Hvorfor Spire støtter klimasøksmålet - og hva skjer framover?

Den 14. november starter Norges første klimarettssak. Oslo tingrett skal avgjøre om regjeringens utdeling av nye oljelisenser i Barentshavet strider mot Grunnlovens miljøparagraf. Det er Greenpeace og Natur og Ungdom som har gått til søksmål mot staten, med en bred koalisjon i ryggen - deriblant Spire. Bakgrunnen for søksmålet er de nye oljekonsensjonene gitt ut i 2016 som åpner opp for oljeboring langt nord i Barentshavet. Rettssaken vil pågå samtidig som FNs klimaforhandlinger i Bonn, hvor det allerede har kommet frem dystre tall om globale CO2-utslipp. Vi er på vei mot en økning på 30 prosent av globale klimagassutslipp innen 2030, noe som er stikk i strid med målene satt i Paris-avtalen. Dersom Norge skal utvinne olje fra de nye oljefeltene i Arktis, vil ikke dette la seg gjøre før nærmere 2030 uansett. Dettte vil ytterligere problematisere måloppnåelsen av FNs bærekraftsmål og Paris-avtalen.

Hva går søksmålet ut på?
Når vi snakker om Klimasøksmål Arktis og “miljøparagrafen” er det snakk om Grunnlovens §112. Den slår fast at borgerne har rett til et «miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og «at staten skal iverksette tiltak som sikrer denne retten». I tillegg står det at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».

Vi vet at forbrenning av fossilt brensel er den største årsaken til klimaendringene. Vi vet at Arktis er et svært sårbart naturområde der et eventuelt oljesøl kan få uante konsekvenser - det er utrolig vanskelig å fjerne oljesøl fra is. Området står for viktige fornybare ressurser som fisk som kommer til å være viktige i all fremtid. Vi vet at de fleste reservene av kull, olje og gass må forbli i bakken hvis vi skal klare å stoppe klimaendringene. Derfor vet  vi også at letetillatelsene som regjeringen har delt ut er et brudd på Grunnloven og dens §112. Når politikerne svikter er det vår oppgave å ta ansvar. Støtter du også søksmålet? Du kan både lese mer, og støtte saken her.

Mange arrangementer i hele landet
I forbindelse med rettssaken arrangeres det flere forskjellige faglige, kulturelle, og praktiske arrangementer over hele Norge. Allerede har flere av Spires lokallag satt fokus på saken. I Bergen arrangerte Spire, sammen med Grennpeace en klimamarsj for å la arktis leve. Og i Ås arrangerte lokallaget rettssakrollespill. I Stavanger ble det arrangert foredrag og debatt om både de globale klimautfordringene, og en innledning i hva søksmålet gikk ut på.

I Oslo samarbeider flere miljøorganisasjoner, her blant annet Spire, om en rekke arrangementer, hver dag, på Kulturhuset. Man kan finne link til alle arrangementene fra hovedarrangementet på Facebook her. Spire arrangerer for eksempel:

16. november: Filmvisning med «Thank you for the rain»
17. november: Klubbkveld m/ Lyngen, Kindseth & Moe
19. november: Klesbyttemarked
21. november: Klimaslam

Også utenfor den beryktede ring 3 arrangerer Spires lokallag arrangementer!
Kristiansand, 14. november: Klimasøksmål - Foredrag og grilling
Tromsø, 16. november: Klimasøksmålet - Oljen vs. Arktis

Ni organisasjoner overleverte i dag et opprop til fylkesmann i Hordaland, Lars Sponheim, hvor de krever at han griper inn og stanser den planlagte raseringen av 1000 dekar matjord utenfor Bergen.

Vedtaket i Bergen bystyre om å omdisponere 1000 dekar matjord i kommunen til bolig- og næringsformål har skapt stort engasjement. Saken kan snart havne på Fylkesmannen i Hordaland sitt bord. Spire og åtte andre miljø- og landbruksorganisasjoner møtte i dag Lars Sponheim for å gi ham en klar beskjed.

- Matjord av god kvalitet er vår viktigste ressurs for å sikre matforsyning i dag og i fremtiden. Det er uakseptabelt at vi lar kortsiktige hensyn gå på bekostning av framtidige generasjoner, sier Ciaran Black i Spire Bergen, som var tilstede ved overleveringen av oppropet.

De ni organisasjonene krever at Fylkesmannen i Hordaland griper inn i saken dersom Bergen bystyre ikke reverserer sitt vedtak. Organisasjonene krever også at regjering og Storting sikrer et bedre juridisk vern av matjorda.

I dag trues dyrkbar jord verden over av både nedbygging, erosjon, forurensing, forsalting, flom, jordras, redusert humusinnhold, pakking og tap av biologisk mangfold. Hvert minutt forsvinner 30 fotballbaner med fruktbar matjord fra jordens overflate. Naturen bruker tusenvis av år på å danne et tynt lag matjord, så dette er en utvikling som må snus.

I 2015 vedtok Stortinget en jordvernstrategi med mål om å begrense nedbyggingen av matjord til 4000 dekar per år i 2020. Bystyret i Bergen sitt vedtak å omdisponere 1000 dekar med dyrket jord og kulturlandskap til fordel for hus, næring og industri på Liland utgjør så mye som en fjerdedel av dette målet, og faller på sin egen urimelighet, mener Spire.

- Det er usolidarisk å bygge ned norsk matjord siden det betyr at vi må basere oss på arealer i andre land, for eksempel gjennom import av fôrråvarer, sier Ciaran. Dette er områder som heller kunne blitt brukt til å produsere mat til lokalbefolkningen. Det er også dumt med tanke på at den jorda som blir lagt under asfalt ikke bare kan dyrkes opp igjen hvis vi kommer på at vi trenger den i fremtiden.

Den norske jordloven sier at de norske arealressursene skal brukes på den måten som er mest gunstig for samfunnet og med hensyn til framtidige generasjoners behov. Spire krever at norsk jordforvaltning skjer i tråd med denne loven, i et langsiktig perspektiv og med hensyn både til befolkning og miljø i Norge såvel som i andre land.

Følgende organisasjoner stiller seg bak oppropet: Natur og Ungdom, SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold), Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Naturvernforbund, Norges Bondelag, Spire, Forum for natur og friluftsliv Hordaland, Norges Bygdekvinnelag.
Du finner oppropet i sin helhet øverst i denne saken.

Dette innlegget stod først på trykk i Nationen 14. september 2017.

Høyre og Frp fortsetter som regjeringspartier i Norge. Vi har hatt våre uenigheter i forrige periode, noe dere også fikk høre med jevne mellomrom. Nå ser vi fram til fire nye år der vi skal passe på at dere gjennomfører god og solidarisk politikk.

Ekstremværet som har rammet Bangladesh, Nepal, India og USA den siste tiden er en påminnelse om det vi vet kommer til å skje hyppigere dersom vi ikke gjør en kraftig innsats med å kutte norske og internasjonale klimagassutslipp. Frykt ikke, vi skal hjelpe dere med å komme med gode forslag på hvordan. Som for eksempel å satse massivt på jernbane, stanse subsidiering av fossilindustrien og stoppe all leting etter ny olje.

