|
Vil du bidra til å sikre Spire flere politiske gjennomslag, økt synlighet eller at Spire er en enda hyggeligere organisasjon? Da kan et tillitsverv være noe for deg! Valgkomiteens arbeid er nå i gang. Kontakt oss dersom du (eller noen du kjenner) er interessert i et verv eller bare vil høre mer om hva det innebærer!  Arbeidet med å finne tillitsvalgte for neste periode har nå begynt! Du kan nominere deg selv eller andre innen 1. februar 2023.
Valgkomiteens oppgave er å innstille kandidater til alle Spires sentrale verv, som skal velges av Spires nasjonale årsmøte. Neste årsmøte avholdes 14.-16. april 2023. Som tillitsvalgt i Spire er du med på å lede og drive en organisasjon i enorm utvikling framover. Det betyr mange spennende og givende oppgaver, og en glimrende mulighet til å opparbeide seg viktig erfaring med alt fra politisk påvirkning, aktivisme og mediearbeid, til organisasjonsutvikling. I tillegg er det enorme muligheter til nye opplevelser, fellesskap og kunnskap. Valgkomiteen skal innstille følgende:
Vi oppfordrer alle som er interessert til å ta kontakt! Om du har vært med i Spire i lang tid, har vært med i andre organisasjoner eller vurderer om dette er tida for å engasjere seg for gang - ta kontakt for en helt uforpliktende samtale! Kontakt valgkomiteen om du vil nominere deg selv eller noen andre senest 1. februar! Julie Rødje (valgkomiteens leder): julie@spireorg.no Nora May Engeseth: nora@spireorg.no Louise Næss: louise@spireorg.no Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap? I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil "legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent." Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen. I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise.  Foto: Polina Rytova, via Unsplash Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter? Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land. En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8 % av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.  Foto: Millie Olsen, via Unsplash I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden. I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden. Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss!  Signert av styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk:
Mari Jensen Aas, Spire Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene Benedicte Brun, Norsk permakulturforening Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom Elise Sørensen, Natur og ungdom Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem) Sondre Dalen, Attac (støttemedlem) Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem) Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk 23. november, ble Byutvalgets rapport om urban bistand endelig lansert. F.v.: Edda Eline Fuhr, Sofie Ringdal og Frederik Stern Lanseringen fant sted på byMad i Oslo. ByMad er både en kafé/bar og “et samlingssted for alle med interesse for -og glede av byen, det urbane, design, arkitektur, mat og drikke.” ByMad var derfor det perfekte stedet for å lansere en rapport som handler nettopp om viktigheten av byer i en stadig mer urbanisert verden. Som seg anledningen hør og bør, fikk vi celebert besøk fra tre eminente gjester: Frederik Stern fra Røde Kors, snakket om erfaringene sine fra feltarbeid. Han har i en årrekke jobbet i humanitær sektor i DR Kongo, Uganda og Libanon. Han holdt et sterkt og interessant innlegg om sine erfaringer fra krig og konflikt i byer. En annen av kveldens gjester var Eilert Berre Ellefsen, samfunnsgeograf i Rodeo arkitekter. Han er også aktiv i styret til Habitat Norge, som jobber for å løfte urbanisering og by- og arkitekturspørsmål innen utenriks- og bistandspolitikk. Eilert fortalte salen om hvilke perspektiver som har preget Norges bistandsarbeid på det urbane feltet og hvilke oppfatninger som har hindret en tydelig norsk urban bistandspolitikk. I tillegg kom Asria Taleb Mohamed, som jobber i Støttekomiteen for Vest-Sahara, og gjennomførte et glimrende stand up-program. Urban bistand - underkommunisert og underprioritert En av rapportforfatterne, Sofie Ringdal, har lenge vært aktiv i Byutvalget. Hun forklarer hvorfor urbane områder ikke blir prioritert i bistands- og utviklingspolitikken:  "Jeg tror Norge ikke prioriterer urban bistand fordi fattigdom ser annerledes ut i en urban kontekst, og fordi man fra et bistandsperspektiv gjerne har sett på urbanisering som et problem." Hvis Sofie hadde vært utviklingsminister for en dag, ville hun med en gang ha satt igang arbeidet for et nytt omfattende kunnskapsgrunnlag som ser bistand og byutvikling i sammenheng. Hun ville også gjennomopprettet støtte til de viktige internasjonale organisasjonene som jobber med dette feltet.  Spire + urban bistand = sant
Spire er nok en av få, om ikke den eneste, ungdomsorganisasjonen som har politikk på urban bistand. Faktisk har Spire hatt en politisk resolusjon på urban bistand siden 2018. Etter dette har Spire jobbet sporadisk med temaet, ofte i samarbeid med Habitat Norge. Urbanisering er ikke et mål i seg selv, men er en realitet. Når over halvparten av verdens befolkning bor i urbane områder, ofte i uformelle bosetninger med begrenset tilgang til rettigheter og muligheter, må norsk og internasjonal utviklingspolitikk også inkludere disse menneskene. Last ned og les hele rapporten her. Onsdag 23. november lanserer Byutvalget sin splitter nye rapport om urban bistand. Urban bistand er et tema som det snakkes alt for lite om. Norsk bistands- og utviklingspolitikk har over tid nedprioritert bistand til urbane områder. Spires byutvalg har derfor laget en rapport som både belyser utfordringene vi ser i dag, men også hvilke muligheter som finnes i urban bistand. "En god utviklingspolitikk må inkludere byen"  Vi lever i en stadig mer urbanisert verden. I dag bor rett over halvparten av jordens mennesker i byer, og fram mot 2050 forventes det at 68 % av verdens befolkning bor i byer. Særlig fremtredende er urbaniseringen i det globale Sør. Byene er ansvarlige for 75 % av verdens klimagassutslipp. Vi kan derfor også bremse klimaendringene gjennom utslippskutt og klimatilpasning i byene. Byen har også blitt en arena for stor sosial ulikhet verden over. Spesielt sårbare er de en milliard menneskene som bor i uformelle bosetninger. Mange mangler muligheter til å få stemmen sin hørt, og til å påvirke lokale og statlige myndigheter. Det er derfor viktig at utviklingspolitikken også inkluderer verdens urbane områder. Last ned rapporten her.
Klimatoppmøtet er over etter to intense uker. På et konferansesenter i Sharm el Sheik i egypt samlet verdens ledere seg for å diskutere løsninger på klimakrisa. Og dette haster å ta grep. Fns generalsekretær António Guterres understreket alvoret i dette med å si «We are on the highway to climate hell». Og dette med god grunn.
Dette året har vist oss hvor store konsekvenser klimaendringene allerede har. Tørken i Somalia og flommen i Pakistan er to av mange tragiske eksempler. FNs klimapanel har også på nytt vist oss hvor store konsekvenser klimaendringene vil få ved å overstige 1,5 grader og hvor skjevt klimaendringene rammer. Man skulle derfor tro verdens ledere gjorde alt i sin makt for å bremse klimaendringene, men dette er langt fra tilfellet. Like før klimatoppmøtet kom UNEP med en rapport som viser at vi går mot 2,8 med dagens politikk. Dette toppmøtet har heller ikke vist at verdens ledere er klare for å handle. Ambisjonene for utslippsreduksjoner og utfasing av fossil energi er for lave, og dette vekker dyp uro. Rike land har heller ikke levert på klimafinansiering, noe som skaper en mistillit mellom nord og sør, og får enorme konsekvenser for de som blir rammet. Likevel finnes det lysglimt fra toppmøtet. På klimatoppmøtet har det vært mye fokus på klimarelatert tap og skade. Behovene for støtte til de som blir spesielt hardt rammet av klimaendringene er enorme, og dagens finansieringsordninger ikke har vært tilstrekkelige for å møte disse behovene. Det at man nå har blitt enige om å blant annet etablere et fond som skal hjelpe de som er spesielt rammet av klimarelatert tap og skade, er en stor seier! Samtidig gjenstår mye arbeid for å sørge for at midlene går til de som er i mest sårbare situasjoner, og sørge for nok finansiering. I tillegg ser vi at naturkrisa og klimakrisa blir sett mer i sammenheng enn tidligere, og fokuset på matsikkerhet og klimatilpasning i jordbruket er tydeligere. Er annet lysglimt er at mange land i det globale nord, inkludert Norge var villige til å inn for en slutterklæring som sier at vi må fase ut all fossil energi (som ikke har ccs). Dette er et skritt i riktig retning for å komme ut av fossilalderen. Klimatoppmøtet tar oss noen skritt i riktig retning, men de nye forpliktelsene og ambisjonene er langt fra nok for å unngå 1,5 graders oppvarming, og begrense skadene av klimakrisa. Og det er langt unna klimarettferdighet. Noe som gir håp etter klimaforhandlingene er likevel at vi er mange i denne kampen, og at vi ser at presset fra sivilsamfunn for klimahandling og klimarettferdighet fra hele verden har stor betydning. Teksten er skrevet av Amalie Erfjord. Hvilke avgjørelser som tas under COP27 vil få konsekvenser for både klimakrisa og matkrisa. Skrevet av: Grace Tapel Mwasi, Fedness Thole, Katinka Marcussen Fenre og Cari Anna Korshavn King fra solidaritetsutvekslingsprogrammet SEED. 6.-18. november setter verdens politikere seg ned i Sharm el-Sheikh for å snakke om hva vi skal gjøre for å reparere skadene klimaendringene fører til. Under møtet vil støtte til klimatilpasninger og ‘tap og skade’ til land som er spesielt sårbare for klimaendringene bli et viktig tema. I forkant av COP27 annonserte regjeringa at de skal øke klimafinansieringpotten og tredoble støtten til klimatilpasninger. Dette skjer samtidig som Norge nekter å stoppe nye oljefelt. Vi er to fra Malawi og to fra Norge som jobber med et solidaritetsprosjekt mellom organisasjonene Network for Youth Development og Spire. Prosjektet handler om klimarettferdighet. Siden august har vi reist rundt i Malawi og snakket med bønder om klimaendringer og klimarettferdighet. Her møter vi unge bønder som har mistet eller fått avlingene sine redusert. Regntiden er ikke lenger forutsigbar og nedbør kommer flere måneder senere enn forventet. Jorda er merkbart mindre fruktbar enn tidligere og det er vanskelig å få avlingene til å gro. Dette gjelder bønder som ikke har en minimumslønn, som mangler tilgang til et rettferdig marked, og som ikke får tak i gjødsel fordi prisene stadig stiger. Alt dette skjer samtidig som klimaendringene fører til økt matusikkerhet.  