Men flauare kunne det bli. Statsministerens respons på kritikken vitnar om at den traff litt for godt: Støre gjekk rett på defensiven med eit svar som minner meir om barneskuleretorikk enn det som burde vere ein statsminister verdig. For Jonas Gahr Støre tek ikkje til seg kritikken frå FN, som eit breidt sivilsamfunn har stilt seg bak. Han veljer heller å seie at det er flaut for FN at dei ikkje let Noreg, “FNs beste støttespelar for store klimainitiativ”, få ordet. Noreg, landet hvis regjering sin oljepolitikk byggjer på å utvikle, ikkje avvikle olja. Ein kan snakke så mykje ein berre vil om regnskogsatsningar, elbilar og teknologiske løysingar, men det forblir lite overbevisande. Rapporten “Planet Wreckers” inneheld ei oversikt over land som driver oljeindustrien vidare trass overveldande vitskapleg konsensus om at det vil vere katastrofalt for klimaet. Her blir Noreg nemd, ikkje berre som eit av tjue verstingland, men som ein av dei fem verste blant verstingane. Avstanden mellom ord og klimahandling er for stor. På spørsmål frå Panorama om kva Støre tenkjer om kritikken mot Noreg som oljenasjon, trekk han fram at ein må sjå på det Noreg alt har gjort for å gå over til å bruke fornybar energi. Her må ein merke seg verbet bruke. Det er ikkje feil å vise til at Noreg er gode på å bruke fornybar energi. Når Noreg samstundes er i verdenstoppen for eksport av olje og gass, blir vår bruk av fornybar energi fullstendig irrelevant. Det er faktisk heilt greit at Noreg ikkje får ordet på toppmøtet, når fokuset skal vere på dei som bevegar det grøne skiftet framover. Så lenge Noreg er eit av dei landa som tviheld hardast på den forureinande notida, er det heilt innafor at FN ikkje let oss bruke talarstolen deira til å late som at vi gjer noko anna, utan at det er noko flautt. Det som faktisk er pinleg, er Støres bortforklaringar. Ein versjon av dette innlegget vart publisert i Klassekampen 25. september 2023.
I kjølvannet av de enorme protestene mot det pågående menneskerettighetsbruddet i Fosen-saken, reiste leder i Spire Oslo og urfolksaktivist Marit Michelsen i til Kiruna for å demonstrere mot enda en trussel mot reindrift, samisk kultur og naturområder. Unge samer, miljøaktivister og Greta Thunberg samlet seg for å vise sin støtte til reindriftssamene som står i fare for å miste livsviktige landområder til gruvedrift. Spire står i solidaritet med Gabna og Laevas samebyer i kampen mot den grønne kolonialismen: Stoppa fortsatt exploatering - stans fortsatt utnyttelse.
Klimakolonialisme i praksis Et av områdene i Sápmi der særlig mye står på spill nå er i den svenske gruvebyen Kiruna. Reindrifta her er svært presset av inngrep. Store deler av reinbeiteområdene er allerede borte og flyttleiene blir stadig mindre. Og enda verre kan det bli. Malmen i Kiruna har blitt omtalt som “Sveriges sorte gull”. I Kiruna finner vi allerede det største jernmalmgruvekomplekset i verden, i regi av det statseide gruveselskapet LKAB. Nå planlegger de en storstilt utbygging av gruvevirksomheten: Nye gruver skal åpnes, gamle gruver gjenåpnes - og deler av Kiruna by flyttes. Alt dette i det grønne skiftets navn. Dette skjer med EU og Sveriges velsignelse. LKAB, EU og Sverige heier dette fram som et bærekraftig prosjekt som vil løsrive EU fra mineralstormaktenes klør. Men for samebyene Gabma og Laevas betyr dette en alt annet enn bærekraftig framtid. Dette er grønn kolonialisme i praksis. Samme kamp over hele Sápmi Akkurat som på norsk side av Sápmi, er det igjen reindriftssamene og naturen som må vike for storsamfunnet og storselskapenes interesser. Utbygginga skjer nemlig på tross av høylytte protester fra de lokale samebyene, som gjennom over 130 år har måttet se sine beiteområder og flyttleier vike for stadig mer gruvevirksomhet. Gabna og Laevas samebyer har nådd sin smertegrense. De har ikke råd til å miste enda mer land. Kampen om menneskerettigheter i Sápmi er én og samme kamp. Under aksjonen ble et stort samisk flagg lagt ned i Kiruna sentrum - det samme flagget som ble heist utenfor Olje- og energidepartementet tidligere i år. For dette handler ikke bare om de tapte beitemarkene og flyttleiene rundt Kiruna - dette handler om urfolks rettigheter over hele Sápmi - uavhengig av landegrenser. Klimarettferdighet må til
Vi trenger en rettferdig klimapolitikk hvor de som har bidratt mest til klimautslippene også tar det største ansvaret. Klima- og naturkrisa pågår parallelt. Urfolk må inkluderes i disse kampene – ikke ofres. Vi hører hele tiden at samene også må ofre noe i klimakrisen. Men når politikere ber samer om å ofre sine landområder, rein og levemåte, så ber de samene om å ofre sin menneskerett. Det grønne skiftet må skje med respekt for natur og folk. Er du vår nye kommunikasjonsrådgiver?
Spire har nå en ledig stilling som kommunikasjonsrådgiver. Vil du bli med på å løfte Norges største miljø- og utviklingsorganisasjon for unge? Har du et ønske om en meningsfull jobb der du kan kjempe for en bærekraftig og rettferdig verden – også i arbeidstiden? Da er du kanskje Spires neste kommunikasjonsrådgiver. Vår nye kommunikasjonstrådgiver holder i Spire sin kommunikasjon. Oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til: arbeid med politisk kommunikasjon, innholdsproduksjon og gjennomføring av Spires kommunikasjonsstrategi. Som kommunikasjonsrådgiver holder du også i vårt skoleprosjekt. Du har dermed ansvar for gjennomføring av skolebesøk og for vår skoleportal. Vår nye rådgiver må være strukturert, ha stor arbeidskapasitet og være fleksibel. Noe kvelds- og helgearbeid må påregnes. Tilbake får man masse erfaring, spennende utfordringer, store påvirkningsmuligheter og gleden av å jobbe i et ungt miljø med engasjerte og kunnskapsrike frivillige! Ønskede kvalifikasjoner:
Personlige egenskaper:
Vi kan tilby:
Skriftlig søknad med CV sendes til wilde@spireorg.no senest 24. september, men søkere vil vurderes fortløpende. Har du spørsmål om stillingen? Kontakt vår nåværende kommunikasjonsrådgiver Aggie Handberg på aggie@spireorg.no Oppstart er fortrinnsvis i starten av november, men vi kan vise noe fleksibilitet. Spire jobber med informasjonsarbeid og politisk påvirkning for å skape endring. Derfor samarbeider vi med ungdom i Sør og er opptatt av å formidle Sør-perspektiver i arbeidet vårt. Mesteparten av vår aktivitet dreier seg om å skape større oppmerksomhet og økt kunnskap blant folk i Norge om hvordan vi kan skape en bærekraftig verden. Vi har både fokus på Nord/Sør-spørsmål, og hvordan norsk politikk er med å påvirke hele verden. Vårt mål er at flere kan engasjere seg og presse på for å endre politikken og de urettferdige strukturene i verden. Vi har et spesielt fokus på klima og natur, handel, matsikkerhet og byutvikling. Mer informasjon om Spire finner du på våre nettsider: www.spireorg.no Arendalsuka 2023, den årlige politiske festivalen, er nå overstått. Spire bidro til å sette systemendring og klimarettferdighet på dagsordenen. Kan kommunen endre verden? Med det snart forestående lokalvalget i september i tankene, arrangerte Spire paneldiskusjonen Kan kommunen endre verden? Med oss hadde vi først sivilsamfunnsrepresentantene Vilde