Norge har lenge vært god på «soft power» ute i verden. Vi deler årlig ut fredsprisen, har jobbet for internasjonale miljøavtaler, og vår egen Brundtland lanserte prinsippet om bærekraftig utvikling. Vi må ikke tro at vi vil beholde denne posisjonen uten å gjøre oss fortjent til det. Vi foreslår derfor at dere slutter å selge våpen til autoritære stater, tilslutter Norge til FN-traktaten som forbyr atomvåpen, og tar initiativ til en forpliktende avtale om klimagassutslipp fra internasjonal shipping og flytransport.

Regjeringen har opprettholdt et relativt høyt nivå av norske bistandspenger, hovedsakelig takket være støttepartiene KrF og Venstre. Vi håper vi kan bruke tiden fremover på å komme med forslag til hvordan vi kan forbedre norsk bistand på, ikke bare redde det som er bra i dag. Våre tips er blant annet å øke støtten som går til klimatiltak og klimatilpasning i utviklingsland, og slutte å bruke bistandspenger på tiltak i Norge.

Vi krever at Norge gjennomfører god, bærekraftig og solidarisk politikk de neste fire årene. Det er mange områder som krever et krafttak. Dette var kun en smakebit, og trenger dere flere tips er det bare å ringe. Og om dere ikke gjør det kommer dere til å høre fra oss uansett. Ofte og høylytt.
-
PS. Norge trenger sterke sivilsamfunnsorganisasjoner som setter miljø, rettferdighet og bærekraftig utvikling på den politiske agendaen. Bli støttemedlem i Spire ved å sende en melding med "Spire 2017" etterfulgt av din epostadresse til 2434. Da legges 50 kr til mobilregningen din, og du er med i kampen for en bedre verden.

Før Stortinget tok ferie i år vedtok det å be (...) regjeringen se på hvordan «New Urban Agenda» på en hensiktsmessig måte kan implementeres i Norge, og komme tilbake til Stortinget med dette på en egnet måte. NUA er en global strategi for bærekraftig byutvikling, som følger av den økende urbaniseringen verden over, Norge og de aller fleste av FNs medlemsland vedtok i oktober 2016.

Det er også i byene løsningene finnes på de utfordringene den økende befolkningsveksten innebærer, ikke minst for fattigdom, klima og miljø. Det er først når man forstår hva som er problemet, at man kan få på plass de riktige løsningene.  NUA gjør det ved særlig å peke på den voksende ulikheten i verden.

NUA er for byene, det Paris-avtalen er for klimaet. Og på toppen av pyramiden finner man 2030-agendaen, altså FNs 17 bærekraftsmål. De tre dokumentene henger sammen med hverandre og er livsviktig for at vi skal få en bærekraftig, trygg og sosialt rettferdig verden.

Det er den nyvalgte regjeringen som må følge opp vedtaket om hvordan vi skal implementere NUA i Norge. Strategien er en viktig del av vår fremtid men, det diskuteres ikke i valgkampen. Mange politikere har ikke satt seg inn i NUA. Dette er grunn til bekymring når rett over halvparten av jordens befolkning bor i byer og urbane områder, og det er anslått til å stige til 70 % innen 2050.

To tredjedeler av alt energiforbruk og klimagassutslipp skjer urbant. Følgelig er det i byene løsningene på dette problemet ligger. Da krever det at verden trekker i samme retning. NUA legger premisser for det.

Vi trenger politikere som i valgkampen diskuterer disse utfordringene og løsningene, og ser helheten i miljø- og fattigdomsproblemene. Vi trenger politikere som tenker langsiktig og forstår sammenhengen mellom miljø og ulikhet. Vi trenger politikere som vet hva the New Urban Agenda er, og hva det faktisk innebærer!

Statens midler skal brukes på å holde hele landbruket i live, ikke bare volumproduksjon, skriver Kathrine Kinn, Styremedlem i Alliansen ny landbrukspolitikk og medlem i Spires matutvalget.

I disse dager kjører Senterpartiet rundt i landet med en buss hvor det står “Vi tror på hele Norge”. Når det kommer til jordbrukspolitikken kunne Senterpartiet like godt skrevet “Vi tror på deler av Norge. Vi tror aller mest på de områdene det er plass til store fjøs og som kan produsere mer volum fra år til år”. Senterpartiets politikk vil nemlig fortsette trenden med større og færre bruk. Politikken til Senterpartiet kan ende opp med å utelukke matproduksjon i hele dalsider og enkelte steder ikke bare dalsiden, men hele dalen.

Jeg er ikke bonde. Her og nå har jeg ingen planer om å bli bonde. Ei heller er jeg fra distriktet. Likevel har jeg sterke meninger om hva norsk jordbruk skal være og er ikke fornøyd med dagens retning. Forklaringa er enkel og kan oppsummeres slik:

1. Jordbruket har et samfunnsoppdrag som angår oss alle.
2. Jordbrukets samfunnsoppdrag er produsere næringsrik, trygg og nok mat til befolkninga. Jordbruket skal sørge for matsikkerhet.
3. Matsikkerhet i Norge er det staten skal betale for når fellesskapets penger overføres til jordbruket.
4. I dag går ikke fellesskapets penger til å oppfylle samfunnsoppdraget til norsk jordbruk.

I dag har vi et jordbruk der samfunnsoppdraget har blitt redusert til kilo og liter. Det er en fortsatt satsing på stordrift og volum som skulle gjøre jordbruket mer robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Slik har det ikke blitt. Norske bønder har så stor gjeld at det ikke står til inntekta, produksjoner er blitt løsrevet fra arealgrunnlaget, vi har overproduksjon, nedleggelser og mye leiejord. Dessuten har vi fått lav selvforsyningsgrad. Selvforsyninga falt med Senterpartiet og den faller med dagens regjering. Det er fordi de fører begge den samme jordbrukspolitikken - en jordbrukspolitikk som gjør at det brukes mindre jord.

Da er det synd at et parti som har røtter i bondebevegelsen ikke tar kampen for bønder uten de store og mest lettdrevne arealene. Det er synd at et parti som tidligere tok til ordet for å fremme norskbasert matvareproduksjon og at hvert land skulle ha rett til ta vare på sin egenart, fører en jordbrukspolitikk som spiller mot topografien og ikke med.

Dersom vi fortsetter med nåværende retning i jordbruket - der volumtro dominerer - vil jordbruket på sikt miste sin legitimitet. Hvorfor skal vi støtte norsk jordbruk som gagner de få? Hvorfor skal vi støtte et norsk jordbruk som legger beslag på enorme jordbruksområder i et land med en av verdens skjeveste jordfordeling? Hvorfor skal vi støtte overføringer til et jordbruk som ikke ivaretar sitt eget samfunnsoppdrag?

Jeg foreslår at Senterpartiet tar innover seg samfunnsoppdraget til norsk jordbruk. Skal norsk jord være utgangspunktet for norsk matproduksjon må tilskudd gå til at jord settes i stand. Statlig investeringsstøtte må derfor vris vekk fra store fjøs over til jord: nydyrking, opprustning av tidligere dyrka jord, åpning av gjengrodde beiter, grøfting og sperregjerder mot utmark.