SEED-deltakerne. Fra venstre: Katinka Marcussen Fenre, Fedness Thole, Grace Mwasi Tapel, Cari Anna Korshavn King. Foto: Imaan Smice Mbango Et Malawi i krise Malawi er et land der 80 prosent av befolkningen er bønder, samtidig som mer enn en fjerdedel av befolkningen lever i ekstrem matusikkerhet. Ved flere gårdsbesøk har vi stått i åkre med avlinger som ikke har overlevd økte temperaturer. Bønder forteller at de ikke kan gjøre mer enn å håpe at den neste veksten de velger klarer seg bedre enn den forrige. Tilpasning er utfordrende, spesielt fordi mange bønder ikke har tilgang til informasjon om klimaendringer. Fedness Thole, en av prosjektdeltakerne fra Malawi, forteller “Hvert år opplever bønder tørke og flom som ødelegger for matproduksjon som igjen resulterer i økt matusikkerhet. Klimaendringer i Malawi fører til økt fattigdom. Flommene fører til hjemløshet, høyere dødelighet og økning av kjønnsbasert vold. Når klimaendringer rammer landbruket, påvirkes hele Malawi sin utvikling.” Norge må ta klimaansvar Selv om Norge nå lover å bidra mer til klimatilpasning- og finansiering, vil dette likevel ikke være nok. FNs miljøpanel sier at støtten til klimatilpasning bør økes drastisk, og gjerne tidobles. Norge er den syvende største oljeeksportøren i verden og har tjent seg rike på en industri som har ført til klimakatastrofer i land i Sør, som Malawi. Tidligere i år ble Malawi truffet av syklonen Ana som førte til store skader på infrastrukturen, spesielt på strømtilførselen og tilgangen til rent vann. Bare i år har sykloner skylt vekk over hundre tusen hektar med avlinger. Samtidig har Norge håvet inn penger på salg av olje og gass. Equinor har også annonsert åpningen av Wisting-feltet, et oljefelt i Barentshavet. Grace Tapel Mwasi, den andre malawiske prosjektdeltakeren, har derfor en klar beskjed til Norge: “Norge må stå til ansvar for sitt bidrag til klimaendringene. Klimaendringene har alvorlige konsekvenser for Malawi. Det er ikke nok med finansiering til treplanting, for treplanting adresserer ikke de største urettferdighetene Norge har begått mot land som Malawi når det gjelder klima.” Den nyeste rapporten til FNs klimapanel viser nemlig at klimahandling aldri har vært mer kritisk enn nå. Det er menneskene som bidrar minst til global oppvarming som blir hardest rammet. Stemmer fra sivilsamfunnet i land i Sør får sjeldent stor plass under klimatoppmøter. Dette må endres, for det er nettopp unge mennesker i land som Malawi som føler klimaendringene på kroppen. Gjeldskrisa hindrer klimatilpasning For at malawiske bønder skal kunne fortsette å dyrke mat, må de få mulighet til å iverksette klimatilpasningstiltak. Klimatilpasning koster penger Malawi ikke har. Malawi er et av mange land som befinner seg i en gjeldskrise. I 2021 utgjorde gjeldsbetjeningen 31 % av statens inntekter og i 2022 gikk 72 % av nedbetalingene til private kreditorer. Gjeldssletting må være et større tema på COP27 enn det har vært tidligere år. Sletting av gjeld må ses i sammenheng med klimafinansiering. Så lenge land som Malawi sitter med høy gjeld, sliter de med å implementere tiltak for klimatilpasning. De har derfor få muligheter til å investere i den største og viktigste sektoren der hoveddelen av befolkningen jobber, nemlig landbruk. Thole forklarer “Når syklonen traff ødela det mye av infrastrukturen vår. Det har vært veldig vanskelig å bygge den opp igjen uten å måtte ta opp enda mer lån. Samtidig er grunnen til at politikk ikke blir implementert at en stor del av økonomien vår går til nedbetaling av gjeld. Med den gjelden Malawi står i nå, er klimatilpasning utrolig vanskelig. Gjeldssletting er essensielt for å oppnå klimarettferdighet”. Ikke tid til mer prat På COP27 må støtten til klimatilpasning og ‘tap og skade’ økes ytterligere. Klimafinansiering kan likevel ikke bli en hvilepute. Oljenasjonen Norge bør gå i bresjen for å kutte egne utslipp, i solidaritet med landene som rammes hardest av klimaendringene. Økt støtte til klimafinansiering- og tilpasning må komme i tillegg til gjeldssletting. Samtidig som politikere og andre aktører skal sitte på et møterom i Sharm el-Sheikh de neste ukene, skal bønder i Malawi vente på regnet. Om det er en ting som er sikkert her i Malawi er at det trengs handling. Det trengs nok finansiering. Og det trengs nå. En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt, 04.11.22.
Denne høsten har Spire, sammen med andre miljøorganisasjoner, kjempet for at regjeringa skulle forkaste planene om utbyggingen av Wisting-feltet. I dag ble det kjent at vi har seiret. Equinor har nemlig kunngjort at de utsetter investeringsbeslutningen til 2026.  Et Arktis uten oljevirksomhet. Illustrasjon: Clara Doupovec “Dette er en gledelig nyhet for klima og natur. Kampen mot Wisting denne høsten er også tydelig bevis på at organisering nytter,” sier Elise Åsnes, leder i Spire. Dette må bli starten på slutten for det norske - og internasjonale - oljeeventyret. IEA har vært tydelige på at ingen nye olje- eller gassfelt kan godkjennes, hvis verden skal ha et håp om å nå netto null utslipp innen 2050. “Verden står midt i en klima- og naturkrise. At Wisting-feltet legges på is av økonomiske hensyn og ikke av hensyn til mennesker og miljø viser at Equinor og regjeringa ikke har skjønt hvor viktig det er at fossil energi, inkludert norsk olje og gass, fases ut kjapt. Verden har ikke råd til flere nye oljefelt,” sier Elise Åsnes. “Denne seieren må bli en varig seier. Fram mot 2026 skal vi fortsette å jobbe for å sikre at mennesker og miljø prioriteres over mulig profitt,” avslutter Åsnes.  Elise Åsnes på markeringen mot Wisting i Oslo, 28.10.22
Søndag 6. november starter COP27 i den egyptiske byen Sharm el-Sheik. Amalie og Thea Erfjord representerer Spire under klimaforhandlingene.  Thea og Amalie Erfjord, som begge er sentralstyremedlemmer i Spire, var først med på mellomforhandlingene i Bonn i sommer. Nå skal de til Sharm el-Sheik, der verdens ledere skal forhandle om klimapolitikk under COP27. I dette intervjuet forteller de litt om sine forventninger til forhandlingene og om forhandlingsløpene de skal følge. Flere profilerte miljøaktivister, blant annet Greta Thunberg, har sagt at de ikke ønsker å dra til COP27. Hvorfor reiser dere til COP? Amalie forklarer at de reiser for å holde myndighetene, og spesielt norske myndigheter, til ansvar for å bremse klimaendringene. "Klimaendringene er en av de største truslene verden står overfor, men politikerne har så langt ikke klart å vise nok handlekraft. For å få til endringen vi trenger, tror jeg det er helt nødvendig at vi har et sivilsamfunn til stede som kan rette fokus på klimarettferdighet og solidaritet, og holde myndighetene ansvarlige," forteller hun. Selv om fjorårets COP i Glasgow ikke resulterte i de aller største endringene, fikk Norge likevel mye oppmerksomhet da de ble kåret til "dagens fossil" av Climate Action Network. Hva slags forventninger har dere til årets COP? "Jeg forventer at Norge er ambisiøse og tar sitt historiske og økonomiske ansvar for tap og skade som følge av klimaendringene på alvor. Det er bra at Norge vil doble klimafinansieringen, men behovene er så utrolig mye større. Vi trenger å komme frem til gode løsninger for finansiering på tap og skade. Men akkurat nå ser det ut til at Norge kjører på med sitt vanlige “dobbeltmoralske"-jeg. På den ene hånden sier de at tap og skade er viktig og at de vil kutte utslippene med 55 % innen 2030, men på den andre siden kommer de på forhandlingene med en ny “grå”-grønn industriavtale som legitimerer mer oljeleting, og olje- og gassforsyning til EU i lang tid fremover", oppsummerer Thea. Hva tror - eller håper - dere kommer til å skje på COP27? "Jeg tror internasjonale initiativer og forpliktelser er avgjørende for å få til en rettferdig omstilling fra fossil energi, og håper å se mer av dette på COP27. I og med at lands samlede planer for produksjon av olje, kull og gass, vil ta oss langt over global oppvarming på 1,5 grader, er vi nødt til å endre kurs raskt. Jeg har også et stort håp om klimaforhandlingene bidrar til at de som er spesielt sårbare i møte med klimaendringene, får støtten de trenger til klimatilpasning, samt støtte ved klimarelatert tap og skade," sier Amalie. Thea legger til at hun håper at det globale Sør står sterkt på sin sak om klimatilpasning og finansiering til tap og skade. "Uten fremgang på klimatilpasning og tap og skade tror jeg det blir veldig vanskelig å få fremgang på arbeidsprogrammet om utslippskutt. Dette tiåret gjelder, vi trenger handling fra alle parter," konstaterer hun. Dere skal følge hvert deres forhandlingsløp ekstra nøye i løpet av de to ukene COP27 foregår. Kan dere fortelle litt mer om hva disse løpene? Thea forteller at hun skal fokusere på tap og skade. "Tap og skade er uunngåelige konsekvenser av klimaendringene. Vi ser det tydeligere og tydeligere at klimaendringene ødelegger livsgrunnlag, rammer de mest sårbare og setter millioner av mennesker i umulige livssituasjoner - samtidig som vi mangler løsninger og finansiering til å håndtere det. Antonio Guterres var tydelig på FNs generalforsamling om at “polluters must pay”, vi trenger handling og at de stemmene som opplever tap og skade allerede blir lyttet til når vi diskuterer løsningene," forklarer hun. Amalie, på sin side, skal følge jordbruksløpet Koronivia. Hun forteller at hun spesielt skal følge med på forhandlingene som handler om klimatilpasning og utslippsreduksjon i jordbruket. Hun fortsette, "IPCC er tydelige på at klimaendringene allerede har fått negative følger for jordbruket og matsikkerhet, og spesielt i det globale sør, og at matsikkerheten er sterkt truet. Det er helt avgjørende at vi fører en samstemt politikk for bærekraftige og rettferdige matsystemer, som både reduserer utslipp, øker evnen til tilpasning, ivaretar matsikkerhet, og, hensyn til natur og sosial rettferdighet." Vil du lære mer om COP? Sjekk ut vår guide til klimaforhandlingene her.
