​Kjære alle sammen, 
 
Takk for at dere her i dag. Mitt navn er Julie Rødje, og jeg er leder i Spire. Spire er stolt støttespiller av klimasøksmålet. Grunnen er enkel, det handler rettferdighet. 
 
Når urett skjer har alle en plikt å si ifra, og til få slutt på det som skjer. Det gjelder også når den som begår urett er staten. Å prioritere kortsiktig profitt foran mennesker og miljø er ikke bare galt - det strider med våre grunnleggende rettigheter. Budskapet i § 112 i Grunnloven er klokkeklart - alle mennesker, til en hver framtid, skal sikres et trygt miljø. ​
Picture
Leder Julie Rødje støtter Klimasøksmålet og mener det handler om rettferdighet: "Staten må ta ansvar for framtida!" Foto: Solveig Gjørv Røraas

Da Stortinget vedtok å dele ut nye letelisenser i Barentshavet sørøst var det et brudd på denne bestemmelsen. Nå viser det seg til og med at den kortsiktige profitten heller ikke var så reell. Men bevisene av skadene ved å ta opp ny olje, de har blitt forsterka. 
 
Dagens allerede utviklede olje, gass- og kullreserver gir oss godt over det dobbelte av utslipp enn hva som er mulig for å holde oss under 1,5 gradsgrensa. En grense Norge har forplikta seg til å skulle jobbe aktiv for å holde oss unna. Men, samtidig vedtar Norge å leite etter mer olje. I nye områder, enda mer sårbare og med uerstattelig natur og biologisk mangfold. Å ødelegge disse områdene vitner om en arroganse der internasjonale avtaler eller ødeleggelser ikke gjelder oss. 
 
I går var det ny varmerekord i Oslo. Og akkurat nå er jeg litt glad for at det ikke er like kaldt som det pleier å være en novemberkveld. Men summen av varme- og kulderekordene, rekorder i tørke, og i regn, de siste åra, gir meg likevel kald frysning. Samtidig er det en svært begrensa del av endringene vi faktisk merker. Og enda mindre enn hva som vil komme. De av oss som har bidratt mest til dagens miljøødeleggelser, og som har mest ressurser, må gjøre den største innsatsen. Å åpne nye oljefelt, som i Barentshavet, er stikk i strid med prinsippet om klimarettferdighet. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. 
 
Over hele verden kjenner mennesker på klimaendringer, miljøødeleggelse og overbruk av naturressurser på kroppen. Det truer matsikkerheten og fører ytterligere enn dagens allerede 820 millioner mennesker inn i sult. Antall mennesker på flukt er spådd til å nå en milliard som følge av klimaendringene innen 2050. Videre kommer konflikt, fattigdom og utrygghet. Dette er norsk olje og vår politikk en del av. Vi har tjent oss rike på andres bekostning. Det må ta en slutt! 
 
Verden over har ulike miljøorganisasjoner tatt rettens vei for nye løsninger og for å endre miljøskadelig politikk. Verden over har miljøorganisasjoner vunnet sin sak! I både tingretten og lagmannsretten har dommerne vedkjent at § 112 gir oss rettigheter. Da må også noen kunne holdes til ansvar når den rettigheten brytes. I tillegg er det kun et fåtall av saker som blir akseptert av Høyesterett. Men det, det er ble vår sak. 
 
Og dette er vårt søksmål. Det er folkets søksmål. I dag står vi 200 mennesker i Oslo og viser vår støtte. Men vi er så mange flere. Det er lysmarkeringer over 50 steder i landet, i tillegg deltar folk hjemme hvor de tenner lys i stua, på balkongen eller på vidda. Og folk er med oss fra Svalbard i nord til Filippinene i Sør. 
 
Sammen sier vi et tydelig NEI til nye letelisenser. Vi sier nei til å ødelegge sårbar natur. Og vi sier nei til olje i Arktis. Derimot krever vi en politikk som setter hensyn til mennesker og miljø. Alle mennesker må sikres et trygt og levelig miljø i dag og i framtida. Kun da kan vi sikre gode liv. Vi sier JA til rettferdighet! 
 
