 Foto: Annie Pratt, via Unsplash
Norgesfinansiert landran Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder. I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram. Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.» Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning. Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule. MatstrategienEn av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige. Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet. I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita». Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det? MatsuverenitetDet er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien. Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal. I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.» At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger. Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult. I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet. Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte. For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk. Dette debattinnlegget ble først publisert av Panorama nyheter (tidl. Bistandsaktuelt) 14. februar 2023.
 Foto: Steve Douglas, via Unsplash
Kampen mot sult er en kamp for likestilling Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit og betre ernæring.” Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien. Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør. Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. Klimakamp er kvinnekamp Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt. Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.
Olje- og energidepartementet formidlet forrige uke at norsk sokkel skal opprettholde den høye gassleveransen til Europa i 2023. Aasland forventer altså at Norge skal fortsette å tjene seg styrtrike på energikrisa i det nye året også. Likevel har ikke regjeringa oppjustert bistandsmålet sitt. Dette er både usolidarisk og grådig. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire  Norsk olje- og klimapolitikk var like utdatert i 2019 også, her fra klimastreik i Bergen. Foto: Spire For rike til å gi 1 prosent I høst kritiserte jeg regjeringa for å være en kriseprofitør som ga bistand med den ene hånda og forårsaket klimakrisa med den andre. Dessverre er det lite som har endret seg siden den gang. I oktober lanserte regjeringa sitt statsbudsjettforslag for 2023. Her ønsket regjeringa å bare sette av skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Begrunnelsen var at Norge kommer til å tjene så enormt med penger at vi ikke kan opprettholde prosentmålet. Vi er, ifølge regjeringa, rett og slett for rike til å kunne bistå verdens fattige. Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte da at de høye inntektene primært skyldes det historiske høye prisnivået på gass. Anslaget for salgsgassen var 122 milliarder: en økning på 8 prosent fra 2021. Ikke nok med det, men gassprisen i 2023 forventes å være på det samme høye nivået som i 2022, ifølge oppdaterte anslag fra norske myndigheter. Likevel er det lite som tyder på en konkret oppjustering av bistandsmålet. Forverring av klimakrisa De høye energiprisene brukes også som et argument for å fortsette gassproduksjonen. I pressemeldinga forklares det at Olje- og energidepartementet forventer at de kan opprettholde dagens høye produksjonsnivå de neste 4-5 årene. Dette er i tråd med regjeringas ønske om å “utvikle”, ikke avvikle olje- og gassnæringen på norsk sokkel. Vi er altså i en situasjon der Norge tjener seg søkkrike på å forverre klimakrisa - en klimakrise som har voldsomme konsekvenser for mennesker i det globale Sør - men samtidig ikke vil opprettholde bistandsmålet. Oljepolitikken slår bein under klimapolitikken Samtidig som Norges inntekter økes på grunn av energikrisa, har Norge og det internasjonale samfunnet nylig forpliktet seg til å etablere et fond for tap og skade som følge av klimaendringene. Under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik i november 2022 ble det sett på som en stor seier at dette fondet skulle etableres, også av vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Statsminister Støre proklamerte også stolt at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Vi vet at den største pådriveren for klima- og naturkrisa er fossil energi. Dette inkluderer olje og gass. Å utvikle, i stedet for å avvikle, olja er derfor dypt usolidarisk med de som rammes hardest av klimakrisa: Verdens fattigste. Å opprettholde bistandsprosenten må derfor være et minimumskrav, ikke en vag målsetning. Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre. Aasland, som olje- og energiminister, må derfor sette seg ned sammen med sine regjeringskollegaer for å komme fram til en helhetlig og samstemt politikk. Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen 10. januar, under tittelen "Samme solidariske politikk".
 Rundbordsmøte. Foto: Siri Øverland Eriksen Nordisk ministerråd, UN Women og Fokus (Fokus for kvinner og utviklingsspørsmål) inviterte til rundbordsmøte om klimarettferdighet og likestilling denne uken. Møtet var høyst aktuelt ettersom likestilling og klima er tema under årets CSW66 (FNs kvinnekonvensjon) i mars. På rundbordkonferansen deltok utviklingsminister Anne Beate Tvinnereim, klima- og miljøminister Espen Barth Eide og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Tilstede var også representanter fra forskning, sivilsamfunn og næringsliv. Spire deltok ved leder Julie Rødje. Kvinner, i likhet med andre marginaliserte grupper, blir hardere rammet av klimaendringer og tap av natur ettersom miljøendringene forsterker allerede eksisterende maktstrukturer og ulikheter. Dette må alle klimatiltak ta hensyn til for å kunne være sosioøkonomisk rettferdige.  Spireleder Julie Rødje. Foto: Siri Øverland Eriksen Det heter at både miljø og likestilling er tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk. Likevel ser vi ofte at de ikke sees i sammenheng. Gjennom Norges fokus på småskala bønder og klimatilpasning i det globale Sør er det et stort potensiale for å endelig sikre et kjønnsperspektiv i klima- og utviklingspolitikken. Det er viktig at Norge sikre kvinners rett til å eie og arve jord, tilgang på ressurser og mulighet til å delta i bondeorganisasjoner, kooperativer og politiske beslutninger. Bærekraftig jordbrukspraksis som agroøkologi (hvor kvinner er overrepresentert) må også vektlegges. Det er også viktig at klima- og utviklingsprosjekter ikke forsterker eller skaper kjønnsstereotypier. Miljøkrisa krever systemendring, og det gir oss en mulighet til å endre diskriminerende strukturer. Både klima- og miljøministeren og likestillingsministeren lovet å arbeide tett med å følge opp dialogen og sikre at kjønnsperspektivet er inkludert i all miljøpolitikk. Som en påminnelse sender Spire materiale fra vår kampanje "Klimakamp er kvinnekamp" til ministerne. Vi gleder oss til å arbeide tett sammen og legge press på politikerne slik at klima og likestilling endelig ses i sammenheng.  Syns du det er urettferdig at dagens økonomiske system prioriterer kortsiktig profitt foran mennesker og miljø? Har du lyst til å påvirke politikken som føres, spre informasjon, arrangere aktiviteter, få ny kunnskap og møte nye mennesker? Da er Spire noe for deg! Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge voksne som arbeider for en mer rettferdig og bærekraftig verden. Spire ser de store sammenhengene i verden, og jobber derfor med flere forskjellige områder. Vi har fem politiske utvalg som sitter i Oslo og arbeider med våre kjerneområder. Utvalgene arbeider politisk med å utvikle og fremme Spires synspunkter. Utvalgene møtes en gang i uken hvor de arbeider med kampanjer, arrangerer debatter og arrangementer, skriver kronikker og høringsinnspill, sitter i samarbeidsnettverk, deltar i internasjonale konferanser, og møter lokale, regionale og nasjonale politikere. Våren 2021 søker vi nye medlemmer til Byutvalget, Handelsutvalget og Matutvalget. Gjennom å være med i et utvalg får du muligheten til å lære mye om politikk, utvikling og bærekraft, være med på å utforme og påvirke politikk, og møte andre unge engasjerte. Dersom du er interessert i å bli med i et politisk utvalg kan du sende noen ord om deg selv og hvilket utvalg du har lyst til å være med i til [email protected] innen 22. januar. Mer informasjon om utvalgene under bildet.  Byutvalget
Over halvparten av jordas befolkning bor i dag i urbane områder. For å få til en bærekraftig framtid er det nødvendig å møte utfordringene der de skjer. I Byutvalget jobber vi for bærekraftig byutvikling nasjonalt og globalt. Vi jobber for byer som tar vare på både mennesker og miljø, hvor alle har en plass, blir hørt og tatt vare på. Utvalget arbeider med å utvikle og fremme Spires politikk bl.a ved å utvikle og gjennomføre kampanjer, skrive kronikker og høringsinnspill, møte politikere, delta på konferanser og arrangere debatter og andre arrangementer. Byutvalget jobber for tiden mye med medvirkningsprosesser i arealplanlegging og for å få urban bistand på agendaen. Byutvalget møtes hver uke på onsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Byutvalget kan du ta kontakt med koordinator Amalie Hilde, på [email protected] Handelsutvalget Handel er ikke et mål i seg selv, men et av mange virkemidler i utvikling av et lands produksjonsstruktur, økonomi, sysselsetting og uavhengighet. Spire er ikke mot handel, men mener dagens spilleregler og systemer er urettferdige og påfører jorda og samfunn store negative konsekvenser. De fattige landene og aktørene taper i møte med mektige land og selskaper, dette fører til en urettferdig utvikling av verdenssamfunnet. Handelsutvalget jobber for tiden med en kampanje om globale verdikjeder og følger hele tiden utviklingen som skjer med bilaterale handelsavtaler og innad i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Handelsutvalget møtes hver uke på tirsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Handelsutvalget kan du ta kontakt med koordinator Caroline, på [email protected] Matutvalget Spire er opptatt av at alle skal ha nok mat både i dag og i framtida. Når en milliard mennesker sulter eller lever på grensa til sult, er vi i dag langt fra målet, spesielt når vi egentlig har muligheten til rettferdig fordeling av mat til alle. Vi vet også at verdens befolkning kommer til å vokse de neste årene, og at vi kommer til å ha behov for mer mat. Dette er et problem som både må og kan løses med de rette politiske virkemidlene! Matutvalget arbeider med å spre informasjon til den norske befolkningen og påvirke politikerne våre. Derfor deltar vi aktivt inn i Norges nye handlingsplan på bærekraftige matsystemer, deltar på internasjonale og nasjonale konferanser om matsikkerhet og er tydelige i den offentlige debatten. Matutvalget møtes hver uke på mandager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Matutvalget kan du ta kontakt med koordinator Anne-Berit, på [email protected]  Foto: Solveig Gjørv Røraas I dag startet Klimasøksmålet i Høyesterett. En rekke miljøorganisasjoner saksøker Staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf etter utdelingen av ti nye letelisenser under 23. konsesjonsrunde i 2016. Spire støtter søksmålet. Norsk olje koker kloden og Staten må stilles til ansvar. Det handler om vår egen og framtidige generasjoners rett til et levelig miljø - både her hjemme og internasjonalt. I anledning Klimasøksmålet ble det arrangert flere lysmarkeringer rundt om i landet 3.november. Leder i Spire, Julie Rødje, holdt appell under markeringen i Oslo. Her kan du lese hennes appell.