Hva er COP? Hvordan foregår forhandlingene? Lær mer om COP og COP27 på vår oppdaterte COP-side.  Bli kjent med klimaforhandlingene
Klimaforhandlingene, ofte kalt COP (Conference of the parties), er et årlig toppmøte hvor verdens ledere samles for å forhandle om klimapolitikk. Klimakrisa har allerede store konsekvenser for livsbetingelsene til den fattigste delen av verdens befolkning, og vil være en økende fare for oss alle framover. Klimaforhandlingene er en måte verden går sammen på for å prøve å begrense skadene av klimakrisa, og redusere framtidige utslipp. Medlemslandene i FN, eller «parter», møtes til årlige partskonferanser og mellommøter for å forhandle om videre forpliktelser og klimaavtaler. En jungel av begreper Selv om klimaforhandlingene er sentrale i kampen mot klimakrisa, er det likevel mange som sliter med å henge med i et virrvarr av forkortelser og gloser som NDC, fair share og mye mer. For å vise vei gjennom denne jungelen av forkortelser, prosedyrer og begreper, har Spire laget en guide til klimaforhandlingene. Inne på COP-nettsiden vår finner du blant annet informasjon om hva som skjer under forhandlingene, hva Parisavtalen er for noe, i tillegg til temaer som er spesielt aktuelle foran årets COP. Her finner du også mer om hvilke krav Spire har foran klimaforhandlingene. Spire på COP27 Følg med i våre kanaler for oppdateringer fra COP27. Spire er nemlig så heldige at vi i flere år har hatt mulighet til å sende observatører til klimatoppmøtene. I år er det Amalie og Thea Erfjord, som begge er sentralstyremedlemmer, som skal bidra til å holde Norge ansvarlige. De skal også følge to av forhandlingsløpene ekstra nøye, nemlig tap og skade og jordbruksløpet Koronivia.  22. oktober døde Aksel Nærstad etter noe tids sykdom. Med hans bortgang har utviklings- og solidaritetsbevegelsen mistet en viktig stemme og forkjemper. Aksel var utrettelig i sitt arbeid og kamp for en mer rettferdig og bedre verden, og var en bauta i solidaritetsbevegelsen både i Norge og internasjonalt. Han var også sentral i både Spire og Utviklingsfondet.
Aksel jobbet i Utviklingsfondet i mer enn 20 år. Han var enormt viktig i arbeidet for å bygge opp og opprettholde Utviklingsfondets nasjonale og internasjonale nettverk. Aksel sto i bresjen for samarbeidet med blant andre De jordløses bevegelse i Brasil, den internasjonale bondeorganisasjonen La via Campesina og nettverket «More and Better». Han jobbet hardt for å styrke satsingen på landbruk og matsikkerhet i norsk utviklingspolitikk. Det var spesielt viktig for ham at satsingen skulle ha småbønder og et bærekraftig landbruk basert på agroøkologiske prinsipper, og ikke minst, småbøndenes egne premisser og behov, i fokus. Gjennom sitt engasjement og påvirkningsarbeid bidro Aksel til at Utviklingsfondet ble en anerkjent og respektert organisasjon i Norge og internasjonalt. Ikke minst var Aksel nytenkende og modig. Selv om mange trodde det var nytteløst, var ikke Aksel redd for å satse på nye prosjekter og tenke nytt om hvordan han kunne påvirke både motstandere og allierte til å slutte seg til hans ideer. Aksel var opptatt av å spre sitt engasjement og han hadde klokketro på ungdommen. Det kanskje mest konkrete eksempelet på dette var Aksels sentrale rolle i opprettelsen av Spire etter Utviklingsfondets Operasjon Dagsverk-kampanje i 2003. Siden den gang har han vært en enorm ressurs for Spire. Han holdt foredrag, deltok i panelsamtaler og møter. Han sa alltid ja, lyttet til ungdommen uten å være belærende, og støttet oss i vår felles kamp. Aksels fokus på småbønder, matsuverenitet, agroøkologi og internasjonale handelsstrukturer ble spesielt viktig. Han har bidratt til kunnskap, motivasjon og engasjement for mange aktivister gjennom hele Spires historie. Aksel er allerede savnet blant mange av oss. På bakgrunn av sin dedikasjon til Spire ble Aksel utnevnt som æresmedlem: en utmerkelse for å ha gjort en helt ekstraordinær innsats for organisasjonen. Aksel hadde en sterk og respektert stemme. Til tider kunne han også framstå som kompromissløs i debatter og uttalelser, og provoserte både meningsfeller og meningsmotstandere. Samtidig hadde han en beundringsverdig evne til å knytte bånd til mennesker, uavhengig av ståsted og bakgrunn. Det var nettopp denne evnen som gjorde Aksel til et så unikt og betydningsfullt menneske. Aksel mistet aldri troen på at en bedre verden var mulig. Han var en stor inspirasjonskilde for mange av oss som fikk jobbe sammen med ham. Gjennom lange samtaler med Aksel kunne vi få en historietime i hvordan handelspolitikken hadde utviklet seg gjennom årene, minner fra samlinger med småbønder og historier om hvordan FAO sakte men sikkert begynte å få opp øynene for agroøkologi. Og i de samme samtalene delte Aksel viktige øyeblikk fra sitt privatliv, som skiturer, oppussingsarbeid og ikke minst – turer og kvelder med barnebarn og familien som betydde så utrolig mye for ham. Og Aksel betydde så utrolig mye for oss også. Den beste måten vi kan hedre ham på er å aldri miste troen på at en bedre verden er mulig, og fortsette kampen for rettferdighet for de aller svakeste gruppene i samfunnet – og spesielt småbønder i utviklingsland. Det lover vi å gjøre. Tusen takk for alt du har gjort for Spire, Utviklingsfondet og for så store deler av sivilsamfunnet i Norge og internasjonalt. Tusen takk for at du har tent en gnist i så mange aktivister. Hilsen alle oss i Utviklingsfondet og Spire De siste ukene har Spire kommet med en rekke høringsinnspill og deltatt på flere høringer til Statsbudsjettet 2023. Spire er takknemlig for muligheten til å komme med innspill til næringskomiteen, energi- og miljøkomiteen, utenriks- og forsvarskomiteen, og kommunal- og forvaltningskomiteen. Herunder er en kort oppsummering av våre innspill til komiteene.  UTENRIKS- OG FORSVARSKOMITEEN Norge har i en årrekke hatt en målsetning om å gi 1 prosent av BNI, men det foreslås nå å vike fra dette målet. I dagens forslag til statsbudsjett for 2023 legges det opp til at 0,75 prosent av budsjettet skal gå til bistand. Argumentet til regjeringa for å ikke nå prosentmålet er at veksten i BNI er så eksepsjonelt høy at regjeringen ikke kan legge opp til å øke tilsvarende. Den norske stat håver altså inn på olje, gass og strøm, uten å ta sitt internasjonale ansvar. Hele innspillet kan leses her.  ENERGI- OG MILJØKOMITEEN Store deler av verden er rammet av klimaendringene, og da er det uhørt at Norge satser på enda mer olje og gass. Spire krever at regjeringa må si klart nei til åpning av nye oljefelt. Statsbudsjettet må være basert på en klimapolitikk hvor det er mulig å oppnå utslippskuttene og målene vi har satt oss. For at dette skal bli en realitet må man skrote planene om åpning av oljefeltet Wisting i statsbudsjettet. Hele innspillet kan leses her.  NÆRINGSKOMITEEN Skal vi sikre at Norge bidrar positivt, må vi sikre at vi har en samstemt politikk for utvikling. Her er kapitlene som faller inn under næringskomiteens ansvar særlig relevante. I dag bruker Norge milliarder av bistandsbudsjettet vårt på regnskogsbevaring og løfter frem hvor opptatt vi er av urfolksrettigheter, og er samtidig i prosessen for å inngå en avtale som kan få store konsekvenser for nettopp miljø og menneskerettigheter. Spire foreslår derfor å legge til ett tilleggspunkt under hovedprioriteringer for 2023 som går generelt på Norges handelsavtaler, samt to konkrete merknader på EFTA-Mercosur. Hele innspillet kan leses her.  KOMMUNAL- OG FORVALTNINGSKOMITEEN
