 Ragnhild Holtan sitter i Spires sentralstyre, hvor hun er representant for Matutvalget. Hun deltok på CFS51 i Roma. I Roma, mellom historiske ruiner og brede veier, ligger FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Her arrangeres Komiteen for global matsikkerhet sitt årlige møte (CFS 51). Stater og aktører fra hele verden møtes for å diskutere hvordan man skal sikre retten til mat til verdens befolkning. I en verden der konflikt og polarisering tar mer og mer plass, kan mat bli brukt til å splitte, men også til å forene.
Nøkkelen er å fortsette å ha fokus på rettferdige og bærekraftige matsystemer. Mat kan forsterke eksisterende ulikheter. For for mange marginaliserte befolkningsgrupper er matsikkerhet og trygghet en daglig utfordring. Med god politisk styring, kan man sørge for at framtidas matsystemer blir både rettferdige og bærekraftige. Under årets CFS, fra 23. til 27. oktober godkjente man retningslinjer for likestilling og kvinners og jenters myndiggjøring innen matsikkerhet og ernæring, styrke innsamling og bruk av data for å realisere retten til mat, og en arbeidsplan for de neste fire årene. Hva bør CFS være? I år har CFS delt oppmerksomheten med andre FN-baserte initiativer som også handler om mat. FNs Food System Summit, World Food Forum og World Food Prize ble arrangert rundt samme dato og har tatt viktig oppmerksomhet fra CFS. Disse forumene blir i større grad styrt av næringslivet og deres interesser. Derfor er det enda viktigere med et sterkt sivilsamfunn i debatten om mat, matsystemer og retten til mat og ernæring. World Food Forum hadde i år «Agrifood systems transformation accelerates climate action» som hovedtema. Der ble ny innovasjon og teknologi diskutert og fremmet som løsninger på problemene i matsystemet. Flere peker på at Afrika har blitt det nye interesseområdet for investeringer og innovasjon. Kontinentet er rikt på naturressurser og jordbruk, men hva skjer med lokalbefolkningens rett til mat og matsuverenitet når interessene i regionen hoper seg opp? CFS derimot er en arena hvor stater, med sivilsamfunn og privat sektor, kommer sammen for å finne løsninger og politikk for mer rettferdige og bærekraftige matsystemer. Flere land tar til orde for at CFS baseres på menneskerettigheter og inkluderer både sivilsamfunnet og privat sektor. Sterkere sivilsamfunn Matsystemet trenger stemmer som jobber for agroøkologiske prinsipper, menneskerettigheter, interseksjonalitet, inkludering og en rettferdig endring av matsystemet. Her er sivilsamfunnet essensielt. Private selskaper bruker mye tid, penger og energi på å påvirke prosesser i FN. I en verden der sivilsamfunnet får mindre og mindre spillerom, er det essensielt at land som Norge drar lasset med et sterkt og inkludert sivilsamfunn, som får lov til å være kritiske. Sivilsamfunn verden over kjemper for retten til mat og matsuverenitet, noe som er særlig viktig for sårbare grupper. En viktig faktor er retten til land. I en verden med knappe ressurser blir denne retten stadig utfordret av blant annet nedbygging, arealbruksendring til mer effektiv, industriell monokultur, i tillegg til økt sårbarhet for tørke og ekstremvær. Uten sivilsamfunnet blir ikke endringen for et bedre matsystem bærekraftig eller demokratisk.
 Kva er vi utan matjord? Foto: Steven Weeks, via Unsplash Norsk matjord er truga - frå fleire kantar. Samstundes som sjølforsyningsgrada er faretrugande låg, byggjast matjorda vår ned og stadig færre ønskjer å bli bønder. Heng det saman, tru?
Men viktigst av alt, så er det inngrep som vil hindre mykje av drifta til bøndene som lev av jorda. De sier at det finst anna matjord i kommuna som er godt eigna til gardsdrift, men at det ikkje fins andre eigna tomter til hus og heim. Men denne jorda er av mykje dårlegare kvalitet, i følgje bøndene. Dette kan bety kroken på døra for gardane. Det er ikkje vanskeleg å finne liknande dømer. Matjorda vår byggjast ned bit for bit, og små nedbyggingar er enkle å godkjenne. Holth og Winge gjorde denne våren ei utgreeing av makt og kontroll i den norske arealforvaltninga. Den fokuserte primært på naturmangfald, men det er lite grunnlag for å tru at det er veldig annleis når det kjem til dyrkbar jord. Dei peikar på ei bitvis nedbygging, som ikkje opplevast som store inngrep, i alle fall for utanforståande. For bøndene som mistar matjorda si handlar det ikkje berre om det store biletet. Det handlar om sjølve levegrunnlaget. Men matjord taper, likeins som natur, over tid kampen mot utbyggingsinteresser og andre arealkrevjande næringsinteresser.
Er det då rart at stadig færre ønskjer vere bønder? Dei som er bønder i dag har knappast råda til å leve av det slik det er. Gardsdrifta vert truga, fordi bøndene konsekvent taper kampen mot resten av samfunnet.
Å gjere norske bygder attraktive å bu i er ei viktig satsing for norske myndigheiter. Å byggje bustadar for dei som ønskjer bu i bygdene er sjølvsagt viktig, men det er langt frå det einaste ein må tenkja på. Norske bønder er ein hjørnestein i det norske landskapet, og gode forhold for bønder må også vere ein del av strategien for attraktive bygdeliv. I det store bildet er bøndenes liv og virke med på å skape ei berekraftig framtid, som har ein mykje lengre tidshorisont enn nye bygningar nokon gong vil ha. Vi treng eit langtidsperspektiv for å forstå verdien til matjorda vi har i dag. Når jorda byggjast ned, forsvinn óg moglegheita for mat i framtida. For norsk mattryggleik, matsuverenitet og sjølvforsyning. Og for bøndene sjølv - dei som dedikerer livet sitt til å syte for at vi har mat på fatet. Det er i grunn ganske enkelt. Noreg treng bonden. Og bonden treng jord å drive på. Dette handlar ikkje berre om bøndene i Ørsta. Det handlar om at matjorda må prioriterast, landet over.  Foto: Kristin O. Karlsen, via Unsplash Med årets jordbruksavtale fikk vi mer av det samme: Underbetalte bønder, nedlegging av bruk, økt sentralisering og et landbruk som sløser med dyrebare ressurser. Alliansen Ny Landbrukspolitikk drømmer om reell kursendring.
 Foto: SEED/Spire Bøndene som er igjen, må kjøre store avstander som krever mer tid og diesel. Areal som er vanskeligere å drive gis opp. Vi blir mindre selvforsynte og må importere enda mer av maten vår. Når arealet gror igjen, mister vi også viktige naturverdier. Hver tredje art i rødlista hører til i kulturlandskapet. Uten bønder vil vi miste kunnskap som vil være avgjørende i møte med klima- og naturkrisa, med hyppigere ekstremvær som tørke og styrtregn. Færre bønder er også et tap for levende lokalsamfunn. Landbruket er som en hjørnesteinsbedrift som sikrer ringvirkninger og grunnlag for arbeid i bygda. Det er de som brøyter vinterveien, drar deg ut av grøfta og er med i lokale brannkorps. Bøndene sikrer ikke bare mat, men også generell beredskap rundt om i hele landet. Tap av norske bønder og svekket selvforsyning påvirker verden utenfor. Vår import kan hindre land i å fø sin egen befolkning og hindre deres matsuverenitet. Derfor må Norge øke sin selvforsyningsgrad i solidaritet med resten av verden. Dette kan snus. Vi kan hindre tap av flere bønder og stoppe nedlegging av gårdsbruk hvis det er politisk vilje. Staten må slutte å legge til grunn at bønder skal ut av næringen for at andre skal få opp inntekta – det såkalte effektiviseringskravet. Jordbruksavtalen har år på år inkludert en prognose for antall bønder som legger ned drifta, og satt dette som en forutsetning for at inntektsmulighetene til bonden skal innfris. Å skrote effektiviseringskravet, og dermed anerkjenne behovet for å opprettholde (om ikke øke) antall bønder i landet, ville vært et viktig steg i retninga vi ønsker oss. Jordbruksavtalen må i større grad gjøre det lønnsomt å drive god agronomi – på en måte som ivaretar jorda, plantene, husdyra og naturen. Derfor er det viktig med trappetrinn og tak på tilskudd som gjør det lønnsomt å drive mindre og tungdrevne areal. Potten til de første dekarene og dyra må økes parallelt med at de øverste trappetrinnene reduseres, slik at vi sikrer mer mangfold i størrelsen på gårdsbruk. Årets avtale innførte trinn på arealtilskuddet, men en trapp med to trinn kan knapt kalles en trapp. Heldigvis var det flere i opposisjon på Stortinget som stilte krav til at regjeringen gjennomfører sine uttalte løfter på blant annet selvforsyning. SV krevde også overgang til prosenttoll, slik at tollvernet på maten vi produserer lokalt styrkes. Og en utredning som kan bli viktig for å sikre at mer areal holdes i drift gjennom at de tungdrevne arealene kan sikres økt tilskudd. Alle disse tre punktene er små skritt på veien til noe bedre. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk krever at Stortinget tar situasjonen i jordbruket på alvor og krever en reell kursendring. Regjeringa må følge opp sine løfter og snarest få på plass en helhetlig strategi for økt selvforsyning og et nytt inntektsgrunnlag. Det minste Stortinget burde gjøre er å kreve at dette skal være på plass og ligge til grunn for neste års jordbruksforhandlinger. Kanskje vi da kan få jordbruksforhandlingene til å bli vårens vakreste eventyr framfor vårens knuste drømmer? Denne kronikken ble først publisert i Nationen 1. juli 2023.
 Foto: Annie Pratt, via Unsplash
Norgesfinansiert landran Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder. I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram. Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.» Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning. Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule. MatstrategienEn av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige. Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet. I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita». Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det? MatsuverenitetDet er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien. Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal. I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.» At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger. Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult. I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet. Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte. For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk. Dette debattinnlegget ble først publisert av Panorama nyheter (tidl. Bistandsaktuelt) 14. februar 2023.
 Foto: Steve Douglas, via Unsplash
Kampen mot sult er en kamp for likestilling Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit og betre ernæring.” Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien. Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør. Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. Klimakamp er kvinnekamp Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt. Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.