I morgen begynner rettssaken. I morgen trer vi inn i Høyesterett i vår tids viktigste rettssak. Mens staten har støtte av klimarealistene, har vi støtte hos forskere og folket. Vi kan vinne, og vi kan endre norsk politikk. Vi har det norske folk i ryggen, vi har våre medborgere verden over i ryggen, og vi har framtidas generasjoner i ryggen. Vi er lei av å måtte mase, skrike, skrive innlegg og dele poster på sosiale medier. Men vi gir oss ikke, uansett! 
 
Kjære den norske stat, vi sees i retten. Vi har rett!

​

Spires reaksjoner på statsbudsjettet

7/10/2020

 
Picture
Finansminister Jan Tore Sanner la i dag ut Regjeringas forslag til statsbudsjett 2021. Skjermdump fra Nrk
PictureSpires leder Julie Rødje er kritisk til Statsbudsjettet slik det foreligger.
Skal 2021 være et år for framtida, og ikke kun et ‘koronaår’ må helhetlig tilnærming og miljø synliggjøres i årets budsjettforhandlinger. 

Et brukket bein trenger en operasjon, ikke en paracet. Det samme gjelder en verden og et klima i krise. Da holder det ikke bare med symptomlindrende tiltak,  eller pålegge individet ansvaret om å ta grønne valg som Jan Tore Sanner legger opp til. Derimot må vi ta problemet ved rota - nemlig den naive troen på økonomisk vekst, teknologioptimisme og norsk petroleum! En fortsatt satsning på økt vekst, frihandel og storsatsing på olje og gass, gjør ikke at Norge bidrar til at verden kan oppnå forpliktelsene i Parisavtalen eller bærekraftsmåla. 

‘Regjeringa viser ingen vilje til å tak i de underliggende problemene som skaper ulikhet og miljøødeleggelse. Økt støtte til jernbane og karbonfangst- og lagring betyr ikke at man kan overse den store elefanten i rommet - evig vekst basert på ressursutnyttelse, miljøødeleggelse og et urettferdig system. Mener Regjeringa alvor med å ta Norge i en grønn retning, er de nødt til å endre bestanddelene i budsjettet, ikke bare kaste om seg med grønn maling. Å påstå at Norge er avhengig av å lete etter nye områder for petroleum for å skape arbeidsplasser og midler til klimatiltak er reinspikka løgn. Statsbudsjettet svikter unge’ sier leder i Spire, Julie Rødje.

Også når det gjelder nasjonal og sosial politikk viser statsbudsjettet lite håp i kampen for å utjevne forskjellene. ‘Nasjonalt velger regjeringen å prioritere skattelette for de rikeste, tross egen rapport som viser at økt formueskatt faktisk skaper arbeidsplasser. Med jobb og redusert ulikhet som uttalte prioriteringer demonstrerer regjeringen dermed en totalt fraværende forståelse av realiteten. Forskjellene i Norge, som SSB avslørte tidligere i høst at er mye større enn antatt, vil øke ytterligere’, fastslår nestleder Nora May Engeseth. 

Når det kommer til utviklingspolitikken, er det positivt at Regjeringa lover å vektlegge klimatilpasning og matsikkerhet i utenrikspolitikken. Det kan det være problematisk at posten er flyttet under regionale regionale bevilgninger og dermed kan virke mindre forpliktende. Videre forsterker kombinasjonen av koronapandemi, klimaendringer, naturødeleggelser og konflikt forskjellene globalt. Det er da særlig bekymringsverdig at handel og eksport fremstår som grunnmuren i norsk utenrikspolitikk, mens samarbeid og fred kommer i andre rekke skal vi tro Sanner. 
​

“Det er viktig at 1% av BNI i bistand består. Samtidig betyr dette i realiteten en nedgang på omtrent 1,3 mrd kroner. Bistandsbudsjettet kan under ingen omstendigheter bli offer for tøffe forhandlinger med FrP”, avslutter Rødje. 

Ny sti - for mennesker og miljø, ikke profitt

23/7/2020

 
Picture
Gjennom historien har vi aldri visst hvordan samfunnet skulle se ut fem, ti eller hundre år seinere. Det gjør vi heller ikke i dag. Men vi vet nok til å skjønne at vi er nødt til å endre kurs. Og det kjapt.

Over 820 millioner mennesker lever i dag i sult, og antall er spådd en kraftig økning. Klimaendringene og naturødeleggelser fører mennesker i fattigdom og en utrygg hverdag. Uten radikale grep vil jorda og hverdagen vår bli nesten ugjenkjennelig. Dagens utfordringer kan ikke frikobles fra økonomien. Og nei, økonomisk vekst er ikke miljøvennlig selv om man velger å legge til ordet ‘grønn’ foran.

