En av de foreslåtte løsningene er nettsiden «boligdugnaden.no», som oppfordrer og instruerer potensielle utleiere i hvordan de kan leie ut sine hybler eller sekundærboliger. «Finn din leietaker» kan vi lese på nettsiden, som ser mer ut som en reklame enn et politisk tiltak. Særlig flyktninger og studenter trekkes frem som grupper som trenger å leie. Men hva med resten av befolkningen som trenger å leie? Vi trenger et variert utvalg av leieboliger som kan huse enslige, par, barnefamilier, unge, eldre – alle samfunnsgrupper. Regjeringas andre tiltak for å bedre situasjonen på leiemarkedet er opprettelsen av et nettverk, Leieløftet, for at aktører som jobber med leieboliger kan drive erfaringsutveksling. Igjen må man undre seg over hvorfor utleiere blir prioritert, da det er deres økonomiske interesser som allerede styrer utvalget av leieboliger. Har dette tiltaket virkelig potensial til å forbedre leietakeres tilbud og livskvalitet? Eller forbedrer det bare de allerede gode vilkårene til utleierne?
Vi kan glede oss over at det er nedsatt et husleielovutvalg som skal se på leietakeres rettigheter. Men vi savner likevel mer konkrete tiltak i årets statsbudsjett til å styrke leieboeres rettigheter. Og vi er glade for at Leieboerforeningen er en del av utvalget, i tillegg til utleierne selv. Men mens leieboerorganisasjoner har et tak på hvor mye tilskudd de kan få – 1,5 millioner kroner – får utleierne tjene så mye de vil.
Behovet for utleieboliger øker, og det samme gjør leieprisene og rentene. Likevel er det markedsfolka som i denne boligkrisa igjen blir vinnerne. I Spire mener vi at gode og tilgjengelige boliger er et samfunnsansvar, et grunnleggende behov og en menneskerett. En rettferdig boligpolitikk setter mennesker over profitt, og det kan ikke sies å være tilfelle i statsbudsjettet for 2024. |