Da Stortinget vedtok å dele ut nye letelisenser i Barentshavet sørøst var det et brudd på denne bestemmelsen. Nå viser det seg til og med at den kortsiktige profitten heller ikke var så reell. Men bevisene av skadene ved å ta opp ny olje, de har blitt forsterka. Dagens allerede utviklede olje, gass- og kullreserver gir oss godt over det dobbelte av utslipp enn hva som er mulig for å holde oss under 1,5 gradsgrensa. En grense Norge har forplikta seg til å skulle jobbe aktiv for å holde oss unna. Men, samtidig vedtar Norge å leite etter mer olje. I nye områder, enda mer sårbare og med uerstattelig natur og biologisk mangfold. Å ødelegge disse områdene vitner om en arroganse der internasjonale avtaler eller ødeleggelser ikke gjelder oss. I går var det ny varmerekord i Oslo. Og akkurat nå er jeg litt glad for at det ikke er like kaldt som det pleier å være en novemberkveld. Men summen av varme- og kulderekordene, rekorder i tørke, og i regn, de siste åra, gir meg likevel kald frysning. Samtidig er det en svært begrensa del av endringene vi faktisk merker. Og enda mindre enn hva som vil komme. De av oss som har bidratt mest til dagens miljøødeleggelser, og som har mest ressurser, må gjøre den største innsatsen. Å åpne nye oljefelt, som i Barentshavet, er stikk i strid med prinsippet om klimarettferdighet. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Over hele verden kjenner mennesker på klimaendringer, miljøødeleggelse og overbruk av naturressurser på kroppen. Det truer matsikkerheten og fører ytterligere enn dagens allerede 820 millioner mennesker inn i sult. Antall mennesker på flukt er spådd til å nå en milliard som følge av klimaendringene innen 2050. Videre kommer konflikt, fattigdom og utrygghet. Dette er norsk olje og vår politikk en del av. Vi har tjent oss rike på andres bekostning. Det må ta en slutt! Verden over har ulike miljøorganisasjoner tatt rettens vei for nye løsninger og for å endre miljøskadelig politikk. Verden over har miljøorganisasjoner vunnet sin sak! I både tingretten og lagmannsretten har dommerne vedkjent at § 112 gir oss rettigheter. Da må også noen kunne holdes til ansvar når den rettigheten brytes. I tillegg er det kun et fåtall av saker som blir akseptert av Høyesterett. Men det, det er ble vår sak. Og dette er vårt søksmål. Det er folkets søksmål. I dag står vi 200 mennesker i Oslo og viser vår støtte. Men vi er så mange flere. Det er lysmarkeringer over 50 steder i landet, i tillegg deltar folk hjemme hvor de tenner lys i stua, på balkongen eller på vidda. Og folk er med oss fra Svalbard i nord til Filippinene i Sør. Sammen sier vi et tydelig NEI til nye letelisenser. Vi sier nei til å ødelegge sårbar natur. Og vi sier nei til olje i Arktis. Derimot krever vi en politikk som setter hensyn til mennesker og miljø. Alle mennesker må sikres et trygt og levelig miljø i dag og i framtida. Kun da kan vi sikre gode liv. Vi sier JA til rettferdighet! I morgen begynner rettssaken. I morgen trer vi inn i Høyesterett i vår tids viktigste rettssak. Mens staten har støtte av klimarealistene, har vi støtte hos forskere og folket. Vi kan vinne, og vi kan endre norsk politikk. Vi har det norske folk i ryggen, vi har våre medborgere verden over i ryggen, og vi har framtidas generasjoner i ryggen. Vi er lei av å måtte mase, skrike, skrive innlegg og dele poster på sosiale medier. Men vi gir oss ikke, uansett! Kjære den norske stat, vi sees i retten. Vi har rett!  De siste ukene har Spire deltatt på flere høringer til Statsbudsjettet 2021. Spire stiller seg positive til at budsjettet viderefører målet om 1% til bistand, men vi vil likevel påpeke at dette i praksis er en nedgang i antall kroner. Videre er budsjettet nok et eksempel på hvordan regjeringa ikke tar klima- og naturkrisen på alvor, og heller legger opp til økte forskjeller mellom folk både her hjemme og i det globale Sør. Regjeringen skal våren 2021 legge fram en handlingsplan for bærekraftsmålene. Dette er svært viktig, og noe sivilsamfunnet og Spire har ønsket seg lenge. Det er helt avgjørende at det settes av økonomiske midler til å lage og følge opp denne handlingsplanen for å sikre en reell bærekraftig, rettferdig og samstemt oppfølging av Norges forpliktelser mot 2030.
"Regjeringa hevder årets budsjettforslag skal ta miljø på alvor. Realiteten i postene viser dessverre noe annet. Igjen blir både klima og natur nedprioritert, samtidig som forskjellene i makt og rikdom skal få fortsette å vokse. De ulike komitéene må ta innover seg hvor mye det haster å endre kurs, og ikke minst at vi er nødt til å føre en helhetlig politikk som drar Norge i en bærekraftig og rettferdig retning," sier leder Julie Rødje. Her kan du lese våre innspill til budsjettforslaget: Innspill til næringskomiteen Det må stilles strenge og forpliktende krav for å sikre at Norge ikke har eierskap i bedrifter som direkte eller indirekte bidrar til miljøødeleggelser og menneskerettighetsbrudd. Dette innebærer blant annet at det må forhandles frem bærekraftskapitler i eksisterende og fremtidige handelsavtaler som skal være forpliktende på lik linje med øvrige kapitler. Videre må miljøvennlige landbruksmetoder prioriteres ytterligere fremover. I mars 2020 meldte regjeringa Norge inn i initiativet 4per1000. Dette var et sterkt signal om opptrapping av innsatsen for naturlig karbonfangst- og lagring som er både billigere, sikrere og har flere positive ringvirkninger enn industriell CCS. Statsbudsjettet må derfor legge opp til økonomiske midler for å følge opp dette videre. ¨ Les hele innspillet her. Innspill til energi- og miljøkomiteen Da Nasjonalbudsjettet ble lagt fram, og Sanner hevdet dette var tidenes klimabudsjett, var håpet stort. Endelig skulle Regjeringa lytte til de unges krav om klimarettferdighet. Dessverre ble det, igjen, kun fine formuleringer og lite handling eller økonomiske midler. Skal Norge følge sine egne forpliktelser i tråd med Parisavtalen, kan ikke dette være et budsjett vi kan leve med. Vi forventer at hensyn til klima og natur skjerpes, og at Norge tør å forlate tida som oljeavhengig. Les hele innspillet her. Innspill til utenrikskomiteen Som regjeringen selv påpeker i budsjettforslaget rammer Covid-19 skjevt og bidrar til å opprettholde og forsterke problemer knytter til global sult og fattigdom. Det er derfor viktig at bistandsprosenten på 1 % opprettholdes som et minimum, og at støtten til sivilt samfunn blir stående. Videre må regjeringa prioritere klimatilpasning, matsikkerhet, menneskerettigheter, likestilling og urban bistand, blant annet gjennom øremerkede midler. Vi ser på det som bekymringsverdig at flere av disse postene er flyttet til regionale bevilgninger, ettersom dette kan føre til at de tematiske prioriteringene blir mindre styrende. Les hele innspillet her. Innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen Spire ser positivt på tilskuddsordningen for boligsosiale tiltak. Vi mener likevel at det er behov for langt større innsats for alternative løsninger i boligmarkedet. Videre mener vi det må øremerkes midler i budsjettet til å tilrettelegge for og sikre bedre medvirkningsprosesser i arealutbygging. Les hele innspillet her.  Finansminister Jan Tore Sanner la i dag ut Regjeringas forslag til statsbudsjett 2021. Skjermdump fra Nrk  Spires leder Julie Rødje er kritisk til Statsbudsjettet slik det foreligger. Skal 2021 være et år for framtida, og ikke kun et ‘koronaår’ må helhetlig tilnærming og miljø synliggjøres i årets budsjettforhandlinger.
Et brukket bein trenger en operasjon, ikke en paracet. Det samme gjelder en verden og et klima i krise. Da holder det ikke bare med symptomlindrende tiltak, eller pålegge individet ansvaret om å ta grønne valg som Jan Tore Sanner legger opp til. Derimot må vi ta problemet ved rota - nemlig den naive troen på økonomisk vekst, teknologioptimisme og norsk petroleum! En fortsatt satsning på økt vekst, frihandel og storsatsing på olje og gass, gjør ikke at Norge bidrar til at verden kan oppnå forpliktelsene i Parisavtalen eller bærekraftsmåla. ‘Regjeringa viser ingen vilje til å tak i de underliggende problemene som skaper ulikhet og miljøødeleggelse. Økt støtte til jernbane og karbonfangst- og lagring betyr ikke at man kan overse den store elefanten i rommet - evig vekst basert på ressursutnyttelse, miljøødeleggelse og et urettferdig system. Mener Regjeringa alvor med å ta Norge i en grønn retning, er de nødt til å endre bestanddelene i budsjettet, ikke bare kaste om seg med grønn maling. Å påstå at Norge er avhengig av å lete etter nye områder for petroleum for å skape arbeidsplasser og midler til klimatiltak er reinspikka løgn. Statsbudsjettet svikter unge’ sier leder i Spire, Julie Rødje. Også når det gjelder nasjonal og sosial politikk viser statsbudsjettet lite håp i kampen for å utjevne forskjellene. ‘Nasjonalt velger regjeringen å prioritere skattelette for de rikeste, tross egen rapport som viser at økt formueskatt faktisk skaper arbeidsplasser. Med jobb og redusert ulikhet som uttalte prioriteringer demonstrerer regjeringen dermed en totalt fraværende forståelse av realiteten. Forskjellene i Norge, som SSB avslørte tidligere i høst at er mye større enn antatt, vil øke ytterligere’, fastslår nestleder Nora May Engeseth. Når det kommer til utviklingspolitikken, er det positivt at Regjeringa lover å vektlegge klimatilpasning og matsikkerhet i utenrikspolitikken. Det kan det være problematisk at posten er flyttet under regionale regionale bevilgninger og dermed kan virke mindre forpliktende. Videre forsterker kombinasjonen av koronapandemi, klimaendringer, naturødeleggelser og konflikt forskjellene globalt. Det er da særlig bekymringsverdig at handel og eksport fremstår som grunnmuren i norsk utenrikspolitikk, mens samarbeid og fred kommer i andre rekke skal vi tro Sanner. “Det er viktig at 1% av BNI i bistand består. Samtidig betyr dette i realiteten en nedgang på omtrent 1,3 mrd kroner. Bistandsbudsjettet kan under ingen omstendigheter bli offer for tøffe forhandlinger med FrP”, avslutter Rødje.  Korona har satt en demper for mange lokale matfestivaler rundt om i landet. I følge Kulturrådet kvalifiseres ikke matfestivalene som kulturarrangement og havner derfor utenfor kulturstøtta fra regjeringa. Matfestivalene er en arena der bønder, kystfiskere og andre småskalaprodusenter kan selge sine produkter og by på det beste av norske råvarer. Videre legger matfestivalene til rette for å fremme den samfunnskritiske rollen våre matprodusenter har, samt styrke vårt forhold til mangfoldet av mat og råvarer i Norge. Ikke bare løfter dette fram kunnskap om norsk matproduksjon, matfestivalene er åpne for allmennheten og den økende etterspørselen etter norsk og lokalt viser til viktigheten av matfestivalene. I tillegg er dette en gylden mulighet til å sette bærekraftig økonomi på dagsorden, der en handler direkte med bonden, fikseren eller produsenten. De lokale matfestivalene er derfor uvurderlige platformer som løfter kultur, rettferdig handel og legger grunnlaget for et reelt matdemokrati.