Ressursene til jordbruket ligger utenfor fjøset. Derfor må støtte til infrastruktur være rettet mot at dyra skal hente så mye næring som mulig direkte fra naturen, som mobile melkemaskiner, leskur, systemer for drikkevann og fleksible gjerder. Dessuten må vi øke verdien på graset. Da må kraftfôrprisen økes. Billig kraftfôr reduserer verdiene av det arbeidet som nedlegges i norske arealer. Vi kan ikke tillate at det ikke er lønnsomt å utnytte grasressurser som har bieffekter til nytte for mange, som for eksempel kulturlandskap, dempa press på andre lands ressurser, økt selvforsyningsgrad og matkvalitet.

Jeg håper jeg har Senterpartiet med på laget, for det begynner å bli farlig for legitimiteten til jordbruket når flere enn meg innser at de er mer glad i forestillingene de har om norsk landbruk, enn hva norsk landbruk faktisk er. Fellesskapets penger skal gå til at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Derfor håper jeg Senterpartiet forkaster volumtanken. Det er markedet som skal betale for volum i matproduksjonen, ikke staten.

Stortinget er i gang med behandlingen av forslaget til en norsk klimalov. Denne uken var det høring i Stortingets energi- og miljøkomite, og Spire var der for å gi våre innspill til lovforslaget.

Spire er positiv til innføring av en klimalov i Norge, og ser behovet for en tydelig og sterk lov som kan sikre bindende mål for utslippskutt. Spire syns det er bra at forslaget lovfester konkrete mål om utslippskutt. Det er også bra at lovforslaget inneholder krav om karbonbudsjetter og redegjørelse for Stortinget, slik som Spire og andre organisasjoner har spilt inn tidligere i prosessen. Imidlertid må flere skjerpelser og endringer til for at en norsk klimalov virkelig skal ha noe for seg.

Spire har sammen med en samlet fagbevegelse og miljøbevegelse sendt inn et felleskrav om tre viktige endringer til lovforslaget. For det første må loven slå fast at utslippsmålet for 2050 må gjelde for utslipp på norsk territorium, slik at den fører til faktiske utslipp og ikke kun offsetting og kvotekjøp. Det står i lovforslaget at klimamålene skal revideres hvert femte år. Det andre kravet handler om at Stortinget må definere et tak på hvor store utslipp Norge kan ha i hver femårsperiode, slik at utslippene faktisk går ned. For det tredje er det viktig at regjeringen hvert år må legge frem karbonbudsjetter og utslippsbaner for alle sektorer – også de sektorene der norske utslipp inngår i EUs felles kvotesystem.

Men Spire vil gå enda lenger enn dette.
- Vi må blant annet øke ambisjonene våre for utslippskutt, sier Are Skau, avtroppende koordinator i Spires klimautvalg. Hvis Norge skal ta sitt ansvar på alvor, må vi ha som mål å kutte våre utslipp med i hvert fall 50% i 2030, og 95% i 2050! Det er mer enn hva lovforslaget legger opp til, men mer i tråd med kunnskapen vi har om hvor raskt vi må ta grep for å oppnå målene i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader.
Are var på høringen for å legge frem Spires innspill sammen med Hege Skarrud og Matilde Clemetsen, som alle har vært delaktige i utarbeidelsen av innspillet.

Ikke minst mener Spire at det må sikres at denne loven kan håndheves – slik at den ikke kun blir tomme ord. Andre organisasjoner har fremmet forslag om at loven må få et uavhengig kontrollorgan – et klimapolitisk råd – som skal sørge for faglig rådgivning om Norges klimainnsats og utarbeide anbefalinger. Spire mener at oppgavene til et slikt klimaråd bedre kan utføres av et framtidsombud. Et framtidsombud vil ha et bredere mandat og en mer tydelig koordinerende rolle for å følge opp ulike lover som griper inn i hverandre. En institusjon som har dette overblikket vil være langt mer effektivt og besparende enn om det opprettes egne råd for hver enkelt lov.

- Et framtidsombud vil jobbe for en mer samstemt politikk og se på vår ressursforvaltning i et helhetlig perspektiv. Et framtidsombud skal snakke på vegne av framtidige generasjoner i dagens politikk. Dette er utrolig viktig ikke bare når det gjelder klima, men i alle deler av norsk politikk. Derfor vil vi ha et framtidsombud heller enn et klimaråd, sier Are.

Et annet område som Spire har spilt inn forslag til er hvordan vi kan håndtere utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart, det vil si fly og skip. I dag inkluderer mål for norske utslippskutt ikke de utslippene som er forbundet med import og eksport til og fra norsk territorium. Spire foreslår derfor at det på sikt utarbeides en forskrift til klimaloven, med formål å inkludere utslipp fra internasjonal skips- og luftfart.

- Dersom Norge og verden skal nå klimamålene, må utslippene fra internasjonal sjø- og luftfart også regnes med i nasjonale klimabudsjetter, sier Hege Skarrud, politisk nestleder i Spire og kampanjeleder for Spires kampanje «Made in..?». Det gjøres ikke i dag, og det er et stort problem, fortsetter hun. Dersom land ikke tar ansvar for å redusere utslipp fra sjø- og luftfartsektoren, er disse utslippene estimert til å stå for 40 prosent av globale CO2-utslipp innen 2050.

Spire foreslår at en forskrift om utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart må ha som formål å overvåke utslipp fra norsk import og eksport, og sikre at informasjonen brukes til å kalkulere et helhetlig norsk klimabudsjett, og iverksette tiltak slik at nasjonale og internasjonale klimamål nås.

Spire håper nå at Stortinget tar med seg disse innspillene i sin behandling av lovforslaget. Du kan lese Spires innspill, som er skrevet av Spires klimautvalg, ved å klikke på linken oppe til høyre. Du kan også se Spires innlegg på høringen på Stortingets nett-TV.

Mandag 24. april var det høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomite om regjeringens melding om norsk bistand og FNs bærekraftsmål. Spire var på plass for å gi komiteen vårt syn på meldingen.

Regjeringen slår fast tidlig i meldingen at utviklingspolitikk er mer enn bare bistand, og at en samstemt politikk er helt essensielt for at bærekraftsmålene skal kunne nås. Samstemthet betyr at ulike politikkområder trekker i samme retning, slik at vi ikke «gir med den ene hånden og tar med den andre». Likevel omhandler meldingen kun bistand.

- Norsk politikk er svært ustemt på flere områder. Spire og mange andre sivilsamfunnsorganisasjoner etterlyser mer fokus på samstemthet, og en ekstern gjennomgang av norsk politikk på dette området. Regjeringen mener Norge er blant de beste i verden på dette, men vi er ikke enige, sier Anna Karlsson, leder i Spire.