S. Haugsnes, daglig leder i Latin-Amerikagruppene i Norge, og Natur og ungdoms 1. nestleder, Gytis Blaževičius. Etter verdifulle innspill fra norsk sivilsamfunn, var det duket for en panelsamtale med de tre politikerene Tobias Drevland Lund (Stortingsrepresentant for Rødt fra Telemark), Einar Wilhelmsen (finansbyråd for MDG i Oslo kommune) og Andreas Landmark (1. kandidat for Kristiansand SV). Kort oppsummert er svaret et rungende ja! Kommunene har makt og virkemidler som kan brukes for å sikre både lokale tiltak som gagner både mennesker og miljø. I tillegg til å stå i førstelinja mot klima- og naturkrisa og ulikhetskrisa, kan kommunene også være med på å skape varig systemendring og dermed endre verden. Dette betyr også at hvordan akkurat du velger å stemme i lokalvalget 11. september kan ha enormt stor innvirkning. Bruk stemmen din og stem for en bærekraftig og rettferdig verden! Klimakamp og urfolkskamp: Hvordan sikre urfolks rettigheter i kampen mot klimakrisa? Sammen med våre venner i Changemaker, arrangerte vi en paneldiskusjon foran et fullsatt publikum om klimakamp og urfolkskamp, med hovedspørsmålet: Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter i møte med den globale natur- og klimakrisa vi står ovenfor? I vårt helt eminente panel var blant annet klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Han og regjeringas politikk fikk hardt medfart fra de andre panelistene, deriblant Spire Oslos leder Marit M. Michelsen som også er miljø- og urfolksaktivist og leder i Oslo Noereh. I tillegg var Aili Keskitalo, politisk rådgiver i Amnesty Norge og tidligere sametingspresident og nåværende sametingspresident Silje Karine Muotka i panelet. Sist, men ikke minst var Matilde Angeltveit, Norges ungdomsdelegat til FNs klimaforhandlinger med for å bidra med perspektiver fra klimatoppmøtet. Panelet og innleder Elise Åsnes, leder i Spire, var klokkeklare i sin kritikk av norsk politikk både på klima og natur og på samiske rettigheter. Det pågående menneskerettighetsbruddet mot Fosen-samene lå som et bakteppe for hele samtalen, og spørsmål rundt elektrifiseringen av Melkøya ble stilt til klima- og miljøministeren. Foto: Lovise Rannekleiv Spire var også medarrangør på en rekke andre arrangementer. Sammen med blant annet Tax Justice Norge, Forum for utvikling og miljø, KFUK-KFUM Global, Attac, Kirkens nødhjelp og Den norske kirke, arrangerte vi Skattetriksing på 1-2-3. Hele opptaket er tilgjengelig på TJN sine nettsider. Kan vi løse klimakrisa uten å løse gjeldskrisa?, var spørsmålet som ble stilt under samarbeidsarrangementet med SLUG - Slett gjelda, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Changemaker, Attac Norge, Forum for utvikling og miljø og Fellesrådet for Afrika. Den store utviklingsdebatten, hvor Spire er en av mange medarrangører, er et årlig høydepunkt. 2023-utgaven av debatten, som i år handlet om ulikhet, skuffet heller ikke. Gikk du glipp av debatten, kan du heldigvis se den igjen og igjen - og igjen på Forum for utvikling og miljøs nettsider. I tillegg til våre egne arrangementer, var det også Spirer å se under andre arrangementer: Spires leder Elise Åsnes var ordstyrer på Caritas Norges debatt Hvordan utrydder vi sult?, mens nestleder Lise Saga var med i panelet på UNDPs arrangement Mat og makt: To grunnleggende faktorer for utvikling. Tusen takk til alle som deltok i paneldiskusjonene og til alle engasjerte publikummere. Vi er også takknemlige for våre fantastiske frivillige som var med og bidro.
Norsk matjord er truga - frå fleire kantar. Samstundes som sjølforsyningsgrada er faretrugande låg, byggjast matjorda vår ned og stadig færre ønskjer å bli bønder. Heng det saman, tru?
Men viktigst av alt, så er det inngrep som vil hindre mykje av drifta til bøndene som lev av jorda. De sier at det finst anna matjord i kommuna som er godt eigna til gardsdrift, men at det ikkje fins andre eigna tomter til hus og heim. Men denne jorda er av mykje dårlegare kvalitet, i følgje bøndene. Dette kan bety kroken på døra for gardane. Det er ikkje vanskeleg å finne liknande dømer. Matjorda vår byggjast ned bit for bit, og små nedbyggingar er enkle å godkjenne. Holth og Winge gjorde denne våren ei utgreeing av makt og kontroll i den norske arealforvaltninga. Den fokuserte primært på naturmangfald, men det er lite grunnlag for å tru at det er veldig annleis når det kjem til dyrkbar jord. Dei peikar på ei bitvis nedbygging, som ikkje opplevast som store inngrep, i alle fall for utanforståande. For bøndene som mistar matjorda si handlar det ikkje berre om det store biletet. Det handlar om sjølve levegrunnlaget. Men matjord taper, likeins som natur, over tid kampen mot utbyggingsinteresser og andre arealkrevjande næringsinteresser.
Er det då rart at stadig færre ønskjer vere bønder? Dei som er bønder i dag har knappast råda til å leve av det slik det er. Gardsdrifta vert truga, fordi bøndene konsekvent taper kampen mot resten av samfunnet.
Å gjere norske bygder attraktive å bu i er ei viktig satsing for norske myndigheiter. Å byggje bustadar for dei som ønskjer bu i bygdene er sjølvsagt viktig, men det er langt frå det einaste ein må tenkja på. Norske bønder er ein hjørnestein i det norske landskapet, og gode forhold for bønder må også vere ein del av strategien for attraktive bygdeliv. I det store bildet er bøndenes liv og virke med på å skape ei berekraftig framtid, som har ein mykje lengre tidshorisont enn nye bygningar nokon gong vil ha. Vi treng eit langtidsperspektiv for å forstå verdien til matjorda vi har i dag. Når jorda byggjast ned, forsvinn óg moglegheita for mat i framtida. For norsk mattryggleik, matsuverenitet og sjølvforsyning. Og for bøndene sjølv - dei som dedikerer livet sitt til å syte for at vi har mat på fatet. Det er i grunn ganske enkelt. Noreg treng bonden. Og bonden treng jord å drive på. Dette handlar ikkje berre om bøndene i Ørsta. Det handlar om at matjorda må prioriterast, landet over.
Norge - oljealderens fossil Kraftløftet for Finnmark er ikke gullkalven regjeringstrekløveret skal ha det til. I stedet er det et gigantisk luftslott. Elektrifisering av sokkelen kutter riktignok utslipp, men bare marginalt. Selve produksjonen står nemlig bare for omtrent 2% av utslippene fra norsk olje- og gassvirskomhet. Effekten på globale klimagassutslipp sammenlignet med utslippene som kommer av forbrenning er derfor svært små. Dette ser kanskje bra ut for norsk klimaregnskap isolert, men forblir et klimaødeleggende prosjekt. I stedet for å kutte utslipp, brukes kraftløftet heller til å rettferdiggjøre enda mer gassproduksjon. Regjeringa legger nemlig også vekt på at prosjektet både vil øke gassproduksjonen fra feltet, men også forlenge levetiden. Klimaeffekten er altså allerede sterkt overdrevet, men i tillegg så sier regjeringen også svart på hvitt at prosjektet vil føre til mer utvinning av gass. Støre og Norge har så langt mislykkes i å følge opp sine forpliktelser i Parisavtalen, til fordel for kortsiktig profitt. Det er nesten imponerende at Støre og statsrådene Vedum og Aasland klarer å presentere dette fossilprosjektet som grønt uten at varsellampene hos norsk presse blinker rødt.