På samme måte som at jordbruket ble utelatt fra krisepakkene, har det også sett mørkt ut for matfestivalene i Norge. Men det er ikke mangel i statskassa som setter en demper på støtten. Pengene i statskassa sitter løst og har bistått med 21 millioner kroner i kulturmidler til Oljemessa i Stavanger. Hvorfor får en kapitalsterk næring kulturstøtte fra regjeringa, mens matfestivalene blir tilsidesatt? Til tross for at kulturminister Raja anerkjenner at mat faktisk er kultur, faller matfestivalene utenfor støtteordningene for kulturarrangementer. Når slike kulturstøtter favoriserer et klimafiendtlig prosjekt framfor bærekraftig og rettferdig næringsutøvelse, er det tydelig at regjeringa har et snevert syn på kulturbegrepet. En skulle tro at en global lock-down ville lært politikerne litt og annet om selvforsyning, rettferdig handel, lokal forvaltning, produksjon av råvarer og matsikkerhet. Matprodusenter her til lands utfører hver eneste dag et livsviktig arbeid for å brødfø en hel befolkning. Matfestivalen er en arena for å løfte dette arbeidet og bygge kunnskap om norsk matproduksjon blant befolkningen. Politikerne burde sette pris på det som er lokalt og nært, bære stolthet over norske råvareprodusenter og støtte oppom aktører som viderefører dette. Ved å prioritere Oljemessa over matfestivalene gjør de det motsatte. Til tross for at landbruksnettverket i Høyre har jobbet tett med regjeringa for å finne en løsning for matfestivalene, er det noe systemisk galt når Oljemessa kommer foran lokale matfestivaler i prioriteringsrekka på kulturarrangementer. Spesielt er dette kritikkverdig når de lokale matfestivalene kun trenger en sjuendedel av det Oljemessa fikk for å kunne betale husleie, lønn og andre avgifter. En regjering som alltid setter kapitalsterke og klimafiendtlige næringer på en pidestall framfor små, lokale og sirkulære næringer, er ikke en regjering som tilrettelegger for kultur, bærekraft og rettferdighet. Regjeringas kulturforståelse trenger en omdreining, og de lokale matfestivalene må falle under støtteordninger for kulturarrangementer. Det er både god kultur-, landbruks-, havbruks- og næringspolitikk! Skrevet av: Nestleder Marianna de Almeida Debelian  Caroline Herlofsen, Nora Helgeland og Kristin Dilani Nadarajah i Spires handelsutvalg I en tid med miljøkrise, store sosioøkonomiske forskjeller, flyktningleire som brenner og strukturell rasisme, er det fort å føle at verden går til helvete. Fra vi våkner om morgenen, og selv gjennom natta, plinger mobilvarsler med negative nyheter om hva som skjer i verden. Dette kan skape sinne, tristhet eller apati. Disse følelsene kan igjen stanse framgang og handlekraft i samfunnet. Men i stedet for å bli demotivert av det negative, er vi nødt til å bruke disse følelsene til å kjempe for nye seire i kampen for en rettferdig og bærekraftig verden! For det nytter faktisk å kjempe for å skape endringer! Nordmenn, i gjennomsnitt, tror utviklinga i verden ligger langt bak realiteten. Da er det kanskje ikke så rart når noen tror at utviklingspolitikk ikke hjelper. Heldigvis er virkeligheten mye mer optimistisk. De siste to årene har millioner av unge verden over streika for klima - vi ser en enorm folkebevegelse. Dette skaper politisk press for handling! Black lives matter-protestene vi har sett de siste månedene har skapt oppmerksomhet på et stort samfunnsproblem som har vært der hele tida. Handlekraft og bevissthet på det som skjer rundt oss kan og dermed bidra til å kreve endring.  Verdens beste nyheter er et samarbeid mellom Spire, SAIH og Changemaker. Her representert ved leder Julie Rødje, Sunniva Folgen Høiskar og Embla Regine Mathisen. Det er fortsatt utfordringer vi må løse og kamper vi skal kjempe. Likevel må vi huske å feire seire, lære av disse og dele dem med flere. På denne måten kan vi mobilisere stadig nye mennesker. Derfor står Spire, sammen med SAIH og Changemaker, bak Verdens beste nyheter. Du kan også bli med! I en hel uke kan du bytte ut pushvarslingene fra de store mediehusene med positive nyheter rett i din messenger app på mobilen! Verdens beste nyheter lanserer nemlig et eksperiment. Hvordan oppleves det å få gode nyheter servert i innboksen hver morgen i en uke? Ikke bare er det verdens beste start på en ellers litt trøtt morgen, kanskje kan det også gi ny motivasjon til å skape nye gode nyheter!
Bli med her!  August betyr skolestart og blanke ark for mange. Og med fagfornyelsen kan man ta blanke ark på ordet. I høst tas nye læreplaner og kompetansemål i bruk med fokus på bærekraftig utvikling som et gjennomgående tema i alle fag på grunnskolen og videregående opplæring. Da er det viktig at skolesystemet griper denne sjansen til å skape en løsningsorientert undervisningkultur om klima, miljø og sosial rettferdighet, samt oppfordre til kritisk tenking og handlekraft. Utdanning for bærekraftig utvikling handler nemlig ikke bare om undervisning om global oppvarming, tap av natur- og artsmangfold og plast i havet. Det handler også om medborgerskap, solidaritet, politisk engasjement, systemkritikk og løsningsvilje i praksis. Målet bør derfor være å gi elevene tro på at endring er mulig, framfor en undervisningskultur om klima og miljø som skaper eller forsterker apati og klimaangst.
Dette er åpenbart en krevende overgang for mange skoler og lærere. Arbeidskapasitet, tid og løse tråder gjør det vanskelig å iverksette en helt ny måte å undervise på. Spire har derfor et helt eget prosjekt dedikert til utdanning for bærekraftig utvikling. Gjennom undervisningsopplegget Framtidens klimahelter lærer ikke bare elevene om klimaendringene, men også hvordan vi kan gjøre noe med en av de absolutt største utfordringene verden står overfor i dag. Målet med undervisningsopplegget er å skape engasjement og tro på egen evne til påvirkning. Framtidens klimahelter er dessuten relevant for en rekke kompetansemål i blant annet samfunnsfag, geografi, norsk og naturfag, og kan brukes som inspirasjon til andre fag og aktiviteter på skolen. Er du lærer og ønsker tilgang til Spires skoletilbud eller vil du lære mer om Spires skoleprosjekt? Klikk her eller ta kontakt med prosjektkoordinator [email protected] for mer informasjon eller samarbeid!  Dyrking av sukkertare utenfor Frøya. Foto: Seaweed Energy Solutions AS. I en tid hvor klimakrisen er over oss, leter vi etter bærekraftige løsninger på mange områder i samfunnet. En økning i plantebasert kosthold og kortreist mat vil høyne sjansen for at vi kan nå klimamålene. Vi er i større grad opptatt av vegetarisk og plantebasert mat, fordi vi vil leve mer miljøvennlig og sunnere. En næringskilde som er nyttig for både helse og miljø, og som vi kan bruke mer av i Norge, er tang og tare, kjent under fellesbetegnelsen alger. Tang og tare er makroalger som vokser langs fjellsider under havet og på steinbunn. I store deler av Asia har alger lenge blitt brukt som ingrediens i matretter. Norge og andre europeiske land er mindre vant med bruken av alger, men beveger seg likevel i samme retning. I Europa finnes de største bestandene av alger langs norskekysten. I denne anledningen har Spire Trondheim intervjuet Elin Njåstad, forsker på makroalger ved NTNU og Diogo Raposo tra trønderbaserte Seaweed Energy Solutions AS, som dyrker tare utenfor Frøya.  Fra toppen, sukkertare (Saccharina latissima) og butare (Alaria esculenta). Foto: Seaweed Energy Solutions AS. Blant de mange sortene alger som finnes i Norge er sukkertare og butare blant de vanligste å bruke i mat. Disse inneholder viktige vitaminer som vitamin A og C, proteiner, antioksidanter, i tillegg til mineralet jod. På grunn av de gode forutsetningene for vekst av alger i Norge, menes det at makroalger kan bli en langt større industri enn hva den er i dag (Johansen & Rogne 2020; Skoglund 2020; Helledal 2020). Norge har en lang kystlinje som får naturlig tilførsel av næringsrikt vann. Dette muliggjør taredyrking uten kunstig gjødsling. I 2018 ble det kultivert 169 tonn i Norge, og den årlige produksjonen er estimert å øke til 20 millioner tonn i 2050 (Broch et al., 2019). Tang og tare har et bredt bruksområde. Det kan for eksempel brukes som fiske-og dyrefôr, krydder, smaksforsterkere, snacks og tilbehør til hovedretter. To norske studenter, Frida van der Drift Breivik og Frøya Thue, fikk i januar DOGA´s pris for nyskapende design for sin spiselige emballasje av tare som erstatter for plastemballasje (Nordbø 2020). Interessen for blå vekst er lovende for tareindustrien mener Diogo Raposo, som jobber som produksjonskoordinator for Seaweed Energy Solutions. Prosjekter som SINTEF´s PlastiSea og ProSeaFood, om henholdsvis bioplast og prosessering for matkonsum, kan gi oss økt kunnskap og nye bruksområder for brune alger. Tang og tare i kostholdet - hvor mye er sunt? Ettersom inntak av tang og tare har økt i Norge, har Mattilsynet særlig vært opptatt av jodinnholdet i disse (Mattilsynet, 2019a). Selv om nordmenn generelt er lave på jod, er verken et for høyt inntak eller en brå økning i jodinntak å anbefale (Folkehelseinstituttet, 2018). Ubehandlet kan noen tarearter overskride anbefalt dagsinntak for jod, og Mattilsynet anbefaler derfor at folk ikke spiser store mengder tang og tare i påvente av mer kunnskap (Mattilsynet, 2019b). Dette kan imidlertid være innen rekkevidde - hos Havforskningsinstituttet pågår det et femårig forskningsprosjekt på sjømat og fôrressurser som blant annet ser på mattrygghet hos makroalger til humant konsum (Havforskningsinstituttet, 2020). Raposo poengterer at vi kan lære av Asia, som blansjerer mesteparten av taren som spises. Vi kan redusere jodinnholdet ved å blansjere tang og tare i varmt vann. Blansjering kan redusere jodinnholdet i taren med opptil 90 prosent (Nielsen et al., 2020). Varmebehandlingen får tangen og taren til å skifte farge fra brun til grønn, og den smaker fremdeles veldig godt.  Fra venstre, blansjert sukkertare og butare. Foto: Seaweed Energy Solutions AS. Hvordan produsere bærekraftig?