 Foto: Kelly Sikkema, via Unsplash
Og hurra for Nortura som vil bli en bærekraftig matprodusent! Men da må også Nortura ta innover seg at det å produsere mye rødt kjøtt ikke er bærekraftig. Det at konserndirektør Panengstuen i Nortura oppfordrer oss til å tenke at vi skal spise rødt kjøtt med god samvittighet er et prima eksempel på grønnvasking. Produksjonen av rødt kjøtt er nemlig ikke bærekraftig når vi spiser så mye som vi gjør i Norge. Det krever store landområder, særlig når dyra fôres med kraftfor, og er dessverre blant kjøttproduksjonene som slipper ut mest klimagasser. Det må derfor dyptgripende endringer til for å faktisk matproduksjonen bærekraftig. Det er heldigvis mange måter vi lettere kan kutte klimagasser, og samtidig ta hensyn til natur og miljø: 1. Først og fremst må matprodusenter og matindustrien legge til rette for at vi skal spise mer mat lenger ned i næringskjeden. Jo mer korn, grønnsaker og belgfrukter vi spiser, jo mindre klimagasser slipper vi ut. Og vi slipper ut enda mindre om vi spiser mer lokalprodusert mat! Hører stadig gode ord om tomatene fra Mære. 2. I tillegg bør rødt kjøtt produseres på beitemark og utmark heller enn på kraftfôr med importert soya fra for eksempel Brasil. Disse dyrebare landbruksområdene kan da brukes til å produsere menneskemat til folk i Brasil, et land hvor flere titalls millioner ikke har tilgang til nok mat. Det er kanskje mer effektivt å produsere kjøtt med bruk av kraftfôr. Men i tillegg til klimahensyn, må vi ta vare på miljøet og naturen som vi er avhengig av for den maten vi spiser. Småskala matproduksjon basert på det lokale ressursgrunnlaget er også viktig for å sikre miljøhensyn som biologisk mangfold på beitemarkene. Vi må begynne å tenke at kjøttproduksjonen ikke skal være så effektiv som mulig, men heller baseres på lokale ressurser og skje i mindre skala. Det er på tide å slutte å grønnvaske kjøttindustrien, og gjennomføre tiltak som tar hensyn til natur og miljø, i tillegg til klima. Dette innlegget ble først publisert i Trønder-Avisa 31.5.23
  Skrevet av: Cari Anna K. King, sentralstyremedlem Norske bønder frykter nå den verste tørkesommeren siden 2018. Samtidig som de har ventet på regnet, har jordbruk vært et viktig tema under klimaforhandlingene i Bonn. Matsikkerhet og matsuverenitet står på spill når det er storselskapene, og ikke bøndene, som setter agendaen for klimahandling. 5.-15. juni pågikk klimaforhandlingene i den tyske byen Bonn. Mellomforhandlingene var et slags forberedelsesmøte før klimatoppmøtet COP28 i Dubai nå i desember. Forhandlere fra alle verdens land samlet seg for å diskutere hva som skal stå på agendaen om noen få måneder. Et av temaene det ble forhandlet om var jordbruk og matsikkerhet. Der jordbruk tidligere har vært et ikke-tema, er det nå enighet om at vi ikke kan diskutere klima uten å også snakke om mat og matproduksjon. På klimaforhandlingene legges det derfor føringer for utslippskutt og klimatilpasning i jordbruket for å nå de globale utslippsmålene og for å sikre matproduksjon i en verden med stadig mer ekstremvær. Det som bestemmes i Dubai vil derfor få konsekvenser for norsk jordbruk. Hvem definerer “bærekraftig landbruk”? Det store spørsmålet er hvordan landbruket kan tilpasse seg og bli bærekraftig slik at vi kan produsere nok mat til verdens befolkning - uten å forsterke klimakrisen ytterligere. Forslaget som lå på forhandlingsbordet i starten av mellomforhandlingene, var et forslag som ville fått store konsekvenser for verdens småbønder og småskala matprodusenter. Utgangspunktet for forslaget var umiskjennelig påvirket av agroselskapene. I løpet av forhandlingene ble “bærekraftig landbruk” forsøkt omdefinert til å inkludere nyvinninger som kunstig intelligens, bioteknologi, presisjonsjordbruk og klimasmart landbruk. Men hva ligger i disse begrepene - og hvem vinner på inkluderingen av disse? Både presisjonslandbruk og kunstig intelligens (KI) innebærer bruk av teknologi blant annet for å kalibrere gjødselmengde og tid for gjødsling. Landbruket skal bli smartere, mer effektivt og redusere arbeidsbyrden. Dessverre skyves kostnadene for bønder og for miljø under teppet. Storselskapene som står bak disse løsningene jobber for å sikre fortsatt avhengighet av kunstgjødsel, en viktig kilde til klimagassutslipp, selv når prisstigningen på kunstgjødsel har bidratt til redusert matsikkerhet. I tillegg vil dette føre til at de samme storselskapene kan bevege seg inn i salg av teknologi der de får tilgang på data. Det som på papiret høres smart ut: mer effektiv bruk av gjødsel, får da en svært bitter bismak. Ukritisk bruk av KI og bioteknologi, uten å ta høyde for de sosioøkonomiske aspektene i jordbruket, kan få skjebnesvangre konsekvenser for lokal matsuverenitet og for småbønder - stikk i strid med regjeringens utviklingsstrategi mot sult. Teknologiutvikling i landbruket må skje på bønder sine premisser, ikke for at storselskapene skal kunne diversifisere sine inntektsgrunnlag. Klimasmart landbruk er noe mange land satser storstilt på. Det som i utgangspunktet høres flott ut, er dessverre intet mer enn et luftslott: Det finnes nemlig ingen klar definisjon eller minimumskrav for hva “klimasmart” betyr. Når innholdet i begrepet er uklart, sier det seg selv at dette ikke kan være løsningen vi trenger til å løse sult- og klimaproblematikken. Fellesnevneren for disse begrepene er at storselskaper bruker disse til å fremme profittmaksimerende løsninger som verken gagner klimaet eller småbøndene. Småbønder, og spesielt i det globale Sør, sliter allerede i dag med avhengighetsforholdet til agroselskapene, som sitter på eierskap av kunstgjødsel og patenter på såfrø. For å unngå å havne i samme felle når vi nå skal finne veier ut av sult- og klimakrisene, må vi derfor holde tunga rett i munnen når vi snakker om og bruker de ovennevnte begrepene. Et jordbruk for agroselskapene? For oss som var på plass i Bonn, var det svært tydelig at forslaget ikke kom fra bøndene selv. Sivilsamfunnsrepresentantene på plass strevde med å få mulighet til å komme med innspill. Og småbøndene? De var ikke i forhandlingsrommet. Det arbeidet småbønder har gjort i andre arenaer blir heller ikke tatt høyde for. Småprodusenter kjempet en kamp i årevis for å få anerkjent rettighetene i FN, men det virker som det er glemt i forhandlingsrommet under klimaforhandlingene. Vi risikerer derfor et matsystem der bønder får enda mindre selvråderett over egen matproduksjon. Selv her i rike Norge sliter bønder, spesielt de som driver smått, med å møte de stadig nye kravene som settes. Dette er en urovekkende utvikling som vil få størst konsekvenser for de som i dag har minst.  Cari Anna K. King (t.v.) og Marie Myrene Nørstebø på plass i Bonn. Konsekvenser for norske bønder
Det som bestemmes under klimaforhandlingene og -toppmøtene skal også gjelde for Norge. Det er et klart behov for mer samstemthet mellom den klimapolitikken Norge fører i internasjonale arenaer og den som føres her hjemme. Om det som blir bestemt i Bonn og Dubai skal påvirke det norske landbruket, må norske bønder, samt bønder og produsenter fra alle andre land, bli lyttet til. Agroøkologi må være løsningen Nå som forhandlingene har stoppet opp, har vi sjansen til å fremme en løsning som setter mennesker og miljø foran kortsiktig profitt. Gjennom flere år har det skjedd en økende bevissthet om matsystemets rolle i klimakrisa - også på COP. Sivilsamfunnet, og etter hvert flere aktører, har fremmet agroøkologi som veien ut av dagens matsystem. Agroøkologiske prinsipper handler blant annet om samspill med natu naturen, ivaretakelse av sosioøkonomiske prinsipper og bondens og lokalsamfunns matsuverenitet. Når vi har et matsystem som står for en tredjedel av utslippene og en fjerdedel av jobbene i verden, så trengs det helhetlige løsninger, i stedet for enda flere falske løsninger som marginaliserer verdens småbønder - og da spesielt bønder i det globale Sør. Norge, med både Kraftsamling mot svolt og arbeidet med Afrika-strategien, må ta et særlig ansvar for å sikre sårbare småbønders rettigheter. Veien videre Framtidens matproduksjon må være bærekraftig, men om diskusjonene vi har sett her i Bonn vinner frem på COP28 vil kortsiktig profitt seire over dyptinngripende endringer i matsystemet. Nå som arbeidet de siste to ukene har blitt forkastet, åpnes nå muligheten for et annet matsystem, der menneskerettigheter og miljø settes først. For å få til dette må Norge og andre land, samt sivilsamfunnet, jobbe hardt for at det er disse interessene - og ikke storselskapenes interesser - som skal vinne fram. Storselskapene skal ikke fortsette å få lov til å diktere premissene for forhandlingene, definisjonsmakten for hva som er bærekraftig må ligge hos bøndene og andre produsenter. Bønders rettigheter og matsuverenitet må ikke vike for private selskapers profitt.  Foto: Linford Miles, via Unsplash Skrevet av Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem i Spire og utvekslingdeltaker i SEED-prosjektet. Denne teksten ble først publisert i Nationen 9. mars 2023.  