Norge bruker for eksempel store midler på regnskogbevaring som klimatiltak, men norsk økonomi er i stor grad basert på eksport av olje. Fredsnasjonen Norge eksporterer våpen til undertrykkende regimer, og våpen som ender opp i konflikter der det foregår alvorlige brudd på menneskerettigheter. Dessuten fronter Norge internasjonale handelsavtaler som er forhandlet frem på urettferdige premisser. Spire mener videre at Statens pensjonsfond utland og norsk petroleumspolitikk har en for liten rolle i denne meldingen. Bistand er et viktig redskap for utvikling, som Norge skal være gode på. Men klimaendringer, landran og urettferdige handelssystemer er store hindre for utvikling. Derfor må vi anerkjenne at norsk oljepolitikk, SPUs investeringer og andre deler av norsk utenrikspolitikk er minst like viktig.

- Regjeringen ønsker å trappe opp satsningen på fornybar energi, og øke midler til klimafinansiering, sier Anna. Det er bra. Men, midlene til utslippskutt og tilpasning i utviklingsland må komme i tillegg til bistandsprosenten.

Spire ser også positivt på at regjeringen ønsker å etterstrebe en lik fordeling mellom kutt og utslipp innenfor disse midlene, men for å sikre nok andel midler til tilpasning ønsker Spire å se økte norske bevilgninger til Tilpasningsfondet. Fondet er lite men velfungerende, og tilbyr direkte tilgang til finansiering av småskala-prosjekter.

Et annet viktig punkt i Spires innspill var the New Urban Agenda, verdens nye handlingsplan for bærekraftig byutvikling. I fjor var Norge med på å vedta denne nye globale handlingsplanen på FN-konferansen Habitat III, og har derfor forpliktet seg til å etterleve den.

- På grunn av den økende urbaniseringen påvirkes alle 17 bærekraftsmål av hva som skjer i byene, sier Joakim Gitlestad som er koordinator for Spires byutvalg og var med på å legge frem Spires innspill på høringen. The New Urban Agenda er likevel ikke omtalt i meldingen. Spire etterlyser derfor at agendaen omtales i meldingen, og at det foreslås konkrete tiltak for hvordan Norge kan bidra til å sette denne handlingsplanen til verks.

Du kan se hele Spires innspill på Stortings-TV her.

- Å åpne opp for mer olje i Barentshavet er helt uaktuelt, sier Spires leder Anna Karlsson

Oljedirektoratet la tirsdag 25. april fram nye anslag om oljeforekomster i Barentshavet. De viste til at man nå tror at det kan være dobbelt så mye olje i området som først antatt.

- Det er på en måte ganske uinteressante nyheter. Siden dette er ressurser som aldri må hentes opp, sier leder i Spire Anna Karlsson.

- Norge har skrevet under på en avtale om at vi forplikter oss til å være med på en global dugnad for å begrense klodens oppvarming til 1,5 grader. Bare en vurdering av å begynne å hente olje fra nye områder, og ikke minst noen av de mest sårbare områdene i verden, er så virkelighetsfjernt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Klimaendringene er i gang for lengst, og norsk olje er med på leken. Selv om vi også merker det her i Norge, for eksempel gjennom flere og flere alvorlige flommer som vil stige frem mot 2100, så er det andre som rammes mye hardere. Somalia er nok en gang midt oppe i en alvorlig tørke, og millioner har nå ikke tilgang til nok mat. Nå må norske politikere se realitetene av hva vi holder på med i øynene, hvis ikke kommer verden til å bli et veldig ubehagelig sted å bo innen 2050.

Det er stor uenighet på Stortinget om hva man skal gjøre med disse ressursene. Partiene Venstre, SV og MDG er imot åpningen av nye områder. Statssekretær i Olje- og Energidepartementet, Kjell Børge Freiberg (FrP), mener derimot at ressursene bør utnyttes. Ett av argumentene er at norsk oljeproduksjon er mer miljøvennlig enn andres.

- Dette er en myte som burde vært avlivet innen nå. Ja, norsk olje- og gassproduksjon er ikke like klimafiendtlig som for eksempel oljesanden i USA og Canada, men den er mindre miljøvennlig enn mye av oljen som er hentet opp i både Irak og Saudi-Arabia. Det er selvsagt lov å være for utnyttelsen av norske oljeressurser, men da kan man ikke argumentere på usant grunnlag. Det er for øvrig ikke under utvinningen av olje man finner de største utslippene, men under transport, foredling og bruk.

Også fra Arbeiderpartiet sitt Landsmøte i helga kom det dårlige nyheter for alle som ønsker en nedgang i norsk oljeproduksjon. Et overveldende flertall ønsket konsekvensutredning i deler av Lofoten, Vesterålen og Senja.

- Alle som tror at et regjeringsskifte vil være en automatisk bedring for norsk klimapolitikk må nok tenke seg om igjen, sier Karlsson.

- Spire skal jobbe knallhardt for at klima skal være høyt på dagsorden i valgkampen. Vi begynner å få dårlig tid dersom vi skal oppnå målene vi har forpliktet oss til i Parisavtalen. I et langsiktig perspektiv er det dessuten ikke økonomisk bærekraftig for Norge å sette så mye tillit til arbeidsplasser i oljesektoren. En slik politikk vil kreve relativt høye oljepriser og et stabilt marked, noe vi verken har nå eller skal forvente i fremtiden. I stedet må norske politikere tørre å satse på arbeidsplasser utenfor oljeindustrien. Jo lenger vi venter med omstillingen av Norges økonomi, jo vanskeligere og dyrere blir det.
Vil du vite mer om hvordan verden vil se ut i 2050, med to graders oppvarming? Sjekk ut http://www.fuckfossils.no/

Nylig la regjeringen frem en stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter. Mandag 13. mars var det høring om saken i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite, og Spire var der for å legge frem vår syn på regjeringens melding.

På hjemmesiden til kommunal- og moderniseringsdepartementet skriver de følgende om meldingen: «I meldingen fremmes tiltak som vil sikre vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet. Dette vil legge til rette for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og skape levende lokalsamfunn med trygge jobber i hele landet».

Spires byutvalg har lest meldingen. Det står ikke på manglende visjoner, men manglende tiltak. Derfor har vi skrevet et innspill kommunal- og forvaltningskomiteen. Mandag 13. mars holdt komiteen åpen høring, hvor Joakim Gitlestad og Yngvild Mæhle fra Spire deltok. Spires innspill fokuserer på fire viktige momenter i meldingen; medvirkning i arealplanlegging, New Urban Agenda, boligpolitikk og urbant landbruk.

- Medvirkning i arealplanlegging er generelt lite inkluderende og lite mangfoldig. Selv om krav om tilrettelegging for medvirkning er hjemlet i plan- og bygningsloven er dette alt for svakt. Vi ser at det er alt for lett for utviklere å oppfylle dette kravet selv om man ikke har hatt en inkluderende medvirkningsprosess. Derfor mener Spire at regjeringen må utarbeide en forskrift som ivaretar dette, sier Joakim som er koordinator i Spires byuvtalg, og som la frem Spires innspill under høringen.