Taredyrking har flere egenskaper som legger til rette for en bærekraftig blå industri. Det krever minimalt med landareal og ferskvann, og hverken sprøytemidler eller gjødsel tilføres. Makroalger tar opp nitrogen og fosfor som er naturlig tilgjengelig i vannsøylen. I tillegg binder makroalgene CO2, noe som ifølge Njåstad motvirker havforsuring. En av utfordringene tareindustrien har er tilstedeværelsen av mosdyr (“skadedyr” som vokser på tang og tare), som stopper tarehøstingen om våren. Raposo bekrefter at dette er en utfordring for næringen; “Vi planlegger innhøstingen med tanke på mosdyrene, siden vi ikke kan selge tare til mat med dyr voksende på.”. Mosdyrene dukker opp på våren, muligens som et resultat av vårsola og økte temperaturer. Økte havtemperaturer grunnet klimaendringer kan starte denne naturlige prosessen tidligere, og potensielt bli et fremtidig problem for industrien, sier Njåstad. Hvilken effekt økt biomasse i form av makroalger kan ha på marine økosystemer, er noe Njåstad forsker på ved prosjektet Kelppro, ved NTNU. Hvis Norge skal begynne med storskala produksjon er det viktig med økt kunnskap om økosystempåvirkninger. Blant annet kan denne kunstige tareskogen - produksjonsanleggene - utgjøre nye habitat for arter som lever langs kysten, og fungere som matfat, gjemmested og oppvekstområde for småfisk og annen marin fauna. Diogo Raposo forteller også at bransjen på eget initiativ har utviklet retningslinjer for å ta hensyn til tilpasninger og genetikk hos artene som naturlig vokser langs kysten. Som medlemmer av Norsk Taredyrkerforening følger de anbefalingene om å bruke mange morplanter funnet innenfor 100 km fra dyrkningsanlegget. Dette er et tiltak for å ta hensyn til de lokale tilpasningene som er lagret i makroalgenes genotyper. “Vi er også med på å utvikle retningslinjer for god praksis i andre europeiske land”, forteller han. Tips til tang- og taresanking For å komme i gang anbefaler de to å ta en rekognoseringstur i nærområdet, plukke med seg noen arter hjem og lese litt om dem. Fingertare er eksempelvis god til chips (!) og bør plukkes ved lavvann. Støvler, vadebukser eller badetøy kan være nødvendig for å nå noen arter. Det finnes mange gode ressurser på nett om man vil prøve å høste selv, for eksempel tingmedtang.no, som har en rekke tips, oppskrifter og informasjon om ulike arter tang og tare. Noen av disse er: ● Velg et sted med god vanngjennomstrømning, og ikke i nærheten av utslipp og kai. ● Tenk bærekraftig: La festet stå, og ikke sank alt av en art i et område. ● Sank fra tang som vokser fast, ikke det som flyter i land. Lyst til å lære mer? Søndag 30. august arrangerer Spire Trondheim en tang og tare-workshop ved Ladekaia, i samarbeid med Elin og Diogo. Her blir det både teori og praksis rundt sanking og bruk av tang og tare – se Facebook for påmelding til arrangementet! Tekst: Sandra Erima Bazil & Hanne Bjørnås Krogstie i Spire Trondheim  Oljefondets verdi per 10.08.2020 klokka 13:30. 'Et så stort fond krever at man har tillit til ledelsen' sier Julie Rødje i Spire. Foto: skjermdump fra Oljefondet.no Sammen med seks andre organisasjoner har vi sendt inn et åpent brev til Stortingets finanskomité for dagens høring om ansettelsen av Nicolai Tangen som toppsjef av Oljefondet. Tangen har drevet og eid forvaltningsselskapet AKO Capital LLP siden 2005 og med dette bygd opp en stor personlig formue. Hans personlige binder, mulige interessekonflikter og uttalelser rundt bruk av skatteparadis er noen av årsakene til hans manglende tillit i ny rolle. Norges representantskap sendte i april en rekke spørsmål om Tangens private økonomi og hvordan dette skal organiseres etter hans tiltredelse.
'Som et av verdens største statlige fond trenger vi en etisk håndtering av Oljefondet. Fondet tilhører det norske folk, og vi må derfor kunne ha tillit til at dette drives basert på demokratiske og etiske prinsipp. Vi trenger å føre fondet i en bærekraftig og solidarisk retning. Med Tangen ved roret er vi dessverre utrygge på fondets utvikling' sier leder i Spire, Julie Rødje. Tilsluttet brevet står: Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder i Tax Justice Network Norge Hege Skarrud, leder i Attac Norge Julie Rødje, leder i Spire Åsa Paaske Gulbrandsen, daglig leder i Latin-Amerikagruppene i Norge Kathrine Sund-Henriksen, daglig leder Forum for utvikling og miljø Embla Regine Mathisen, leder i Changemaker Åpent brev om bekymringer knyttet til ansettelsen av daglig leder i NBIM Undertegnede organisasjoner ønsker med dette brevet å uttrykke vår støtte til Representantskapet i Norges Banks vurderinger knyttet til ansettelsen av daglig leder i NBIM. I tillegg ønsker vi å belyse vårt syn på konsekvensene dette kan få for forvaltningen av og troverdigheten til fondet. Vi er også bekymret for hva prosessen gjør med tilliten til fondet, blant annet hos Norges befolkning. Vi håper at komitéen vil søke å få svar på disse bekymringene under den åpne høringen 10. august. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) og måten det administreres på har lenge vært en kilde til engasjement og stolthet for nordmenn. Politikerne har organisert SPU slik at det kommer folket til gode, sikrer åpenhet rundt investeringene og demokratisk kontroll. Dette, og dermed også vår tillit til SPU som en ansvarlig aktør, står nå på spill grunnet ansettelsen av Nicolai Tangen, og prosessen rundt ansettelsen. Det er med stor bekymring vi har fulgt ansettelsesprosessen, avsløringene i pressen, og Norges Banks svar. Bekymringen økte ytterligere etter å ha lest brevet datert 11. juni fra Representantskapet i Norges Bank adressert til Hovedstyret i samme bank og er ikke blitt mindre etter de siste dagenes avsløring om at Norges Bank har endret sitt etiske regelverk som forbød interessekonflikter for lederen av Oljefondet. Bruk av skatteparadiser Vi merker oss at Representantskapet mener at full åpenhet om selskaper etablert i skatteparadis fortsatt er en gjenstående problemstilling og deler deres forventning om at Norges Banks forventningsdokument om skatt og åpenhet skal ligge til grunn for Tangens private økonomiske interesser. Sivilsamfunnet i Norge har lenge arbeidet mot bruken av skatteparadiser, og norske myndigheter har hatt en pådriverrolle internasjonalt for åpenhet. Utbredt bruk av skatteparadiser truer velstand og rettferdige konkurransevilkår, hindrer økonomisk utvikling og bidrar til å øke forskjeller. Ansettelsesavtalen er betinget av at trust-avtalen på Jersey oppløses, men det er fortsatt uklart om dette er mulig. Representantskapet bemerker at full åpenhet om selskaper etablert i skatteparadis er en gjenstående problemstilling. Tangen og Olsens uttalelser om bruk av skatteparadiser svekker Norges Banks troverdighet i kampen mot skatteparadiser og bryter med forventningsdokumentet om skatt og åpenhet. Hvordan skal Norges Bank gjenreise troverdighet i arbeidet mot skatteparadiser, i tråd med norsk politikk og NBIMs eget forventningsdokument? Uklare bindinger Representantskapet konstaterer i sitt brev at det fortsatt gjenstår å etablere tilstrekkelige interne kontrolltiltak utover de eksisterende. Dette er bekymringsverdig. Vi vil også påpeke at Tangen selv på pressekonferansen i april, da det ble klart at Norges Bank ville innstille ham som leder for NBIM, sa at alle hans bånd til hans selskaper skulle brytes. Hverken han eller Norges Bank opplyste om at Tangen hadde satt som betingelse for å gå inn i åremålsstillingen, at han skulle kunne beholde dette eierskapet. Misvisende opplysninger fører offentligheten bak lyset, og vi opplever dette som et grovt tillitsbrudd. Norges Bank flyttet tilsynelatende etiske grenser for å gi Tangen en løsning som lar ham beholde store eierandeler i AKO Capital og eliminere tvil om interessekonflikter. Kan Stortinget og befolkningen forøvrig stole på at Norges Bank har eliminert alle kilder til reell interessekonflikt og annen usikkerhet vedrørende skillet mellom private interesser og arbeidet med SPU? Tillit til forvaltningen av fondet Med et enormt fond som forvaltes på vegne av hele befolkningen, kommer det et stort ansvar. Representantskapet skriver at tiltredelsen for en ny daglig leder bør skje på en måte som opprettholder høy tillit i befolkningen og blant internasjonale markedsaktører. Derfor forventer vi at en slik prosess og ansettelse er ryddig. Da det ikke har vært tilfellet, undergraver prosessen de etiske og demokratiske prinsippene som ligger til grunn, og som har gjort SPU til det fondet er i dag. Vi i sivilsamfunnet og befolkningen for øvrig er avhengige av å ha tillit til ledelsen i SPU og forvaltningen av fondet i sin helhet. Det er av avgjørende betydning at ansettelsen av fondets leder er i tråd med prinsippene som gjelder for forvaltningen, og at Norges Bank er bevisst det store ansvaret de har overfor de grunnleggende demokratiske prinsippene som ligger til grunn for hele forvaltningen av fondet. Det etterlatte inntrykk er at regler har blitt omgått eller endret i forbindelse med denne ansettelsen. Den tvilsomme ansettelsesavtalen gir uklare bindinger og trygger ikke tilliten. Sentralbanklovens stadfesting av Norges Banks uavhengighet fra politisk styring gjelder ikke for forvaltningen av SPU. Tvert imot bygger forvaltningen av fondet på et eget mandat og oppdragsgiveren er derfor avhengig av å ha tillit til de som skjøtter ansvaret. Hvordan skal Norges Bank kunne skape tillit til Tangens arbeid og rolleforståelse etter disse avsløringene? De ulike problemene ved ansettelsen har blitt belyst av Representantskapet og i den offentlige debatten. De er isolert sett alvorlige nok til at ansettelsen må revurderes. Stortingets ansvar er ikke å vurdere disse enkeltdelene isolert, men å se på helheten av alle disse elementene opp mot forvaltningen av SPU og behovet for tillit i det norske folk. Vi setter stor pris på at det er innkalt til en åpen stortingshøring om ansettelsesprosessen 10. august og forventer at denne benyttes til å undersøke om det er mulig å gjenreise tilliten til Tangen. NBIM trenger en leder som kan sikre forvaltningen av det norske folks penger på en forsvarlig og god måte, som har bred tillit og troverdighet og som respekterer og inkorporerer de demokratiske og forvaltningsmessige prinsippene som ligger til grunn for fondets suksess. Undertegnede organisasjoner vil på bakgrunn av dette be finanskomiteen benytte høringen til å få svar på de bekymringene vi har uttrykt og legge vurderingene fra Representantskapet til grunn.  Illustrasjon: Jenny Jordahl Likestillingslandet Norge har i flere år snakket høylytt om viktigheten av jenters rett til utdanning og god helse. Skal verden bli bedre, må alle med, også kvinnene. Dette er et viktig norsk prinsipp - så lenge det ikke hindrer vår egen økonomiske vekst så klart.