Med Fosenaksjonene og det pågående menneskerettighetsbruddet mot reindriftssamene på Fosen friskt i minne, i tillegg til eksisterende konflikter i Finnmark, er det svært bekymringsfullt at regjeringa ikke engang nevnte urfolksrettigheter eller samiske interesser på tirsdag. Vil dette være opptaktene til et nytt Fosen-oppgjør? Denne regjeringas oljehungrige politikk er et svik mot alle de samiske ungdommene som har demonstrert mot regjeringas tafatte urfolkspolitikk. Det er også et slag i trynet på miljøbevegelsen, som bare rett før sommeren minnet klima- og naturminister Barth Eide på Norges forpliktelser gjennom Naturavtalen da vi overrakte ham handlingsplanen For naturen. Hvor blir det av faktiske klimatiltak? Dette skuffende tiltaket kan ikke tolkes som noe annet enn en internasjonal ansvarsfraskrivelse. Norges “store og internasjonale” klimatiltak er enda et eksempel på norsk klimadobbelmoral. Å satse alle kort på en kortsiktig plan for å kunne opprettholde dagens skyhøye utvinning av olje og gass etter en rekordvarm sommer, er å ofre framtidas generasjoner på oljegudenes alter. Regjeringa må snu i denne saken. Vis generasjonen vår at dere mener alvor med klimapolitikken deres. Vis oss at dere faktisk arbeider for å sikre en levelig klode for oss i framtida. Vis oss at dere tar både klimakrisa og urfolks rettigheter på alvor. Det er nok dobbeltmoral nå. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 9. august 2023.
Med årets jordbruksavtale fikk vi mer av det samme: Underbetalte bønder, nedlegging av bruk, økt sentralisering og et landbruk som sløser med dyrebare ressurser. Alliansen Ny Landbrukspolitikk drømmer om reell kursendring.
Bøndene som er igjen, må kjøre store avstander som krever mer tid og diesel. Areal som er vanskeligere å drive gis opp. Vi blir mindre selvforsynte og må importere enda mer av maten vår. Når arealet gror igjen, mister vi også viktige naturverdier. Hver tredje art i rødlista hører til i kulturlandskapet. Uten bønder vil vi miste kunnskap som vil være avgjørende i møte med klima- og naturkrisa, med hyppigere ekstremvær som tørke og styrtregn. Færre bønder er også et tap for levende lokalsamfunn. Landbruket er som en hjørnesteinsbedrift som sikrer ringvirkninger og grunnlag for arbeid i bygda. Det er de som brøyter vinterveien, drar deg ut av grøfta og er med i lokale brannkorps. Bøndene sikrer ikke bare mat, men også generell beredskap rundt om i hele landet. Tap av norske bønder og svekket selvforsyning påvirker verden utenfor. Vår import kan hindre land i å fø sin egen befolkning og hindre deres matsuverenitet. Derfor må Norge øke sin selvforsyningsgrad i solidaritet med resten av verden. Dette kan snus. Vi kan hindre tap av flere bønder og stoppe nedlegging av gårdsbruk hvis det er politisk vilje. Staten må slutte å legge til grunn at bønder skal ut av næringen for at andre skal få opp inntekta – det såkalte effektiviseringskravet. Jordbruksavtalen har år på år inkludert en prognose for antall bønder som legger ned drifta, og satt dette som en forutsetning for at inntektsmulighetene til bonden skal innfris. Å skrote effektiviseringskravet, og dermed anerkjenne behovet for å opprettholde (om ikke øke) antall bønder i landet, ville vært et viktig steg i retninga vi ønsker oss. Jordbruksavtalen må i større grad gjøre det lønnsomt å drive god agronomi – på en måte som ivaretar jorda, plantene, husdyra og naturen. Derfor er det viktig med trappetrinn og tak på tilskudd som gjør det lønnsomt å drive mindre og tungdrevne areal. Potten til de første dekarene og dyra må økes parallelt med at de øverste trappetrinnene reduseres, slik at vi sikrer mer mangfold i størrelsen på gårdsbruk. Årets avtale innførte trinn på arealtilskuddet, men en trapp med to trinn kan knapt kalles en trapp. Heldigvis var det flere i opposisjon på Stortinget som stilte krav til at regjeringen gjennomfører sine uttalte løfter på blant annet selvforsyning. SV krevde også overgang til prosenttoll, slik at tollvernet på maten vi produserer lokalt styrkes. Og en utredning som kan bli viktig for å sikre at mer areal holdes i drift gjennom at de tungdrevne arealene kan sikres økt tilskudd. Alle disse tre punktene er små skritt på veien til noe bedre. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk krever at Stortinget tar situasjonen i jordbruket på alvor og krever en reell kursendring. Regjeringa må følge opp sine løfter og snarest få på plass en helhetlig strategi for økt selvforsyning og et nytt inntektsgrunnlag. Det minste Stortinget burde gjøre er å kreve at dette skal være på plass og ligge til grunn for neste års jordbruksforhandlinger. Kanskje vi da kan få jordbruksforhandlingene til å bli vårens vakreste eventyr framfor vårens knuste drømmer? Denne kronikken ble først publisert i Nationen 1. juli 2023.
- Vi trenger en landbruksminister som tar klima- og naturkrisa på alvor, og vil gi
landbruket de redskapene og ressursene de trenger. Landbruket må tilpasses et klima i endring, og spille på lag med jordas tålegrenser, forklarer Elise. Norsk sjølforsyning er godt under 50 prosentsmålet fra Hurdalsplattformen. Spire håper på en ny giv mot å nå dette målet, samtidig som bøndene får bedre lønnsforhold. - Norske bønder tjener i gjennomsnitt mindre enn fattigdomsgrensen på matproduksjon. Norsk landbruk kan ikke drives på dugnad. Vi forventer at Pollestad står i bresjen for at bønder skal få en rettferdig lønn som står i stil med det enormt viktige samfunnsoppdraget deres, sier Elise. Etter en lang sommer med rekordtemperaturer verden over og faretruende hetebølger, er Spire klare for å mobilisere til systemendring og rettferdig klimapolitikk på Arendalsuka 2023! I år er Spire med på hele syv arrangementer (!). Vi gleder oss til alle arrangementene, men spesielt mye til våre hovedarrangementer Kan kommunen redde verden? og Klimakamp og urfolkskamp. SPIRES ARRANGEMENTER PÅ ARENDALSUKA Mandag 14.august Skattetriksing på 1-2-3 kl. 13-13:45 (ForUM for utvikling og miljø, Tax Justice Norge og Spire) Bruk av skatteparadis og skattetriksing er et enormt globalt problem. Dette kan derimot endre seg nå. Med afrikanske land i spissen jobbes det for å få på plass en skattekonvensjon i FN som kan tette hullene. Kan kommunen endre verden? kl. 17:30-18:30 (Spire) Akkurat nå står vi i to kriser som nesten virker uløselige: Miljøkrisa og ulikhetskrisa. Begge må løses og på en rettferdig måte, men hvordan? Vi har med oss sivilsamfunns og politikere fra Rødt, SV og MDG til en diskusjon om hvordan kommunen kan jobbe for å løse miljø- og ulikhetskrisa. Møt Tobias Drevland Lund, stortingspolitiker for Rødt, Einar Wilhelmsen, Byråd for finans i Oslo, Miljøpartiet De Grønne og Andreas Landmark, bystyrerepresentant i Kristiansand for Sosialistisk Venstreparti. Onsdag 16. august Mat og makt: To grunnleggende faktorer for utvikling kl. 09:30-11:00 (UNDP). Matproduksjon er påvirket av maktforhold. Hvordan vi skape mekanismer som øker matsikkerheten og hvordan kan Norge, som en betydelig bistandsaktør, bidra til at flere mennesker får en bærekraftig og langsiktig tilgang på mat? Lise Saga, nestleder i Spire, sitter i panelet. Klimakamp og urfolkskamp kl. 10:30-11:15 (Spire og Changemaker) Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter i møte med den globale natur- og klimakrisa vi står ovenfor? Changemaker og Spire inviterer til samtale mellom norske politikere og urfolksaktivister fra både Norge og utlandet. Hva er likhetene mellom Norge og andre steder i verden? Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter på COP og andre arenaer hvor Norge er med å forhandle tiltak i møte med klimautfordringene? I panelet har vi blant annet med oss Marit J. Michelsen, leder i Spire Oslo og Oslove Noereh. Hvordan utrydder vi sult? kl. 14:30 - 15:30, i regi av Caritas Norge. Leder i Spire, Elise Åsnes, er moderator for denne spennende panelsamtalen om sult og matsikkerhet med blant annet utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp). Kan vi løse klimakrisa uten å løse gjeldskrisa? kl. 16 - 16:45 (Spire er medarrangør) Hva er egentlig sammenhengene mellom klimaendringene, global finansiering og gjeldsutfordringene? Hvordan kan vi sikre at lavinntektsland har økonomisk handlingsrom til å gjennomføre klimatiltak? Hvordan kan rike land opprettholde sine forpliktelser om økt klimafinansiering uten at dette øker gjeldsnivået? Den store utviklingsdebatten 20:30 - 21:30 (Spire er medarrangør) Den store utviklingsdebatten er et årlig arrangement under Arendalsuka og har som mål å sette agendaen for de store spørsmålene innen utviklingspolitikken. Årets tema er ulikhet i utviklingspolitikken. Håper vi sees på et eller flere av arrangementene!