I starten av februar møtte landbruk- og matministeren Sandra Borch og Kronprins Haakon tre norske bedrifter som har utviklet teknologi som skal bidra til global matsikkerhet. Det er etablert et landslag for eksportering av denne teknologien fra norske bedrifter; AgriFoodTech Norway. Teknologi er ikke alene løsninga på matkrisa eller klimakrisa, men om private selskaper skal fortsette å sette disse teknologiene ut i verden er det noen ting vi må prate om. Regjeringa løfter fram at landbruksteknologi, agritek, ikke bare har eksportpotensiale, men også kan bidra til langsiktige løsninger på matsikkerhets- og klimautfordringer. Regjeringa får det til å virke som at baktanken er bærekraftig matproduksjon, men nettsiden til AgriFoodTech Norway, viser et annet bilde, ett som har fokus på marked og profitt. Den første setningen man leser på nettsiden om AgriFoodTech er: “Landbruksteknologi har et stort markedspotensial globalt.” Ingen steder står det noe om at global matsikkerhet er den fremste tanken, eller en tanke i det hele tatt, til det teknologiske landslaget. Teknologi - av hvem, for hvem? Den globale matsikkerheten er trua av klima- og naturkrisa. Det som trengs er finansiering sånn at bønder skal kunne tilpasse seg det fort endrede klimaet som vasker bort og tørker inn avlingene. Er teknologi som er utviklet med profitt som mål virkelig den smarteste veien å gå? Småskala produsenter, inkludert småskala bønder står for 70% av maten som blir produsert i dag. Samtidig blir de først og hardest rammet av sult. Om vi skal øke matsikkerheten er det der det må legges inn en innsats. Småskala bønder befinner seg ofte på steder uten tilgang på rådgivning og de har heller ikke råd til dyre datainnsamlede teknologier. Slik teknologi er ofte utviklet for industrilandbruk. Teknologien må være utviklet sammen med bønder som skal ta den i bruk og den må komme fra et behov og ønske, ikke fra teknologiselskap som utvikler et produkt som kan presses inn i et nytt marked. Hvem eier dataen? Med teknologi kommer datainnsamling. Ved at målet for slik teknologi er eksport, fører dette til at disse norske selskapene får også tilgang til data fra bønder i flere land. Hvem skal da eie dataen som kommer inn fra landbruket? I det 21. århundre er data en av de mest verdifulle handelsvarene. Ved å få bønder til å ta i bruk deres digitale plattformer og utvinne verdifull data på gårdsnivå posisjonerer disse selskapene seg til å kunne holde øye på hele produksjonskjeden. En av de potensielle konsekvensene er at selskaper kan få enda mer makt over matsystemet. Dette svekker småbønder sin rett til å bestemme over sine egne mat- og jordbrukssystemer, som igjen bryter med deres rett til matsuverenitet. I stedet for at dataen fører til profitt for selskapene, burde den heller tilhøre fellesskapet og bidra til en demokratisk samfunnsutvikling. Å la småskala bønder sin data eies av teknologiselskaper bryter med prinsippene om matsuverenitet der bønder skal ha rett til å bestemme over sin egen matsystem og produksjon. Data skapes av bøndene og i likhet med maten de produserer, burde dataen også være en felles ressurs. Så jeg spør, hvordan skal regjeringa sikre at denne dataen bidrar til en demokratisk samfunnsutvikling ikke bare i Norge, men i resten av verden der norske interesser er involvert?  SEED-deltakerne på gårdsbesøk i Malawi. Foto: SEED/Spire Udemokratisk digitalisering
I slutten av 2022 kom det ut en rapport fra ETC group om konsekvensene av denne utviklingen der stater gir støtte til digitalisering av landbruket. Mange stater går sammen med teknologiselskaper for å ekspandere og utvikle digitalisering gjennom insentiver og investeringer. I mange tilfeller blir digitaliseringen innført uten noe sikring rundt datarettigheter eller hensyn til påvirkning på miljø og menneskerettigheter. I Kenya har det vært jobbet med å fremme norske løsninger i markedet siden november 2019. I høst var statssekretær Wenche Westberg og Kronprins Haakon i Kenya. Der hadde de et møte med de fem norske selskapene som er aktive i Øst-Afrika, blant annet Yara. Når Norge står for eksportering av agritek må Norge også sikre at regulering av datainnsamlingen og -bruken er demokratisk forankret. Bønder i Kenya og Norge må ha eierskap til sin data. Teknologioptimisme er ingen bærekraftig løsning Teknologi alene er ikke løsningen på hverken klimakrisa eller matkrisa. Vi kan ikke la oss distrahere fra de skjeve maktstrukturene som befinner seg i matsystemet i dag og de helt omveltende endringene som må til for å sikre rettferdighet og bærekraft. Hvis regjeringas intensjon faktisk er økt matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon, må de gå bort fra teknologi utviklet av de få som rammer de mange. I stedet må teknologien være utviklet sammen med småskalaprodusenter og ha tydelige og strenge reguleringer av datainnsamling, der data som hentes ut må tilhøre bonden og bidra til fellesskapet.  Et stort antall organisasjoner møtte opp onsdag 1. mars utenfor Stortinget for å kreve en mer rettferdig maktfordeling i matsystemet. Samme dag som vi lanserte kampanjen vår “Makt over maten” ville vi vise at vi er mange som krever en solidarisk og demokratisk matpolitikk, og at vi er en bred bevegelse som kjemper for matsuverenitet. En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet. Mange lever i den ytterste nød, mens andre lever i overflod. Det er tydelig at vi har et fordelingsproblem i verden i dag, når det kommer til mat. Norge kan ikke kjøpe seg ut av matkrisa. Vi må føre en politikk som er solidarisk og ikke tar maten ut av hendene til bønder i det globale sør. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever Spire matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. I dag blir Norges innsats for å sikre matsikkerhet internasjonalt undergravet av norsk handelspolitikk, fravær av norsk sjølforsyning samt urettferdige maktbalanser i matsystemet. Vi var også så heldige at vi fikk høre mange glimrende appeller fra flotte folk. Etter en innledende appell fra Spireleder Elise Åsnes, fikk vi høre fra Norges Bonde- og Småbrukarlags Vegard Vigdenes, som snakket om hvordan rettferdig matpolitikk handler om solidaritet. Vilde Haugsnes, fra Latin-Amerikagruppene i Norge, trakk også inn det uhyre viktige internasjonale solidaritetsperspektivet. Det er klinkende klart at matsuverenitet handler om solidaritet! Stortingspolitiker fra SV, Lars Haltbrekken, trakk fram parallellene mellom den felles kampen vi kjemper for matsuverenitet og reindrift på Fosen. Fra Handelskampanjen kom Henrik Årby for å poengtere hvordan matsuverenitet undergraves av dagens handels- og økonomiske system. Elin Cecilie Ranum fra Utviklingsfondet trakk fram det viktige arbeidet som gjøres for og med småbønder i det globale sør. Siste appell var det Bjørg Sandkjær, statssekretær i Utenriksdepartementet, som sto for. Hun trakk fram at regjeringa, gjennom sin nye matstrategi "Kraftsamling mot svolt - ein politikk for auka sjølvforsyning", øker sin satsing på lokal matproduksjon - både her hjemme og i land i sør.  I tillegg til appeller bidro Johanna Seim og Sjur Nyvold med ypperlige musikalske bidrag. Både Johanna og Sjur er artister med hjerte for småbønder, rettferdighet og matsuverenitet. Tusen takk til alle som bidro og til alle som kom. Er det en ting den siste uka har vist oss så er det at det nytter å kjempe for endring. Sammen kan vi skape et rettferdig og bærekraftig matsystem og finne solidariske løsninger på matkrisa! Bærekraftige kostråd må ta utgangspunkt i arealressursene i det enkelte land og bidra til matsikkerhet i en urolig verden.  Lyngheisenteret på Lygra, sommeren 2021. Foto: Aggie Handberg Dette er en felleskronikk som først kom på trykk i Klassekampen 20. januar 2023. Det virker i utgangspunktet klokt og viktig at bærekraft nå skal integreres i de nordiske kostholdsanbefalingene. De skal være klare i juni og vil ligge til grunn for nye nasjonale kostråd. Men de to «bærekraft»-artiklene som så langt er kommet på høring, gir grunn til bekymring: Nasjonal matsikkerhet ligger ikke til grunn for bærekraftforståelsen, og bærekraft er avgrenset til den miljømessige dimensjonen. Artikkelforfatterne beregner matens «livsløpsavtrykk» og vurderer om dette overskrider «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvann, nitrogen og fosfor. Det heter blant annet at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning, men at dette ikke vil føre til miljømessig bærekraft. Videre at valget mellom import eller lokal matproduksjon primært må bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet. Men bærekraft kan ikke frakobles sosiale og økonomiske dimensjoner og nasjonal matsikkerhet. Dette må vurderes samlet, og ikke hver for seg. Skal arbeidet med bærekraftige kostråd resultere i reell bærekraft, er det helt avgjørende at FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) sin definisjon av bærekraftige matsystemer legges til grunn. FAO uttrykker dette som «…et matsystem som sikrer matsikkerhet og ernæring for alle på en slik måte at det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for å sikre matsikkerhet og ernæring for kommende generasjoner ikke ødelegges». I artiklene dras en generell konklusjon om at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste. Forfatterne peker også på intensiv produksjon som mer miljømessig bærekraftig enn et beitebasert, ekstensivt husdyrhold. Men for å sikre matsikkerhet og en demokratisk matproduksjon i verden er vi avhengig av at alle land bruker sine arealer best mulig til å brødfø sin befolkning. For de fleste land betyr dette drøvtyggere i ulikt omfang. Positive miljøeffekter ved beitedyr ses dessverre i stor grad bort i fra i artiklene. Drøvtyggerne har evne til å utnytte grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og de forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. I tillegg er hele 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått. Allikevel hevder artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog. Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat. I Norge er 45 % av landarealet egnet for utmarksbeite, men vi bruker under halvparten i dag – samtidig som importen av fôrråvare er stor. Det er ikke bærekraftig at Norge beslaglegger store landarealer i det globale sør for å produsere mer grønnsaker og belgvekster for å fø vår befolkning. Ei heller med en husdyrproduksjon som i stor grad er avhengig av importert fôrråvare. På deler av de 3 % vi har med dyrka jord, kan produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat økes mye. Det betyr at vi må spise mer bygg og rotgrønnsaker. Det kan også dyrkes mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet. Dette er helt avhengig av lønnsomme, norske verdikjeder som kan konkurrere mot import, mer norsk mat i offentlige innkjøp og forbrukere som faktisk støtter opp om disse produktene. Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”. Vi som skriver under dette innlegget mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig. Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk Sondre Dalen, leder i Attac Norge Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom Alle land i verden bør ha handlingsrom til å produsere mat til eget folk. Verdens Handelsorganisasjon begrenser denne retten - men Stortinget har mer handlingsrom. Gjennom statsbudsjettet kan stortinget og regjeringen styrke norsk matsikkerhet uten å bryte WTO-regelverket.  Prosenttoll på ost er effektivt. Foto: Zoe Schaeffer, via Unsplash. Krig, klimakrise og matkrise trenger at vi styrker politikk for matberedskap. Internasjonal handelspolitikk har lenge lagt begrensinger for lands rett til å bestemme over egen matproduksjon. Da den nåværende avtalen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble vedtatt i 1994 ble det handlingsrommet for å produsere mat til egen befolkning særlig begrenset. Land verden over ble ilagt begrensinger for hvor mye og hvordan man kunne støtte egne bønder, og det ble åpnet for mer import av varer som kunne utkonkurrere norsk produksjon. Norge fikk samtidig rett til å velge om man ville legge toll på varer beregnet ut fra prosent eller et fast kronebeløp. Kronetoll ble valgt på de fleste varer da, siden dette ga god beskyttelse. Men ettersom årene gikk og man ikke fikk vedtatt en ny WTO-avtale, spiste inflasjonen gradvis opp verdien av kronebeløp-tollen. Ved å nå gå over til prosenttoll på flere landbruksprodukter kan beskyttelsen for norsk produksjon styrkes og matsikkerheten lokalt derfor bedres markant. Toll på jordbruksvarer som vi produserer selv, gjør at bøndene kan ha en viss sikkerhet for pris. Det kan sammenlignes med en tariffavtale for arbeidere. Endring til prosenttoll har også hatt god innvirkning tidligere. I 2012 tok den forrige rødgrønne regjeringen grep og innførte prosenttoll på noen oster og kjøttvarer. Dette har hatt god effekt og har økt muligheten for å produsere mer norske varer. Samtidig har importen av landbruksvarer mer enn doblet seg de siste 10 årene, og flere andre norske varer kunne derfor trengt et bedre tollvern. Regjeringen trekker i Hurdalsplattformen frem at regjeringen vil sikre importvernet for norsk jordbruk, og blant annet se på valget mellom prosent- og kronetoll. Dette er helt avgjørende for å sikre pris og gode rammevilkår for bonden og lokal matsikkerhet for hele samfunnet ikke bare nå, men i et langsiktig perspektiv. Vi hadde derfor store forventninger til forslaget til statsbudsjett, men dessverre så vi skuffende lite til dette i budsjettforslaget. Det kan likevel enda skje grep allerede i neste års budsjett. Stortinget har nemlig fortsatt mulighet til å rette dette opp i det endelige budsjettvedtaket. Prosenttollen er et av de få verktøyene Norge har for å styrke tollvernet, og er helt sentralt for å øke norsk lokal matsikkerhet. Prosenttollen må derfor innføres nå. Grip denne muligheten! Skrevet av: Helene Bank (Leder i Handelskampanjen), Elise Åsnes (Leder i Spire) Kjetil Marstrander (Arbeidsutvalget i Alliansen ny Landbrukspolitikk) Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 29.11.22 og i Nationen 07.12.22
Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap? I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil "legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent." Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen. I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise.  Foto: Polina Rytova, via Unsplash Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter? Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land. En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8 % av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.  Foto: Millie Olsen, via Unsplash I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden. I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden. Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss!  Signert av styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk:
Mari Jensen Aas, Spire Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene Benedicte Brun, Norsk permakulturforening Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom Elise Sørensen, Natur og ungdom Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem) Sondre Dalen, Attac (støttemedlem) Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem) Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk Behovet for nødhjelp og bistand har aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Det vil få store konsekvenser. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire 7. juni lanserte den humanitære organisasjonen Oxfam en rapport som fastslår at behovet for nødhjelp til klimakatastrofer har økt med 800 prosent, og at rike land kun har bidratt med halvparten av pengene FN har etterspurt for å møte disse behovene. Behovet for nødhjelp og bistand har med andre ord aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Du fikk det sikkert med deg. I det reviderte budsjettet foreslo regjeringen å ta 4 milliarder kroner fra utdanning, helse, menneskerettigheter og bekjempelse av vold mot kvinner og jenter i fattige land for å dekke egne utgifter tilknyttet flyktningrespons. Som om ikke Norge har råd til begge deler. 1,5 milliarder i kutt Det norske sivilsamfunnet har i flere uker kritisert det bistandskuttet, og heldigvis vedtok regjeringen denne uken å nedjustere kuttet med 2,5 milliarder kroner. Etter ukesvis med politisk påvirkningsarbeid kjentes det som et viktig gjennomslag, men vi må ikke glemme at bistandsbudsjettet fortsatt går 1,5 milliarder kroner i minus – og det er mye penger. Det syns også Gift Numeri fra Malawi - en av de mange millioner menneskene som er helt avhengig av Norges støtte. “Malawi er i en kritisk tilstand, på lik linje med så mange andre land i det globale Sør. Å ta penger fra bistandsbudsjettet i en tid som dette vil bare forverre situasjonen. Jeg håper den norske regjeringen vil finne andre midler til sin flyktningrespons. Hvis ikke vil de tilbakeslagene vi ser i utviklingsarbeidet bli enda vanskeligere å håndtere i framtiden,” sier Gift. Kriser henger sammen Det er helt åpenbart at Norge må ta imot ukrainske flyktninger. Men, Norge er mer enn rike nok til å finansiere dette uten å ta penger fra bistandsbudsjettet. Det blir i realiteten som å sende regninga for krigen i Ukraina til verdens fattigste, som allerede sliter med klimaendringer, sult, korona, krig og konflikt. Når flere kriser inntreffer er ikke løsningen å velge en av dem - alle må håndteres samtidig, fordi de venter ikke på tur. Vi må ikke glemme de andre krisene. I Burkina Faso er nærmere 2 millioner mennesker på drevet på flukt – en tiendedel av landets befolkning. 3,4 millioner trues av sult. I Kongo går så mange som 27 millioner mennesker sultne - hver tredje innbygger - og rundt 6 millioner er fordrevet. Vi kan ikke sette sårbare mennesker opp mot hverandre. Det er et svik at rike Norge lar kriserammede familier i Afrika ta støyten for flyktningsituasjonen i Europa. De har allerede nok å stri med. Malawi, som allerede sliter med klimaendringer som tørke og ekstrem nedbør, har blitt sterkt påvirket av krigen i Ukraina. Blant annet har prisen på brød steget med 50 prosent siden krigens start. Dette har dramatiske konsekvenser for de mest sårbare i landet.  Spire og NfYD på gårdsbesøk utenfor Lilongwe Ikke tiden for bistandskutt
Gift Numeri, som bor i Malawi, ser med bekymring på “bakover-stegene” i utviklingsarbeidet verden over. “Effektene av koronapandemien er fortsatt synlige i Malawi. Mange sosiale tjenester og tilbud har forsvunnet helt, på et tidspunkt hvor folk trenger det som mest. Og mens landet forsøker å håndtere situasjonen har krigen mellom Ukraina og Russland lagt ytterligere press på den allerede ustabile økonomien,” forklarer Gift. Dette er ikke tiden for å kutte i bistanden. Bistandsbudsjettet er ikke en salderingspost som Norge kan bruke til å dekke egne utgifter. Vi ber om at regjeringen reverserer kuttet i revidert nasjonalbudsjett fullstendig. En årrekke med fremskritt innen utvikling er truet av klimaendringer, sultkatastrofer, pandemi, krig og konflikt. Norge må være en stødig forkjemper for rettferdig og bærekraftig utvikling - ikke forsterke krisene som verden står overfor. En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt.  Bildet er hentet fra https://www.aimforclimate.org De to første ukene i november var politikere og sivilsammfunsrepresentanter samlet i Glasgow under FNs klimatoppmøte “COP26”. Den første forhandlingsdagen ble The Agriculture Innovation Mission for Climate (AIM4C) lansert av USA og De forente arabiske emiratene på World Leaders Summit. AIM4C ble raskt kritisert for å støtte industrielt landbruk ved å peke på agribusiness og store teknologiselskaper som en del av løsninga på klimakrisa.
