Arendalsuka 2023, den årlige politiske festivalen, er nå overstått. Spire bidro til å sette systemendring og klimarettferdighet på dagsordenen.

Med det snart forestående lokalvalget i september i tankene, arrangerte Spire paneldiskusjonen Kan kommunen endre verden? Med oss hadde vi først sivilsamfunnsrepresentantene Vilde S. Haugsnes, daglig leder i Latin-Amerikagruppene i Norge, og Natur og ungdoms 1. nestleder, Gytis Blaževičius.

Etter verdifulle innspill fra norsk sivilsamfunn, var det duket for en panelsamtale med de tre politikerene Tobias Drevland Lund (Stortingsrepresentant for Rødt fra Telemark), Einar Wilhelmsen (finansbyråd for MDG i Oslo kommune) og Andreas Landmark (1. kandidat for Kristiansand SV).

Kort oppsummert er svaret et rungende ja! Kommunene har makt og virkemidler som kan brukes for å sikre både lokale tiltak som gagner både mennesker og miljø. I tillegg til å stå i førstelinja mot klima- og naturkrisa og ulikhetskrisa, kan kommunene også være med på å skape varig systemendring og dermed endre verden. Dette betyr også at hvordan akkurat du velger å stemme i lokalvalget 11. september kan ha enormt stor innvirkning. Bruk stemmen din og stem for en bærekraftig og rettferdig verden!

Sammen med våre venner i Changemaker, arrangerte vi en paneldiskusjon foran et fullsatt publikum om klimakamp og urfolkskamp, med hovedspørsmålet: Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter i møte med den globale natur- og klimakrisa vi står ovenfor?

I vårt helt eminente panel var blant annet klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Han og regjeringas politikk fikk hardt medfart fra de andre panelistene, deriblant Spire Oslos leder Marit M. Michelsen som også er miljø- og urfolksaktivist og leder i Oslo Noereh. I tillegg var Aili Keskitalo, politisk rådgiver i Amnesty Norge og tidligere sametingspresident og nåværende sametingspresident Silje Karine Muotka i panelet. Sist, men ikke minst var Matilde Angeltveit, Norges ungdomsdelegat til FNs klimaforhandlinger med for å bidra med perspektiver fra klimatoppmøtet.

Panelet og innleder Elise Åsnes, leder i Spire, var klokkeklare i sin kritikk av norsk politikk både på klima og natur og på samiske rettigheter. Det pågående menneskerettighetsbruddet mot Fosen-samene lå som et bakteppe for hele samtalen, og spørsmål rundt elektrifiseringen av Melkøya ble stilt til klima- og miljøministeren.

Spire var også medarrangør på en rekke andre arrangementer.

Sammen med blant annet Tax Justice Norge, Forum for utvikling og miljø, KFUK-KFUM Global, Attac, Kirkens nødhjelp og Den norske kirke, arrangerte vi Skattetriksing på 1-2-3. Hele opptaket er tilgjengelig på TJN sine nettsider.

Kan vi løse klimakrisa uten å løse gjeldskrisa?, var spørsmålet som ble stilt under samarbeidsarrangementet med SLUG - Slett gjelda, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Changemaker, Attac Norge, Forum for utvikling og miljø og Fellesrådet for Afrika.

Den store utviklingsdebatten, hvor Spire er en av mange medarrangører, er et årlig høydepunkt. 2023-utgaven av debatten, som i år handlet om ulikhet, skuffet heller ikke. Gikk du glipp av debatten, kan du heldigvis se den igjen og igjen - og igjen på Forum for utvikling og miljøs nettsider.

I tillegg til våre egne arrangementer, var det også Spirer å se under andre arrangementer:

Spires leder Elise Åsnes var ordstyrer på Caritas Norges debatt Hvordan utrydder vi sult?, mens nestleder Lise Saga var med i panelet på UNDPs arrangement Mat og makt: To grunnleggende faktorer for utvikling.

Tusen takk til alle som deltok i paneldiskusjonene og til alle engasjerte publikummere. Vi er også takknemlige for våre fantastiske frivillige som var med og bidro.