Norsk eksport av olje og gass bidrar til økte klimaendringer, selv om store deler av Stortinget og oljelobbyen forsøker å framstille den som 'grønn'. Vi tjener kortsiktige summer samtidig som situasjonen på jorda og menneskers liv forverres. Klimaendringer og naturødeleggelser forsterker etablerte skjevheter - noen blir stadig rikere, mens andre mister levekårene sine og må legge ut på flukt. Dette gjelder økonomiske skillelinjer, men også faktorer man skulle anta var mer nøytrale, som kjønn. Så klart handler det ikke om biologi, men de sosialt konstruerte kjønnsrollene og patriarkalsk maktbalanse. Kvinner har oftest hovedansvaret for lokal matproduksjon og for barna. Når avlingene feiler betyr det gjerne at jentene tas ut av skolen som følge av behov for økt arbeidskraft eller tapt inntekt. Kvinnene er videre mest utsatt for vold og overgrep på flukt - og rundt 70% av klimafordrevne er nettopp kvinner. Det norske paradokset blir lagt merke til i utlandet. Både The guardian og UN Women har i tidligere runder støttet Klimasøksmålet Artisk, som kommer opp i høyesterett for plenumsbehandling i november, på bakgrunn av hvordan norske utslipp bidrar til kvinners mangel på trygghet globalt. Nylig har FNs kvinnekonvensjon stilt spørsmål til den norske regjeringa om tematikken. Her etterlyses det informasjon og konkrete tiltak for hvordan særlig eksport av olje og gass tar hensyn til konsekvensene dette medfører for kvinner verden over, samt hvordan kvinner i større grad må integreres i beslutningsprosesser. Spire hadde i 2018 en kampanje om temaet, ‘Klimakamp er kvinnekamp’. Tilsammen 18 organisasjoner stilte seg bak vårt opprop til daværende miljøminister Elvestuen og utviklingsminister Astrup. Et av våre krav var å fase ut norsk oljeutvinning mye raskere enn planlagt. Siden den tid har det derimot blitt tildelt nye letelisenser. Samtidig har klimaendringene og menneskers livsvilkår blitt ytterligere forverret. Hvor store konsekvenser er alvorlige nok? Kanskje det er fattigere land og de med mindre ressurser som må bære hele ansvaret. Vi kan jo tross alt ikke risikere å gå glipp av potensielle svarte kroner. Hvis Norge skal bli tatt på alvor, særlig som nyvalgt medlem av FNs sikkerhetsråd, er vi nødt til å løfte blikket. Vi må fjerne skylappene som kun ser økonomisk vekst, og styre etter prinsipp om menneskers velferd og trygghet, og naturens egenverdi. Selv om dette ikke har en (direkte) prislapp, må det prioriteres langt høyere. Mener Norge sine uttalelser om kvinners rettigheter globalt, da må vi ta to steg tilbake og reflektere over egne bidrag som skaper krisene. Det første steget kan være å vedta at ingen nye letelisenser skal utdeles og planlegge for utfasing av norsk petroleum. Vi ser spent fram til hvilket svar Norge gir FNs kvinnekonvensjon. Hva er viktigst - alle menneskers rett til trygge gode liv og et levelig miljø, eller norsk stolthet? Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen 23.juli 2020 Tekst: Julie Rødje, leder i Spire  Gjennom historien har vi aldri visst hvordan samfunnet skulle se ut fem, ti eller hundre år seinere. Det gjør vi heller ikke i dag. Men vi vet nok til å skjønne at vi er nødt til å endre kurs. Og det kjapt.
Over 820 millioner mennesker lever i dag i sult, og antall er spådd en kraftig økning. Klimaendringene og naturødeleggelser fører mennesker i fattigdom og en utrygg hverdag. Uten radikale grep vil jorda og hverdagen vår bli nesten ugjenkjennelig. Dagens utfordringer kan ikke frikobles fra økonomien. Og nei, økonomisk vekst er ikke miljøvennlig selv om man velger å legge til ordet ‘grønn’ foran. På bakgrunn av dette skrev 75 norske profiler under et opprop for systemendring tidligere i sommer. Sammen krever vi at norske politikere tar ansvar og er med på debatten om hvordan vi kan skape et sosialt og økologisk bærekraftig samfunn. Et samfunn som er regenerativt, bygget på samhold, og hvor vi setter mennesker og miljø foran økonomisk profitt. Dessverre virker de flest så fastlåst sin egen ideologiske boble, at bare å ta debatten på alvor blir for abstrakt. Kristin Clement skrev i Aftenposten søndag at vi har to alternativ: markedsøkonomi eller planøkonomi. Heldigvis finnes det en rekke andre alternativer, selv om de ikke har fått tildelt like stor plass i økonomibøkene. Ved å hente prinsipp og idèer fra en rekke økonomiske teorier kan vi skape politiske rammeverk som sikrer hensyn til naturen og menneskers velferd, både i dag og i framtida. Clement uttrykte en bekymring for demokratiets rolle i et nytt økonomisk system. Til det kan jeg berolige og si at vi ønsker oss mer demokrati - folkestyret. Det er nemlig vi, folket, som skal sitte med makta, ikke store multinasjonale selskaper som har høyest antall siffer på kontoen som drivkraft. Tilgjengelig saldo skal være et virkemiddel for å sikre en trygg og god hverdag, ikke et spill hvor det gjelder å vinne med høyest mulig score. Dagens markedsøkonomi bidrar dessverre ikke til en slik trygghet for mange av oss. Derimot skaper den og opprettholder skeivhetene. Samtidig er det så etablert at det nærmest anses som en naturlov. Heldigvis er ikke det tilfellet, noe som også betyr at det er mulig å endre. Da må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert. En rekke land og byer har anerkjent at dagens utfordringer ikke kan løses med gamle og mindre kjære metoder. Amsterdam har valgt å innføre smultringmodellen som et rammeverk for hvordan vi kan føre en helhetlig politikk i riktig retning. Modellen ser de økologiske tålegrensene som ytterpunkter i sirkelen, mens sosial bærekraft er den indre sirkelen. Målet er å til enhver tid befinne seg innenfor ‘smultringen’ som er området hvor vi sikrer mennesker gode liv, uten å overskride jordas bæreevne. Et annet eksempel er Sverige som tidligere i sommer lanserte en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi med målet å være verdens første fossilfrie velferdsstat. Både Clement og miljøminister Rotevatn (i Dagsnytt 18 den 26.juni), peker på at oppropet vårt ikke har en ferdig samfunnsmal. Det stemmer, men heller ingen før oss har hatt et veikart som har ført oss til Norge anno 2020. Likevel kan vi, ved å se til andre land om modeller som smultringøkonomien, skape et rammeverk vi kan støtte oss på. Vi er nemlig nødt til å tråkke opp ny sti. Med oss har vi kompasset mot verden vi ønsker oss. Men for at vi i det hele tatt kan starte turen må vi anerkjenne og bli enige om målet. Og det kan ikke markedsliberalismens evige jag etter profitt. Kortversjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23.07.20 Tekst: Julie Rødje, leder i Spire  Norge er tom for speltmel, det blir færre og dyrere norske jordbær i år og prognoser tilsier “koronapriser” på norske grønnsaker. Likevel fikk jordbruket ingen krisepakke av regjeringa. Det er tydelig at matsikkerhet og matberedskap ikke har fått sin sårt trengte plass på prioriteringslista til regjeringa.
En manglende krisepakke til jordbruket har ført til at bønder i Norge risikerer kostnader på flere hundretusen. Innreiseforbud og usikkerhet rundt muligheten for sesongarbeidere innebærer at bønder ikke får produsert som normalt, og overskuddet mange bønder hadde planlagt i år ble brukt til å skape koronavennlige arbeidsmiljø. Dette tærer på økonomien til bøndene. Ikke bare peker dette på vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft og mangelen på økonomisk støtte til bøndene - dette peker på en usolidarisk landbrukspolitikk som undervurderer bøndenes samfunnskritiske rolle. Lavere produksjon og økte utgifter i grøntnæringa har medført store tap. Fordi en krisepakke til jordbruket har uteblitt, må bønder selge sine produkter for en høyere markedspris. På overflaten resulterer dette i høyere priser på norsk frukt og grønt i butikkene. Videre gir dette forbrukerne intensiver til å heller velge billigere og importerte råvarer, som minker etterspørselen til bøndene her hjemme. Dette undergraver matsikkerhet her hjemme, men også internasjonalt hvor vi beslaglegger landarealer for eget konsum. I tillegg medfører dette økt transport av varer som igjen bidrar til klimakrisa. Samlet fører dette oss inn i en ond sirkel. Det er tydelig at Norge trenger bedre matberedskap, og at tiltak for matsikkerhet må opp på dagsorden. Vi trenger en systemisk endring i prioriteringslista som ivaretar bøndene og deres uvurderlige arbeid, som øker selvforsyningsgraden her hjemme, og som ikke utnytter matjord i andre land. Vi må igangsette tilskuddsordninger for å sikre bønders rettigheter. Vi må anerkjenne det kollektive ansvaret for å forvalte matjord så godt som mulig. Vi må gjenåpne kornlagrene for å ruste oss i møte med tørke i andre land. Vi må bort fra å legge byrden ved matproduksjonen vår på andres begrensede ressurser, og bygge opp, ikke ned, norsk landbruk. Vi trenger radikale endringer for å legge de grunnleggende føringene for et solidarisk, rettferdig og bærekraftig jordbruk. Det legger grunnlaget for både økonomien, matsikkerheten og et sunt miljø.  Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt.
Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av. Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg. Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat. Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette. Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier  Dagens markedsliberalisme og kapitalistiske samfunn har ført til utnyttelse av naturen. Internasjonale handelsavtaler fortsetter å intensivere ødeleggelse av skoger, konsentrasjon og fremmedgjøring av land, frigjøring av plantevernmidler, og utnyttelse av gårdsarbeidere har nådd krenkende nivåer med negative virkninger for mennesker og natur. Dette tjener store selskaper og rike land, mens lokalbefolkningen må betale prisen. Pandemien har satt dette på en enda større prøvelse. En skulle tro at korona ville endre vårt perspektiv på hvordan samfunnet bør utvikle seg framover. Dessverre er ikke dette tilfellet.
Midt i en global pandemikrise, spesielt kritisk i Brasil med nesten 60 000 dødsfall i skrivende stund og en president som hevder at sosial distansering vil ødelegge økonomien, blir 77 familier i bosetningen “Luiz Beltrame de Castro” i Gália, São Paulo, kastet ut av sine egne gårder. Det som tidligere var et lite produktivt jordområde har familiene omgjort til et lokalsamfunn som drives av prinsipper om sosial rettferdighet og solidaritet, og som bidrar til økonomisk og sosial utvikling gjennom produksjon av flere tonn mat, og matforsyninger til det offentlige skolesystemet. Med andre ord: de 77 familiene er et lysglimt av håp på hvordan framtidens matproduksjon kan og bør praktiseres. Likevel skrinlegges dette av brasilianske myndigheter - et tydelig tegn på hvor prioriteringene ligger: plantevernmidler, effektivisering av produksjon, monokulturer og økonomisk vekst. Det er kritikkverdig at Norge signerer frihandelsavtale med Brasil, en avtale som lokalbefolkningen i Brasil er i mot, og som vil føre til økte klimagassutslipp. Handelsavtalen mellom EFTA og MERCOSUR-landene må endres. Får man i stedet en åpen og demokratisk dialog rundt en avtale, kan det være et viktig mulighetsrom. Norge må anerkjenne egen rolle i en slik avtale og gripe sjansen til å skape internasjonalt press på Brasil for å sikre bønders rettigheter og bærekraftig landbruk. Med en sittende regjering i Brasil som undergraver slike prinsipper er det grunnleggende at Norge står på barrikadene for en solidarisk, rettferdig og bærekraftig handel, som løfter, ikke svekker, den samfunnskritiske rollen til de 77 familiene i Gália, São Paulo.  Klikk her for å redigere. Onsdag 24.juni deltok Spire v/nestleder Nora May Engeseth på høring med andre ungdomsorganisasjoner om innspill til Klimaplan 2030. I løpet av året skal regjeringa legge frem en plan for å kutte klimagassutslipp frem mot 2030.