Norgesfinansiert landran Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder. I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram. Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.» Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning. Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule. MatstrategienEn av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige. Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet. I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita». Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det? MatsuverenitetDet er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien. Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal. I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.» At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger. Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult. I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet. Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte. For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk. Dette debattinnlegget ble først publisert av Panorama nyheter (tidl. Bistandsaktuelt) 14. februar 2023.
Med Bretton Woods-konferansen i 1944 fikk verdens land gode systemer for å samarbeide om felles løsninger på globale utfordringer.
Det kuttes i velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Med stigende inflasjon og økende globale rentenivåer øker også gjeldsbetjeningen. Ifølge UNDP er det nå 54 utviklingsland som har behov for substansiell gjeldslette for å unngå en systemisk utviklingskrise. Disse 54 landene er hjem for over halvparten av verdens fattigste befolkning. Å få gjelda ned på et bærekraftig nivå er avgjørende for matsikkerhet og for utviklingslands evne til å bidra til energiomstilling og tilpasning til klimakrisa. Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har arbeidet mot sult og for klimaomstilling høyt på sin agenda. Det er flott at Tvinnereim uttrykker bekymring for de statlige gjeldsutfordringene i utviklingsland: Nylig uttalte hun at gjelda “ligger som en bombe under hele utviklingsagendaen”. Det er ikke mulig å nå noen av målene innenfor Norges utviklingsarbeid uten å adressere de store statlige gjeldsbyrdene som står i veien for sunn samfunnsmessig og økonomisk utvikling. De siste to ukene har Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomført sine vårmøter og FNs årlige Finansiering for Utviklingskonferanse har også gått av stabelen. Problembeskrivelsene er alvorlige fra de fleste offentlige aktører, men disse støttes ikke opp av tiltak som monner. Norge må bidra til utviklingen av mer robuste internasjonale systemer som kan løse statlige gjeldskriser på en mer regelbunden, uavhengig og rettferdig måte enn dagens systemer evner. Vi håper Tvinnereim vil løfte fanen høyt for økt ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak i tiden fremover. Hele utviklingsagendaen står og faller på at verdens ledere lykkes med å gjenopprette statlig gjeldsbærekraft og å skape bedre systemer for å forebygge framtidige statlige gjeldskriser. Denne kronikken ble først publisert i Nationen, 3. mai 2023.
Kampen mot sult er en kamp for likestilling Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit og betre ernæring.” Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien. Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør. Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. Klimakamp er kvinnekamp Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt. Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.
Og hurra for Nortura som vil bli en bærekraftig matprodusent! Men da må også Nortura ta innover seg at det å produsere mye rødt kjøtt ikke er bærekraftig. Det at konserndirektør Panengstuen i Nortura oppfordrer oss til å tenke at vi skal spise rødt kjøtt med god samvittighet er et prima eksempel på grønnvasking. Produksjonen av rødt kjøtt er nemlig ikke bærekraftig når vi spiser så mye som vi gjør i Norge. Det krever store landområder, særlig når dyra fôres med kraftfor, og er dessverre blant kjøttproduksjonene som slipper ut mest klimagasser. Det må derfor dyptgripende endringer til for å faktisk matproduksjonen bærekraftig. Det er heldigvis mange måter vi lettere kan kutte klimagasser, og samtidig ta hensyn til natur og miljø: 1. Først og fremst må matprodusenter og matindustrien legge til rette for at vi skal spise mer mat lenger ned i næringskjeden. Jo mer korn, grønnsaker og belgfrukter vi spiser, jo mindre klimagasser slipper vi ut. Og vi slipper ut enda mindre om vi spiser mer lokalprodusert mat! Hører stadig gode ord om tomatene fra Mære. 2. I tillegg bør rødt kjøtt produseres på beitemark og utmark heller enn på kraftfôr med importert soya fra for eksempel Brasil. Disse dyrebare landbruksområdene kan da brukes til å produsere menneskemat til folk i Brasil, et land hvor flere titalls millioner ikke har tilgang til nok mat. Det er kanskje mer effektivt å produsere kjøtt med bruk av kraftfôr. Men i tillegg til klimahensyn, må vi ta vare på miljøet og naturen som vi er avhengig av for den maten vi spiser. Småskala matproduksjon basert på det lokale ressursgrunnlaget er også viktig for å sikre miljøhensyn som biologisk mangfold på beitemarkene. Vi må begynne å tenke at kjøttproduksjonen ikke skal være så effektiv som mulig, men heller baseres på lokale ressurser og skje i mindre skala. Det er på tide å slutte å grønnvaske kjøttindustrien, og gjennomføre tiltak som tar hensyn til natur og miljø, i tillegg til klima. Dette innlegget ble først publisert i Trønder-Avisa 31.5.23
![]() Norske bønder frykter nå den verste tørkesommeren siden 2018. Samtidig som de har ventet på regnet, har jordbruk vært et viktig tema under klimaforhandlingene i Bonn. Matsikkerhet og matsuverenitet står på spill når det er storselskapene, og ikke bøndene, som setter agendaen for klimahandling. 5.-15. juni pågikk klimaforhandlingene i den tyske byen Bonn. Mellomforhandlingene var et slags forberedelsesmøte før klimatoppmøtet COP28 i Dubai nå i desember. Forhandlere fra alle verdens land samlet seg for å diskutere hva som skal stå på agendaen om noen få måneder. Et av temaene det ble forhandlet om var jordbruk og matsikkerhet. Der jordbruk tidligere har vært et ikke-tema, er det nå enighet om at vi ikke kan diskutere klima uten å også snakke om mat og matproduksjon. På klimaforhandlingene legges det derfor føringer for utslippskutt og klimatilpasning i jordbruket for å nå de globale utslippsmålene og for å sikre matproduksjon i en verden med stadig mer ekstremvær. Det som bestemmes i Dubai vil derfor få konsekvenser for norsk jordbruk. Hvem definerer “bærekraftig landbruk”? Det store spørsmålet er hvordan landbruket kan tilpasse seg og bli bærekraftig slik at vi kan produsere nok mat til verdens befolkning - uten å forsterke klimakrisen ytterligere. Forslaget som lå på forhandlingsbordet i starten av mellomforhandlingene, var et forslag som ville fått store konsekvenser for verdens småbønder og småskala matprodusenter. Utgangspunktet for forslaget var umiskjennelig påvirket av agroselskapene. I løpet av forhandlingene ble “bærekraftig landbruk” forsøkt omdefinert til å inkludere nyvinninger som kunstig intelligens, bioteknologi, presisjonsjordbruk og klimasmart landbruk. Men hva ligger i disse begrepene - og hvem vinner på inkluderingen av disse? Både presisjonslandbruk og kunstig intelligens (KI) innebærer bruk av teknologi blant annet for å kalibrere gjødselmengde og tid for gjødsling. Landbruket skal bli smartere, mer effektivt og redusere arbeidsbyrden. Dessverre skyves kostnadene for bønder og for miljø under teppet. Storselskapene som står bak disse løsningene jobber for å sikre fortsatt avhengighet