Med årets jordbruksavtale fikk vi mer av det samme: Underbetalte bønder, nedlegging av bruk, økt sentralisering og et landbruk som sløser med dyrebare ressurser. Alliansen Ny Landbrukspolitikk drømmer om reell kursendring.

Bøndene som er igjen, må kjøre store avstander som krever mer tid og diesel. Areal som er vanskeligere å drive gis opp. Vi blir mindre selvforsynte og må importere enda mer av maten vår. Når arealet gror igjen, mister vi også viktige naturverdier. Hver tredje art i rødlista hører til i kulturlandskapet. Uten bønder vil vi miste kunnskap som vil være avgjørende i møte med klima- og naturkrisa, med hyppigere ekstremvær som tørke og styrtregn.

Færre bønder er også et tap for levende lokalsamfunn. Landbruket er som en hjørnesteinsbedrift som sikrer ringvirkninger og grunnlag for arbeid i bygda. Det er de som brøyter vinterveien, drar deg ut av grøfta og er med i lokale brannkorps. Bøndene sikrer ikke bare mat, men også generell beredskap rundt om i hele landet.

Tap av norske bønder og svekket selvforsyning påvirker verden utenfor. Vår import kan hindre land i å fø sin egen befolkning og hindre deres matsuverenitet. Derfor må Norge øke sin selvforsyningsgrad i solidaritet med resten av verden.

Dette kan snus. Vi kan hindre tap av flere bønder og stoppe nedlegging av gårdsbruk hvis det er politisk vilje. Staten må slutte å legge til grunn at bønder skal ut av næringen for at andre skal få opp inntekta – det såkalte effektiviseringskravet. Jordbruksavtalen har år på år inkludert en prognose for antall bønder som legger ned drifta, og satt dette som en forutsetning for at inntektsmulighetene til bonden skal innfris.

Å skrote effektiviseringskravet, og dermed anerkjenne behovet for å opprettholde (om ikke øke) antall bønder i landet, ville vært et viktig steg i retninga vi ønsker oss.

Jordbruksavtalen må i større grad gjøre det lønnsomt å drive god agronomi – på en måte som ivaretar jorda, plantene, husdyra og naturen. Derfor er det viktig med trappetrinn og tak på tilskudd som gjør det lønnsomt å drive mindre og tungdrevne areal.

Potten til de første dekarene og dyra må økes parallelt med at de øverste trappetrinnene reduseres, slik at vi sikrer mer mangfold i størrelsen på gårdsbruk. Årets avtale innførte trinn på arealtilskuddet, men en trapp med to trinn kan knapt kalles en trapp.

Heldigvis var det flere i opposisjon på Stortinget som stilte krav til at regjeringen gjennomfører sine uttalte løfter på blant annet selvforsyning. SV krevde også overgang til prosenttoll, slik at tollvernet på maten vi produserer lokalt styrkes. Og en utredning som kan bli viktig for å sikre at mer areal holdes i drift gjennom at de tungdrevne arealene kan sikres økt tilskudd. Alle disse tre punktene er små skritt på veien til noe bedre.

Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk krever at Stortinget tar situasjonen i jordbruket på alvor og krever en reell kursendring. Regjeringa må følge opp sine løfter og snarest få på plass en helhetlig strategi for økt selvforsyning og et nytt inntektsgrunnlag. Det minste Stortinget burde gjøre er å kreve at dette skal være på plass og ligge til grunn for neste års jordbruksforhandlinger.

Kanskje vi da kan få jordbruksforhandlingene til å bli vårens vakreste eventyr framfor vårens knuste drømmer?

- Vi trenger en landbruksminister som tar klima- og naturkrisa på alvor, og vil gi
landbruket de redskapene og ressursene de trenger. Landbruket må tilpasses et
klima i endring, og spille på lag med jordas tålegrenser, forklarer Elise.

Norsk sjølforsyning er godt under 50 prosentsmålet fra Hurdalsplattformen. Spire
håper på en ny giv mot å nå dette målet, samtidig som bøndene får bedre
lønnsforhold.