På bakgrunn av dette skrev 75 norske profiler under et opprop for systemendring tidligere i sommer. Sammen krever vi at norske politikere tar ansvar og er med på debatten om hvordan vi kan skape et sosialt og økologisk bærekraftig samfunn. Et samfunn som er regenerativt, bygget på samhold, og hvor vi setter mennesker og miljø foran økonomisk profitt. Dessverre virker de flest så fastlåst sin egen ideologiske boble, at bare å ta debatten på alvor blir for abstrakt. Kristin Clement skrev i Aftenposten søndag at vi har to alternativ: markedsøkonomi eller planøkonomi. Heldigvis finnes det en rekke andre alternativer, selv om de ikke har fått tildelt like stor plass i økonomibøkene.

Ved å hente prinsipp og idèer fra en rekke økonomiske teorier kan vi skape politiske rammeverk som sikrer hensyn til naturen og menneskers velferd, både i dag og i framtida. Clement uttrykte en bekymring for demokratiets rolle i et nytt økonomisk system. Til det kan jeg berolige og si at vi ønsker oss mer demokrati - folkestyret. Det er nemlig vi, folket, som skal sitte med makta, ikke store multinasjonale selskaper som har høyest antall siffer på kontoen som drivkraft. Tilgjengelig saldo skal være et virkemiddel for å sikre en trygg og god hverdag, ikke et spill hvor det gjelder å vinne med høyest mulig score. Dagens markedsøkonomi bidrar dessverre ikke til en slik trygghet for mange av oss. Derimot skaper den og opprettholder skeivhetene. Samtidig er det så etablert at det nærmest anses som en naturlov. Heldigvis er ikke det tilfellet, noe som også betyr at det er mulig å endre. Da må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert.

En rekke land og byer har anerkjent at dagens utfordringer ikke kan løses med gamle og mindre kjære metoder. Amsterdam har valgt å innføre smultringmodellen som et rammeverk for hvordan vi kan føre en helhetlig politikk i riktig retning. Modellen ser de økologiske tålegrensene som ytterpunkter i sirkelen, mens sosial bærekraft er den indre sirkelen. Målet er å til enhver tid befinne seg innenfor ‘smultringen’ som er området hvor vi sikrer mennesker gode liv, uten å overskride jordas bæreevne. Et annet eksempel er Sverige som tidligere i sommer lanserte en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi med målet å være verdens første fossilfrie velferdsstat.

Både Clement og miljøminister Rotevatn (i Dagsnytt 18 den 26.juni), peker på at oppropet vårt ikke har en ferdig samfunnsmal. Det stemmer, men heller ingen før oss har hatt et veikart som har ført oss til Norge anno 2020. Likevel kan vi, ved å se til andre land om modeller som smultringøkonomien, skape et rammeverk vi kan støtte oss på. Vi er nemlig nødt til å tråkke opp ny sti. Med oss har vi kompasset mot verden vi ønsker oss. Men for at vi i det hele tatt kan starte turen må vi anerkjenne og bli enige om målet. Og det kan ikke markedsliberalismens evige jag etter profitt. 

Kortversjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23.07.20
Tekst: Julie Rødje, leder i Spire

Matberedskap og matsikkerhet må opp på dagsorden

6/7/2020

 
Picture
Norge er tom for speltmel, det blir færre og dyrere norske jordbær i år og prognoser tilsier “koronapriser” på norske grønnsaker. Likevel fikk jordbruket ingen krisepakke av regjeringa. Det er tydelig at matsikkerhet og matberedskap ikke har fått sin sårt trengte plass på prioriteringslista til regjeringa. 