Det er et grunnleggende behov og en menneskerett å ha et sted å bo. Derfor må vi ha en rettferdig boligpolitikk som prioriterer menneskers behov for bolig over økonomiske interesser. Det er bra at utfordringer i boligmarkedet anerkjennes i statsbudsjettet, samtidig ser vi at løsningene er rettet mot enkeltpersoner heller enn strukturene som skaper problemene. Boligmarkedet trenger en helhetlig omlegging der leietakers rettigheter styrkes og bolig sikres som en rettighet, ikke et investeringsobjekt. Hele innspillet kan leses her. Vi krever at regjeringa stopper utbyggingen av verdens nordligste oljefelt!  En av de viktigste miljøkampene denne høsten er å stanse det planlagte oljefeltet Wisting i Barentshavet. Wistingfeltet ligger hele 300 km nord for Finnmarkskysten, midt i sjøfuglenes rike. Oljeboringen er planlagt farlig nært iskantsonen med sårbare bestander av fugl, fisk og sjøpattedyr. Oljesøl her vil bli katastrofalt. Oljen fra Wisting vil slippe ut 200 millioner tonn CO2 når den forbrennes. Det er like mye som alle norske utslipp i fire år. Denne uka er det derfor duket for flere demonstrasjoner og markeringer mot utbyggingen av Wisting-feltet over hele landet. Les mer om vårt felles krav i dette utspillet, Wisting-feltet blir høstens store oljeslag. Spire er en av mange tilsluttede organisasjoner som støtter opp om kampen mot Wisting-fektet. Bli med Spire på et eller flere av arrangementene under. ArrangementsoversiktBERGEN: Spire Bergen arrangerer en paneldiskusjon onsdag 26. oktober om oljepolitikk og Wisting. Les mer om arrangementet her. OSLO: Bli med Spire Oslo på en storslått markering på Eidsvolls plass fredag 28. oktober, klokka 14:30. Det blir appeller, kamprop, musikkinnslag, vafler mot Wisting og mye mer! Sjekk ut Facebookarrangementet her. STAVANGER: Bli med Spire Stavanger, Besteforeldrenes klimaaksjon, Rogaland Natur og Ungdom og mange flere på demonstrasjon på Torget, lørdag 29. oktober! Finn mer informasjon om hva som skjer på Facebook her. Husk å følge Spires lokallag på Facebook og Instagram for flere oppdateringer om hva som skjer der du bor. Har ikke Spire et lokallag i din by eller tettsted? Ta kontakt med organisasjonsrådgiver Mari Kirsti for mer informasjon om hvordan du kan starte opp et nytt lokallag! Bilde: Natur og ungdom
Klimakatastrofen i Pakistan er et faretruende signal på at verden - inkludert Norge - ikke har råd til nye oljefelt. Onsdag 14. september ble det organisert en markering for ofrene for klimakatastrofen i Pakistan. Spire var en av mange tilsluttede organisasjoner. Målet med denne markeringen var å minnes ofrene, men også å kreve reell endring i Norges klimapolitikk. En klimakrise, ikke bare en flomkatastrofe Skal man klare å unngå flere fatale konsekvenser av klimakrisa, må vi ta ekstremværet på alvor. Det leverer ikke den norske regjeringa på til nå: Den norske regjeringen har heller gjennomgående omtalt flommene i Pakistan som en flomkatastrofe. Denne retorikken tilslører hva som egentlig er årsaken til denne flommen som har oversvømt en tredjedel av landet og ført til enorme ødeleggelser: Klimakrisa Norge har bidratt kraftig til gjennom vår oljeindustri. Pakistan har nemlig blitt rammet av både en monsun som er mye kraftigere enn den normale årlige monsunen, og en enorm økning i smeltevann fra de mange isbreene i landet grunnet økte temperaturer. Denne overfloden av vann fått katastrofale følger for landets infrastruktur, matproduksjon, og ikke minst for alle menneskene som har blitt rammet av flommen. Antakeligvis kommer flommen til å få konsekvenser for landets matsikkerhet mange år fram i tid.  Foto: Kelly Sikkema, via Unsplash Uansvarlig profittjag Norge kommer til å håve inn anslagsvis 200 milliarder dollar bare i år på olje, strøm og gass på grunn av krigen i Europa. Dette får allerede internasjonal oppmerksomhet. Til sammenligning har den norske regjeringa hittil lovet 80 millioner norske kroner i støtte til de pakistanske flomofrene - en flom som har ført til skader for over 10 milliarder dollar. Denne latterlig lave summen Norge bidrar med blir enda mer absurd når vi vet at Pakistan står for under 1% av verdens historiske CO2-utslipp, samtidig som landet er et av de mest sårbare for klimaendringene. Det blir stadig tydeligere hvor blodig urettferdig det er at Norge fortsetter å utvikle - i stedet for å avvikle - olja.  Foto: Anders Jildén, via Unsplash Nei til Wisting Regjeringa skal, om noen få uker, legge fram sitt utkast til neste års statsbudsjett. Dette statsbudsjettet må være basert på en helhetlig bistands- og klimapolitikk. For at dette skal bli en realitet må regjeringa - og budsjettpartner SV - skrote planene om Wisting. Wisting er et oljefelt i Barentshavet, nær iskanten. Naturen her er ekstra sårbar med store bestander av fisk, fugl og sjøpattedyr. Å bore etter olje og gass her, samtidig som verden sliter med å klare 1,5-gradersmålet fra Parisavtalen, er helt bak mål. Jeg forventer reell handling fra regjeringa nå. Store deler av verden er rammet av klimaendringene, og da er det uhørt at Norge satser på enda mer olje og gass. Vi bør i stedet bruke oljepengene til å betale erstatning til land og folk som er rammet av klimaendringene vi har vært med på å forårsake - samtidig som vi må si klart nei til åpning av nye oljefelt. Denne teksten, skrevet av Spireleder Elise Åsnes, ble først publisert i Klassekampen 26. september 2022.
 Denne uka er det nasjonal verveuke i Spire! Vi har to konkurranser gående: En lagkonkurranse som varer ut denne uka (uke 42) og En individuell vervekonkurranse som varer ut året! Lagkonkurransen Det lokallaget eller utvalget som verver flest nye til Spire vinner en pizzakveld. Sjekk mailen fra Mari Kirsti for mer informasjon! Individuell vervekonkurranse
Spire har en individuell vervekonkurranse som varer hele 2022! For hvert medlem eller faste giver du verver får du 1 poeng som blir omgjort til antall lodd i den store vervekonkurransen. Hvert lodd legges i potten, som betyr at for hver person du verver har du større sannsynlighet for å vinne! Hvordan kan jeg være med? Det er bare å verve i vei! Alle mellom 13 og 30 år, bosatt i Norge, kan være medlemmer av Spire. Det finnes flere måter å bli medlem i Spire på: 1. Registreringsskjema: Man kan bli medlem ved å fylle ut dette skjemaet. Her kan man også bestemme betalingsmåte selv. HUSK å be den du verver skrive telefonnummeret ditt under “vervet av”. 2. VIPPS: Få personen (under 30) til å vippse 50kr til #11378 og merk betalingen med "[e-post] og [fødselsdato]", samt navnet på ververen. Personer over 30 år kan ikke bli medlemmer i Spire. Men, de kan mer enn gjerne bli faste givere! Det vil si at de støtter Spire med et fast beløp i måneden. Kjenner du noen som kunne tenke seg å vært fast giver? Be dem fylle ut dette skjemaet. Ha oversikt over hvor mange du har vervet. I verveuka registreres personene du har vervet i et eget skjema, men når den er over sender du en e-post til erlend@spireorg.no med alle du har vervet slik at de blir registrert som lodd. Loddet blir ikke registrert før vi har fått inn gyldig betaling. Hva er premiene? Det trekkes totalt tre premier. Hovedpremien er en interrail-billett (trekkes først), men du kan også vinne en bok (2. premie) og et kinogavekort på 300 kr (3. premie). Masse lykke til med vervingen! Kampen for et oljefritt Arktis må bli høstens viktigste klimakrav til regjeringen. Vi ruster oss for en kamp mot Wisting-feltet i budsjettforhandlingene. Vi risikerer å ødelegge ekstrem sårbar natur og tilhørende økosystem, samtidig som vi forsterker klimakrisa. Illustrasjon: Clara Doupovec, @clara.doupouvec Klima og miljø var den viktigste saken for flest velgere under valgkampen for et år siden. Nå
er det på tide at regjeringen viser at de tar velgerne på alvor, også i oljepolitikken. Regjeringen lovet å være føre var på naturkonsekvenser av oljeproduksjon, «redusere den samfunnsøkonomiske risikoen og finansielle klimarisikoen som investeringer i olje- og gassvirksomhet medfører», og «støtte aktivt opp under et grønt skifte hvor man bygger på kompetansen fra olje- og gassindustrien innen nye næringsområder». Wisting-feltet i Barentshavet er ikke innenfor noen av disse løftene. Et sted går grensen. 300 km nord for Finnmarkskysten ønsker Equinor å bygge ut verdens nordligste oljefelt. Norge bruker hvert år milliarder på å bevare tropisk regnskog, men ligger nå an til å bore etter olje ved «Norges lille regnskog» – iskanten i det sårbare Arktis. Wisting-feltet ligger bare et steinkast fra iskantsonen. Oljeboring her vil utgjøre en enorm trussel for sårbare bestander av fisk, fugl og sjøpattedyr som allerede er hardt rammet av klimaendringer. Et oljesøl vil være katastrofalt. Ingen oljeselskaper har erfaring med oljeproduksjon så langt nord. Equinor har fått hard kritikk for mangelfulle miljørisikoanalyser og har heller ikke en ferdig beredskapsplan for oljesøl. En ansvarlig regjering kan ikke gå inn for en slik naturrisiko. Wisting-feltet vil dessuten være en klimabombe. Feltet er et nesten rent oljefelt og er planlagt å produsere olje fra 2028 til minst 2058 – 8 år etter at verden skal nå netto null utslipp. Oljeutvinningen kan derfor heller ikke begrunnes med å skulle avlaste Europas energikrise. Oljen på Wisting-feltet tilsvarer 200 millioner tonn CO2 når den brennes. Det er fire ganger Norges årlige klimagassutslipp. Skal vi hindre klimakatastrofe er vi nødt å unngå mer enn 1,5 graders oppvarming. Da er det ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel ikke rom for nye oljefelt. Å bygge ut Wisting vil også være en stor finansiell risiko for staten. Om Wisting får fordelene av oljeskattepakken fra pandemien, tar staten over 90 % av den økonomiske risikoen. Legger vi til grunn at verden