- Norske bønder tjener i gjennomsnitt mindre enn fattigdomsgrensen på
matproduksjon. Norsk landbruk kan ikke drives på dugnad. Vi forventer at
Pollestad står i bresjen for at bønder skal få en rettferdig lønn som står i stil med
det enormt viktige samfunnsoppdraget deres, sier Elise.

Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder.
I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram.

Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.»

Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning.
Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule.

En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige.

Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet.

I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita».

Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det?

Det er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien.

Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal.

I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.»

At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger.

Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult.

I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet.

Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte.

For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk.

Det kuttes i velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Med stigende inflasjon og økende globale rentenivåer øker også gjeldsbetjeningen. Ifølge UNDP er det nå 54 utviklingsland som har behov for substansiell gjeldslette for å unngå en systemisk utviklingskrise.

Disse 54 landene er hjem for over halvparten av verdens fattigste befolkning. Å få gjelda ned på et bærekraftig nivå er avgjørende for matsikkerhet og for utviklingslands evne til å bidra til energiomstilling og tilpasning til klimakrisa.

Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har arbeidet mot sult og for klimaomstilling høyt på sin agenda. Det er flott at Tvinnereim uttrykker bekymring for de statlige gjeldsutfordringene i utviklingsland: Nylig uttalte hun at gjelda “ligger som en bombe under hele utviklingsagendaen”.

Det er ikke mulig å nå noen av målene innenfor Norges utviklingsarbeid uten å adressere de store statlige gjeldsbyrdene som står i veien for sunn samfunnsmessig og økonomisk utvikling.

De siste to ukene har Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomført sine vårmøter og FNs årlige Finansiering for Utviklingskonferanse har også gått av stabelen. Problembeskrivelsene er alvorlige fra de fleste offentlige aktører, men disse støttes ikke opp av tiltak som monner.

Norge må bidra til utviklingen av mer robuste internasjonale systemer som kan løse statlige gjeldskriser på en mer regelbunden, uavhengig og rettferdig måte enn dagens systemer evner. Vi håper Tvinnereim vil løfte fanen høyt for økt ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak i tiden fremover.

Hele utviklingsagendaen står og faller på at verdens ledere lykkes med å gjenopprette statlig gjeldsbærekraft og å skape bedre systemer for å forebygge framtidige statlige gjeldskriser.

Og hurra for Nortura som vil bli en bærekraftig matprodusent! Men da må også Nortura ta innover seg at det å produsere mye rødt kjøtt ikke er bærekraftig. Det at konserndirektør Panengstuen i Nortura oppfordrer oss til å tenke at vi skal spise rødt kjøtt med god samvittighet er et prima eksempel på grønnvasking.  

Produksjonen av rødt kjøtt er nemlig ikke bærekraftig når vi spiser så mye som vi gjør i Norge. Det krever store landområder, særlig når dyra fôres med kraftfor, og er dessverre blant kjøttproduksjonene som slipper ut mest klimagasser. Det må derfor dyptgripende endringer til for å faktisk matproduksjonen bærekraftig. 
Det er heldigvis mange måter vi lettere kan kutte klimagasser, og samtidig ta hensyn til natur og miljø:  

1. Først og fremst må matprodusenter og matindustrien legge til rette for at vi skal spise mer mat lenger ned i næringskjeden.  Jo mer korn, grønnsaker og belgfrukter vi spiser, jo mindre klimagasser slipper vi ut. Og vi slipper ut enda mindre om vi spiser mer lokalprodusert mat! Hører stadig gode ord om tomatene fra Mære.
2. I tillegg bør rødt kjøtt produseres på beitemark og utmark heller enn på kraftfôr med importert soya fra for eksempel Brasil. Disse dyrebare landbruksområdene kan da brukes til å produsere menneskemat til folk i Brasil, et land hvor flere titalls millioner ikke har tilgang til nok mat.  