"Frem mot 2030 må verden kutte drastisk i sine klimagassutslipp for å nå 1,5-gradersmålet. Dette krever en storstilt innsats. I et klimarettferdighetsperspektiv har Norge et historisk ansvar for utslipp, klimaendringer, tap av naturmangfold og miljøødeleggelser, og vi er derfor forpliktet til å gjennomføre store kutt på hjemmebane, samtidig som vi opprettholder klimafinansieringen. Kravene til Klimaplan 2030 er derfor skyhøye og regjeringas mål må være ambisiøse," sier nestleder Nora May Engeseth. "Klimaplan 2030 må ta klimakrisa på alvor og gå i kjernen av Norges klimautfordringer- og ansvar! Samtidig må den anerkjenne kompleksiteten av dagens utfordringer og derfor inkludere også naturmangfold som i dag settes til side. Den helhetlige miljøpolitikken må også ha en sosial profil. I dag bidrar flere klimatiltak til å forsterke de sosioøkonomiske forskjellene. Fortsetter dette, vil vi få en økt polarisering. Det har vi ikke råd til" slår leder Julie Rødje fast. Les vårt innspill som handler om viktigheten av en helhetlig og sosialt rettferdig klimapolitikk her. Spires innspill til Klimaplan 2030 Spire takker for muligheten til å komme med innspill til Klimaplan 2030. Våre innspill har et hovedfokus på samstemthet, sosial rettferdighet, bolig og bygg. I 2019 slapp Norge ut 50,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter, det laveste på 27 år, men en minimal nedgang fra 1990-nivået på totalt 2,3%. Dette er for dårlig. For å nå klima- og bærekraftsmålene må vi kutte minst 55%. Med klimakrise, et ødeleggende press på jordas naturmangfold og livsgrunnlag, og økende global ulikhet, haster det med effektive tiltak og store utslippskutt som ivaretar både mennesker og miljø. For å fremme og sikre reell grønn omstilling må vi derfor gjennomføre reelle kutt i Norge og norsk sektor, også i ikke-kvotepliktig sektor, samtidig som vi gir minst 65 milliarder årlig i klimafinansiering. Helhetlig klimapolitikk Dagens multikrise må anerkjennes også i Klimaplan 2030, og vi er nødt til å føre en helhetlig og samstemt politikk. Klimaplan må derfor legge føringer på politikkområder utover det som tradisjonelt regnes som klimapolitikk, som prioritering om rettferdig fordeling, gjennomsiktighet i alle ledd av produksjon, og natur. En samstemt klimapolitikk anerkjenner sammenhengen mellom klimagassutslipp, miljøkrisa og mennesker. Glemmer vi dette, kan dagens klimatiltak bidra til å skape morgendagens miljøkrise eller øke polariseringen. Spire krever derfor:
Sosialt rettferdig klimapolitikk Dessverre ser vi at mange av klimatiltakene Norge gjennomfører rammer skjevt: de med lavest inntekt rammes relativt sett hardere enn de med høyere inntekt. Dette skjer når klimatiltakene legges på individnivå uten forståelse for eksisterende ulikheter i samfunnet og strukturene som opprettholder dem. Lavtlønnede kan ikke forventes å betale avgifter, kjøpe bærekraftig mat som er langt dyrere, velge de dyreste klærne og den dyreste energien fordi det er mer ”miljøvennlig”, mens den norske stat gir store skatteletter til de rikeste og refusjonsordninger til klimafiendtlig industri. Samtidig er det viktig å forstå at det er en vesentlig forskjell på urbane områder og distriktene. Man må ha en rettferdig by- og distriktspolitikk for å opprettholde sysselsettingen i distriktene. Det må derfor nøye veies hvem det er som betaler den høyeste prisen for tiltakene, om de er rettferdige, og hvor effektive de er. Spire krever derfor:
Bolig og bygg Bygg og anleggssektoren står for 15% av Norges klimagassutslipp, hvorav halvparten kommer fra produksjon av byggevarer. Omkring en fjerdedel av avfallet som genereres i Norge kommer fra bygning- og rivningsarbeid. Manglende gjenbruk av materialer og bygg fører til unødvendig bruk av råvarer som igjen har negative konsekvenser for både klima og miljø her hjemme og globalt. Klimaplan 2030 må derfor legge føringer for å sikre en bygg- og boligsektor basert på sirkulærøkonomiske prinsipper hvor natur, mennesker og miljø står i sentrum. Spire krever derfor:
Avslutningsvis vil vi også henvise til vårt innspill til LMD for tiltak i jordbruket. Med vennlig hilsen, Nora May Engeseth Nestleder i Spire  Sammen med vår partnerorganisasjon, Network for Youth Development, NfYD, lanserer vi rapporten 'Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment'. Den økende arbeidsledigheten globalt fører spesielt unge ut i en økonomisk krise som vil vare lenger enn covid-19 pandemien. Malawi, et land med en raskt voksende ung befolkning, møter store utfordringer med å sikre arbeidsplasser og muligheter for de unge. Når unge blir ekskludert fra arbeidsmarkedet blir dette et globalt hinder for bærekraftig utvikling. Norge er en av de viktigste bistandspartnerne til Malawi, og har derfor ansvar for å sikre samarbeid for en bærekraftig utvikling og legge til rette for arbeid for unge. Rapporten er basert på spørreundersøkelser og intervjuer med ungdom i Malawi og belyser de utfordringene ungdom møter i søken etter arbeid. De største utfordringene er tilgang og kvalitet på utdanning og mangel av arbeidserfaring, samt har unge bønder og entreprenører begrenset tilgang til ressurser og marked. Dette må likevel sees i sammenheng med de mer underliggende strukturene som lav grad av likestilling, begrenset medvirkning for unge og urettferdige globale økonomiske strukturer. I rapporten argumenterer vi for mer helhetlige satsinger og økt samarbeid mellom nasjonale, lokale og internasjonale aktører. Videre gir rapporten anbefalinger til den Malawiske og Norske regjeringa med konkrete tiltak for å sikre arbeidsmuligheter for unge i Malawi. Det nytter ikke med symtomlindrende tiltak i et allerede urettferdig system, vi er nødt til å tenke nytt og helhetlig om utviklingspolitikk. Les rapporten her   Mandag 15.juni deltok Spire v/nestleder Marianna Debelian på høring om jordbruk til Klimaplan 2030. I løpet av året skal regjeringa legge fram en plan for å kutte klimagassutslipp med 45% innen 2030. Vi mener dette er en for lav ambisjon, og at Norge må kutte minst 55% innen 2030 i forhold til 1990-nivået. 'Norges historiske ansvar for klimaendringene og miljøødeleggelser gjennom petroleumsnæringa og et skyhøyt forbruk gjør at vi er nødt til å både gjennomføre drastiske kutt her hjemme, i tillegg til å bidra med klimafinansiering ute. Da er vi nødt til å ta i bruk alle muligheter til å kutte utslipp. I jordbruket finnes det løsninger som i tillegg har en rekke andre positive konsekvenser, som å bidra til økt naturmangfold og klimatilpasning, derfor er dette særlig viktig' sier leder i Spire Julie Rødje. 'Ved å lagre karbon i jorda fanger vi CO2 fra atmosfæren, samtidig som jord med høyt karboninnhold er en sunnere jord med økt liv som skaper bedre avlinger og er mer motstandsdyktig mot klimaendringene. Etter Spires kampanje i fjor, valgte regjeringa å melde Norge inn i det internasjonale initiativet 4 per 1000. Det er nå på tide dette følges opp med konkrete tiltak' sier nestleder Marianna Debelian. Les vårt innspill som handler om viktigheten av å lagre karbon i jord her: Innspill om jordbruk til klimaplan 2030 Spire takker for muligheten til å komme med innspill om jordbruk til klimaplan 2030. Våre innspill har et hovedfokus på karbonlagring i jord som et tiltak for klimatilpasning i landbruket. Implementering av karbonbinding i jord og bruk av regenerativt landbruk er viktige virkemidler i miljøkampen, både nasjonalt og internasjonalt. Karbonlagring i jorda er et tiltak som står i samsvar med et ønske om å redusere utslipp, og skape et mer robust landbruk i møte med klimaendringene. Ikke bare bidrar dette til å fange opp CO2 fra atmosfæren, økt karbon i jorda er også et tiltak som bidrar til klimatilpasning, sunnere jord og gode avlinger. Økt avling pr. arealenhet gjør at en større mengde røtter og planterester bindes som organisk karbon i jordsmonnet. En sunn jord med mye liv, gir godt vekstgrunnlag for plantene. Dette kan derfor være et viktig virkemiddel for å øke selvforsyningsgraden vår. Dessuten legger en sunnere jord til rette for en solidarisk matpolitikk der en tar i bruk norske arealer og ressurser, framfor å beslaglegge landarealer internasjonalt. Dette legger et grunnlag for matsikkerhet og matsuverenitet både her hjemme og internasjonalt. Videre er lagring av karbon i jorda et tiltak som skjer på naturens premisser, fordi dette nettopp er en naturlig prosess som skjer gjennom fotosyntesen og variert plantekultur. Vi må bort fra sprøytemiddel, monokulturelle landbruk, og få inn mer fangvekster og økt beite for å optimalisere lagring av karbon. Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark. Bruken av importert kraftfôr må reduseres, mens de enorme beiteressursene vi har i Norge må tas i bruk, før det gror igjen. I følge Nibio er det også mange muligheter med dyrking av fangvekster i korn. Forsøk fra andre land viser at fangvekster kan være et tiltak for å kompensere for utslippene fra jordbruket ved å øke karbonbindingen i jorda. Dette er tiltak som ikke legger press på naturen, men som heller blir en del av karbonsyklusen. Dette gjør at vi kan sikre matproduksjonen vår også i et endret klima. Et jordbruk som er bedre rustet i møte med klimaendringene og som tar vare på biologisk mangfold er også et jordbruk som gir økt matsikkerhet. Mye peker på vinn-vinn situasjonen som ligger i å skalere opp innsatsen på karbonlagring i jordbruket. Norge har meldt seg inn i det internasjonale initiativet 4-per-1000, og det er nå på tide at det å rette fokus mot hvordan CCS tiltak kan implementeres på gårdsnivå. Spire mener at det bør satses mer på karbonlagring i jord gjennom fire tiltak:
Vennlig hilsen, Julie Rødje Leder i Spire  Til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - økende usikkerhet rundt matsikkerheten i Norge, annonserte regjeringa 24. april at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning”. Norske bønder står i fare for å gå glipp av vårens innhøsting i mangel på utenlandsk arbeidskraft. Vi risikerer at maten som ble sådd og planta tidligere i år - etter regjeringas løfter om en våronnagaranti - råtner i jorda. Landbruket i resten av Europa står overfor de samme utfordringene og maten og dyrefôret vi er avhengige av å importere trengs i større grad der de produseres. Det vi ser er en fortsatt underfinansiert og nedprioritert næring som ikke var forberedt på en krise som denne.