når 1,5-gradersmålet, vil oljeprisen bli mye lavere enn den Equinor har regnet med i sin konsekvensutredning. Da risikerer staten opptil flere milliarder kroner i tap. Når staten betaler det meste av utbyggingen på 60-75 milliarder kroner og oljeselskapet ikke har insentiver for å være varsomme med pengebruken, vil Wisting også være fullstendig gal prioritering i en tid der staten må stramme inn pengebruken. Regjeringen kan ikke la oljeselskapene planlegge for at verden ikke når klimamålene eller gamble bort skattebetalernes penger på risikable oljeprosjekter. Wisting-feltet vil være en sinke for det grønne skiftet. Ifølge en rapport fra Vista Analyse er anslåtte lokale arbeidsplasser overdrevet, og mange av disse vil være pendlere. Analysen understreker at Wisting-feltet kun vil opprettholde, ikke «skape» nye arbeidsplasser. Prosjektet vil snarere legge beslag på investeringer, kraft, areal og folk som sårt trengs i ny grønn industri. I tillegg vil den planlagte elektrifiseringen med strøm fra land gå utover et allerede hardt presset reinbeitedistrikt og øke strømprisen i Finnmark. Om vi skal lykkes med å få utslippsfrie skip på sjøen, batterier i produksjon og havvind ut på sokkelen, trenger vi at regjeringen prioriterer industrikapasiteten riktig. Ellers er det ikke hold i regjeringens løfte om å bruke kompetansen som finnes i olje- og gassnæringen til å få fart på det grønne skiftet, fordi de i praksis gjør Norge mer avhengig av en solnedgangsindustri. De kloke hodene og flinke hendene i olje- og gassindustrien må bruke arbeidsdagen på grønne næringer, ikke på å bygge nye, forurensende oljefelt. Wisting er prakteksempel på hva FNs generalsekretær mente når han sa at “å investere i fossil energi og infrastruktur er moralsk og økonomisk galskap”. Når regjeringspartiene sammen med SV skal forhandle om budsjettet, har de den første sjansen til å sette foten ned for verdens nordligste oljefelt. Vi er en bred allianse av organisasjoner og ungdomspartier som står sammen i kampen for et oljefritt Arktis. Lenge før 2058 og Wistings planlagte produksjonsslutt er det de unge som har tatt over styringa av landet og arbeidsplassene vi legger til rette for i dag. Det er de unge som må ta både de miljømessige og økonomiske konsekvensene av dagens feilslåtte oljepolitikk. Nå trenger vi en regjering som lytter til morgendagens voksne, satser på en grønn omstilling i praksis og viser seg som ansvarlige styringspartier. Vi trenger en regjering som aldri lar verdens nordligste oljefelt få se dagens lys. Organisasjonene bak utspillet: Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom Astrid Hoem, leder i AUF Synnøve Kronen Snyen, leder i Sosialistisk Ungdom Naja Amanda Lynge Møretrø, leder i Changemaker Elise Åsnes, leder i Spire Frode Pleym, leder i Greenpeace Norge Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens Naturfond Andrew Kroglund, generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon Jonas Kittelsen, talsperson i Extinction Rebellion Ung Ulrikke Torgersen og Tobias Stokkeland, talspersoner i Grønn Ungdom Alberte Tennøe Bekkhus, leder i Rød Ungdom Ane Breivik, leder i Unge Venstre Hadle Bjuland, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom De fattigste i verden blir fattigere, mens de rikeste fortsetter sin evige higen etter stadig mer profitt. Tidlig i september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget. Den årlige Human Development Report gir oss et innblikk i hvordan det går i verden. FN-rapporten slo fast hvor dramatisk ulikt krisene de siste årene har slått ut. Ni av ti land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. Noen dager senere er denne rapporten allerede glemt i media, og fokuset er heller snudd mot ukas nyhet: Kjell Inge Røkke flytter til Lugano i Sveits.  Foto: Benjamin Trosch, via Unsplash Flott og sentralt skatteparadis For å annonsere dette skriver Aker-eier Røkke et brev til de ansatte på selskapets egen nettside, der han begrunner sine valg. Han er tydelig på at flyttinga hans ikke skjer for å vri seg unna skatt, men at “det er til gjengjeld et flott sted med en sentral beliggenhet i Europa.”. Kjell Inge Røkke vil altså ha oss til å tro at det er helt tilfeldig at rikingene flytter til dette flotte stedet - han kunne jo tross alt ha flytta til en plass med enda lavere skatter. Beregninger viser likevel at Røkke vil kunne «spare» omtrent 360 millioner kroner årlig i formuesskatt på flyttinga, og Sveits (det flotte og sentrale landet) ble tilfeldigvis rangert på 5.-plass over verdens skatteparadiser i fjor av Tax Justice Network. Det faktum at flyttenyheten til en av Norges rikeste personer kommer bare noen dager etter at verden ble presentert for de uhyggelig skremmende FN-tallene om verdens skjeve utvikling, viser i seg selv hvor urettferdig verden er. Verden blir skjevere og skjevere, og de rikeste fortsetter å hige etter enda mer profitt. Røkkes profitt på statens oljeskattepakke Situasjonen blir heller ikke noe bedre når man tenker på hvordan Røkke har nytt godt av den norske stat. Det er bare noen måneder siden det kom fram i media hvor mye Røkke hadde jobbet opp mot Støre for å få enda flere fordeler. Røkke truet da med nedleggelse av Aker Verdal hvis ikke oljeskattepakka kom. Røkke har åpenbart hatt store fordeler av å kunne bygge opp formuen sin i Norge. Flere føler nå derfor at Røkke snur ryggen til det norske samfunnet. Jeg kan absolutt forstå denne frustrasjonen. Jeg håper også vi kan snu ansvaret og fokuset over på noe strukturelt i tillegg: Regjeringa må sikre at det ikke blir mulig å vri seg unna ansvaret sitt på denne måten. Kapitalflukt er et for stort problem både globalt og nasjonalt.  Foto: Mathieu Stern, via Unsplash Milliardær til unnsetning Noe av det verste med rikingenes flukt til Sveits er imidlertid responsen nyhetene får. En av dem som kom Røkke til unnsetning nå var investormilliardæren Torstein Tvenge. I sin kommentar til flyttingen forklarer Tvenge at han forstår godt hvorfor Røkke vil flytte: Det er nemlig «helt forferdelig å bo i Norge nå», som han uttrykker det overfor Dagens Næringsliv. Tvenge legger også til en forklaring på hvorfor det er så ille her i Norge akkurat nå: «Å ha formue i Norge er blitt dobbelt så dyrt, og dette skjønner svært få mennesker seg på - noe som er et stort problem.» Uttalelsen kommer ikke fra hvem som helst, men fra en milliardær som blant annet har tjent seg styrtrik på bolig. Nei, det er ikke synd på milliardærene. Norge er på ingen måte et forferdelig land å være rik i.  Foto: Mika Baumeister, via Unsplash Det er ikke milliardærene som sliter Det er faktisk andre som har det vanskelig for tida - det viser den nye FN-rapporten om verdens utvikling tydelig. Globalt er situasjonen dramatisk, pandemien har hatt store konsekvenser for nesten alle land i verden. Det er også mange som sliter i Norge. Det er utfordrende å betale strømregningen, prisen på mat har økt og boligmarkedet er vanvittig urettferdig. De som på ingen måte sliter, det er milliardærene. Vi kan ikke tillate å ha en så skjev fordeling lenger. Nå venter jeg spent på om regjeringa vil gjøre grep i statsbudsjettet. Jeg håper virkelig den prioriterer de fattigste av oss nå - både globalt og nasjonalt. De rikeste har fått nok. Denne teksten, skrevet av Spireleder Elise Åsnes, ble først publisert i Klassekampen 13. september 2022.
I helga 7.-9. oktober ble det årlige høstseminaret arrangert, denne gang på Studenterhytta i Nordmarka. Helga 7.-9. oktober ble vårt årlige høstseminar arrangert. En stor gjeng Spirer tok turen opp til Studenterhytta i Nordmarka hvor vi tilbrakte hele helga. Noe av det aller beste med å være en del av en organisasjon er å kunne samles for å utveksle erfaringer, diskutere politikk og bli inspirert til å kjempe enda mer for en bærekraftig og rettferdig verden!  Programmet var fullspekket med foredrag, workshoper og skoleringer. Det var også rikelig med tid til å bli bedre kjent. I løpet av helga fikk vi besøk av Tuva Ressem fra Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), Caroline Herlofson som er nestleder i Attac og Margit Fausko fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I tillegg fikk vi besøk fra Jan Thomas Odegard, generalsekretær i Utviklingsfondet. Tusen takk for at dere tok dere tid til å holde workshoper og foredrag for oss! Det var også flere interne skoleringer og workshoper. Spire Ås hadde en økt om foodsharingprosjektet sitt Foodsharing Ås. Utvalgene holdt noen veldig underholdende lynforedrag om hva de holder på med. Ellers var det satt av mye tid til å bli bedre kjent med kampanjen og Spires satsingsområder.