Det er kanskje mer effektivt å produsere kjøtt med bruk av kraftfôr. Men i tillegg til klimahensyn, må vi ta vare på miljøet og naturen som vi er avhengig av for den maten vi spiser. Småskala matproduksjon basert på det lokale ressursgrunnlaget er også viktig for å sikre miljøhensyn som biologisk mangfold på beitemarkene. Vi må begynne å tenke at kjøttproduksjonen ikke skal være så effektiv som mulig, men heller baseres på lokale ressurser og skje i mindre skala.  

Det er på tide å slutte å grønnvaske kjøttindustrien, og gjennomføre tiltak som tar hensyn til natur og miljø, i tillegg til klima.

Tirsdagens andre nyhet var nok et slag i trynet for norsk natur, og som attpåtil setter en farlig presedens for norsk naturvern. Deler av det vernede Lågendeltaet skal nå raseres for å bygge motorvei. Både klima- og miljøminister Barth Eide og samferdselsminister Nygård prøvde å overbevise tilhørerne på pressekonferansen at dette var en "god og balansert løsning". Hvis de sier det nok ganger, kanskje de til slutt tror på det selv?

Som et lite plaster på såret skal nye naturområder vernes. Dette er likevel ikke en fullgod løsning: Naturen i Lågendeltaet vil likefullt bli ødelagt av dette naturinngrepet. Bare noen få måneder etter at Barth Eide jublet for Naturavtalen, står han i spissen for en miljøfiendtlig politikk som gjør at vi sitter igjen med mindre natur - ikke mer, selv om andre områder vernes.

Når samfunnsøkonomiske hensyn igjen løftes fram, viser det at regjeringa ikke har forstått naturkrisas alvor.
Dette er nok et eksempel på at regjeringa setter profitt foran mennesker og miljø.

Spire foreslår derfor sommerlektyre for hele regjeringa - og alle politikere i Norge: Veilederen vår For Naturen: Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030.  Her finner dere over 300 tiltak som må gjøres for at Norge skal kunne oppfylle sin del av Naturavtalen. Spoiler alert: Ingen steder anbefaler vi å rasere økosystemer på havbunnen for å utvinne mineraler, ei heller å ødelegge natur for å bygge motorveier.

Fredag 9. juni lanserte de sju miljøorganisasjonene BirdLife Norge, Forum for utvikling og miljø, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Sabima, Spire og WWF Verdens naturfond veilederen “For naturen”. Den inneholder over 300 forslag til endringer som må skje i norsk politikk og forvaltning for at Norge skal klare å nå de 23 målene i naturavtalen innen 2030.

Vil du lese alle tiltakene? Hele publikasjonen finner du her - eller last den ned her. Har du også lyst til å se opptak fra lanseringen 9. juni? Opptaket finner du her.

Spires leder Elise Åsnes holdt et innlegg og fikk æren av å overrekke veilederen til klima- og miljøministeren Espen Barth Eide. I tillegg satt Norges ungdomsdelegat til klimatoppmøtet og påtroppende nestleder i Spire Ingeborg Sævik Heltne i panelet under den påfølgende diskusjonen.

For naturen inneholder over 300 tiltak som må til for å sikre at Norge oppfyller sin del av naturavtalen. Tiltakene favner bredt, med alt fra dyptinngripende endringer i lovverk, til lokale tiltak for naturmangfold. Disse tiltakene må implementeres for at Norge både når de 23 delmålene som skal nås innen 2030 for at Norge skal kunne bidra til å nå de 4 globale hovedmålene innen 2050.

–  Det må umiddelbar og dyptinngripende handling til for å stanse naturkrisen. Naturavtalen sier at naturen skal innarbeides i alle samfunnssektorer. Alle ledd av forvaltningen har derfor en nøkkelrolle i å sikre at natur og menneskerettigheter settes først. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er baserte på rettferdighet og solidaritet. Dette må regjeringa levere - og det haster, sier Elise Åsnes, leder i Spire. 

Naturavtalen, og veilederen For naturen, må bli et vannskille i arbeidet for naturen. Der naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur, og å gi oss mer natur innen 2030, fungerer vår publikasjon som en konkret handlingsplan over alt Norge må gjennomføre innen kort tid.