av kunstgjødsel, en viktig kilde til klimagassutslipp, selv når prisstigningen på kunstgjødsel har bidratt til redusert matsikkerhet. I tillegg vil dette føre til at de samme storselskapene kan bevege seg inn i salg av teknologi der de får tilgang på data. Det som på papiret høres smart ut: mer effektiv bruk av gjødsel, får da en svært bitter bismak. Ukritisk bruk av KI og bioteknologi, uten å ta høyde for de sosioøkonomiske aspektene i jordbruket, kan få skjebnesvangre konsekvenser for lokal matsuverenitet og for småbønder - stikk i strid med regjeringens utviklingsstrategi mot sult. Teknologiutvikling i landbruket må skje på bønder sine premisser, ikke for at storselskapene skal kunne diversifisere sine inntektsgrunnlag. Klimasmart landbruk er noe mange land satser storstilt på. Det som i utgangspunktet høres flott ut, er dessverre intet mer enn et luftslott: Det finnes nemlig ingen klar definisjon eller minimumskrav for hva “klimasmart” betyr. Når innholdet i begrepet er uklart, sier det seg selv at dette ikke kan være løsningen vi trenger til å løse sult- og klimaproblematikken. Fellesnevneren for disse begrepene er at storselskaper bruker disse til å fremme profittmaksimerende løsninger som verken gagner klimaet eller småbøndene. Småbønder, og spesielt i det globale Sør, sliter allerede i dag med avhengighetsforholdet til agroselskapene, som sitter på eierskap av kunstgjødsel og patenter på såfrø. For å unngå å havne i samme felle når vi nå skal finne veier ut av sult- og klimakrisene, må vi derfor holde tunga rett i munnen når vi snakker om og bruker de ovennevnte begrepene. Et jordbruk for agroselskapene? For oss som var på plass i Bonn, var det svært tydelig at forslaget ikke kom fra bøndene selv. Sivilsamfunnsrepresentantene på plass strevde med å få mulighet til å komme med innspill. Og småbøndene? De var ikke i forhandlingsrommet. Det arbeidet småbønder har gjort i andre arenaer blir heller ikke tatt høyde for. Småprodusenter kjempet en kamp i årevis for å få anerkjent rettighetene i FN, men det virker som det er glemt i forhandlingsrommet under klimaforhandlingene. Vi risikerer derfor et matsystem der bønder får enda mindre selvråderett over egen matproduksjon. Selv her i rike Norge sliter bønder, spesielt de som driver smått, med å møte de stadig nye kravene som settes. Dette er en urovekkende utvikling som vil få størst konsekvenser for de som i dag har minst. ![]() Konsekvenser for norske bønder Det som bestemmes under klimaforhandlingene og -toppmøtene skal også gjelde for Norge. Det er et klart behov for mer samstemthet mellom den klimapolitikken Norge fører i internasjonale arenaer og den som føres her hjemme. Om det som blir bestemt i Bonn og Dubai skal påvirke det norske landbruket, må norske bønder, samt bønder og produsenter fra alle andre land, bli lyttet til. Agroøkologi må være løsningen Nå som forhandlingene har stoppet opp, har vi sjansen til å fremme en løsning som setter mennesker og miljø foran kortsiktig profitt. Gjennom flere år har det skjedd en økende bevissthet om matsystemets rolle i klimakrisa - også på COP. Sivilsamfunnet, og etter hvert flere aktører, har fremmet agroøkologi som veien ut av dagens matsystem. Agroøkologiske prinsipper handler blant annet om samspill med natu naturen, ivaretakelse av sosioøkonomiske prinsipper og bondens og lokalsamfunns matsuverenitet. Når vi har et matsystem som står for en tredjedel av utslippene og en fjerdedel av jobbene i verden, så trengs det helhetlige løsninger, i stedet for enda flere falske løsninger som marginaliserer verdens småbønder - og da spesielt bønder i det globale Sør. Norge, med både Kraftsamling mot svolt og arbeidet med Afrika-strategien, må ta et særlig ansvar for å sikre sårbare småbønders rettigheter. Veien videre Framtidens matproduksjon må være bærekraftig, men om diskusjonene vi har sett her i Bonn vinner frem på COP28 vil kortsiktig profitt seire over dyptinngripende endringer i matsystemet. Nå som arbeidet de siste to ukene har blitt forkastet, åpnes nå muligheten for et annet matsystem, der menneskerettigheter og miljø settes først. For å få til dette må Norge og andre land, samt sivilsamfunnet, jobbe hardt for at det er disse interessene - og ikke storselskapenes interesser - som skal vinne fram. Storselskapene skal ikke fortsette å få lov til å diktere premissene for forhandlingene, definisjonsmakten for hva som er bærekraftig må ligge hos bøndene og andre produsenter. Tirsdag 20. juni var en svart dag for naturen. På morgenkvisten ble det kjent at regjeringa går inn for å åpne havbunnen for mineralutvinning. Dette skjer på tross av miljøfaglige råd fra blant annet Miljødirektoratet, samt protester fra en samlet miljøbevegelse. Dagens andre krise for naturen var at den selvsamme regjeringa avverner Lågendeltaet for å bygge en firefelts motorvei - midt gjennom et område som var beskyttet av det strengeste vernet vi har i Norge. Begge avgjørelsene vitner om at regjeringa ikke tar naturkrisa på alvor. Spire og Natur og Ungdom mobiliserte derfor til en demonstrasjon utenfor Factory Tøyen der næringsminister Vestre og regjeringa skulle lansere sin nye mineralstrategi. En varslet krise for havbunnen - Vi risikerer nå å ødelegge vitale og sårbare økosystemer som vi vet lite om, i håp om å finne mineraler. Dette er korttenkt og uforsvarlig, sa Elise Åsnes, leder i Spire, da hun fikk vite at regjeringa nekter å lytte til fornuft om gruvevirksomhet på havbunnen. Et snaut halvår etter at Norge anført av klima- og miljøminister Espen Barth Eide jublet for den nye naturavtalen som skal sikre at naturhensyn prioriteres i all politikk, går nå Norge inn for å åpne opp havområder større enn Storbritannia for mineralutvinning. - Det er absurd av Norge å kjempe om å være først i kappløpet mot enda mer ødelagt natur, spesielt når vi allerede har tjent oss styrtrike på klodens bekostning. Dette lover ikke godt for lovnadene om å ende opp mer mer natur i 2030, slik Naturavtalen legger opp til, fortsetter Elise. - Det er hårreisende å se hvordan Norge ignorerer miljøfaglige råd. Vi forventer nå at SV, som regjeringas budsjettpartner, og Stortinget tar ansvar og stopper regjeringas brutale nedprioritering av natur, avslutter Elise. Vi trenger mer, ikke mindre natur Tirsdagens andre nyhet var nok et slag i trynet for norsk natur, og som attpåtil setter en farlig presedens for norsk naturvern. Deler av det vernede Lågendeltaet skal nå raseres for å bygge motorvei. Både klima- og miljøminister Barth Eide og samferdselsminister Nygård prøvde å overbevise tilhørerne på pressekonferansen at dette var en "god og balansert løsning". Hvis de sier det nok ganger, kanskje de til slutt tror på det selv?
Som et lite plaster på såret skal nye naturområder vernes. Dette er likevel ikke en fullgod løsning: Naturen i Lågendeltaet vil likefullt bli ødelagt av dette naturinngrepet. Bare noen få måneder etter at Barth Eide jublet for Naturavtalen, står han i spissen for en miljøfiendtlig politikk som gjør at vi sitter igjen med mindre natur - ikke mer, selv om andre områder vernes. Når samfunnsøkonomiske hensyn igjen løftes fram, viser det at regjeringa ikke har forstått naturkrisas alvor. Dette er nok et eksempel på at regjeringa setter profitt foran mennesker og miljø. Spire foreslår derfor sommerlektyre for hele regjeringa - og alle politikere i Norge: Veilederen vår For Naturen: Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030. Her finner dere over 300 tiltak som må gjøres for at Norge skal kunne oppfylle sin del av Naturavtalen. Spoiler alert: Ingen steder anbefaler vi å rasere økosystemer på havbunnen for å utvinne mineraler, ei heller å ødelegge natur for å bygge motorveier.