Det er tydeligere enn noen gang at norsk selvforsyningsgrad ikke ligger på Bollestads drømmende 50%. Selvforsyningsgraden skal vise andelen av matforbruket vårt som kommer fra norsk jordbruksproduksjon og fiske. Dette er avgjørende for beredskapen for norsk matsikkerhet. Når regjeringa snakker om 50% selvforsyning, overser de rundt en million tonn kraftfôr som importeres til norsk kjøttproduksjon. I tillegg er ca. 80% av fiskefôret i norsk oppdrettsnæring importert. Som vi har sett i år, er norsk matproduksjon også avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Regjeringa har, nettopp av hensyn til beredskap, satt seg som mål å sikre høyest mulig selvforsyningsgrad i Norge. God beredskap oppnår vi derimot ikke av å benytte oss av det mest flatterende tallet på en svært usikker situasjon. Med en regjering som i sin fremstilling av selvforsyning overser Norges avhengighet av både kraftfôrimport, fiskefôrimport og importert arbeidskraft, er det ikke overraskende at beredskapen vår er dårlig i møte med koronakrisa, reiserestriksjoner og valutasvingninger. Videre hevder regjeringa at “internasjonal handel fungerer godt” og at det er “iverksatt tiltak for å holde normal drift i gang”. Det er urovekkende å høre at ting går som normalt, når normalen er preget av en urettferdig og usolidarisk matproduksjon her hjemme. Derimot er ikke mangel på arbeidskraft grunnet reiserestriksjoner kun et norsk problem. Bønder over hele Europa sliter med å dekke behovet for arbeidskraft, og flere land, blant annet Russland som vi importerer store mengder korn fra, har uttrykt et behov om å begrense eller stanse sin eksport av korn. Blant tomme forsikringer om internasjonal handel og fortsettelsen på en urettferdig landbrukspolitikk, trekker regjeringa likevel fram at korn er lagringsdyktig. Så hvorfor ikke lagre vårt eget korn? Svaret er dessverre såre enkelt: kornlagring i Norge er for dyrt. Regjeringa har tidligere lagt fram at beredskapslagring av matkorn ikke er et kostnadseffektivt tiltak, og at sannsynligheten for at Norge vil være avsperret fra internasjonale markeder over tid er lav. Vi ser nå at internasjonale kornpriser stiger, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Dette understreker en særdeles sårbar situasjon i Norge som grunner i regjeringas snevre overblikk. Likevel brygger regjeringa seg på at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning” i Norge - en tydelig fasade av realiteten. Det er også urovekkende at regjeringa setter internasjonal handel foran norsk matproduksjon og selvforsyning. Regjeringa uttrykker i utspillet sitt at svingninger i råvarepriser har vært begrensa, og overser dermed hvordan norsk etterspørsel presser opp prisene på det internasjonale markedet - og hvilke konsekvenser slike svingninger kan få for et mer sårbart land enn Norge. Gjennom vår importavhengige matproduksjon og lave selvforsyningsgrad øker vi presset på det internasjonale markedet for handel av spesielt råvarer. Det er usolidarisk av Norge å basere seg på import av råvarer vi fint kan produsere selv. Regjeringas nådeløst kortsiktige og kostnadseffektive landbrukspolitikk har satt norsk - og internasjonal - matsikkerhet i en unødvendig og vanskelig situasjon. For å produsere den maten regjeringa hevder vi er selvforsynte med, er det nå tydelig at vi er avhengige av andre lands overflod - eller påtvungen villighet til å selge til oss over egne innbyggere. Kampen for norske kornlagre har vært lang. Det sies at det har blitt ropt ‘ulv, ulv’, men nå er faktisk ulven her. I kjølvannet av en global lockdown ser vi at norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhetsberedskap er for dårlig. Det er på tide å satse på norsk mathvete og gjenåpning av kornlageret for å sikre vår og andre lands matsuverenitet, og derav matsikkerhet, når neste krise inntreffer! Vi trenger en ny landbrukspolitikk som sørger for det regjeringa hevder å ha oppnådd: fortsatt stabil og god matforsyning i Norge, til tross for en gjennomgripende økonomisk, sosial og helsemessig krise i store deler av verden. Landbrukspolitikken vår er nødt til å ta vare på norske bønder og kystfiskere, norsk matjord, og utenlandske sesongarbeidere. Vi kan ikke legge ytterligere press på det internasjonale markedet, ei heller fortsette med beslagleggelsen av landarealer internasjonalt for vår egen kortsiktige gevinst. Vi trenger et landbruk som er preget av langsiktig tenkning, rettferdighet, solidaritet, og som utelukkende baserer seg på norske ressurser. I et halvhjerta utspill prøver regjeringa å temme usikkerheten rundt norsk matforsyning. Det vi ser er derimot ikke en fortsatt stabil og god matforsyning. Koronakrisa har blottlagt et matsystem i krise. Det vi ser er en vaklende, uforberedt regjering som lover fortsatt usikker matforsyning. Vi har dytta norske bønder og kystfiskere foran oss i en kamp om kostnadskutt, intensivering og effektivisering. Vi har pynta på virkeligheten og det bøter vi på nå. Uansett hvilket tall vi bruker, er norsk selvforsyningsgrad for lav. Norge er nødt til å være bedre forberedt til neste krise. Vi krever at det nasjonale kornlageret åpnes, for å sikre norsk matsikkerhet og alle lands matsuverenitet! Tekst: Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad Spires matutvalg  Tekst:
Marianna de Almeida Debelian, nestleder i Spire Ingrid Kleiva Møller, Fagrådgiver for bærekraftig mat hos Framtiden i våre hender Pandemien har åpnet øynene våre og minnet oss på hvor grunnleggende matproduksjon er. Flere ser nå verdien av økt selvforsyning og det å gi bonden og fiskeren bedre betalt for den viktige jobben de gjør. Årets reduserte jordbruksoppgjør ga oss en satsing på norsk grøntsektor, men tok ikke innover seg det skrikende behovet for å snakke om inntekt- og arbeidsvilkår i jordbruket. Vi trenger et jordbruk som er i bedre samspill med de naturressursene vi forvalter, hvor bondens posisjon styrkes og hvor selvforsyningen øker. I en årrekke har Norge bygget ned sine beredskapslagre av korn, økt importen og slik gjort seg stadig mer avhengig av andre nasjoners jordarealer for å få mat på bordet. Norsk kjøtt- og oppdrettsnæring er avhengige av stødige leveranser av soya fra Brasil, og grøntsektoren trenger jevnlig import av lavtlønnede sesongarbeidere. Dette handler om matsikkerhet for oss i Norge - men også solidaritet med de landene hvor vi okkuperer mye matjord. Den reelle selvforsyningsgraden i Norge er på 40%. Det betyr at 60% av maten vi spiser er hentet fra andre lands naturressurser. Skal vi være rustet for en mer usikker framtid, samtidig som vi styrker matsikkerheten globalt, må selvforsyningsgraden økes. Vi må basere norsk produksjon av kjøtt og fisk på norske ressurser fremfor å gjøre oss avhengig av importerte fôrråvarer som soya – som legger økt press på de verdifulle økosystemene i og rundt regnskogen i Brasil. Kjøttforbruket må reduseres, samtidig som flere av husdyrene våre bør beite på det artsrike kulturlandskapet istedenfor å la det gro igjen. I tillegg bør det etableres støtteordninger som stimulerer til utvikling av bærekraftige fôrråvarer som kan produseres i Norge - som alger og insekter. Dette vil både kunne gi oss flere arbeidsplasser og unngå at Norge bidrar til økt press på verdifulle økosystemer i utlandet. Vi må sikre en overgang til et mer plantebasert jordbruk ved å gi grøntsektoren bedre rammevilkår og styrke subsidier til grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Faktisk så er internasjonale kornpriser på vei oppover, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Den svekkede norske krona og økte råvarepriser internasjonalt fører til at kraftôrprodusenter setter opp prisen på kraftfôr. Vi har stort potensiale til å bruke mer av den beste matjorda i Norge til å dyrke matvekster, både som fôrråvare og mat til befolkningen her hjemme. Med dagens reiserestriksjoner og stengte grenser, er grøntsektoren i norsk jordbruk svært utsatt. Det mangler 30.000 utenlandske arbeidere i landbruket, noe som kan gå utover årets innhøsting. Et bærekraftig jordbruk er et jordbruk hvor også bøndenes økonomi er trygg. Da kan vi ikke videreføre et system basert på sosial dumping og utnyttelse av billig, utenlandsk arbeidskraft. Både helårsbønder og sesongarbeidere trenger bedre betaling for det viktige samfunnsoppdraget de utfører. Det vil også gjøre Norge mindre sårbart dersom en global “lockdown” inntreffer matproduksjonen. 500 000 nordmenn har i løpet av de siste to årene blitt medlem av en REKO-ring. Det viser at nordmenn kan og vil støtte den norske bonden, dersom vi vet at pengene går til de som svetter ute på åkeren. Dette må følges opp med en økning i målprisene for å sikre et mer bærekraftig inntektsgrunnlag for bonden, og forhandle bedre tariffavtaler for sesongarbeiderne. Dersom vi skal være selvforsynte også i framtiden, må vi ta bedre vare på matjorda vår. Det må derfor satses på tiltak som øker karbonlageret i jorda. Å øke karbonlagringen i jorda, gjør jorda mer fruktbar og mer robust i møte med mer uforutsigbart vær og tørke. Et jordbruk som er bedre rustet i møte med klimaendringene er også et jordbruk som gir økt matsikkerhet. Virusutbruddets påvirkning på kronekurs, økonomi og handel synliggjør svakheten ved dagens globaliserte matvarehandel - og viktigheten av å øke selvforsyningsgraden i norsk landbruk. Vi bør derfor benytte anledningen nå til å styrke og omstille landbruket. Vi er nødt til å investere i matproduksjon som bidrar til bedre matsikkerhet, og en bærekraftig forvaltning av naturressursene våre . Norsk mat produsert på norske ressurser er ikke bare god risikohåndtering, men også i et steg i riktig retning for et mer bærekraftig og rettferdig landbruk.  Onsdag 25. mars sendte 11 organisasjoner et felles innspill til Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet og utenriksdepartementet, der vi oppfordrer regjeringen til å komme med en framtidsrettet krisepakke. Kronopandemien stiller norsk økonomi i en krise. Redningen burde være å komme ut på andre siden styrket.