Et landbruk uten bønder AIM4C lover fire milliarder USD for å akselerere klimasmart landbruk og innovasjon i matsystemer. Dette innebærer å utvikle teknologi som tilpasser jordbruket til verdens endrede klima. På nettsida til AIM4C ligger det en lanseringsvideo som forklarer hva disse pengene skal brukes til. Det er et stort fokus på samarbeid - på alle nivå. Problemet er bare at bønder, de viktigste samarbeidspartnerne i jordbruket, ikke er nevnt en eneste gang. AIM4C oppfattes som et digitaliseringsprosjekt for jordbruket som vil erstatte bønder med roboter, og gi en stor gevinst til de største teknologiselskapene. Men teknologi er ikke den beste løsningen på klimatilpasning. Klimatiltakene må heller baseres på naturens egne løsninger som er langt mer bærekraftige enn hva teknologi noensinne vil være. Agroøkologi, regenerativt jordbruk og økologisk matproduksjon er svaret, og disse løsningene må realiseres av bønder, ikke maskiner. Kun da sikrer vi anstendig arbeid for bøndene, økt global matsikkerhet og en bærekraftig landbrukssektor. Det var lite snakk om disse løsningene på COP26, selv om land i det globale Sør sloss for å få temaet på agendaen. Rike land må ta regninga Matsektoren står for 30 prosent av globale klimagassutslipp, og det er viktig at tiltak for å redusere disse står høyt på agendaen til verdens ledere i klimaforhandlingene. Men det er helt feil å legge inn støtet på å omstrukturere landbrukspraksisen blant småskalaprodusenter i det globale Sør, når det er de overindustrialiserte storskalaprodusentene i det globale Nord som står for de største utslippene. Et av de viktigste temaene under klimatoppmøtet var klimarettferdighet - hvem skal ta ansvar for klimaendringene? Det globale Nord må ta brorparten av regninga når det er vi som har ført til klimaendringene. Det innebærer også at storselskaper tar ansvar for sitt bidrag til klimakrisa fremfor å igangsette nye prosjekter som fokuserer mer på profitt og mindre på bærekraftige løsninger. AIM4C er ikke løsningen på utfordringene matsektoren står overfor i dag. Det er en satsning på industrielt jordbruk som skader klima og bøndene prosjektet påstår å hjelpe. Og kanskje enda mer skuffende er det at 34 land støtter AIM4C - som bekrefter at dette er en bred misoppfatning i klimapolitikken. Om AIM4C gjennomføres vil den svekke småskalabønders posisjon - bønder som brødfør hele verden og lagrer karbon i sine åkre med agroøkologiske metoder. Det er småskalabønder som er løsninga på klimakrisa, ikke teknologimoguler og robotene deres. Skrevet av Cari Anna Korshavn King, nestleder i Spire.  ENGLISH BELOW
NB: KORT FRIST Søkefrist: 15. august 2021 Intervjuer: uke 34 Jobbstart: 1. september 2021 Spire Ås søker en Foodsharing koordinator! Vi ser etter en motivert og inspirert Ås-beboer som ønsker å redusere matsvinn og skape fellesskap rundt mat i Ås. Koordinatoren vil ha ansvar for å skape og opprettholde gode relasjoner mellom de involverte i Foodsharing. Dette inkluderer å koordinere “pick-ups”, leveringer og distribusjon av mat. Koordinatoren vil sørge for at steder for “pick-ups” og utlevering forblir godt vedlikeholdt. Koordinatoren vil organisere en hyggelig og pålitelig arbeidsgruppe, opplæring av frivillige, samt se etter muligheter for å forbedre og utvide Foodsharing. Ønskede kvaliteter og kvalifikasjoner:
Oppgaver og ansvar:
Relevante kontakter og informasjon vil bli gjort tilgjengelig for koordinatoren. Detaljer: Periode: 01.09.2021-30.06.2022 Lønn: 5550 NOK/måned (20% stilling) Kontrakt signeres i samarbeid med Spires sentralledd i Oslo. Formelle krav: Personen må være bosatt i Ås. Søkere med relevant erfaring og evner er ønsket. Hvordan søke: Skriftlig søknad med CV og et kort motivasjonsbrev sendes til [email protected]. Kontaktinformasjon: For mer informasjon, kontakt August Aalstad på 46898870, eller send mail til Spire Ås på [email protected] Takk for din søknad! ---------------------------------------------------- SHORT DEADLINE Application deadline: August 15, 2021 Interviews: week 34 Position start date: September 1, 2021 Spire is looking for a Foodsharing Coordinator! We are looking for a motivated and inspired Ås resident to reduce food waste and facilitate food sharing in Ås. The Coordinator is responsible for maintaining and creating relationships between Foodsharing and its partners. This includes coordinating pick-ups, deliveries, and distribution of food. The Coordinator takes responsibility for maintaining clean pick-up and drop-off spaces. They organize a kind and reliable team and volunteer training, and look for synergies to enhance and expand Foodsharing. Desired qualities and qualifications
Tasks and responsibilities
Relevant contacts and information will be made available to the Coordinator. Details Period: 01.09.2021-30.06.2022 Pay: 5 550 NOK/month (20% time) Contract to be signed and submitted with Spire Sentral offices based in Oslo. Requirements: Must be a resident of Ås. Applicants with relevant experience and skills are preferred. How to apply Please submit your resume and a brief letter of motivation to [email protected]. Contact information For more information, contact August Aalstad at 46898870, or email the Spire team at [email protected]. Thank you for your application! Syns du det er urettferdig at dagens økonomiske system prioriterer kortsiktig profitt foran mennesker og miljø? Har du lyst til å påvirke politikken som føres, spre informasjon, arrangere aktiviteter, få ny kunnskap og møte nye mennesker? Da er Spire noe for deg! Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge voksne som arbeider for en mer rettferdig og bærekraftig verden. Spire ser de store sammenhengene i verden, og jobber derfor med flere forskjellige områder. Vi har fem politiske utvalg som sitter i Oslo og arbeider med våre kjerneområder. Utvalgene arbeider politisk med å utvikle og fremme Spires synspunkter. Utvalgene møtes en gang i uken hvor de arbeider med kampanjer, arrangerer debatter og arrangementer, skriver kronikker og høringsinnspill, sitter i samarbeidsnettverk, deltar i internasjonale konferanser, og møter lokale, regionale og nasjonale politikere. Våren 2021 søker vi nye medlemmer til Byutvalget, Handelsutvalget og Matutvalget. Gjennom å være med i et utvalg får du muligheten til å lære mye om politikk, utvikling og bærekraft, være med på å utforme og påvirke politikk, og møte andre unge engasjerte. Dersom du er interessert i å bli med i et politisk utvalg kan du sende noen ord om deg selv og hvilket utvalg du har lyst til å være med i til [email protected] innen 22. januar. Mer informasjon om utvalgene under bildet.  Byutvalget
Over halvparten av jordas befolkning bor i dag i urbane områder. For å få til en bærekraftig framtid er det nødvendig å møte utfordringene der de skjer. I Byutvalget jobber vi for bærekraftig byutvikling nasjonalt og globalt. Vi jobber for byer som tar vare på både mennesker og miljø, hvor alle har en plass, blir hørt og tatt vare på. Utvalget arbeider med å utvikle og fremme Spires politikk bl.a ved å utvikle og gjennomføre kampanjer, skrive kronikker og høringsinnspill, møte politikere, delta på konferanser og arrangere debatter og andre arrangementer. Byutvalget jobber for tiden mye med medvirkningsprosesser i arealplanlegging og for å få urban bistand på agendaen. Byutvalget møtes hver uke på onsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Byutvalget kan du ta kontakt med koordinator Amalie Hilde, på [email protected] Handelsutvalget Handel er ikke et mål i seg selv, men et av mange virkemidler i utvikling av et lands produksjonsstruktur, økonomi, sysselsetting og uavhengighet. Spire er ikke mot handel, men mener dagens spilleregler og systemer er urettferdige og påfører jorda og samfunn store negative konsekvenser. De fattige landene og aktørene taper i møte med mektige land og selskaper, dette fører til en urettferdig utvikling av verdenssamfunnet. Handelsutvalget jobber for tiden med en kampanje om globale verdikjeder og følger hele tiden utviklingen som skjer med bilaterale handelsavtaler og innad i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Handelsutvalget møtes hver uke på tirsdager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Handelsutvalget kan du ta kontakt med koordinator Caroline, på [email protected] Matutvalget Spire er opptatt av at alle skal ha nok mat både i dag og i framtida. Når en milliard mennesker sulter eller lever på grensa til sult, er vi i dag langt fra målet, spesielt når vi egentlig har muligheten til rettferdig fordeling av mat til alle. Vi vet også at verdens befolkning kommer til å vokse de neste årene, og at vi kommer til å ha behov for mer mat. Dette er et problem som både må og kan løses med de rette politiske virkemidlene! Matutvalget arbeider med å spre informasjon til den norske befolkningen og påvirke politikerne våre. Derfor deltar vi aktivt inn i Norges nye handlingsplan på bærekraftige matsystemer, deltar på internasjonale og nasjonale konferanser om matsikkerhet og er tydelige i den offentlige debatten. Matutvalget møtes hver uke på mandager og har åpne møter i løpet av januar om du er nysgjerrig. Vil du være med i Matutvalget kan du ta kontakt med koordinator Anne-Berit, på [email protected]  Norge er tom for speltmel, det blir færre og dyrere norske jordbær i år og prognoser tilsier “koronapriser” på norske grønnsaker. Likevel fikk jordbruket ingen krisepakke av regjeringa. Det er tydelig at matsikkerhet og matberedskap ikke har fått sin sårt trengte plass på prioriteringslista til regjeringa.
En manglende krisepakke til jordbruket har ført til at bønder i Norge risikerer kostnader på flere hundretusen. Innreiseforbud og usikkerhet rundt muligheten for sesongarbeidere innebærer at bønder ikke får produsert som normalt, og overskuddet mange bønder hadde planlagt i år ble brukt til å skape koronavennlige arbeidsmiljø. Dette tærer på økonomien til bøndene. Ikke bare peker dette på vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft og mangelen på økonomisk støtte til bøndene - dette peker på en usolidarisk landbrukspolitikk som undervurderer bøndenes samfunnskritiske rolle. Lavere produksjon og økte utgifter i grøntnæringa har medført store tap. Fordi en krisepakke til jordbruket har uteblitt, må bønder selge sine produkter for en høyere markedspris. På overflaten resulterer dette i høyere priser på norsk frukt og grønt i butikkene. Videre gir dette forbrukerne intensiver til å heller velge billigere og importerte råvarer, som minker etterspørselen til bøndene her hjemme. Dette undergraver matsikkerhet her hjemme, men også internasjonalt hvor vi beslaglegger landarealer for eget konsum. I tillegg medfører dette økt transport av varer som igjen bidrar til klimakrisa. Samlet fører dette oss inn i en ond sirkel. Det er tydelig at Norge trenger bedre matberedskap, og at tiltak for matsikkerhet må opp på dagsorden. Vi trenger en systemisk endring i prioriteringslista som ivaretar bøndene og deres uvurderlige arbeid, som øker selvforsyningsgraden her hjemme, og som ikke utnytter matjord i andre land. Vi må igangsette tilskuddsordninger for å sikre bønders rettigheter. Vi må anerkjenne det kollektive ansvaret for å forvalte matjord så godt som mulig. Vi må gjenåpne kornlagrene for å ruste oss i møte med tørke i andre land. Vi må bort fra å legge byrden ved matproduksjonen vår på andres begrensede ressurser, og bygge opp, ikke ned, norsk landbruk. Vi trenger radikale endringer for å legge de grunnleggende føringene for et solidarisk, rettferdig og bærekraftig jordbruk. Det legger grunnlaget for både økonomien, matsikkerheten og et sunt miljø.  Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt.
Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av. Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg. Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat. Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette. Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier  Til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - økende usikkerhet rundt matsikkerheten i Norge, annonserte regjeringa 24. april at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning”. Norske bønder står i fare for å gå glipp av vårens innhøsting i mangel på utenlandsk arbeidskraft. Vi risikerer at maten som ble sådd og planta tidligere i år - etter regjeringas løfter om en våronnagaranti - råtner i jorda. Landbruket i resten av Europa står overfor de samme utfordringene og maten og dyrefôret vi er avhengige av å importere trengs i større grad der de produseres. Det vi ser er en fortsatt underfinansiert og nedprioritert næring som ikke var forberedt på en krise som denne.
Det er tydeligere enn noen gang at norsk selvforsyningsgrad ikke ligger på Bollestads drømmende 50%. Selvforsyningsgraden skal vise andelen av matforbruket vårt som kommer fra norsk jordbruksproduksjon og fiske. Dette er avgjørende for beredskapen for norsk matsikkerhet. Når regjeringa snakker om 50% selvforsyning, overser de rundt en million tonn kraftfôr som importeres til norsk kjøttproduksjon. I tillegg er ca. 80% av fiskefôret i norsk oppdrettsnæring importert. Som vi har sett i år, er norsk matproduksjon også avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Regjeringa har, nettopp av hensyn til beredskap, satt seg som mål å sikre høyest mulig selvforsyningsgrad i Norge. God beredskap oppnår vi derimot ikke av å benytte oss av det mest flatterende tallet på en svært usikker situasjon. Med en regjering som i sin fremstilling av selvforsyning overser Norges avhengighet av både kraftfôrimport, fiskefôrimport og importert arbeidskraft, er det ikke overraskende at beredskapen vår er dårlig i møte med koronakrisa, reiserestriksjoner og valutasvingninger. Videre hevder regjeringa at “internasjonal handel fungerer godt” og at det er “iverksatt tiltak for å holde normal drift i gang”. Det er urovekkende å høre at ting går som normalt, når normalen er preget av en urettferdig og usolidarisk matproduksjon her hjemme. Derimot er ikke mangel på arbeidskraft grunnet reiserestriksjoner kun et norsk problem. Bønder over hele Europa sliter med å dekke behovet for arbeidskraft, og flere land, blant annet Russland som vi importerer store mengder korn fra, har uttrykt et behov om å begrense eller stanse sin eksport av korn. Blant tomme forsikringer om internasjonal handel og fortsettelsen på en urettferdig landbrukspolitikk, trekker regjeringa likevel fram at korn er lagringsdyktig. Så hvorfor ikke lagre vårt eget korn? Svaret er dessverre såre enkelt: kornlagring i Norge er for dyrt. Regjeringa har tidligere lagt fram at beredskapslagring av matkorn ikke er et kostnadseffektivt tiltak, og at sannsynligheten for at Norge vil være avsperret fra internasjonale markeder over tid er lav. Vi ser nå at internasjonale kornpriser stiger, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Dette understreker en særdeles sårbar situasjon i Norge som grunner i regjeringas snevre overblikk. Likevel brygger regjeringa seg på at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning” i Norge - en tydelig fasade av realiteten. Det er også urovekkende at regjeringa setter internasjonal handel foran norsk matproduksjon og selvforsyning. Regjeringa uttrykker i utspillet sitt at svingninger i råvarepriser har vært begrensa, og overser dermed hvordan norsk etterspørsel presser opp prisene på det internasjonale markedet - og hvilke konsekvenser slike svingninger kan få for et mer sårbart land enn Norge. Gjennom vår importavhengige matproduksjon og lave selvforsyningsgrad øker vi presset på det internasjonale markedet for handel av spesielt råvarer. Det er usolidarisk av Norge å basere seg på import av råvarer vi fint kan produsere selv. Regjeringas nådeløst kortsiktige og kostnadseffektive landbrukspolitikk har satt norsk - og internasjonal - matsikkerhet i en unødvendig og vanskelig situasjon. For å produsere den maten regjeringa hevder vi er selvforsynte med, er det nå tydelig at vi er avhengige av andre lands overflod - eller påtvungen villighet til å selge til oss over egne innbyggere. Kampen for norske kornlagre har vært lang. Det sies at det har blitt ropt ‘ulv, ulv’, men nå er faktisk ulven her. I kjølvannet av en global lockdown ser vi at norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhetsberedskap er for dårlig. Det er på tide å satse på norsk mathvete og gjenåpning av kornlageret for å sikre vår og andre lands matsuverenitet, og derav matsikkerhet, når neste krise inntreffer! Vi trenger en ny landbrukspolitikk som sørger for det regjeringa hevder å ha oppnådd: fortsatt stabil og god matforsyning i Norge, til tross for en gjennomgripende økonomisk, sosial og helsemessig krise i store deler av verden. Landbrukspolitikken vår er nødt til å ta vare på norske bønder og kystfiskere, norsk matjord, og utenlandske sesongarbeidere. Vi kan ikke legge ytterligere press på det internasjonale markedet, ei heller fortsette med beslagleggelsen av landarealer internasjonalt for vår egen kortsiktige gevinst. Vi trenger et landbruk som er preget av langsiktig tenkning, rettferdighet, solidaritet, og som utelukkende baserer seg på norske ressurser. I et halvhjerta utspill prøver regjeringa å temme usikkerheten rundt norsk matforsyning. Det vi ser er derimot ikke en fortsatt stabil og god matforsyning. Koronakrisa har blottlagt et matsystem i krise. Det vi ser er en vaklende, uforberedt regjering som lover fortsatt usikker matforsyning. Vi har dytta norske bønder og kystfiskere foran oss i en kamp om kostnadskutt, intensivering og effektivisering. Vi har pynta på virkeligheten og det bøter vi på nå. Uansett hvilket tall vi bruker, er norsk selvforsyningsgrad for lav. Norge er nødt til å være bedre forberedt til neste krise. Vi krever at det nasjonale kornlageret åpnes, for å sikre norsk matsikkerhet og alle lands matsuverenitet! Tekst: Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad Spires matutvalg  Tekst:
Marianna de Almeida Debelian, nestleder i Spire Ingrid Kleiva Møller, Fagrådgiver for bærekraftig mat hos Framtiden i våre hender Pandemien har åpnet øynene våre og minnet oss på hvor grunnleggende matproduksjon er. Flere ser nå verdien av økt selvforsyning og det å gi bonden og fiskeren bedre betalt for den viktige jobben de gjør. Årets reduserte jordbruksoppgjør ga oss en satsing på norsk grøntsektor, men tok ikke innover seg det skrikende behovet for å snakke om inntekt- og arbeidsvilkår i jordbruket. Vi trenger et jordbruk som er i bedre samspill med de naturressursene vi forvalter, hvor bondens posisjon styrkes og hvor selvforsyningen øker. I en årrekke har Norge bygget ned sine beredskapslagre av korn, økt importen og slik gjort seg stadig mer avhengig av andre nasjoners jordarealer for å få mat på bordet. Norsk kjøtt- og oppdrettsnæring er avhengige av stødige leveranser av soya fra Brasil, og grøntsektoren trenger jevnlig import av lavtlønnede sesongarbeidere. Dette handler om matsikkerhet for oss i Norge - men også solidaritet med de landene hvor vi okkuperer mye matjord. Den reelle selvforsyningsgraden i Norge er på 40%. Det betyr at 60% av maten vi spiser er hentet fra andre lands naturressurser. Skal vi være rustet for en mer usikker framtid, samtidig som vi styrker matsikkerheten globalt, må selvforsyningsgraden økes. Vi må basere norsk produksjon av kjøtt og fisk på norske ressurser fremfor å gjøre oss avhengig av importerte fôrråvarer som soya – som legger økt press på de verdifulle økosystemene i og rundt regnskogen i Brasil. Kjøttforbruket må reduseres, samtidig som flere av husdyrene våre bør beite på det artsrike kulturlandskapet istedenfor å la det gro igjen. I tillegg bør det etableres støtteordninger som stimulerer til utvikling av bærekraftige fôrråvarer som kan produseres i Norge - som alger og insekter. Dette vil både kunne gi oss flere arbeidsplasser og unngå at Norge bidrar til økt press på verdifulle økosystemer i utlandet. Vi må sikre en overgang til et mer plantebasert jordbruk ved å gi grøntsektoren bedre rammevilkår og styrke subsidier til grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Faktisk så er internasjonale kornpriser på vei oppover, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Den svekkede norske krona og økte råvarepriser internasjonalt fører til at kraftôrprodusenter setter opp prisen på kraftfôr. Vi har stort potensiale til å bruke mer av den beste matjorda i Norge til å dyrke matvekster, både som fôrråvare og mat til befolkningen her hjemme. Med dagens reiserestriksjoner og stengte grenser, er grøntsektoren i norsk jordbruk svært utsatt. Det mangler 30.000 utenlandske arbeidere i landbruket, noe som kan gå utover årets innhøsting. Et bærekraftig jordbruk er et jordbruk hvor også bøndenes økonomi er trygg. Da kan vi ikke videreføre et system basert på sosial dumping og utnyttelse av billig, utenlandsk arbeidskraft. Både helårsbønder og sesongarbeidere trenger bedre betaling for det viktige samfunnsoppdraget de utfører. Det vil også gjøre Norge mindre sårbart dersom en global “lockdown” inntreffer matproduksjonen. 500 000 nordmenn har i løpet av de siste to årene blitt medlem av en REKO-ring. Det viser at nordmenn kan og vil støtte den norske bonden, dersom vi vet at pengene går til de som svetter ute på åkeren. Dette må følges opp med en økning i målprisene for å sikre et mer bærekraftig inntektsgrunnlag for bonden, og forhandle bedre tariffavtaler for sesongarbeiderne. Dersom vi skal være selvforsynte også i framtiden, må vi ta bedre vare på matjorda vår. Det må derfor satses på tiltak som øker karbonlageret i jorda. Å øke karbonlagringen i jorda, gjør jorda mer fruktbar og mer robust i møte med mer uforutsigbart vær og tørke. Et jordbruk som er bedre rustet i møte med klimaendringene er også et jordbruk som gir økt matsikkerhet. Virusutbruddets påvirkning på kronekurs, økonomi og handel synliggjør svakheten ved dagens globaliserte matvarehandel - og viktigheten av å øke selvforsyningsgraden i norsk landbruk. Vi bør derfor benytte anledningen nå til å styrke og omstille landbruket. Vi er nødt til å investere i matproduksjon som bidrar til bedre matsikkerhet, og en bærekraftig forvaltning av naturressursene våre . Norsk mat produsert på norske ressurser er ikke bare god risikohåndtering, men også i et steg i riktig retning for et mer bærekraftig og rettferdig landbruk.  Tekst av: Ida Marie Grønnestad  Ida Marie er medlem i Spires matutvalg Mandag 24. september arrangerte Spire temakvelden karbon og jord, viktigere enn du tror i forbindelse med ØKOUKA 2018. ØKOUKA er en feiring av norsk økologisk mat og formidler både råvarer, kunnskap og inspirasjon. Formålet er å vise frem mangfoldet av landbruks- og matproduksjon i Norge og knytte det til folks hverdag.