Det hadde vært fett om disse mellomforhandlingene hadde vært sommerens hovedfestival med headlinere som “utslippskutt”, “tilpasning” og “tap og skade”. Men sånn er det dessverre ikke. Istedenfor drøssevis av studenter med fargede festivalbånd, er Bonn 2023 full av diplomater og forhandlere for land med egeninteresser. Det er ikke reklameplakater på bussen som ber deg kjøpe festivalbillett, og det er veldig få som i det hele tatt vet at det skjer. Og det er et problem. For det som bestemmes på mellomforhandlingene 5.-15. juni, avgjør hva som skjer på COP28 og videre i global klimahandling. Det er tekniske forhandlinger som vil påvirke hvilke klimatiltak alle land forplikter seg til. Og det er vanskelig å forstå alt som foregår. Men nettopp derfor er det viktig at vi følger med. Vi kan ikke la diplomater og forhandlere bestemme verdens klimapolitikk alene, uten at sivilbefolkningen får det med seg. Derfor reiser vi, en liten gjeng med unge voksne, ned til Bonn for å holde de norske forhandlerne litt i øra når de fremmer norske forslag og innspill. Norge er nødt til å holdes ansvarlig for det de sier og gjør på klimaforhandlingene. Norge er glad i å skryte av vår ambisiøse klimapolitikk internasjonalt. Vi liker å se på oss selv som et foregangsland. Men dette stemmer jo ikke overens med hva som skjer her hjemme. Mens internasjonale eksperter har estimert at Norges klimagjeld tilsier at vi bør gi 65 milliarder kroner hvert år til internasjonal klimafinansiering, gir vi i dag bare omtrent 8 milliarder. Mens Sverige og Danmark har redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 34 % og 42 % siden 1990, slipper vi selv ut omtrent like mye som for 30 år siden. Og når vi år etter år ikke når våre egne klimamål, kjøper vi oss ut av problemene gjennom EUs kvotemarked. Sist men ikke minst: vi fortsetter å lete etter nye oljefelt. De norske forhandlerne må vite at vi er mange som følger med på hva de sier og gjør i internasjonale møter. Og politikerne, som tross alt bestemmer hva forhandlerne får lov til å gjøre og ikke, må vite at det ikke hjelper med lovende ord om utslippskutt, når vi åpenbart ikke leverer selv. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. For: Tenk så mye deiligere det hadde vært å nyte en pils i Frognerparken, hvis du visste at Norge hadde alt på det rene i internasjonal klimapolitikk. Tenk så mye morsommere det hadde vært å nattbade på Sørenga, hvis du visste at Norge tok vårt internasjonale ansvar på alvor og betalte for noen av ødeleggelsene vi har vært med på å skape for folk rundt i verden. Så ta en pils og nattbad på Sørenga. Men i mellom alt det, er vårt lesetips til stranda: Norges posisjoner på “utslippskutt” og “tap og skade”. Så skal vi gjøre det vi kan i Bonn. Dette meningsinnlegget var først på trykk i Universitas 2. juni.
Fredag 9. juni lanserte de sju miljøorganisasjonene BirdLife Norge, Forum for utvikling og miljø, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Sabima, Spire og WWF Verdens naturfond veilederen “For naturen”. Den inneholder over 300 forslag til endringer som må skje i norsk politikk og forvaltning for at Norge skal klare å nå de 23 målene i naturavtalen innen 2030. Vil du lese alle tiltakene? Hele publikasjonen finner du her - eller last den ned her. Har du også lyst til å se opptak fra lanseringen 9. juni? Opptaket finner du her. Spires leder Elise Åsnes holdt et innlegg og fikk æren av å overrekke veilederen til klima- og miljøministeren Espen Barth Eide. I tillegg satt Norges ungdomsdelegat til klimatoppmøtet og påtroppende nestleder i Spire Ingeborg Sævik Heltne i panelet under den påfølgende diskusjonen. - Umiddelbar handling er helt nødvendig
Derfor har vi sju miljøorganisasjonene løfta fram Naturavtalens mål 14 som det mest innflytelsesrike: annen politikk kan ikke undergrave mulighetene for å nå de 23 delmålene i avtalen. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan målene i naturavtalen skal gjennomføres, og Norge må starte å prioritere natur og menneskerettigheter. Med en ny global avtale på plass, er neste skritt en detaljert nasjonal plan for å gjennomføre det paradigmeskiftet Naturpanelet slår fast at vi har behov for. Som en ungdomsorganisasjon er vi i Spire særlig bekymra over tilstanden til naturen i dag. Umiddelbar handling er helt avgjørende for at vår generasjon og de som kommer etter oss skal få muligheten til å leve i lag med naturen. Vi trenger en endring i prioriteringer. Ingen verneområder som ofres til fordel for motorvei. Ingen menneskerettighetsbrudd i den grønne omstillingens navn. Ingen flere eksempler på at naturen ofres til fordel for klimatiltak, verken på land eller til havs. Naturens egenverdi må respekteres. Vi forventer nå at klima- og miljøministeren, sammen med regjering og storting, tar naturkrisa på alvor. Vi trenger mer, ikke mindre natur - men for å få til dette må dere levere - og det haster. Her forteller vi hvordan det skal gjøres. Lykke til med det viktige arbeidet. I dag, fredag 9. juni, legger Spire fram publikasjonen For Naturen, sammen med seks andre miljøorganisasjoner, for klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Naturavtalen, som Norge undertegnet i Montreal i desember, skal ikke bare stoppe, men også reversere naturtapet, og sikre 30 prosent vern av natur innen 2030. For naturen inneholder over 300 tiltak som må til for å sikre at Norge oppfyller sin del av naturavtalen. Tiltakene favner bredt, med alt fra dyptinngripende endringer i lovverk, til lokale tiltak for naturmangfold. Disse tiltakene må implementeres for at Norge både når de 23 delmålene som skal nås innen 2030 for at Norge skal kunne bidra til å nå de 4 globale hovedmålene innen 2050.