- Vi unge vet at framtida vår avhenger av handling i dag. Denne tiltakspakken er en gave til regjeringa, men også en forventning om at de følger opp sin plikt til å ta vare på naturen, sier Ingeborg Sævik Heltne, påtroppende nestleder i Spire og Norges ungdomsdelegat til naturforhandlingene.

- Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan naturavtalen skal implementeres, og Norge kan ikke fortsette å prioritere profitt over natur og menneskerettigheter, legger Elise Åsnes til.

Les hele publikasjonen her eller last den ned her.

For å kunne implementere løsningene malawiske ungdom trenger for en trygg framtid, framstilte rapportforfatterne en rekke krav til både norske og malawiske myndigheter. Rapportforfatterne representerer unge i Malawi og i Norge gjennom organisasjonene Point of Progress (tidl. NfYD - Network for Youth Development) og Spire.

Det første kravet er å satse på ungdom i utviklingspolitikken. 80 % av befolkningen i Malawi er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Selv om klimaendringer allerede rammer malawiere, kommer dagens unge og framtidige generasjoner til å rammes enda hardere. Det haster å finne gode, bærekraftige løsninger som også sikrer trygge jobber i dag og i årene som kommer. Norge, som et viktig partnerland for Malawi, har et betydelig ansvar for å jobbe for at utviklingspolitikken prioriterer unge, og spesielt unge jenter og kvinner.

Malawis økonomi og matsikkerhet er avhengig av landets mange småbønder. Matsystemer har derfor et enormt potensiale for å sysselsette ungdom i trygge, gode og bærekraftige jobber. Slik kan Malawis matsikkerhet trygges. Dette vil også være i tråd med regjeringas strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken, Kraftsamling mot svolt (2022) der Malawi er listet opp som et av fem særlige satsingsland. For å få til dette må unge sikres rett til eierskap over jord.

Et annet krav er at norske bistandsaktører må styrke samarbeidet med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og grasrotbevegelser i Malawi. Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte til å påvirke politiske prosesser og til å styrke sitt arbeid for å tilby unge møteplasser, kursing og tilgang til å kunne påvirke samfunnet rundt dem. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer.

Det aller viktigste er likevel at Norge må sikre en samstemt politikk. Slik situasjonen er i dag drar ulike politiske satsingsområder i hver sin retning. I 2022 brukte Norge nesten 9 milliarder kroner i klimabistand - en pott som inneholder svært mange satsingsområder. Til sammenligning var Norges inntekter fra olje og gass beregnet til å ligge på 1457 milliarder kroner samme år.

For å nå målene om rettferdighet og bærekraft, må utenriks-, klima-, og bistandspolitikken være samstemt og helhetlig. Norge kan ikke fortsette å skape klimakrise med en hånd og bruke enorme summer på klimatiltak med den andre.

Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Forrige uke løftet vi fram noen av hindringene unge malawiere møter.

Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av løsningene som finnes.

Unge i Malawi trenger trygge, gode og meningsfulle jobber. Da utvekslingsdeltakerne fra Spire og Point of Progress (tidl. NfYD -Network for Youth Development) intervjuet ungdom i Malawi, trakk de fram flere løsninger på utfordringene de møter i arbeidslivet. 

Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer. Disse tingene jobber også vår partnerorganisasjon i Malawi, Point of Progress, mye med gjennom sine prosjekter.

I tillegg til politisk innflytelse og økte muligheter for å organisere seg, fortalte ungdommene at de trenger mer kunnskap og ferdigheter for å sikre seg trygge jobber. Mange unge i Malawi opplever at skole- og utdanningstilbudet ikke er godt nok. Dette gjelder både tilgangen på utdanning, men også kvaliteten på utdanningstilbudene som finnes. Situasjonen for jenter og unge kvinner er enda mer utfordrende, spesielt i rurale strøk. 