Tusen hjertelig takk til alle som bidro til å skape en knallfin helg! Vi i arrangementskomiteen gleder oss allerede til vinterseminaret. Regjeringa fører en usolidarisk bistandspolitikk som svikter verdens fattigste. Regjeringen har nå foreslått i statsbudsjettet for 2023 at skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet skal gå til bistand. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire anser dette som et svik mot verdens fattigste. Spires leder, Elise Åsnes, mener at dette er nok et eksempel på at Norge og denne regjeringa fører en usolidarisk politikk som rammer verdens fattigste. Elise Åsnes sier “Jeg er ekstremt skuffet over at regjeringas budsjettforslag er så langt bort fra målet om 1%. Dette er ikke tiden for å krympe bistandsprosenten. Verden er midt i flere kriser akkurat nå, og vi har bare så vidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av.” Hun legger til at det er særlig usolidarisk at regjeringa foreslår kutt samtidig som vi selv tjener så mye på krisene: “I dag håver Norge inn på de høye energiprisene. I stedet for å bruke denne profitten til å føre en solidarisk og rettferdig politikk, bruker regjeringa heller den økte inntekten som et argument for hvor vanskelig det er å oppnå bistandmålet.” Innenfor prosenten er det også store omstruktureringer som går på bekostning av verdens fattige: “Det er riktig og viktig at Norge hjelper flyktninger i Ukraina og bevilger penger til klimafinansiering - men i dag går det på bekostning av annen bistand. Midlene må komme som friske midler i tillegg til den tradisjonelle bistanden”. Åsnes legger til: “Norge kan ikke forbli en kriseprofitør. Spire forventer at SV, som regjeringas budsjettpartner, forhandler fram et statsbudsjett hvor verdens fattigste og mest utsatte ikke blir skadelidende for regjeringas nedprioritering av bistanden. Å øke bistandspotten til minst 1% av BNI burde være en av SVs høyest prioriterte saker.”  Foto: Markus Spiske via Unsplash
Spire er skuffet over regjeringas forslag til statsbudsjett for 2023. Regjeringa har nå lagt fram et statsbudsjettutkast som hverken er rettferdig eller bærekraftig. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire er skuffet over at regjeringa prioriterer profitt over mennesker og miljø. Regjeringen har nå foreslått i statsbudsjettet for 2023 at skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet skal gå til bistand. Spire anser dette som et svik mot verdens fattigste. Spires leder, Elise Åsnes, mener at dette er nok et eksempel på at Norge og denne regjeringa fører en usolidarisk politikk som rammer verdens fattigste. Elise Åsnes sier “Jeg er ekstremt skuffet over at regjeringas budsjettforslag er så langt bort fra målet om 1%. Dette er ikke tiden for å krympe bistandsprosenten. Verden er midt i flere kriser akkurat nå, og vi har bare så vidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av. Hvor er den storstilte satsingen for de som rammes hardest av klimakrisa?” Åsnes er skuffet over at regjeringen legger opp til fortsatt utvikling - og ikke avvikling - av oljesektoren: “Det er svært skuffende at regjeringa legger opp til stadig nye oljefelt. Høstens store oljekrav nå er å stoppe utbyggingen av Wisting. Dette må være SVs høyest prioriterte klimasak nå i budsjettforhandlingene.” Hun poengterer også: “Økte eller fortsatte bevilgninger til leting etter og utbygging av olje og gass løser ikke energikrisa Europa er i nå. Investeringer i nye oljefelt nå, står i motsetning til IEA og FNs prognoser og anbefalinger for at verden skal ha noe som helst håp om å nå 2-gradersmålet.” Hun fortsetter: “Norge - og verden - har ikke råd til å investere mer i fossil energi. Naturkatastrofer som flomkatastrofen i Pakistan og ekstremtørken i Afrikas Horn kommer til å skje hyppigere og være enda mer alvorlige de neste årene og tiårene. Regjeringa må derfor ta klimakrisa på alvor.” Åsnes oppsummerer: “Spire krever et statsbudsjett der Norge ikke profitterer enda mer på energikrisa gjennom å forverre klimakrisa. Jeg forventer et statsbudsjett som er solidarisk og bærekraftig, og som anerkjenner Norges historiske ansvar for klimakrisa.”  Foto: Guillame de Germain, via Unsplash.
Høye forventninger - men klarer regjeringa å innfri? Torsdag 6. oktober, legger regjeringa fram sitt utkast til statsbudsjettet for 2023. Spire har mange forventninger til Støre og co. Regjeringa har gitt tydelige indikasjoner på at dette kommer til å bli et stramt statsbudsjett, men statsminister Støre har også sagt at det skal være “stramt og rettferdig”. Spire håper derfor på en helhetlig og samstemt politikk som er sosialt og miljømessig rettferdig. Mye av mediefokuset den siste tida har vært på energikrisa, på krigen i Europa og på den økende inflasjonen. Samtidig pågår det flere andre kriser som må vektlegges i statsbudsjettet: Klima- og naturkrisa er ei krise som allerede har rammet mange, og som kommer til å ramme enda hardere framover - med mindre store grep blir tatt. Det er også en global makt- og ulikhetskrise, hvor de som har minst makt og kapital i enda mindre grad blir hørt. For å bøte på alle disse krisene må regjeringa legge fram et utkast til statsbudsjett som vektlegger menneskerettigheter og miljø framfor økonomisk vekst. Statsbudsjettet må legge til rette for en helhetlig og samstemt politikk hvor også utilsiktede konsekvenser i andre sektorer av politiske tiltak blir nøye vurdert.  Guidet tur av en småbonde utenfor Lilongwe, Malawi. Foto: Spire Bistand og utvikling Vi forventer blant annet at regjeringa bruker minst 1% av bruttonasjonalinntekt (BNI) på bistand. Vi forventer også at midler til klimatilpasning og andre klimatiltak kommer i tillegg til, og ikke på bekostning av, disse midlene. Spire minner om at bistand ikke er inflasjonsdrivende. Det er derfor ingen grunn til å kutte i denne posten. På grunn av økte inntekter fra strøm, olje og gass, vil regjeringa kunne bruke mer penger på utvikling og bistand. De bør derfor også prioritere økt bistand til utviklingsland, og da spesielt i urbane områder og i småskala jordbrukssamfunn. Bistanden må også være rettet mot de som i dag har minst makt og kapital. Med andre ord, de som trenger den mest. Spire har også forhåpninger om at Norge tar sitt historiske ansvar for klimakrisa gjennom å følge i Danmark sine fotspor gjennom å øremerke midler til tap og skade.  Foto: Grant Durr via Unsplash Klima og miljø Spire forventer at regjeringa tar klima- og naturkrisa på alvor. I stedet for å satse enda flere milliarder kroner på oljefelt som sikrer at Norge kommer til å fortsette å pumpe opp fossil energi lenge etter at verden skal ha nådd netto null i 2050, må regjeringa bremse helt opp. Spire krever at regjeringa sier nei til Wisting, avskaffer oljeskattepakker og sier stopp til nye letelisenser. I tillegg bør regjeringa kutte drastisk i store motorveiprosjekter som raserer natur og som fører til enda mer klimagassutslipp. Energikrisa gir oss også nye muligheter til å tenke annerledes om strøm og energi. Spire forventer derfor at regjeringa bevilger mer penger til energieffektivisering, slik at Norge ikke lenger kommer til å trenge like mye energi.  Foto: Rasa Kasparaviciene via Unsplash Matsikkerhet Regjeringa, og da særlig utviklingsminister Tvinnereim fra Senterpartiet, har vært tydelige på hvor viktig det er med landbrukspolitikk. Tvinnereim har også lovet oss en ny plan for hvordan regjeringa skal jobbe med matsikkerhet relatert i forbindelse med dette. Spire forventer derfor en helhetlig og samstemt matpolitikk som vektlegger matsikkerhet og matsuverenitet. Norge må satse på bøndene våre, på jordbruk drevet etter agroøkologiske prinsipper og sikre at selvforsyningsgraden går opp. Bare slik kan vi sikre at Norge ikke legger beslag på landområder i det globale Sør. Samtidig må vi også sikre at handelspolitikken vår ikke går på bekostning av matsuvereniteten i andre land, og at ikke oljepolitikken vår undergraver matsikkerheten i land. Vi trenger en samstemt politikk for matsikkerhet. Spire forventer at regjeringa legger fram et statsbudsjettutkast som sikrer at Norge gjør sin del i kampen for en bærekraftig og rettferdig verden.