På temakvelden stilte vi spørsmålet om et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt landbruk. I løpet av kvelden fikk vi både høre tre jordbrukeres egne erfaringer og en forskers kunnskap, i tillegg til dialog om hvordan norske politikere kan hjelpe jordbruket vårt å tilpasse seg de store klimaendringene. Tematikken kan fremstå som veldig snever ved første øyekast, men som leder i Spire, Hege Skarrud, sa i sin innledning, jorda og jordas kvalitet påvirker alle de andre temaene vi jobber med i Spire; matsikkerhet, internasjonal handel, klima og miljø, og til og med bærekraftige byer. Seniorforsker ved NIBIO, Erik Joner, var kveldens første innleder og startet med å stille spørsmålet; kan jordkarbon hjelpe jordbruket? Heldigvis for temakvelden vår var Joners svar “ja”, og han fortsatte videre med å definere hva jordkarbon er og hvordan det kan hjelpe oss. Videre fortalte Hellek Berge fra Berge Gård, en av pilot-bøndene i Norsk Landbruksrådgivning Østafjells «prosjekt jordkarbon», Trond Qvale fra Horgen Gård, en økologisk storfebonde med fokus på helhetlig forvaltning, og Bjørge Madsen fra Skjærgaarden Gartneri, som bruker kompostering og biokull for å bedre jordkvaliteten sin, om sine erfaringer fra jordbruket. Som representant fra det politiske Norge var også Une Bastholm, stortingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, tilstede, og fortalte om og tok imot innspill til hvordan staten kan legge til rette for et mer klimatilpasset landbruk. Av dialogen etterpå fremkom det av de tre bøndenes ulike motivasjoner; økonomiske, kvalitets- og helsemessige og relatert klimatilpasning, at et økt fokus på jordkarbon har, som Hellek Berge sa, et potensiale på flere plan. Et hovedproblem for dette fokuset er, ifølge Erik Joner, at ingen kan telle de små endringene som skaper de positive effektene. Dermed klarer vi heller ikke å utnytte det han beskriver som en styrke i Norge; at landbruket er svært regulert og at staten derfor sitter med et sterkt verktøy for å påvirke landbruket. Une Bastholm sa seg enig i dette og ønsker å jobbe for en redefinering av målene for jordbruket. Videre ble det også lagt fokus på hva bøndene trenger fra politikerne og hva som skal til for at det skal skapes en endring i den generelle norske landbrukspraksisen. Hellek Berge trakk frem at det er nødvendig med en større satsning på offentlig fullfinansiert forskning som ikke nødvendigvis skal resultere i teknologiutvikling og et inntektsgivende produkt. I tillegg uttrykte både Trond Qvale og Bjørge Madsen at et folkekrav og endringer i etterspørselen må til, samt en større vilje hos organisasjoner til å ta imot bøndenes råd. På denne måten ser vi at økt kunnskap og forståelse er nødvendig både blant politikere og forbrukere. Vårt svar er derfor “ja; et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt jordbruk”. Dette vil det bli lagt vekt på under Spires kampanje om jordkarbon i 2019. Som Bjørge Madsen sa, vi må ha “jordbruk og ikke jordforbruk”.  Alle foto: Elise Øksnes Fjordbakk Lørdag 12. mai arrangerte Spire, Natur og Ungdom, Latin-Amerikagruppene i Norge, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom et dagsseminar om norsk jordbrukspolitikk. Det årlige jordbruksoppgjøret
Jordbruksavtalen er en avtale som inngås hvert år mellom staten på den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den andre. Avtalen setter mye av rammevilkårene for det norske jordbruket. Partene forhandler om priser og andre forhold som har betydning for arbeids- og inntektsforhold i jordbruket. Avstanden mellom partene pleier å være ganske stor – og det er krevende forhandlinger som nå pågår inne på Landbruks- og matdepartementets lokaler i Oslo. Gras og drøvtyggere Først ut på dagens program var Margit Fausko, som er student ved NMBU i Ås og oppvekst på gård. Hun innledet ved å gi en innføring i ståa og trender i norsk jordbruk. Av hele Norges landareal er det for eksempel bare tre prosent som er dyrket jord. Likevel kan vi produsere mat på et betydelig større område enn som så, fordi vi også har store utmarksområder i skogen og på fjellet – disse kan brukes av beitedyr. Neste person ut var Per Olaf Lundteigen, som er Stortingsrepresentant for Senterpartiet og også tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag. Lundteigen snakket til forsamlingen om forskjellen mellom enmagede dyr og drøvtyggere. Hvor enmagede dyr, som kylling og svin, er i direkte konkurrens med menneskemat fordi de spiser det samme som oss mennesker, har drøvtyggere en stor fordel fordi de kan leve utelukkende av det som vi ikke klarer å nyttegjøre oss direkte, slik som gras. Handelsavtaler og internasjonal solidaritet Etter lunsj fikk vi besøk fra Hildegunn Gjengedal fra Norges Bondelag, som fortalte om hvordan norsk landbruk påvirkes av internasjonal handel. Hun la vekt på at hvert land har en rett og en plikt å sørge for mat til sin egen befolkning, og hvor viktig det er at et land har et politisk handlingsrom for å utforme sin egen politikk på mat- og landbruksområdet. Spire er helt enig – så lenge dette ikke går utover andre lands mulighet til å gjøre det samme. Sigrid Elise Høeg fra Latin-Amerikagruppene holdt en engasjerende innledning om hvordan solidaritet og landbruk sammen. Hun snakket blant annet om hvordan det å drive småskala jordbruk i seg selv kan ses på en solidarisk handling, fordi det handler om å forvalte jorden til fremtidige generasjoner og bidra til det felles globale matfatet. Stortinget må på banen! Siste taler ut var Spireleder Anna Karlsson, som ga en innføring i selve politikken bak jordbruksforhandlingene – hvem som forhandler, hva det forhandles om og hvordan prosessen ser ut. Hun fokuserte på rollen til våre folkevalgte på Stortinget. Stortinget er nemlig svært lite involvert i jordbruksoppgjøret. Det er regjeringen som gjennomfører forhandlingene med jordbruket. Resultatet blir så fremlagt i Stortinget for godkjenning. Stortinget tar i teorien altså årlig stilling til om de landbrukspolitiske måla blir fulgt opp gjennom behandling av jordbruksoppgjøret. Men gjør de virkelig det? Det er nemlig praksis at Stortinget ikke gjør inngrep i en fremforhandlet avtale, altså når staten og jordbruket har blitt enig om en avtale, men kun godkjenner den. Dette begrunnes ofte med at Stortingspolitikerne ikke ønsker å undergrave avtaleinstituttet. Spire mener at det er et viktig prinsipp at Stortingets bestemmer hvordan bevilgningene til jordbruket fordeles, slik at matproduksjonen styres i tråd med folkets vilje. Debatten som blosser opp rundt jordbruksoppgjøret hver vår handler som regel om de totale kostnadsrammene, og ikke om hvordan vi bruker fellesskapets midler. Vi mener derfor at det mangler en ordentlig debatt om hva slags matproduskjon vi vil ha i Norge, hvordan pengene vi bruker på jordbruket brukes, og hvorvidt vi er på riktig vei med den politikken som føres. Møte med staten – vellykket avslutning på dagen Dette var også budskapet vi hadde til statens sjef-forhandler Leif Forsell, som representanter fra arrangørene møtte etter seminaret slutt. Han møtte organisasjonene utenfor Landbruks- og matdepartementet, hvor han mottok Alliansen Ny Landbrukspolitikk sin alternative landbruksmelding, og en bukett med gras (og litt løvetann) som et symbol på hvor viktig det er at vi satser på de ressursene vi har tilgjengelig i Norge, fremfor å basere norsk matproduksjon på usolidarisk beslagleggelse av andre land sin matjord! Vil du lese mer om hva Spire mener om årets jordbruksforhandlinger? Her kan du lese mer!  Tekst: Silje Strøm, Hege Skarrud & Anna Karlsson, for Alliansen Ny Landbrukspolitikk Den 26. april kom jordbrukets krav til årets jordbruksforhandlinger, og fredag 4. mai kom statens tilbud. Hva skjer egentlig med de jordbrukspolitiske virkemidlene når de blir fremforhandlet bak lukkede dører, av jordbrukets to faglag og staten, representert ved landbruks- og matdepartementet? I hvilken retning styres jordbruket?
 Silje Strøm sitter i arbeidsutvalget i Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL), og har tidligere vært Natur og Ungdom sin representant til styret i ANL. I årets forhandlinger har vi sett at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som bidrar til den uønskede situasjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord - i tråd med forut nevnte mål. Kravet fra jordbruket selv vil ikke ta oss raskt nok i riktig retning. Vi trenger en tydelig retning og en sterk visjon om hvordan norsk jordbrukspolitikk må endres. Bort fra et ensidig volumfokus, og over til et framtidsrettet, bærekraftig kvalitetsjordbruk der bruken av egne ressurser står i sentrum.