I fjor høst vedtok FNs konferanse for bosetting og bærekraftig byutvikling New Urban Agenda (NUA). NUA setter søkelys på dagens og morgendagens utfordringer knyttet til urbane områder og urbanisering, og er et rammeverk som lister opp de viktigste målene som verdens nasjoner må oppnå for å oppfylle FNs bærekraftsmål. Den knytter seg særlig til bærekraftsmål nr. 11 og setter fokus på å bekjempe fattigdom, ulikhet, urettferdighet og klimaendringer i byer. Dessverre blir ikke denne globale handlingsplanen nevnt noen steder i meldingen, utover en infoboks.

- Norge deltok på konferansen, og har skrevet under på New Urban Agenda, likevel er den ikke nevnt i stortingsmeldingen. Det er avgjørende at regjeringen tar med New Urban Agenda i meldingen slik at man får en helhetlig plan og sikrer implementeringen, sier Joakim videre.

Regjeringen anerkjenner videre at boligmarkedet er ubalansert, men kommer med lite konkrete tiltak for å rette opp i dette. Dette er selvsagt et komplekst tema som berører mange fagfelt, likevel savner vi et større fokus på tiltak som kan være med på å sikre boliger for alle. Spire mener at det må stilles krav til at utbyggingsprosjekter skal ha rimelige boliger slik at kjøpesvake grupper også får anledning til å bo i områdene. Kun slik bygger vi mangfoldige og inkluderende byer og distrikter.

Spires siste kommentar handler om urbant landbruk. Matproduksjon har i stor grad blitt flyttet ut av verdens byer og flere steder ser man utfordringer knyttet til matsikkerhet og kunnskap om helse og matproduksjon. Spire mener at lokal matproduksjon i form av urbant landbruk burde være en integrert del av byplanlegging og byutvikling.

Du kan lese hele innspillet under «relaterte ressurser» oppe til høyre. Det er også mulig å se videopptak av Spires innlegg under høringen.

Byutvalget i Spire deltok nylig på KORO (Kunst i offentlig rom) sin konferanse om Offentlig kunst og byutvikling som gikk over to dager i Tromsø. Målet for konferansen var å bidra til en økt forståelse og et bedre grunnlag for å benytte kunst som et virkemiddel i byutvikling. Konferansen samlet et bredt spekter av fagpersoner fra begge miljøer.

Konferansen bestod av presentasjoner, foredrag og samtaler på podiumet, i tillegg var det åpent for spørsmål mot slutten av de ulike fremføringene. Dette bidro til at det ble en dynamisk og inkluderende atmosfære for alle.

Kunst i offentlig rom er ikke en egen sjanger, selv om det ofte skal være et virkemiddel, ulikt kunst som stilles ut i galleri. I det offentlige rommet trenger den ikke å være monumental, slik som man tidligere har oppfattet den, den kan ha andre hovedfunksjoner og inneha en sosial dimensjon. Den må heller ikke fortelle publikum hva de skal mene, men sette spørsmål ved dagens oppfatninger og stimulere til refleksjoner, og forhåpentligvis vil publikum gjøre seg opp en egen mening.

Truls Ramberg, kurator for KORO, innledet med utgangspunktet for konferansen, nemlig; Hvordan skal folk flest få oppleve kunst utenfor museum? Et svar på dette er offentlig kunst. Denne kunsten vil de at i større grad skal ta utgangspunkt i stedet og dets kontekst, og vekk fra kunst som hovedsakelig er knyttet til bygg. For å oppnå dette la flere av deltagerne på konferansen vekt på at kunstnerne må tidlig med i prosessen og at kunstneren må være fri i sitt arbeid. Det ble og presisert av at kunsten ikke må ta på seg ansvaret for utviklingen av byen, og det ble stilt spørsmålstegn rundt om en i det hele tatt kan snakke om kunst i sammenheng med byutvikling, med spørsmålet, hvem skal kunsten egentlig tjene?

Flere av eksemplene som ble presentert på konferansen viser likevel at kunsten kan ha en tydelig rolle i byutvikling. To av dem var Solspeilet på Rjukan og ”Flatbread society” i Bjørvika. Solspeilet, som ble ferdig oppsatt i 2013, av billedkunstneren Martin Andersen er basert på en hundreår gammel ide om å reflektere sollys ned i dalføret som er solløs i vinterhalvåret. Solspeilet består av tre datastyrte speil (heliostater) som følger solens bane over horisonten og reflekterer dette lyset ned på torget i byen. Dette torget, som tidligere har fungert som parkeringsplass, har nå igjen blitt et naturlig sentrum for byen. Barnehager går tur til torget for å spise lunsj i sola og butikker og næringslokaler har gjenåpnet.

Den andre eksempelet var del av Bjørvika-prosjektet. Her inviterte kunstprodusentselskapet Situations det internasjonale kunstkollektive Future farmers til å utforme et prosjekt i Bjørvika-område. De satt i gang prosjektet Flatbread Society, som jobbet mot å etablere bakehuset på Losæter. Dette var et prosjektet som foregikk mellom 2012 og 2016 og hadde som mål om å samarbeide med ulike lokale aktører for å etablere en felles visjon for bruken av dette området i Bjørvika og denne offentlig ovnen. Gjennom korn har de satt fokus på forholdet mellom matproduksjon og kunnskapsdeling, kulturell produksjon, sosiopolitiske formasjoner og hverdagsliv.

Her har vi to eksempler som viser hvordan man kan bruke kunst, både som kollektive hendelser og opplevelser, og med skulpturelle og estiske elementer, som virkemidler i byutviklingen gjennom å skape nye offentlige rom og møteplasser.

Tirsdag 28. februar møtes flere europeiske miljøministre for å behandle det europeiske kvotesystemet for 2021-2030 i EUs ministerråd. Spire og 12 andre organisasjoner har ett klart budskap til klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Han må jobbe for at EUs kvotesystem styrkes i tråd med Paris-avtalens forpliktelser!

EUs kvotesystem er ett av flere virkemidler som skal bidra til å nå målet om å redusere klimagassutslippene i Europa med 20 prosent innen 2020, sammenlignet med hva de var i 1990. Gjennom å ha kun ha et bestemt antall kvoter tilgjengelig på markedet, kan man regulere mengden utslipp. Alle bedrifter har i dag en viss mengde kvoter tilgjengelig. Dersom man ønsker å slippe ut mer må man kjøpe kvoter av andre. Dermed kan det bli mer lønnsomt å redusere sine utslipp, slik at man slipper å kjøpe andres kvoter. Det gjør også at de som har de beste forutsetningene for kutt tar de største kuttene, noe som reduserer de totale kostnadene. Kvotesystemet er derfor en spiselig løsning for mange.

Dessverre er det alt for mange kvoter tilgjengelig på markedet. Resultatet er at det er for billig å forurense, og kvotemarkedet mister sin effekt. I brevet til Helgesen står det: «I 2016 var karbonprisen i EUs kvotesystem (EU ETS) helt nede i 4 Euro. Dette er en så lav pris at kvotesystemet ikke oppfyller målet om å gjennomføre kostnadseffektive klimakutt i Europa, og det fører ikke til den nødvendige omstillingen til lavutslippssamfunnet som må til for å nå forpliktelsene i Paris-avtalen. ETS vil fortsette å ha et stort overskudd av kvoter i systemet fram til 2030 med de forslagene som nå ligger på bordet. Landene i Europa må nå samle seg om virkemidler som gjør at EU klarer å nå Paris-avtalens langsiktige mål om å holde den globale temperaturstigningen klart under 2°C, og at det arbeides for å begrense den til 1,5°C.»