Elise og Marie har vært på WTO Public Forum 2022 og utfordret narrativene til storselskaper og rike land. Denne uka har Spire vært representert i Genève hos Verdens Handelsorganisasjon (WTO) på konferansen Public Forum. Elise Åsnes, leder i Spire, og Marie Vhile Røisum fra Spires handelsutvalg har vært på plass for å løfte fram vårt syn på dagens urettferdige handelssystem. Public Forum skal være sivilsamfunnets mulighet til å delta i diskusjoner om verdens handelspolitikk. Elise forklarer at dette ikke alltid er tilfelle: “Forhandlinger i WTO skjer i stor grad bak lukkede dører, der sivilsamfunnet og land fra Sør ofte blir utestengt fra sentrale prosesser. Dette bar beslutningene som ble tatt på det forrige ministermøtet tydelig preg av.” På ministermøtet i WTO i juni (MC12) ble ble det enighet om avtaler på fiskerisubsidier og patenter på COVID-vaksine. Dette er forhandlingstemaer som Spire har fulgt de siste årene. Elise forklarer at dette var sentrale temaer på ukas konferanse også: “Agendaen på Public Forum i år bar tydelig preg av WTOs forsøk på å fremstille avtalene fra ministermøtet om fiskeri og vaksinepatenter som historiske, der sekretariatet og storselskaper inviterte til flere arrangementer som hyllet avtalene. Heldigvis var også sivilsamfunnet tilstede på møtene. Sivilsamfunnet hadde også flere egne møter med andre innledere som fremmet hvor lite rettferdige disse avtalene er.” Foto: Frankie Rød. Det norske sivilsamfunnet var godt representert på WTO Public Forum. Til tross for at det skal være mye rom for sivilsamfunnet på konferansen, har også storselskapene og WTO i svært stor grad formet agendaen og debatten. Marie fra handelsutvalget i Spire forklarer at det var det var særlig spennende å følge med på de ulike narrativene om avtalene fra ministermøtet: “Det å gå på forskjellige panelsamtaler med ulik innfallsvinkel har vært veldig interessant. Marie legger til at det er provoserende, men også veldig viktig å være tilstede: “Man blir fort frustrert og sint over måten saker vi er uenige i blir fremstilt på. Samtidig er det fint å kunne være tilstede når WTO hyller den nye fiskeriavtalen sin som en «historical achievement», og kunne stille kritiske spørsmål til, og føle at stemningen i rommet endrer seg.” WTOs mandat er å legge til rette for at handel “flyter så problemfritt, forutsigbart og fritt som mulig.” Elise forklarer at dette kommer tydelig frem i agendaen: “Agendaen WTO og storindustrien legger opp til er sentrert rundt hvor viktig såkalt frihandel er, mens sivilsamfunnet på den andre siden løfter frem de urettferdige konsekvensene dagens handelssystem har. Heldigvis har vi et utrolig godt koordinert internasjonalt sivilsamfunn der vi har fått løftet frem vårt syn i nesten samtlige møter.” Det er viktig for sivilsamfunn å være til stede på Public Forum for å sikre at diskusjonen rundt handelspolitikk ikke blir dominert av storselskapenes interesser. Det er også en plattform som Spire som organisasjon bruker for å diskutere og lære fra internasjonalt sivilsamfunn, og tar med dette tilbake til arbeidet vårt med handelspolitikk hjemme i Norge.  Elise Åsnes og Mari Vhile Røisum på plass i Genève. Det er likevel mye arbeid som gjenstår. Flere land jobber nå for at avtalen om fiskeri skal bli ratifisert. Denne avtalen bommer fullstendig på mandatet fra bærekraftsmålene. I tillegg vil avtalen ramme småskala-fiskere i det globale Sør sine muligheter til å kunne livnære seg. Spire kommer derfor til å jobbe for at Norge ikke skal ratifisere avtalen slik den er i dag - den er ikke god nok. Les mer om avtalen og Spires krav til denne her. Spire mener at handel ikke er et mål i seg selv, men et av mange virkemidler i utvikling av et lands produksjonsstruktur, sysselsetting og uavhengighet. Spire er ikke mot handel, men mener dagens spilleregler er urettferdige. Derfor jobber vi for å endre de økonomiske strukturene som fører til dette. Økonomisk profitt til de rikeste kan ikke gå på bekostning av mennesker og miljø. Les mer om WTO her og hvordan Spire jobber med handel her.  Tekst: Ida Marie Grønnestad og Cari Anna Korshavn King, hhv. Spires matutvalg og prosjektansvarlig i Spires sentralstyre Den siste tiden har vi sett hvor sårbart matsystemet vårt er. Russlands krig i Ukraina, effektene av pandemien, de høye strømprisene og mangel på kunstgjødsel har hatt store konsekvenser for lands matforsyning.  Foto: Raphael Rychetsky via Unsplash Disse krisene har vist oss viktigheten av å øke selvforsyningsgraden her i Norge. Likevel fortsetter vi å bygge ned matjord, importere mat og legge ned gård etter gård. Vi er helt avhengig av et bærekraftig matsystem, også i Norge, og da kan vi ikke ha evig økonomisk vekst som mål. Dagens industrialiserte matsystem er prega av privat eierskap, urettferdig fordeling, overproduksjon og naturødeleggelser, på grunn av et økonomisk system som setter vekst og profitt over mennesker og miljø. Det vi trenger er et matsystem som respekterer jordas tålegrenser, og da kan ikke pengene styre. I dag bidrar det industrielle matsystemet sjenerøst til global oppvarming, og står for omtrent én tredjedel av globale klimagassutslipp. I tillegg fører den intensive landbruksdriften til en utarma jord, mens kunstgjødsel og sterke sprøytemidler fra kjemikalier forurenser elver og innsjøer. I møte med hyppigere naturkatastrofer og uforutsigbare konsekvenser av klimaendringene trenger vi sunn matjord som er tilpasningsdyktig i møte med klimaendringene som vi vet kommer, og som kan lagre karbon for å kutte klimagassutslipp og forhindre videre klimaendringer. Så lenge det økonomiske systemet setter rammene for landbrukspolitikken vil vi kun se ytterligere intensivering og effektivisering av jordbruket i årene som kommer. Store landbrukskonsern har lenge trodd at sult vil forsvinne med industrialiseringen av jordbruket, men tvert imot har sulten steget de siste årene. Etter koronapandemien er antallet mennesker i sult estimert til å bli nærmere én milliard mennesker. Det er tre ganger så mange mennesker som hele USAs befolkning! Det viser seg at det industrielle landbruket ikke er så effektivt som man først trodde. Faktisk bruker industrialisert landbruk 70 prosent av jordas landbruksressurser for å sette mat på bordet til kun 30 prosent av verdens befolkning. De resterende 70 prosentene av befolkningen brødføs av småskalaprodusenter som forvalter kun 25 prosent av landbruksressursene. Dette viser hvor ekstremt skjevt verdens ressurser er fordelt, og viktigheten av å satse mer på småskalaprodusentene som får til mer med mye mindre. I dag er det kjedebutikkene og storselskapene som sitter med makta over maten. Det ser vi tydelig når bønder så vidt klarer seg økonomisk, samtidig som prisene på mat i butikkene stiger.  Foto: Thomas Hertogh via Unsplash Dagligvare-omsetninga i Norge for 2021 var i overkant av 208 milliarder kroner – samme året som bønder har møtt på krise etter krise uten den minste økning i inntekt. Det må da være mulig å gjøre noe med denne skjeve maktfordelingen? Det er ikke bare produksjonen av mat som påvirkes av det økonomiske systemet. Også fordelingen av mat reguleres av penger og makt. Kjøpesterke land og storselskaper en enorm markedsmakt i distribueringen av mat. Som et kjøpesterkt land, beslaglegger norsk matforbruk enorme arealer i andre land. Norge importerer fra land som selv er preget av matmangel og underernæring. I 2022 kan Norge importere 2.700.000 kg utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia helt tollfritt. I Botswana er omtrent én tredjedel av befolkningen underernært, ifølge FN-sambandet. Å importere kjøtt fra et land hvor befolkningen selv sliter med å få tak i mat er usolidarisk. Det er viktig at Norge tar i bruk egne beiteområder over hele landet og bevarer den norske matjorden. På den måten styrker vi sjølforsyningsgraden vår, slik at vi ikke tar ressursene fra land som trenger dem sårt selv. Vi må se landbruket vårt i sammenheng med resten av verden. Fordi den skjeve maktfordelingen i norsk landbruk preger ikke bare matsikkerheten i Norge, men også den globale matsikkerheten.  Ung bonde fra utenfor Lilongwe i Malawi, foto: Spire Dagens økonomiske system evner ikke å adressere verken sultproblematikken eller det industrielle landbrukets del av skylden for klima- og naturkrisa. Vi er nødt til å skifte kurs. Vi er nødt til å endre systemet.
Markedskapitalismens jag etter jord, landareal og naturressurser har ført til at noen lands overflod veier tyngre enn andre lands råderett over egen matjord. Matsystemet vil ikke respektere jordas tålegrense om det økonomiske systemet ikke gjør det. Vi må bevege oss bort fra en økonomi hvor vekst er premisset, slik at vi kan sette et nytt mål for økonomien; å bevare jorda og dermed også alt – og alle – som lever på den. Denne teksten ble først publisert i Nationen, 20.03.2022  Spire har nå en ledig stilling som generalsekretær.