For å få dette til må vi ha fokus på bruken av jord. Vi trenger en politikk som gjør det mer lønnsomt å dyrke planter i Norge, og mindre lønnsomt å produsere volum på importert kraftfôr. Fôrenheter fra utlandet må byttes ut med fôrenheter i Norge. Bare slik kan vi øke selvforsyningen. Problemet er overproduksjon og lav selvforsyning. Løsningen ligger i mindre volum og mer areal. Da må vi også diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonsmåter som er bra for bruken av jorden. Det må i større grad bli lønnsomt å bruke kulturlandskapet, ta vare på jorden og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget. Statens tilbud avviser både et nasjonalt setertilskudd og et driftvansketilskudd, som skal sørge for at det blir lønnsomt for bonden som også driver i bratt og ulendt terreng eller i områder med kaldt klima og kort vektsesong. Vi har ingen jord å miste, og i et land hvor ressursene ligger spredt utover bakker og fjell, må vi hindre at de som driver under bedre forhold utkonkurrerer de som driver i mer utfordrende områder. I tillegg holdes kraftfôrprisen lav av både jordbruket og staten. At staten vil øke kornprisen er bra, og gjeninnføringen av satsingen på fjellandbruk er et velkoment tiltak, men samlet sett er ikke tilbudet godt nok for å få på plass de endringene som trengs. Vi sitter altså i en situasjon hvor verken jordbrukets krav eller statens tilbud er egnet for å ta oss dit vi vil. Dit Stortinget vil. I tillegg har vi politikere som ikke ønsker å blande seg inn i innrettingen av en eventuell avtale mellom jordbruket og staten, med hensyn til avtaleinstituttet. Selve forhandlingsinstituttet i jordbruket er nyttig, sånn at næringen får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er altså ikke bare til for bøndene. Påstandene om at "avtaleinstituttet undergraves" hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, vitner mest om manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte. Alliansen Ny Landbrukspolitikk er en allianse av organisasjoner, og bygger på en felles forståelse om at kapitalintensiv industriell stordrift i landbruket hverken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig – og at frihandel med mat ikke kan løse verdens fattigdoms- og matforsyningsproblemer. Les mer om Alliansen Ny Landbrukspolitikk her.  Spire jubler over positive signaler både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Det skjer ting i de jordbrukspolitiske miljøene. På landsmøtet sitt i helgen vedtok Oppland Arbeiderparti en uttalelse som tar til orde for en ny kurs for norsk jordbruk, hvor det blant annet heter at «jordbrukspolitikken skal tilrettelegge for økt sjølforsyning ved at produksjonen av mat og fôr på norsk jord prioriteres, framfor produksjonsmåter som baseres på økt bruk av importert kraftfôr». På tirsdag var også Per Olaf Lundteigen, Geir Pollestad, Nils T. Bjørke og Geir Iversen fra Senterpartiet ute i Nationen og slo et slag for at samfunnsoppdraget til jordbruket er – og må være – å sørge for nok, trygg mat for landets befolkning. Spires leder Anna jubler: - Vi er veldig glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser at de ønsker å snu retningen i norsk jordbrukspolitikk, sier hun. Jordbrukspolitikken har lenge vært utformet for å støtte opp om volumproduksjon, med billig kraftfôr og støtte til store fjøs. Det Oppland Ap nå tar til orde for er det motsatte – å støtte opp under produksjon som bruker norsk jord og øker den Norges selvforsyningsgrad. Måten vi kan få til dette er mange: økt kraftfôrpris, et velfungerende driftvansketilskudd, avgift på importert protein, og ikke minst gjennom å vri støtte over fra produksjon til areal. Både Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre og landbrukspolitisk talsperson i partiet, Nils Kristen Sandtrøen, støtter Oppland Aps uttalelse. - Politikken til Oppland Ap er også i tråd med Stortingets mål om et mer bærekraftig jordbruk, fortsetter Anna. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vår generasjon overføre god jord og naturressurser til kommende generasjoner. Det vi ser i dag er det motsatte: jord går ut av drift, bygges ned og er utsatt for erosjon, pakking og utpining. Bonden må bli belønnet for å ivareta selve grunnlaget for matproduksjonen i mye større grad enn i dag! Spire mener at jordbrukspolitikk ikke er til for bøndene men for samfunnet – akkurat som helsepolitikken ikke er til for leger eller for sykepleiere, men for landets innbyggere. Lederen i Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, er derimot ikke like glad for vedtaket til Oppland Ap, og mener den norske jordbrukspolitikk er bra nok i dag - kun underfinansiert. - Tiden er kommet for en ny kurs. Det er synd at Bondelaget ikke viser mer vilje til å se på hva som ikke fungerer med dagens modell, mener Anna. Selvsagt er det legitimt å bruke av fellesskapets penger på jordbruket, men retningen vi er på vei i nå, med jord som går ut av drift, økt bruk av importerte fôrressurser, og et mer intensivt dyrehold, fører til at jordbruket mister sin legitimitet. Det bør også være i Bondelagets interesse å sikre at norsk jordbruk beholder sin legitimitet i befolkningen, og da må vi faktisk tørre å diskutere hva slags jordbruk det er vi ønsker å støtte! Spire ser med spenning på hvordan dette nå vil utvikle seg videre, og om den nye politikken til Oppland Ap også vil bli politikken til Arbeiderpartiet sentralt. Dersom du vil vite mer om hva Spire mener om norsk jordbrukspolitikk kan du lese mer her.
 Tekst: Marte Olsen & Hilda Fjeldstad, Spires matutvalg 15. januar inviterte Spire til årets første Spireforum. Spireforum er en serie åpne arrangement hvor alle som vil kan komme. Gjennom denne serien ønsker Spire å løfte frem tema som vi jobber med og mener fortjener oppmerksomhet. Kveldens tema var jord. De ca 40 personene som hadde møtt opp fikk servert currygryte og fire kortere foredrag om jord. Foredragene ble holdt av fagkyndige, og dekket områder som jordens mikroliv, markkompost, jordens fruktbarhet og karbonlagring i jord. Kveldens foredragsholdere var Vibhoda Holten fra Vital Analyse, Alene Alemu Thesfamichael i Lindum, Jørgen Anda Narvestad, bonde og student, og Aksel Nærstad fra More and Better Network.
Jord og jordsmonn er et mysterium for oss mennesker. Foreløpig. Vi vet så lite om dens mekanismer, hva den liker og tåler. Samtidig er det livsviktig, både for den og for oss mennesker, at vi forstår hva jordsmonn består av, hva som foregår der og hvorfor. Derfor ønsker Spire å trekke jordsmonn inn i debatten om jordbruk i Norge og i verden. Her kommet et lite sammendrag fra kvelden. Gjensidig samspill Vibhoda Holten fra Vital Analyse var først ut. Han pratet om plantenes samspill med mikrolivet i jorda, som enkelt forklart utspiller seg omtrent som dette: Plantene mater mikrolivet i jorda gjennom røttene og tilfører jorda verdifull næring som kan utnyttes av bakterier, sopp eller andre jordlevende dyr. Til gjengjeld gjør mikrolivet nødvendige næringsstoffer, som nitrogen, tilgjengelig for planten. Betydningen av dette gjensidige samspillet er sterkt redusert i dagens jordbrukspraksis, som ofte har form som monokulturer. Holten poengterte at for å få en frisk og sunn jord er det nødvendig å etterligne naturen i større grad. Dette kan blant annet gjøres ved at man sår en ny kultur med en gang den første er høstet, eller ved å bruke fangvekster og underkulturer. Dette gir et mangfold av planter, og jordas såkalte næringsnett forsterkes. Målet er å unngå at jorda legges brakk i lengre perioder. Etter at for eksempel kornet er høstet inn, bør det stå igjen virksomme vekster som holder liv i jordsmonnet og de verdifulle mikroorganismene fram til neste sesong. Riktig og gal kompost Alene Alemu Thesfamichael, som jobber med jordforbedring og kompost i Lindum, var neste ut. Han pratet om alle de gode fordelene med kompost. Kompostering er en biologisk prosess hvor mikroorganismer omsetter organisk materiale som f.eks. planterester eller husdyrgjødsel. Det finnes mange ulike måter å kompostere organisk materiale på, som varmkompost, kaldkompost eller markkompost. Kompost kan forbedre jordstruktur, gjør at jorda holder bedre på vann, øker det organiske innholdet og gir næring til jorda. Han fortalte at kompost kan fungere som en biologisk kontroll mot forskjellige skadedyr, ved at det tilfører jorden et rikt og mangfoldig spekter av mikroorganismer, som hjelper plantene med å beskytte seg mot skadelige og sykdomsframkallende organismer. Jørgen Anda Narvestad, student og bonde, påpeker på sin side at det det viktig med riktig type kompost og gjødsel. Gjødsel som er i feil biologisk fase, f.eks. under en forråtnelsesprosess i stedet for en komposteringsprosess, fører til oksidasjon og mineralisering, som vil si at viktige næringsstoffer går tapt. Klima, jord og matsikkerhet går hånd i hånd Aksel Nærstad løftet blikket ytterligere og trakk fram viktigheten av en helhetlig fremgangsmåte og tankegang: “Vi kan ikke prate om matproduksjon, uten å snakke om miljøet”. Om vi skal produsere nok mat til en stadig økende befolkning, er vi helt avhengig av spille på lag med naturen, i stedet for å bekjempe den. Det spiller liten rolle om vi produserer nok mat til alle hvis vi samtidig ødelegger naturen. Et bærekraftig jordbruk og en sunn matjord gir oss nemlig mye mer enn bare mat; jorden fungerer også som blant annet karbonlager, flomdemper og vannrenser, ved siden av å ha et rikt biologisk mangfold i seg selv. Bare begynnelsen Jord er en av våre aller viktigste ressurser, likevel bygges den ned, utarmes og blir neglisjert. For å få til bærekraftige matsystemer som kan sørge for mat til jordens befolkning i uoverskuelig framtid, kreves det endringer både i politikk og forskning, ved siden av endringer i selve jordbrukspraksisen. Spire kommer til å jobbe målrettet for å få jord høyere på agendaen i norsk politikk. Er du interessert i å lese mer om hva jord egentlig er? Sjekk ut denne saken om livet i jorden, som Spires matutvalg skrev i anledning av at FN utpekte 2015 som året for jordsmonn. Neste Spireforum Neste Spireforum er mandag 5. februar klokka 16:30 til 18:00 på Miljøhuset i Oslo, Mariboes gate 8. Temaet denne kvelden blir peruansk Amazonas. Regnskoglinja på Sund Folkehøgskole kommer for å fortelle fra da de var på studietur til Amazonas i Peru høsten 2017. Spireforum er åpent for alle, og det trengs ingen forkunnskaper for å delta. Vel møtt! |
Photos from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha, focusonmore.com, krossbow, edenpictures, ldifranza