Spires holdning er at vi må være fossilfrie i 2050, ikke kun "karbonnøytrale". Karbonnøytralitet åpner for både kvotekjøp og såkalt offsetting av utslipp. Offsetting betyr at man investerer i karbonbindende aktiviteter (feks. skogplanting) i andre land, mens man på hjemmeplan fortsetter å benytte fossile energikilder.

- Kjøp og salg av kvoter betyr egentlig at industrier og stater kommer unna å gjøre utslippskutt på hjemmebana. Men når vi nå først har et kvotesystem er det viktig å se på hvordan vi kan skjerpe det. Det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe for mer kutt på hjemmebanen, sier Anna Karlsson, leder i Spire.

Når systemet altså ikke fungerer må Norge ta en aktiv lederrolle for å reparere systemet. Den rollen kan Norge ta ved å følge kravene fra organisasjonene. Dersom avtalen for den neste perioden ikke blir langt mer ambisiøs enn den er i dag, haster det enda mer å gjennomføre store kutt på hjemmebane.

Brevet kommer fra Spire, WWF Verdens naturfond, Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Zero, Kirkens Nødhjelp, Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, Mellomkirkelig råd, Caritas, KFUM-KFUK Global og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Hele brevet kan du lese under "relaterte ressurser".

I desember 2016 kom regjeringen, med landbruksminister Dale i spissen, med den nye stortingsmeldingen "Endring og utvikling - En fremtidsrettet jordbruksproduksjon". Dette er et dokument som skal legge føringen for norsk jordbrukspolitikk i årene som kommer. Torsdag 18. januar var det høring om saken i Stortingets næringskomite, og Spire var der for å legge frem vårt syn på saken.

De overordnede målene for norsk landbrukspolitikk er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk. Disse skal ifølge regjeringens melding gjenstå, men det legges opp til at hovedmålet med jordbrukspolitikken skal være kostnadseffektiv matproduksjon. Videre foreslår regjeringen å endre og fjerne en rekke ordninger for å legge tilrette for en effektivisering av produksjonen. De vil også fjerne prosentmålet for økologisk produksjon.

Spire mener at dette er alt annet enn fremtidsrettet. For Spire er det viktigere enn noensinne at norsk jordbrukspolitikk bygger opp under målene om bærekraftig og sosialt rettferdig matproduksjon, best mulig utnyttelse av lokale ressurser, lav miljøbelastning og alle lands ansvar for å sikre en høy selvforsyningsgrad. At hovedmålet med jordbrukspolitikken skal være kostnadseffektiv matproduksjon mener Spire er svært bekymrende.

- Mat er først og fremst en rettighet, ikke en handelsvare. Dette gjør jordbruket annerledes enn andre næringer. Jordbruket har et viktig samfunnsoppdrag i å produsere nok og bra mat til landets befolkning, og jordbruket har også en rekke positive bieffekter, som bosetting og arbeidsplasser i distriktene, beredskap, kulturlandskap og bevaring av biologisk mangfold, sier Anna Karlsson, som er leder i Spire og la frem Spires innspill på høringen.

Derfor mener Spire at det blir feil å si at hovedmålet skal være å produsere så mye og så billig mat som mulig.

- Når økonomiske hensyn blir satt først, så blir både mennesker, dyr og miljø lidende, mener Anna. Bærekraft handler om å vise hensyn til både miljø, mennesker og økonomi samtidig. Det savner vi i regjeringens melding.

Spires innspill advarer mot å legge over ansvaret for jordbruket på markedskreftene, fordi matproduksjon i et høykostnadsland som Norge aldri vil lønne seg økonomisk i et fritt marked. Videre ser Spire på norsk matproduksjon i et internasjonalt perspektiv, og da er det viktig at hvert land benytter seg av de ressursene de har for å bidra til det globale matfatet. Nåværende utvikling går imidlertid i gal retning - stadig mer av norsk matproduksjon er basert på importerte fôrråvarer, og stadig mer av områdene som kan brukes til beiting gror igjen med kratt og skog. Derfor legger Spires innspill også vekt på at det er viktig at norske ressurser blir brukt i norsk matproduksjon, og at jordbrukspolitikken må snu nåværende utviklingen med at vi stadig importerer mer av fôrressursene (f.eks. soya) som går inn i norsk husdyrproduksjon.

Dette er Spires krav til Stortingets behandling av meldingen
1. Norge må bidra til det globale matfatet gjennom å ta vare på de ressursene vi har. Derfor er det viktig å unngå videre sentralisering som fører til at produksjonen blir frakoblet ressursgrunnlaget.

2. Selvforsyningsgraden i jordbruket må regnes ut fra den faktiske bruken av norske ressurser, korrigert for importerte fôrråvarer.

3. Jordbrukspolitikkens fire hovedmål må opprettholdes - hovedmålet med jordbrukspolitikken er ikke kun kostnadseffektiv matproduksjon.

4. Nydyrking av myr må stanses.

5. Jordbrukspolitikken må stimulere til at mer organisk materiale blir tilbakeført til jorda, og jordforvaltning skal sees på som en del av løsningen på klimaproblemet.

6. Mål om økoandel må opprettholdes for å møte etterspørsel etter matvarer som er produsert på en miljøvennlig og bærekraftig måte, og for å sikre rekruttering til økologisk landbruk.

7. Avtaleinstituttet må revideres slik at Stortinget tar tilbake den reelle kontrollen over jordbrukspolitikken.

8. Stortinget bør vedta flerårige strategier som beskriver konkrete måltall og virkemidler for å nå de overordnede målene for jordbrukspolitikken.

Du kan se opptak av Spires muntlige innspill på høringen på Stortingets nett-TV her, og du kan lese hele innspillet ved å laste ned pdf-filen oppe til høyre.

Spire jobber for at norsk matproduksjon skal være bærekraftig og solidarisk med andre land. Vil du støtte oss i den kampen? Bli medlem ved å sende SMS "Spire 2017" + <epost> og <fødselsår> til 2434 (under 30 år)

PS. Spire er med i Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL), som jobber for å endre norsk landbrukspolitikk i en mer bærekraftig retning. ANL bygger på en felles forståelse om at kapitalintensiv industriell stordrift i landbruket hverken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig - og at frihandel med mat ikke kan løse verdens fattigdoms- og matforsyningsproblemer. ANL er nå i gang med å skrive en alternativ jordbruksmelding, som er akkurat sånn som vi vil ha den. Sjekk ut ANL sin Facebook-side for å holde deg oppdatert. ANL består av Sosialistisk Ungdom, Attac Norge, Spire, Biologisk-dynamisk forening, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom, Oikos, Rød Ungdom & Norges Bonde- og Småbrukarlags Ungdomsutvalg.

-At det kunne vært verre er dessverre en mager trøst.