Generalsekretæren leder sekretariatet og har hovedansvaret for administrasjonen. Oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til: budsjett og regnskap, lønnsutbetalinger og personaloppfølging. Generalsekretær er sekretær for Spires arbeidsutvalg og sentralstyre, og deltar på alle deres møter. I tillegg har generalsekretær hovedansvar for å skrive søknader og rapportere på prosjekter. Som generalsekretær spiller du en viktig rolle i å tilrettelegge for både ansatte og frivillige i organisasjonen. Du vil også ha en del kontakt med vår partnerorganisasjon i Malawi. Generalsekretæren må være strukturert og hjelpsom i sitt arbeid med svært varierte oppgaver. Noe kvelds- og helgearbeid må påregnes. Tilbake får man en haug med erfaring, spennende utfordringer, store påvirkningsmuligheter og gleden av å jobbe i et ungt miljø med engasjerte og kunnskapsrike frivillige! Ønskede kvalifikasjoner:
Personlige egenskaper:
Vi kan tilby:
For mer informasjon, kontakt generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Elise Åsnes (elise@spireorg.no). Skriftlig søknad med CV sendes til elise@spireorg.no senest 6. november. Oppstart er fortrinnsvis i desember, men vi kan vise noe fleksibilitet. Spire jobber med informasjonsarbeid og politisk påvirkning for å skape endring. Derfor samarbeider vi med ungdom i Sør og er opptatt av å formidle Sør-perspektiver i arbeidet vårt. Mesteparten av vår aktivitet dreier seg om å skape større oppmerksomhet og økt kunnskap blant folk i Norge om hvordan vi kan skape en bærekraftig verden. Vi har både fokus på Nord/Sør-spørsmål, og hvordan norsk politikk er med å påvirke hele verden. Vårt mål er at flere kan engasjere seg og presse på for å endre politikken og de urettferdige strukturene i verden. Vi har et spesielt fokus på klima og natur, handel, matsikkerhet og byutvikling. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire Olje- og energiminister Aaslands besøk hos NTNU i august viser at fortsatt økonomisk vekst for Norge er bærebjelken for regjeringas satsing. Dette skjer samtidig som vi lever midt i en klima- og naturkrise, og store deler av verden rammes av ekstremtørke mens andre deler opplever voldsomme flommer. Som et av verdens rikeste land må Norge gå i spissen for å satse på mennesker og miljø foran profitt. Vekst på bekostning av verden Under ministerens besøk snakket han om hvor viktig det er å etablere batterifabrikker i Norge, og at det er nok studenter som spesialiserer seg i det, samt i ulike former for energi. Det er absolutt både viktig og riktig å satse på ulike former for energi for å erstatte olje og gass. I tillegg vil batteriindustrien være en nøkkelfaktor for å sikre et grønt skifte. Likevel er det flere urovekkende sider ved denne politikken. Det Aasland - og mange andre - ikke ser ut til å ta innover seg er at vårt forbruk av energi, mineraler og andre ressurser allerede overskrider jordas tåleevne. Earth overshoot day, dagen da vi har brukt alle jordas ressurser for i år, var allerede 28. juli. Hvis alle i verden levde som oss i Norge, ville alle ressursene være oppbrukt 12. april. Det sier seg selv at dette forbruket ikke er forenelig med en bærekraftig og rettferdig framtid. Det som er nøkkelen her er hvorfor dette forbruket fortsetter å øke. I 2019 publiserte FNs naturpanel en banebrytende rapport. Her slo de fast hva som var årsaken bak det stadige ødeleggelsen av natur - nemlig vekst. Det stadige fokuset på mer økonomisk vekst er selve årsaken bak miljøødeleggelse. Dette blir ikke reflektert i norsk politikk på noen måte. I dag, derimot, blir ansvaret for overforbruket og miljøkrisa lagt på individet. Regjeringa fortsetter å legge opp til fortsatt vekst, med “løsninger” på klimakrisa som legger opp til enda mer forbruk og naturødeleggelse. Samtidig blir du og jeg fortalt at vi må gjøre det vi kan for å redusere vår egen negative påvirkning. Det er helt supert at folk vil redusere eget forbruk, men dette må komme i tillegg til og ikke i stedet for politiske løsninger.  Foto: Warner, via Unsplash En trygg framtid
Aasland trekker også fram viktigheten av olje og “spesielt gass” når han skulle gi noen råd til studentene om hva de burde vurdere å studere for å “trygge framtida” si på besøket sitt hos NTNU. Hverken olje eller gass bør være satsingsområder for regjeringa, for NTNU eller for NTNU-studentene. Aasland, som olje- og energiminister, burde forstå at vi enten kan satse på mer olje og gass eller sikre en trygg framtid for oss alle. Klimakrisa er allerede her. Afrikas Horn har ikke hatt en ordentlig regnsesong på fire år og over 20 millioner mennesker står i akutt fare for å rammes av en sultkrise. Her i Europa tørker flere av kontinentets største elver opp og i Kina er tørkekrisen den største i nedfelt historie. Samtidig er store deler av Pakistan rammet av en flomkatastrofe. FNs klimapanel anslår at naturkatastrofer kommer til å skje oftere og ramme enda hardere i tida framover på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Dette er ikke tiden for å satse mer på fossilenergi. FNs generalsekretær Antonio Guterres kritiserte nylig fossilindustrien for deres “groteske grådighet” som rammer verdens mest sårbare mennesker og planeten vi bor på da det ble kjent hvor mye fossilselskapene tjener på energisituasjonen i Europa. Guterres sa videre at det er “umoralsk” at oljeselskapene profitterer på denne krisa. Norge er et av landene som har tjent mye på den nåværende energikrisa og på olje og gass siden 70-tallet. Dette kommer et år etter at samme generalsekretær erklærte “kode rød for menneskeheten” fordi vi neppe klarer å nå 1,5-gradersmålet fra Parisavtalen. Med andre ord, å jobbe for mer fossilutvinning er å motarbeide vår egen framtid. Mennesker og miljø Samtidig som regjeringa prioriterer profitt over alt annet, sitter flere av oss unge og kjenner på et ansvar. I stedet for å følge Aaslands oppfordring til NTNU-studentene om å satse på olje og gass - i tillegg til andre energiformer, bør vi unge heller jobbe for sikre en framtid som er både rettferdig og bærekraftig. En slik framtid er mulig - men da må vi organisere oss og sammen kreve endring som bidrar til klimarettferdighet: Løsninger som både gagner de som i dag har minst og som bremser klimaendringene. Vi som er unge i dag og våre etterkommere er de som kommer til å merke klimakrisa mest. De neste årene kommer vi til å i enda større grad se den enorme globale ulikheten som har ført til at de som har bidratt minst til klimakrisa er de som rammes hardest. I stedet for å prioritere økonomisk vekst her i Norge, bør vi prioritere mennesker og miljø. Noe annet ville vært, for å låne noen velvalgte ord fra Guterres, både umoralsk og groteskt. En kortere versjon av denne teksten ble først publisert i Under Dusken Tekst: Juliane Thorbjørnsen, kampanjeleder for Hvem har makta? Kampen for rettferdighet og bærekraft er overkommelig hvis mange nok står sammen. Den siste tiden har nyhetene vært sterkt preget av Russlands invasjon i Ukraina: Skremmende bilder og grufulle fortellinger om folk som må flykte for livet, familier som splittes, mennesker som dør og byer som bombes sønder og sammen. I møte med kriser blir det fort slik at vi som enkeltpersoner føler oss maktesløse. Likevel finnes det et lite tall som gir store håp om de betydelige endringene som kan komme fra fredelige folkebevegelser – tallet 3,5 prosent.  Foto: Li An Lim, via Unsplash Når vi tenker på hvordan vi kan hjelpe folk i nød og sterkt urettferdige situasjoner så er det ofte de samme virkemidlene man tar i bruk. Ja, vi kan donere penger, spre gode budskap på sosiale medier, eller møte opp på støttemarkering og demonstrasjoner. Men for mange av oss er det vanskelig å vite hvordan vi kan utgjøre en forskjell ut over dette. Og uansett hvor mange ganger vi samles utenfor Stortinget er det til sjuende og sist myndigheter og næringsliv som bestemmer – og de fortsetter som regel slik de alltid har gjort uansett. Det er lett å føle på avmakten. Men å føle seg hjelpeløs hjelper ingen. Vi må våge å håpe på en bedre verden. Mens klimaangst og framtidsuro sprer seg i befolkningen, er det viktig ikke å gi opp håpet om en rettferdig og bærekraftig verden. Faktisk kan fredelige demonstrasjoner ha enorme følger om bare en stor nok andel av befolkningen engasjerer seg. Det er vist at for å få gjennomslag for store politiske forandringer må rundt 3,5 prosent av befolkningen delta aktivt i en fredelig folkebevegelse. Tallet er basert på en gjennomgang av 323 voldelige og fredelige kampanjer fra 1900 til 2006 og er omtalt i en artikkel publisert av BBC Future. Mange kriser og mye urettferdighet har utspring i dagens skjeve maktfordeling. Urettferdige maktstrukturer gjennomsyrer alle deler av samfunnet. Uansett hvordan man definerer makt – om det så er tilgang på ressurser, medlemskap i en majoritetsgruppe, kunnskap eller innflytelsesevne – så ser vi at makten påvirker enhver sektor eller sosial samfunnsgruppe: Hvem som får tilgang på den utdanningen de ønsker seg, tilgang på ren luft, vann og naturområder, økonomi for å livnære seg og sin familie, eller lån fra banken – alle disse utfallene er påvirket av samfunnets maktstrukturer.  Vi lever i et system som legger mye makt hos veldig få mennesker, og som er en del av grunnen til denne urettferdige fordelingen. Maktsentreringen finner vi hos alt fra beslutningstagere og myndigheter til hvem som eier mediehus, hvem som har definisjonsmakt, eller hvem som bestemmer premissene for debatt. Dagens skeive maktstrukturer eksisterer på grunn av det politiske og økonomiske systemet vi lever i – i tillegg til den friheten store selskaper har til å prioritere sin egen økonomiske vekst og handlingsevne over andre hensyn som menneskerettigheter, klima og natur. Når problemer er veldig store, virker det som om vi og våre bidrag er veldig små. Å handle i møte med en annen stor krise – klimakrisen – føles som å kaste et glass vann på en ti-etasjes boligblokk som står i brann. Men hvis mange nok står sammen kan branner slokkes. I Norge vil «3,5 prosent-regelen» tilsi at man trenger nesten 190.000 mennesker til å handle aktivt. Det vil si at om alle innbyggerne i Stavanger og Sarpsborg hadde slått seg sammen ville de kunne fått gjennomslag for nasjonale politiske endringer. Eller om befolkningen i bydelene Grorud, Grünerløkka, Nordre Aker og Nordstrand i Oslo hadde samlet seg for en felles sak, ville de kunne fått til det samme.  3,5 prosent-regelen gjør at kampen for en rettferdig og bærekraftig verden føles overkommelig. Spesielt i et land som Norge med lavt innbyggertall og stor politisk og økonomisk handleevne – både nasjonalt og internasjonalt. Men det krever at vi som befolkning engasjerer oss og står samlet i møte med kriser og urettferdighet.
Folk med mye makt vil som oftest gå langt for å beholde den, og samfunnet er strukturert slik at det er lettere nå enn før å gjøre nettopp det. Vi må bryte ned den strukturelle makten som favoriserer en veldig liten gruppe mennesker til fordel for det store flertallet. Én måte å gjøre dette på er å organisere oss og stå samlet for de verdiene vi tror på og den verden vi ønsker oss. Først da vil vi gå fra avmakt til handling. Om vi er mange nok – hvem vet hva slags endringer vi kan få gjennomslag for? Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen, 19.04.2022 |
|
Adresse: Schweigaards gate 34C, 0191 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |
Vipps: #11378 |
|
Proudly powered by Weebly