En manglende krisepakke til jordbruket har ført til at bønder i Norge risikerer kostnader på flere hundretusen. Innreiseforbud og usikkerhet rundt muligheten for sesongarbeidere innebærer at bønder ikke får produsert som normalt, og overskuddet mange bønder hadde planlagt i år ble brukt til å skape koronavennlige arbeidsmiljø. Dette tærer på økonomien til bøndene. Ikke bare peker dette på vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft og mangelen på økonomisk støtte til bøndene - dette peker på en usolidarisk landbrukspolitikk som undervurderer bøndenes samfunnskritiske rolle. Lavere produksjon og økte utgifter i grøntnæringa har medført store tap. Fordi en krisepakke til jordbruket har uteblitt, må bønder selge sine produkter for en høyere markedspris. På overflaten resulterer dette i høyere priser på norsk frukt og grønt i butikkene. Videre gir dette forbrukerne intensiver til å heller velge billigere og importerte råvarer, som minker etterspørselen til bøndene her hjemme. Dette undergraver matsikkerhet her hjemme, men også internasjonalt hvor vi beslaglegger landarealer for eget konsum. I tillegg medfører dette økt transport av varer som igjen bidrar til klimakrisa. Samlet fører dette oss inn i en ond sirkel. 

Det er tydelig at Norge trenger bedre matberedskap, og at tiltak for matsikkerhet må opp på dagsorden. Vi trenger en systemisk endring i prioriteringslista som ivaretar bøndene og deres uvurderlige arbeid, som øker selvforsyningsgraden her hjemme, og som ikke utnytter matjord i andre land. Vi må igangsette tilskuddsordninger for å sikre bønders rettigheter. Vi må anerkjenne det kollektive ansvaret for å forvalte matjord så godt som mulig. Vi må gjenåpne kornlagrene for å ruste oss i møte med tørke i andre land. Vi må bort fra å legge byrden ved matproduksjonen vår på andres begrensede ressurser, og bygge opp, ikke ned, norsk landbruk. Vi trenger radikale endringer for å legge de grunnleggende føringene for et solidarisk, rettferdig og bærekraftig jordbruk. Det legger grunnlaget for både økonomien, matsikkerheten og et sunt miljø.

Økt global matvarehandel, for hvem?

5/7/2020

 
Picture
Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt. 

Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. 

Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av.

Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg.

Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat.

Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette.

Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac
Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier

​
    Picture

    Categories

    All
    Aksjoner
    Arrangementer
    Bærekraftsmålene
    Byutvikling
    Handel
    Handel Og økonomi
    Internasjonale Konferanser
    Internasjonalt Samarbeid
    Kampanje
    Klima Og Natur
    Mat Og Landbruk
    Medlemsnytt
    Politisk Innspill
    Spire
    Statsbudsjett 2023
    Utlysning
    Verdens Beste Nyheter

Adresse: Schweigaards gate 34C, 0191 Oslo

Org.nr: 912 159 167
E-post: post@spireorg.no

Kontonr: 1506.48.89408


​
Vipps: #11378
Picture
Picture
Proudly powered by Weebly
Photos used under Creative Commons from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha
  • Om oss
    • Om oss >
      • Rahttá Davvisámegillii
    • Kontakt oss
    • Vår historie
    • Styrende dokumenter >
      • Vedtekter
      • Spires strategi 2020-2025
      • Prinsipprogram
      • Arbeidsprogram
      • Politiske resolusjoner
  • Vår politikk
    • Matsystemet
    • Klima og natur
    • Internasjonal handel
    • Urban utvikling
    • Bærekraftsmålene
  • Vårt arbeid
    • Nyheter >
      • Nyhetsarkiv
    • Politiske innspill
    • Kampanjer >
      • Makt over maten
    • Klimaforhandlingene
    • Skole
    • Utveksling
    • Foodsharing Ås
    • RESSURSER
  • Engasjer deg
    • Bli medlem
    • Bli fast giver
    • Gi en gave
    • Utvalg >
      • Klima- og naturutvalget
      • Matutvalget
      • Byutvalget
      • Handelsutvalget
      • Fagrådet
    • Lokallag >
      • Spire Tromsø
      • Spire Oslo
      • Spire Ås
      • Spire Bø
      • Spire Trondheim
      • Spire Bergen
      • Spire Stavanger
      • Start et lokallag!
  • FOR MEDLEMMER
    • Kalender
    • Organisasjonsnytt
    • Verving
    • Verktøykassa
    • Profilmateriell
    • Etiske retningslinjer
    • Jeg vil varsle
  • ENGLISH
    • ABOUT US >
      • OUR STRATEGY
      • ORGANIZATIONAL STRUCTURE
      • CONTACT US
    • WHAT WE DO >
      • PARTNERSHIP
      • SUMMITS AND CONFERENCES
    • GET INVOLVED >
      • LOCAL CHAPTERS
      • COMMITTEES
  • SØK