Etter flere uker med store uenigheter kom regjeringen og samarbeidspartene til slutt sammen til en enighet om statsbudsjettet for 2017. Men er det et godt nok statsbudsjett dersom Norge skal oppfylle det vi har lovet gjennom Paris-avtalen og Bærekraftsmålene? Vi satt oss ned med politisk nestleder Amalie Skau Jakobsen for å høre hennes tanker.

- Heldigvis er dette et bedre statsbudsjett enn forslaget som ble lagt fram i september. Venstre og Krf skal ha honnør for å ha kjempet hardt hele veien. Likevel hadde vi håpet at vi kom enda nærmere utslippskuttene vi må gjennomføre dersom Norge skal holde det vi har lovet.

Men er det noen lyspunkter i det hele tatt?
- Ja, absolutt. Et CO2-fond, satsningen på nullutslippsbiler og flere ladestasjoner for el-biler er bra saker. Men alt i alt har vi en regjering som gjør en alt for dårlig innsats for klimaet. Når regjeringen er så motvillig til å ta de grepene som trengs måtte nesten resultatet bli som det ble, til tross for samarbeidspartiene sin innsats.

Andre lyspunkter er at vi klarer å opprettholde 1% av BNI til bistand og utvikling. I fjor ble det varslet store kutt som ville hatt store konsekvenser for dem som har minst i verden. Jeg er glad vi slapp å kjempe med nebb og klør for at Norge, som verdens rikeste land, skal bruke 1% av vår inntekt på å gjøre verden til et litt mer rettferdig sted.

Et annet viktig punkt er at regjeringen styrker støtten til frivillige ungdomsorganisasjoner. Antallet ungdom som engasjerer seg i organisasjoner har økt hvert eneste år i lang tid, men støtten for å opprettholde aktiviteten har stått stille i over 10 år. Vi kan utvilsomt takke Venstre og KrF for denne økningen.

Hva er det Spire savner konkret?
- En av våre kampsaker er at vi skal ha en klimaprosent i tillegg til en bistandsprosent. Altså at 1% av Norges BNI skal gå til FNs grønne klimafond. Dette fondet ble opprettet for å hjelpe de landene som har bidratt minst til klimaendringene, men som blir rammet hardest, å tilpasse seg klimaendringene som allerede er i gang, og kutte sine utslipp. Vi mener at Norge, som en nasjon som har blitt rike på bekostning av klimaet, må bidra mye mer enn vi gjør i dag for klimatilpasning i Sør.

Ungdommen på FNs klimakonferanse i Marrakech, COP22, reagerer med enorm skuffelse over onsdagens valgresultat, der det ble klart at Donald Trump blir USAs neste president. Spire deltar på konferansen og ser at behovet for å stå sammen og kjempe for klimarettferdighet og handling er større enn noen gang.

17.-20. oktober samles verdenssamfunnet i Quito, Ecuador, under FN-konferansen Habitat III, for å diskutere en ny global handlingsplan for urban utvikling. Spire er på plass for å legge press på at handlingsplanen skal sikre sivilsamfunnets interesser.

Hele 20 år har gått siden forrige Habitat-konferanse fant sted, og siden den gang har det skjedd store endringer i hvordan mennesker bor, beveger seg og opplever byer.

- De utfordringene vi nå står ovenfor i urbane områder krever nytt samarbeid og nye løsninger for at vi skal nærme oss en utvikling som er rettferdig for alle, sier Spire-delegat Elisabeth Cornelia Berglihn. Sammen med Joakim Gitlestad er hun på plass i Quito for å sørge for at Spires kjernesaker innen bypolitikk reflekteres i en Ny Urban Agenda.

- Spesielt viktig for oss er medvirkning og inkludering, klima og miljø, og retten til trygge boliger for alle, utdyper Joakim.

Dagens byer utgjør en liten del av jordas areal, men forbruker enorme mengder av ressurser. Over halvparten av verdens befolkning bor nå i urbane områder og det er derfor her de store kampene må tas for å oppfylle ambisjonene som vi har forpliktet oss til gjennom klima-avtalen fra Paris og FNs Bærekraftsmål. Spire mener at byplanlegging og byutvikling i mye større grad må ta hensyn til utfordringer knyttet til matsikkerhet, og legge til rette for lokal matproduksjon i form av urbant landbruk. Byrom har ofte store ubrukte overflater og det handler om å kunne se potensialet.

Denne konferansen er et verktøy som bør brukes som en mulighet for å tenke nytt om hvordan en by skal være. Ved å jobbe for at byer blir mer bærekraftige allerede nå, kan vi utrydde kommende fattigdom.

Det er viktig at en Ny Urban Agenda ikke kun inneholder store ord fra verdens ledere, men også inkluderer sivilsamfunnets meninger og interesser. Det er spesielt viktig for Spire at byers unge befolkning får en større stemme i hvordan fremtidens byer skal være. Videre må tiltakene i den urbane handlingsplanen sees i en helhetlig sammenheng, slik at det ikke bare er de “enkleste” tiltakene som gjennomføres.

Vil du lese mer om hva vi gjorde under Habitat III? Sjekk ut Spirebloggen her.

Regjeringen la torsdag 6. oktober fram forslag til Statsbudsjettet for 2017. Her er Spires kommentarer.

- Forslaget regjeringen legger fram mangler hensyn til framtidige generasjoner, som skal ta over kloden etter oss, sier Spires leder Anna Karlsson. Hvis vi skal ha et grønt skifte må det være enkelt å velge å leve miljøvennlig. Vi kan ikke belage oss på at vi skal få alle Norges innbyggere å leve miljøvennlig av seg selv. Regjeringen presenterer for eksempel avgifter på fossilt drivstoff som skal stimulere til kutt, men de samme avgiftene kompenseres med lettelser, slik at den opprinnelige effekten av avgiften utvannes. Avgiftene er dessuten altfor lave i utgangspunktet for at i det hele tatt ha en effekt!  

Spire mener det er helt klart at Regjeringen i sitt budsjettforslag bryter med løftet til Venstre og KrF om et grønt skatteskifte. Venstre og Krf skal forhandle med regjeringspartiene om budsjettet, og Venstre har allerede klart sagt ifra om at de ikke kan støtte budsjettet som det ser ut nå.

- Også når det kommer til å støtte frivillige ungdomsorganisasjoner har regjeringen sviktet. Støtten til ungdomsorganisasjoner står nok en gang på stedet hvil, som i praksis er et kutt når prisene ellers går opp. I dag er det 400 000 ungdom som engasjerer seg frivillig, og å ikke følge opp denne veksten setter hindringer for fremdeles vekst. Ungdom spiller en avgjørende rolle for at Norge skal gjøre sin jobb for bærekraftsmålene. Regjeringen har nå lempa konsekvensene av klimaendringene på ungdom, samtidig som de gjør det vanskeligere å være engasjert, sier Anna.

Spire savner også storslåtte satsinger på bærekraftig jordbruk, skogbruk og havbruk, som omtales som Norges framtid etter oljen, og en tydeligere satsning på matsikkerhet i Norges utviklingsarbeid. Er her noe bra i det hele tatt, spør vi?