– Det må umiddelbar og dyptinngripende handling til for å stanse naturkrisen. Naturavtalen sier at naturen skal innarbeides i alle samfunnssektorer. Alle ledd av forvaltningen har derfor en nøkkelrolle i å sikre at natur og menneskerettigheter settes først. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er baserte på rettferdighet og solidaritet. Dette må regjeringa levere - og det haster, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Naturavtalen, og veilederen For naturen, må bli et vannskille i arbeidet for naturen. Der naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur, og å gi oss mer natur innen 2030, fungerer vår publikasjon som en konkret handlingsplan over alt Norge må gjennomføre innen kort tid. - Vi unge vet at framtida vår avhenger av handling i dag. Denne tiltakspakken er en gave til regjeringa, men også en forventning om at de følger opp sin plikt til å ta vare på naturen, sier Ingeborg Sævik Heltne, påtroppende nestleder i Spire og Norges ungdomsdelegat til naturforhandlingene. - Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan naturavtalen skal implementeres, og Norge kan ikke fortsette å prioritere profitt over natur og menneskerettigheter, legger Elise Åsnes til. Les hele publikasjonen her eller last den ned her. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Les mer om hindringene ungdom møter og om hvilke løsninger de anbefaler. ![]() For å kunne implementere løsningene malawiske ungdom trenger for en trygg framtid, framstilte rapportforfatterne en rekke krav til både norske og malawiske myndigheter. Rapportforfatterne representerer unge i Malawi og i Norge gjennom organisasjonene Point of Progress (tidl. NfYD - Network for Youth Development) og Spire. Det første kravet er å satse på ungdom i utviklingspolitikken. 80 % av befolkningen i Malawi er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Selv om klimaendringer allerede rammer malawiere, kommer dagens unge og framtidige generasjoner til å rammes enda hardere. Det haster å finne gode, bærekraftige løsninger som også sikrer trygge jobber i dag og i årene som kommer. Norge, som et viktig partnerland for Malawi, har et betydelig ansvar for å jobbe for at utviklingspolitikken prioriterer unge, og spesielt unge jenter og kvinner. Malawis økonomi og matsikkerhet er avhengig av landets mange småbønder. Matsystemer har derfor et enormt potensiale for å sysselsette ungdom i trygge, gode og bærekraftige jobber. Slik kan Malawis matsikkerhet trygges. Dette vil også være i tråd med regjeringas strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken, Kraftsamling mot svolt (2022) der Malawi er listet opp som et av fem særlige satsingsland. For å få til dette må unge sikres rett til eierskap over jord. Et annet krav er at norske bistandsaktører må styrke samarbeidet med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og grasrotbevegelser i Malawi. Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte til å påvirke politiske prosesser og til å styrke sitt arbeid for å tilby unge møteplasser, kursing og tilgang til å kunne påvirke samfunnet rundt dem. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer. Det aller viktigste er likevel at Norge må sikre en samstemt politikk. Slik situasjonen er i dag drar ulike politiske satsingsområder i hver sin retning. I 2022 brukte Norge nesten 9 milliarder kroner i klimabistand - en pott som inneholder svært mange satsingsområder. Til sammenligning var Norges inntekter fra olje og gass beregnet til å ligge på 1457 milliarder kroner samme år. For å nå målene om rettferdighet og bærekraft, må utenriks-, klima-, og bistandspolitikken være samstemt og helhetlig. Norge kan ikke fortsette å skape klimakrise med en hånd og bruke enorme summer på klimatiltak med den andre. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Forrige uke løftet vi fram noen av hindringene unge malawiere møter. Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av løsningene som finnes. Unge i Malawi trenger trygge, gode og meningsfulle jobber. Da utvekslingsdeltakerne fra Spire og Point of Progress (tidl. NfYD -Network for Youth Development) intervjuet ungdom i Malawi, trakk de fram flere løsninger på utfordringene de møter i arbeidslivet. Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer. Disse tingene jobber også vår partnerorganisasjon i Malawi, Point of Progress, mye med gjennom sine prosjekter. I tillegg til politisk innflytelse og økte muligheter for å organisere seg, fortalte ungdommene at de trenger mer kunnskap og ferdigheter for å sikre seg trygge jobber. Mange unge i Malawi opplever at skole- og utdanningstilbudet ikke er godt nok. Dette gjelder både tilgangen på utdanning, men også kvaliteten på utdanningstilbudene som finnes. Situasjonen for jenter og unge kvinner er enda mer utfordrende, spesielt i rurale strøk. Jordbruk er en viktig kilde til arbeid for unge, spesielt på landsbygda der et stort antall av befolkningen er småbønder. Mer enn 60 % av Malawis sysselsatte jobber i denne sektoren, og en stor del av landets økonomi er basert på jordbruk. Malawi har i svært liten grad bidratt til å skape klimakrisa, men rammes hardt av dens konsekvenser. Klimatilpasning er derfor sentralt for å sikre en trygg framtid for Malawis unge. Etter at rapporten ble publisert har landet blitt rammet av flere sykloner og stormer. Tidligere i år forårsaket syklonen Freddy enorme ødeleggelser på infrastruktur, men også avlinger i deler av Malawi. Ekstremvær og klimaendringer gjør det stadig vanskeligere for Malawis mange småbønder. Enhver satsing på matsikkerhet i Malawi må derfor også sikre at unge får ressurser og kunnskap om klimatilpasning i landbruket. Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her. Øyafestivalen er for mange sensommerens høydepunkt. Har du ikke fått ordnet billett ennå? Rekker ikke studielånet helt til i disse priskrisetider? Frykt ikke! Nå har du sjansen til å få med deg tidenes festival - helt gratis!
I år har nemlig Spire og ØYA gått sammen om en sjukt bra avtale. Gjennom Spire kan du melde deg på som frivillig - og få tilgang til festivalen de andre dagene. Hva må jeg gjøre for å bli frivillig?
Mer informasjon om å være frivillig på ØYA finner du her. Har du spørsmål? Ta kontakt med vår Øyakoordinator Nilofar på e-post: nilo@spireorg.no Hva gjør jeg som frivillig?
Hvordan melder jeg meg på?
Vil vi at norske bønder skal produsere mat til oss i framtida? For mange bønder blir resultatet av jordbruksoppgjøret et være eller ikke være. Dessverre forstår ikke staten alvoret. Kyra på Hessdalen seter i Trøndelag på beite. OPPDATERING: I dag, 16. mai, kom Bondelaget og staten fram til en enighet i jordbruksforhandlingene. Her er det viktige satsinger på miljøtiltak, økologisk- og grøntproduksjon, og på velferdsordninger. Men dette er fortsatt langt fra godt nok for å nå målene om selvforsyning og inntektsopptrapping fra Hurdalsplattformen, og enda lenger unna det matsystemet vi trenger i dag og i framtida. Selv jordbrukets krav fra Bondelaget var ikke godt nok for å sikre bærekraftige matsystemer på sikt. Vi forventer at Stortinget kjenner sin besøkelsestid og arbeider for å styrke oppgjøret når det skal opp til behandling i juni. Skrevet av: Mari Jensen Aas og Lise Saga, nestledere i Spire Hva er jordbruksforhandlingene? Jordbruksoppgjøret er forhandlinger om bondens inntektsmuligheter til neste år. Det handler også om hvordan mat skal produseres i Norge. Staten må sikre at målene for jordbrukspolitikken nås. Et eksempel er målet i Hurdalsplattformen om 50 % sjølforsyning. Jordbrukets samfunnsoppdrag er også å sikre norsk matproduksjon og en bærekraftig forvaltning av jord, planter og dyr. Skal bøndene kunne sikre oss matforsyning og pleie av kulturlandskapet, må de ha en lønn å leve av. I dag må mange bønder ha andre jobber for å finansiere matproduksjonen. De produserer maten vår nærmest på dugnad. Det er ikke bærekraftig. Kostnadene av effektivisering Kostnadene øker, gjelda øker, mens bondens inntekter står nesten helt stille. De siste tiårene har det vært en massiv effektivisering i jordbruket. Noen gårdsbruk har blitt større, samtidig har nesten halvparten av alle gårdsbruk blitt nedlagt siden 2000. Selv de bøndene som har løpt raskere og raskere og investert etter statens føringer, ser ikke resultatet av dette på lønnsslippen. Bønder tjener i snitt 212 000 kroner, godt under minstelønn. Med stadig færre gårder, og mindre penger til bøndene, mister vi grunnlaget for matproduksjon. Dette betyr mindre jord i hevd og tap av verdifull kunnskap om norsk kulturlandskap og jordbruk. Å gå inn i en usikker framtid med stadig minkende matproduksjon er mildt sagt lite lurt. Invester i bonden og i norsk mat Hvordan vi fordeler pengene i jordbruksforhandlingene setter rammer for hele matsystemet. Vi spiser alle mat, derfor angår dette oss alle. Vi krever et bærekraftig matsystem. Økt inntekt til bonden er både et middel for å oppnå mål om bærekraftig matproduksjon på norske ressurser, i tråd med målene i Hurdalsplattformen, og et mål i seg selv for å sikre et anstendig liv for bonden. Mislykket landbrukspolitikk Dagens landbrukspolitikk har mislykkes i å oppnå sjølforsyning og bærekraft. Fjorårets oppgjør var en viktig redningsaksjon, men reelle endringer krever sterkere virkemidler. Det må lønne seg å drive på det lokale ressursgrunnlaget. I dag fordeles mange av tilskuddene basert på kilo eller liter produsert. Bonden bør få tilskudd basert på bærekraftig bruk av jord som beitetilskudd og jordforbedringstiltak. Slik kan vi sikre økt sjølforsyning og solidaritet. Økt norsk sjølforsyning er solidarisk med matprodusenter og lokalsamfunn verden over, og fører til råderett over lokale ressurser. Statens tilbud er milevis unna å nå målene fra Hurdalsplattformen, og enda lenger unna det matsystemet vi trenger i dag og i framtiden. Jordbrukets krav er også for lavt for å sikre bærekraftige matsystemer på sikt. Vi kan ikke la norske bønder stå alene i denne kampen. Vi må sammen kreve en rettferdig og bærekraftig matpolitikk. Under kampanjemarkeringen 1. mars 2023, hvor vi krevde solidaritet i matkrisa. Les mer om kampanjen Makt over maten her.