Jordbruk er en viktig kilde til arbeid for unge, spesielt på landsbygda der et stort antall av befolkningen er småbønder. Mer enn 60 % av Malawis sysselsatte jobber i denne sektoren, og en stor del av landets økonomi er basert på jordbruk. Malawi har i svært liten grad bidratt til å skape klimakrisa, men rammes hardt av dens konsekvenser. Klimatilpasning er derfor sentralt for å sikre en trygg framtid for Malawis unge.

Etter at rapporten ble publisert har landet blitt rammet av flere sykloner og stormer. Tidligere i år forårsaket syklonen Freddy enorme ødeleggelser på infrastruktur, men også avlinger i deler av Malawi. Ekstremvær og klimaendringer gjør det stadig vanskeligere for Malawis mange småbønder. Enhver satsing på matsikkerhet i Malawi må derfor også sikre at unge får ressurser og kunnskap om klimatilpasning i landbruket.

Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her.

Øyafestivalen er for mange sensommerens høydepunkt. Har du ikke fått ordnet billett ennå? Rekker ikke studielånet helt til i disse priskrisetider? Frykt ikke! Nå har du sjansen til å få med deg tidenes festival - helt gratis! 

I år har nemlig Spire og ØYA gått sammen om en sjukt bra avtale. Gjennom Spire kan du melde deg på som frivillig - og få tilgang til festivalen de andre dagene. 

Hva må jeg gjøre for å bli frivillig?

1. Du må melde deg på gjennom å fylle ut skjemaet litt lenger ned på denne sida og å bruke brukernavnet og passordet som står der. 
2. Du må være over 18 år. 
3. Du må kunne jobbe minst to dager i festivalperioden. Et standardskift varer i 7 timer. 
4. Du må være edru de dagene du jobber. 
5. Du må være blid og serviceinnstilt, og ha stå-på-vilje uansett vær. 

Det er en fordel å være medlem i Spire. Er du ikke medlem? Meld deg inn i dag!

Mer informasjon om å være frivillig på ØYA finner du her. Har du spørsmål? Ta kontakt med vår Øyakoordinator Nilofar på e-post: nilo@spireorg.no

Hva gjør jeg som frivillig?

• Din arbeidsoppgave blir å sammen med andre Spire-frivillige samle og plukke opp gjenbruksglass
  
• Skiftene, fram til og med lørdag, er på kveldstid når konsertene er ferdige og i forbindelse med at parken stenger. På søndag vil skiftet være på formiddagen/dagtid.
• For å få fullt festivalpass må du jobbe to dager under festivalen. Alternativt kan du jobbe søndag på dagtid, i tillegg til en annen festivaldag. 

Hvordan melder jeg meg på?

1. Følg denne lenka - husk at du må bruke brukernavn gjenbruk og passord glass1e for å registrere deg som frivillig for Spire.
2. Opprett en bruker i Øya sitt system og fyll ut søknaden der. 
3. Velg når du kan jobbe. 
4. Vent på svar på søknaden fra oss.
5. Når du har fått svar på søknaden, logger du deg inn og velg vakter. Du velger vakter ved å trykke «Aksepter», du trenger ikke avslå vaktene du ikke vil ha.

 Utvekslingsdeltakerne i forløperen for SEED-solidaritetsutvekslingen, AYESE-prosjektet (Action for Youth Empowerment and Sustainable Environment), lagde en rapport som kom ut våren 2020.  Dette var mildt sagt ikke det aller beste tidspunktet for en rapportlansering. Selv om rapporten nå er tre år gammel, er innholdet fremdeles brennende aktuelt. Denne våren retter vi derfor søkelyset på rapporten.

Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter.

Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av utfordringene de møter. 

80 % av befolkningen er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Samtidig er det en stor andel av landets unge som sliter med å komme seg inn og forbli på arbeidsmarkedet. Det er rett og slett ikke nok jobber til alle.

Jordbrukssektoren, som er en uhyre viktig del av den malawiske økonomien og en viktig kilde til arbeidsmuligheter, trues av klimaendringene. Dette, sammen med  urettferdige strukturelle utfordringer som eierskap og tilgang til jord, gjør at entreprenørskap kan virke som en god vei inn i arbeidslivet. Dessverre er det ikke så enkelt.