- Vi har nå en unik mulighet til å føre norsk økonomi i en bærekraftig retning. Vi ser tydelig hvor oljeavhengige vi er. Det er både skummelt for norsk økonomi, men enda farlige for klimaet og miljøet. Norge burde bruke denne krisen til å innføre framtidsretta motkonjukturtiltak, som kan sette fart i en bærekraftig økonomi, sier Julie Rødje, nyvalgt leder i Spire. Les hele innspillet under. Framtidsretta motkonjunkturtiltak for natur og klima – innspill fra miljøorganisasjonene Bakgrunn Koronaepidemien stiller oss overfor en stor, global krise i økonomi, helse og samfunn. Krisen får store negative konsekvenser for enkeltmennesker og samfunnsfunksjoner. Vi har likevel en mulighet til å bruke krisen konstruktivt til å ta nye retningsvalg og omstille samfunnet i en mer miljøvennlig retning, og denne omstillingen må starte allerede med krisepakkene for norsk økonomi. Vi foreslår derfor ulike tiltak som tar samfunnet i denne retningen og som samtidig styrker sysselsetting og aktivitet i norsk økonomi. Flere av tiltakene kan med fordel utredes nærmere av Miljødirektoratet. Innføring av motkonjunkturtiltak er en gylden anledning til å vri samfunnet i en mer bærekraftig retning. Kortsiktige krisetiltak som får negative konsekvenser for framtidige generasjoner må unngås. Krisetiltak må bidra til bærekraftig utvikling; økonomi, miljø og sosiale forhold. De direkte og indirekte konsekvensene må derfor vurderes nøye. Aktuelle tiltak med begrunnelse 1. Satse på naturbaserte løsninger på klimakrisen Kloden står overfor to store, langsiktige kriser som langt vil overgå virusutbruddet i vedvarende negativ effekt på velferd, økonomi og helse: klimakrisen og naturkrisen. Disse to krisene må løses samtidig, ikke ved at løsningen på den ene forverrer den andre. Både FNs Klimapanel og Naturpanel understreker at vi trenger intakte og robuste økosystemer for å stanse klimaendringene, og for å være bedre rustet til å møte klimaendringer som allerede er underveis. Vi må satse på de naturbaserte løsningene, løsninger som er vinn-vinn-vinn for klima, klimatilpasning og naturmangfold og for samfunnsutviklingen. Norge må gjennomføre mer av de gode naturbaserte løsningene vi har og sette våre beste folk til å skape de nye løsningene på samfunnets utfordringer. 2. Redusere oljeavhengigheten Lav oljepris vil gjøre at etterspørselen etter petroleumsrelatert arbeidskraft vil være lav, og det bør sprøytes midler inn i innovasjon og forskning som kan sysselsette de kloke petroleumshodene i annen virksomhet for å finne frem til og utvikle de gode miljøløsningene. Statens redningspakker for å holde liv i arbeidsplasser bør komme med krav om bærekraftig produksjon med gode systemer i hele verdikjeden for å fange opp og begrense miljøpåvirkninger. Verden skal bli et lavutslippssamfunn, og kompetanse på de gode løsningene for å oppnå dette vil bli etterspurt på det internasjonale markedet. 3. Unngå krisetiltak som er direkte skadelig for natur og klima Selv om det åpenbart er svært kritisk for mange arbeidsplasser og en krevende mobilitetssituasjon, kan vi ikke akseptere krisetiltak som gjør direkte skade på natur og klima. Det er minst like viktig som tidligere å ta miljøhensyn, selv om situasjonen er vanskelig. Et eksempel på krisetiltak som ikke kan godtas er å gi lakseoppdrett tillatelse til å sette mer fisk enn det som er tillatt i merdene, samt fritak fra loven om å rapportere mengden lakselus. Slike tiltak vil kunne gjøre ubotelig skade på villaksbestandene, og oppdrettsnæringen må eventuelt heller støttes på andre måter. 4. Intensivere restaurering av natur Norge er gjennom Biomangfoldkonvensjonen, Aichi-målene og vedtak på Stortinget forpliktet til å restaurere betydelige arealer med natur, men vi ligger langt bak. Dette kan gjelde grøftede myrer (som dermed har svekket evne til å binde og lagre karbon og dempe flom), ødelagte bekker og elver, gjengrodd kulturlandskap, flatehogd skog, veikanter med fremmede arter, gressørkener i parker og grøntanlegg og mye annet. Å ta tak i dette vil kreve innsats fra ingeniører og entreprenører og en variert maskinpark, og vil dermed gi ringvirkninger over i andre sektorer. Det beste med restaurering av natur er kanskje at det er svært samfunnsøkonomisk lønnsomt; typisk i et forhold 10:1 sammenlignet med investeringen. 5. Styrke kommunenes miljøarbeid Kommunene spiller en nøkkelrolle i arealforvaltningen i Norge og i målet om å stanse tapet av biologisk mangfold. Endring av landareal er den største trusselen mot biologisk mangfold. Mange kommuner har imidlertid svak kompetanse og kapasitet på naturforvaltning, og sliter derfor med å fylle den viktige rollen de har. Et ønske om sterkt kommunalt selvstyre fordrer sterk kommunal kompetanse og kapasitet. Dette er et godt tidspunkt for å styrke kommunal sektor med miljøkompetanse som blir mindre etterspurt i privat sektor. For eksempel kan ordningen “Klimasats” utvides til å være “Miljøsats”, der kommunene også kan søke midler til å utvikle kommunedelplaner for naturmangfold, utvikle arealregnskap, kartlegge natur i kommunen, restaurere natur og gjennomføre andre sentrale naturforvaltningstiltak. 6. Styrke tilskudd til miljøtiltak Miljødirektoratet rår over flere tilskuddsordninger som er viktige for bedre naturforvaltning, som tilskudd til vannmiljøtiltak, trua arter og naturtyper, pollinerende insekter, fremmede arter m.m. Disse tiltakene gjennomføres av både kommuner og private aktører, og krever ofte innsats fra entreprenører. Ordningene er svært populære, og Miljødirektoratet mottar søknader om langt større beløp enn det som er tilgjengelig. Søknadsbehandlingene er i en sluttfase i disse dager, og det vil være mulig for Miljødirektoratet raskt å dele ut mer midler som skaper aktivitet over hele landet dersom ordningene kan utvides. For å ta vare på natur og samtidig få tilgang til elektrisk kraft som kan brukes til å fase ut fossil energibruk, står energieffektivisering sentralt. Enova har en viktig funksjon for at vi skal få realisert målet om å spare 10 TWh energi fra eksisterende bygningsmasse. Likevel er Enovas støtteordninger for energisparingstiltak blitt redusert. Vi mener det er viktig at Enova styrkes økonomisk for å kunne bidra til å utløse det store potensialet for frigjøring av elektrisitet i bygningsmassen. Dette går i hovedsak på å redusere varmetapet fra bygningskroppen, men også på utbygging av fjernvarme og lokale varmesentraler. Utover å styrke Enovas tilskuddsordninger er det viktig at avgiftssystemet brukes for å fremme effektiv energibruk. Økt elavgift eller økt påslag på nettariffen gjør det mer lønnsomt med energieffektiviseringstiltak og vil også kunne finansiere økte bevilgninger til Enova. 7. Utbedringer og satsning på framtidens transportløsninger Kollektivtrafikken er avhengig av billettinntekter, og lider stort under krisetiltakene. Det er avgjørende å redde kollektivtrafikkaktørenes likviditet og gi kompensasjon for inntektsbortfallet. Vi vil også minne om at det er et generelt behov for betydelige investeringer i tiltak som legger til rette for at flere går, sykler og reiser kollektivt - og for å flytte godstransport fra vei til sjø og bane. Det trengs et løft i arbeidet med å ta igjen jernbanens vedlikeholdsetterslep og tilrettelegge for mer gods på bane, og vi trenger mer penger til utbygging av sykkelveier. Vi vil understreke at slike tiltak kan bygge opp om nødvendig grønn omstilling av samfunnet. Samtidig vil vi advare mot å bruke mer penger på utbygging av motorveier og annen infrastruktur som ødelegger natur og matjord og bidrar til økt vei- og flytrafikk og dermed undergraver flere miljømål. 8. Et mer bærekraftig og rettferdig landbruk Virusutbruddets påvirkning på kronekurs, økonomi og handel viser at det er god risikohåndtering å øke selvforsyningsgraden i norsk landbruk. Anledningen bør nå benyttes til å styrke og omstille landbruket, vi må basere norsk produksjon av kjøtt og fisk på norske ressurser fremfor å gjøre oss avhengig av importerte fôrvarer – som også fører til skade på natur i andre land. Kjøttforbruket bør ned, men det artsrike kulturlandskapet bør brukes til beiting istedenfor å la det gro igjen, og det må satses på tiltak som øker karbonlageret i jorda. For å unngå et landbruk som bidrar til avskoging gjennom intensiv bruk av soya og andre innsatsfaktorer fra avskoget regnskog bør det etableres en støtteordning under Innovasjon Norge som stimulerer til, risikoavlaster og oppskalerer alternativ fôrproduksjon. Dette vil både kunne bidra til ny norsk verdiskapning og til å unngå tropisk avskoging fra landbruket. En langsiktig jordbrukspolitikk holder arealene i hevd istedenfor å ensidig premiere volum. Vi må sikre en overgang til et mer plantebasert jordbruk ved å gi grøntsektoren bedre rammevilkår og styrke subsidier til grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Norsk jordbruk kan heller ikke gjøre seg avhengig av sosial dumping av internasjonal arbeidskraft. 9. Krisebistand til friluftslivsorganisasjonene Mange friluftslivsorganisasjoner går inn i en krise fordi inntektsbringende aktiviteter og virksomheter blir avlyst og stengt ned. Organisasjonene er svært viktige for folks naturopplevelser, for å oppnå gode holdninger til natur og for mentale helse. Dessverre er de er lite robuste for så ekstreme hendelser som dette, men de vil raskt kunne være operative igjen når krisen er over hvis de bare overlever. Det må derfor sikres at krisepakken for kultur og idrett også bidrar til at disse virksomhetene klarer seg over kneika. Internasjonale forhold Dette er tidspunktet for internasjonal solidaritet og ikke tiden for å kutte i miljøbistand, som gir mottakerlandene muligheten til å ta tak i sine nasjonale miljøutfordringer. Andre land vil bli langt hardere rammet av pandemien enn Norge. Innenfor regnskogsbevaring spiller Norge en særlig viktig rolle, som må videreføres også i disse vanskelige tidene. Det er umulig å nå klimamålene uten å stanse tapet av tropisk regnskog. En sentral del av naturbaserte løsninger er også å utvikle et mer bærekraftig og klimatilpasset landbruk i utviklingsland som ivaretar naturressursgrunnlaget og det biologiske mangfoldet. Norge nye satsing på dette området må styrkes. Det samme gjelder bevaring av kyst- og havområder globalt. Havet tar opp en tredjedel av verdens karbonutslipp, og intakte marine økosystemer verden over spiller en viktig rolle i kampen mot klimaendringene og konsekvensene av dem. I møte med store kriser trengs umiddelbare tiltak, men vi kan ikke risikere at de lange linjene og hensynet til menneskerettigheter og miljø blir ofret til fordel for brannslukking. Derfor oppfordrer vi til å fortsette å la bærekraftsmål være førende, også i denne unntakstilstanden. Vi ønsker lykke til med videre håndtering av krisen. Vennlig hilsen Christian Steel, generalsekretær Sabima Silje Ask Lundberg, leder Naturvernforbundet Therese Hugstmyr Woie, leder Natur og Ungdom Karoline Andaur, generalsekretær WWF Hege Skaarud, leder Spire Are Shaw Waage, sjefsagent Miljøagentene Frode Pleym, leder Greenpeace Øyvind Eggen, generalsekretær Regnskogfondet Jan Thomas Odegard, leder Utviklingsfondet Anja Bakken Riise, leder Framtiden i våre hender Kathrine Sund-Henriksen, daglig leder Forum for Utvikling og Miljø |
Photos from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha, focusonmore.com, krossbow, edenpictures, ldifranza