Utvekslingsdeltakerne i forløperen for SEED-solidaritetsutvekslingen, AYESE-prosjektet (Action for Youth Empowerment and Sustainable Environment), lagde en rapport som kom ut våren 2020. Dette var mildt sagt ikke det aller beste tidspunktet for en rapportlansering. Selv om rapporten nå er tre år gammel, er innholdet fremdeles brennende aktuelt. Denne våren retter vi derfor søkelyset på rapporten. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av utfordringene de møter. 80 % av befolkningen er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Samtidig er det en stor andel av landets unge som sliter med å komme seg inn og forbli på arbeidsmarkedet. Det er rett og slett ikke nok jobber til alle. Jordbrukssektoren, som er en uhyre viktig del av den malawiske økonomien og en viktig kilde til arbeidsmuligheter, trues av klimaendringene. Dette, sammen med urettferdige strukturelle utfordringer som eierskap og tilgang til jord, gjør at entreprenørskap kan virke som en god vei inn i arbeidslivet. Dessverre er det ikke så enkelt. - Å satse på entreprenørskap alene kaster unge ut i et system hvor de aller fleste vil mislykkes. Vi må endre de underliggende dominerende strukturene slik at tiltakene for å styrke ungdom ikke er forgjeves. I en verden hvor økonomisk vekst er målet, vil den økonomiske ulikheten og den skjeve maktfordelingen fortsette å øke. For å løse disse grunnleggende utfordringene trenger vi derfor politikk som ser alle utfordringene som en helhet, og som iverksetter samstemte tiltak, sier utvekslingsdeltaker Mari Jensen Aas. Les mer om hvorfor entreprenørskap ikke er løsningen i Panorama nyheter. Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her. – Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss, skriv Elise Åsnes. Kronikkforfattar Elise Åsnes, leiar i Spire, under demonstrasjon utanfor Stortinget etter IPCCs synteserapport vart lansert i mars 2023. Foto: Rasmus Berg/Natur og Ungdom. I 2022 vedtok FNs generalforsamling at tilgang til eit sunt og berekraftig miljø er ein menneskerett. Samstundes ser vi at Norge og verdas land ikkje gjer nok for å stogge klima- og miljøkrisa. Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss. Felles utfordringar krev kollektive løysingar Ofte handlar klimatiltak om kva du som individ kan gjere for å redusera klimagassavtrykket ditt. Gjennom skremmande tal om den store norske miljøbelastninga vert vi fortalt at vi må gjera det vi kan for å redusera vår eigen negative påverknad og sikra at vi ikkje er ein del av problemet. Samstundes satsar framleis Noreg – og verda – på olje, auka forbruk og fortsatt økonomisk vekst. Verda har avgrensa ressursar og gitte grenser, og i dag tar Noreg ein alt for stor del av den felles kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggande årsaka bak den stadige auken i bruk av ressursar er noko heilt anna enn einskilde individ. Årsaka er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenkje – og handle – annleis. Vi kan ikkje løyse miljøkrisa gjennom å leggje skuld på enkeltpersonar. Vi må derfor ha eit oppgjer mot individualisering av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten frå individnivået må vi organisera oss. Vi må finna løysingar saman, leva gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikkje går på bekostning av miljøet. Systemendring kan starta i det små Sjølv om systemendring er det som må til for å sikre ei rettferdig og berekraftig verd, betyr ikkje det at vi som individ ikkje kan bidra til endring. Noko av det mest meningsfulle vi gjer er å verte del av noko som er større enn oss sjølve. Å verte del av eit kollektiv gjer at vi saman kan endre strukturane som er årsaka til notidas største problem. Spire har fleire lokallag og politiske utval. Dei arbeider for å endre dagens økonomiske system på ulike måtar. Dei jobbar med politisk påverknad, driver med informasjonsarbeid og planlegg aksjonar og arrangement der målet er å sjå heilskapen og endra systemet. Samstundes legg dei òg til rette for fleire tiltak som har store fordelar for lokalsamfunnet, som fikseverkstadar, bytekveldar, foodsharing og mange andre aktivitetar. Det alle desse aktivitetane har til felles er at dei er politiske handlingar. Å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrar til overforbruk er å utfordra samfunnsstrukturane. Saman med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan dei føra til systemendringar som skaper ei berekraftig og rettferdig verd. Initiativ som gjer at det blir meir deling og mindre forbruk i samfunnet er utruleg viktige. Dessverre held det berre ikkje at vi gjer det som eit individ. Vi må organisera oss, og saman krevje felles løysingar. Politiske rørsler, som til dømes kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeiderrørsla har sikra viktige sigrar gjennom historia. Om vi skal få utretta noko for å bøte på klima- og miljøkrisa må vi òg jobba saman. Det store behovet for desse kollektive handlingane er òg eit tydeleg teikn på at miljøkrisa ikkje vert løyst med dagens system. Lokallag og aktivistar rundt om i heile landet ser at dagens miljøpolitikk ikkje lukkast, og tek saka i eigne hender. Framfor å legga ansvaret på seg sjølv, samlast vi og vert organiserte for saman å krevja handling. Denne kronikken vart først publisert i Framtida i august 2022. Små redaksjonelle endringar er gjorde for å reflektera dette. 12. mai er nynorskdagen. Spire løftar derfor denne kronikken fram igjen, og ønskjer de alle ein riktig god nynorskdag.
At long last, our exchange participants in the SEED program, unveiled what they have been working on during their exchange period: The report Climate Justice for Malawi: Securing Climate Financing for the Global South. The report examines how climate change has already affected the lives and livelihoods of Malawian farmers, and some of the most important policy changes needed to achieve climate justice for Malawi and the Global South. Important tools include climate financing and aid. Additionally, steps are needed to ensure debt cancellation as Malawi and other countries struggle to adapt to climate change while being burdened with unsustainable debt. Read the report in its entirety here. The four overjoyed SEED participants after the successful launch party. Left to right: Katinka M. Fenre, Grace Tapel Mwasi (bottom), Fedness Thole (top), Cari Anna K. King. The report launch took place at Youngs in Oslo. The event kicked off with an engaging summary of the main takeaways from the report, courtesy of three of the SEED participants: Grace Tapel Mwasi, Katinka Marcussen Fenre, and Fedness Thole. After the crowd was well-informed about the key points from the report as well as some of the challenges and opportunities Malawi faces, it was time for an exciting panel discussion. The discussion was expertly moderated by the fourth SEED participant, Cari Anna Korshavn King. Fedness Thole engaging the audience. The panel consisted of Elin Cecilie Ranum, Head of policy and information Department at Spire’s parent organization, the Norwegian Development Fund, Julie Rødje, Director of SLUG: Debt Justice Norway, and Torgeir Fyhri, Special representative for Climate adaptation and food security, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. The three panelists contributed in various ways to an enlightening discussion about topics ranging from debt relief, how the climate crisis affects aid, food security and soil health. They all complimented the participants on their report, highlighting its comprehensive and ambitious scope and how it connects climate financing and debt. The panelists listening to Julie Rødje talk about the importance of debt justice in. Left to right: Torgeir Fyhri, Elin Cecilie Ranum, Julie Rødje, and Cari Anna K. King. After all this new information, the concert with the incomparable King George VIII and the King George Band provided us with a joyous experience.
Thank you to everyone who attended and as well to everyone who contributed in making this event a success. |