- Å satse på entreprenørskap alene kaster unge ut i et system hvor de aller fleste vil mislykkes. Vi må endre de underliggende dominerende strukturene slik at tiltakene for å styrke ungdom ikke er forgjeves. I en verden hvor økonomisk vekst er målet, vil den økonomiske ulikheten og den skjeve maktfordelingen fortsette å øke. For å løse disse grunnleggende utfordringene trenger vi derfor politikk som ser alle utfordringene som en helhet, og som iverksetter samstemte tiltak, sier utvekslingsdeltaker Mari Jensen Aas. Les mer om hvorfor entreprenørskap ikke er løsningen i Panorama nyheter.

Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her.

– Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss, skriv Elise Åsnes.

I 2022 vedtok FNs generalforsamling at tilgang til eit sunt og berekraftig miljø er ein menneskerett. Samstundes ser vi at Norge og verdas land ikkje gjer nok for å stogge klima- og miljøkrisa.

Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss.

Felles utfordringar krev kollektive løysingar
Ofte handlar klimatiltak om kva du som individ kan gjere for å redusera klimagassavtrykket ditt. Gjennom skremmande tal om den store norske miljøbelastninga vert vi fortalt at vi må gjera det vi kan for å redusera vår eigen negative påverknad og sikra at vi ikkje er ein del av problemet. Samstundes satsar framleis Noreg – og verda – på olje, auka forbruk og fortsatt økonomisk vekst.
Verda har avgrensa ressursar og gitte grenser, og i dag tar Noreg ein alt for stor del av den felles kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggande årsaka bak den stadige auken i bruk av ressursar er noko heilt anna enn einskilde individ. Årsaka er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenkje – og handle – annleis.

Vi kan ikkje løyse miljøkrisa gjennom å leggje skuld på enkeltpersonar. Vi må derfor ha eit oppgjer mot individualisering av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten frå individnivået må vi organisera oss. Vi må finna løysingar saman, leva gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikkje går på bekostning av miljøet.

Systemendring kan starta i det små
Sjølv om systemendring er det som må til for å sikre ei rettferdig og berekraftig verd, betyr ikkje det at vi som individ ikkje kan bidra til endring. Noko av det mest meningsfulle vi gjer er å verte del av noko som er større enn oss sjølve. Å verte del av eit kollektiv gjer at vi saman kan endre strukturane som er årsaka til notidas største problem.

Spire har fleire lokallag og politiske utval. Dei arbeider for å endre dagens økonomiske system på ulike måtar. Dei jobbar med politisk påverknad, driver med informasjonsarbeid og planlegg aksjonar og arrangement der målet er å sjå heilskapen og endra systemet.

Samstundes legg dei òg til rette for fleire tiltak som har store fordelar for lokalsamfunnet, som fikseverkstadar, bytekveldar, foodsharing og mange andre aktivitetar. Det alle desse aktivitetane har til felles er at dei er politiske handlingar. Å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrar til overforbruk er å utfordra samfunnsstrukturane. Saman med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan dei føra til systemendringar som skaper ei berekraftig og rettferdig verd.

Initiativ som gjer at det blir meir deling og mindre forbruk i samfunnet er utruleg viktige. Dessverre held det berre ikkje at vi gjer det som eit individ. Vi må organisera oss, og saman krevje felles løysingar. Politiske rørsler, som til dømes kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeiderrørsla har sikra viktige sigrar gjennom historia. Om vi skal få utretta noko for å bøte på klima- og miljøkrisa må vi òg jobba saman.

Det store behovet for desse kollektive handlingane er òg eit tydeleg teikn på at miljøkrisa ikkje vert løyst med dagens system. Lokallag og aktivistar rundt om i heile landet ser at dagens miljøpolitikk ikkje lukkast, og tek saka i eigne hender. Framfor å legga ansvaret på seg sjølv, samlast vi og vert organiserte for saman å krevja handling.