- Det er bra at de ikke har foreslått kutt i bistandsbudsjettet som de gjorde i fjor, men vi hadde ønsket oss at regjeringen ville anerkjent det store ansvaret Norge har som et rikt land som har bidratt til store klimagassutslipp, og økt bevilgningene til internasjonalt arbeid for å støtte klimatiltak internasjonalt, sier Anna.

Spire er en av mange miljøorganisasjoner som etterlyser en såkalt klimaprosent, i tillegg til bistandsprosenten, som vil være øremerket klimatiltak og klimatilpasning i utviklingsland. På klimaforhandlingene i Cancun ble det vedtatt at den rike del av verden skulle bidra med 100 milliarder USD per år innen 2020 for å møte utviklingslandenes behov for utslippskutt og tilpasning til klimaendringer.

– Rike land har skapt klimaendringene, men effektene av dem rammer særlig verdens mest sårbare, sier Anna. Derfor må rike land bidra med finansiering av klimatiltak i land som ikke er like ressurssterke som oss. Vi har lenge bedt om at Norges bidrag til dette skal økes, men regjeringen kommer oss ikke i møte.
Spire skal nå gi seg i kast med å skrive ned vårt syn på statsbudsjettet, og presentere dette når budsjettforslaget nå skal på høring i de ulike komitéen på Stortinget.

Mandag 29. august offentliggjorde regjeringen av de vil utlyse 24. konsesjonsrunde, og åpne for mer utvinning av olje og gass. - Regjeringen spytter på klimaavtalen fra Paris, sier Spires leder Anna Karlsson.

Det var på en pressekonferanse mandag 29. august regjeringen kom med nyheten om at de ønsker innspill fra industrien om hvilke arealer de ønsker i lete i. Planen er å utlyse 24. konsesjonsrunde i løpet av våren 2017. Dette gjøres altså til tross for at Norge har signert Paris-avtalen som sier at vi skal jobbe for å hindre en temperaturøkning over 1,5 grader.

- Solberg og Lien viser viser i dag at de ikke har noen som helst planer om å oppfylle de forpliktelsene Norge tok på seg når et samlet Storting vedtok å signere på Paris-avtalen. De burde skamme seg, sier Karlsson.

Spire er skuffet over at regjeringen ikke viser nok vilje til å satse mer på fornybar energi, og bremse norsk oljeavhengighet.

- Regjeringen sender et klart signal om at de ikke har tenkt å skru ned farten på norsk oljeutvinning, noe som viser at de ikke tar klimaendringene på alvor. Vi vet at klimaendringene er godt i gang, og spesielt rammer land i Sør. Dette er dårlig klimapolitikk, det er dårlig utviklingspolitikk, og det er en falitterklæring fra regjeringen når det gjelder det grønne skiftet de har snakket så mye om.

Spire er en av flere miljøorganisasjoner, sammen med flere jurister, som har gått sammen for å stifte "foreningen grunnlovens paragraf 112". Denne foreningen vurderer et mulig søksmål mot staten i forbindelse med den 23. konsesjonsrunden, med mål om å hindre oljeutvinning i arktis.

Denne resolusjonen, som blant annet omhandler Nordric Mining sin drift på Engebøfjellet, ble vedtatt av Kjernegruppen 11.02.2016

Regjeringen ga i 2015 gruveselskapet Nordic Mining tillatelse til å utvinne granat, og mineralet rutil som blant annet brukes i titanproduksjon, fra Engebøfjellet i Sogn- og Fjordane. Selskapet har også fått klarsignal til å deponere 250 millioner tonn til dels giftig avgangsmateriale fra gruvedriften i Førdefjorden, over en periode på 50 år. Fjorden er til illustrasjon 300 meter dyp ved deponeringsstedet, men kommer kun til å være 150 meter dyp når alt avfallet er deponert. Norge er et av svært få land som fortsatt tillater sjødeponi, som er en foreldet metode for håndtering av avfall fra gruvedrift. Havforskningsinstituttet kaller dette den største planlagte forurensingen i nyere norsk historie, og hele prosjektet illustrerer en norsk mineralpolitikk på ville veier.

Miljøødeleggelse
Sjødeponiet vil ha særdeles ødeleggende konsekvenser for økosystemet i Førdefjorden. Fjorden er habitat til flere rødlistede arter som blålange, uer og pigghå, og er tilknyttet viktige gyte- og oppvekstområder for kysttorsk. Førdefjorden er også en nasjonal laksefjord, og beslutningen om å tillate fjorddeponiet vil ha særdeles dårlige konsekvenser for fiskeriet i fjorden. Tilfellet i Førdefjorden er et av mange eksempler på at norsk mineralpolitikk ligger flere tiår tilbake i utvikling. Uten å være ansvarlig for konsekvensene kan gruveselskaper utvinne mineralene som er mest lønnsomme på et tidspunkt, og dumpe resten uten ansvar for de reelle kostnadene. Aksjespekulanter sitter dermed igjen med fortjenesten, mens felleskapet og framtidige generasjoner sitter igjen med regningen. Denne politikken strider sterkt imot prinsippet om at forurenser betaler, og mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, som Spire arbeider for.

Ressurssløseri
I en artikkel i Klassekampen 27. april 2015 kan Svein Lund opplyse om at Nordic Mining kun skal bruke 60 prosent av rutilen og 8 prosent av granaten i Engebøfjellet, som i hovedsak består av bergarten eklogitt. Rutil utgjør 4 prosent av eklogitten, og granaten 30 prosent, sammen med kvarts og jernmalm. Dermed skal kun 8 prosent av mineralene i Engebøfjellet utvinnes, mens resten skal deponeres i Førdefjorden. I Vestfold har selskapet Kodal Mining søkt om å utvinne fosfor og jern, og kvitte seg med resten av avgangsmaterialet. Dette avgangsmaterialet innholder dobbelt så mye titanmalm som eklogitten i Engebøfjellet. Den ene gruven skal altså utvinne titanråstoff og dumpe jernmalm, mens den andre gjør motsatt. Ved flere andre norske gruveprosjekter skal mindre enn én prosent av råstoffet utnyttes, mens resten skal deponeres.

Disse eksemplene vitner om en enorm verdiforspillelse i gruvedriften i Norge, og et totalt fravær av helhetstenking og mål for effektivitet og ressursutnyttelse i norsk mineralpolitikk. Tillatelsen som er gitt til Nordic Mining i Engebøfjellet og Førdefjorden strider imot prinsippene for bærekraftig utvikling og en langsiktig miljøpolitikk, fastslått i grunnlovens §112. Dette er uholdbart, og med Lunds ord: Ikke verdiskaping, men verdivraking!

Helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk
Eksemplene viser at det er på høy tid at det opprettes et Framtidsombud i Norge, som Spire har kjempet for i flere år. Framtidsombudet vil kunne påse at myndighetene blant annet utformer en helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk.

Spire krever at gruveindustrien pålegges å minimere miljøskader og sørge for maksimal ressursutnyttelse, og at ressursene kommer felleskapet til gode. Avgangsmateriale fra gruvedriften som ikke kan brukes til mineralutvinning kan brukes til utfylling av veier og havner, brukes i byggematerialer med mer. Resterende avfall må tilbakefylles i gruvene. Det finnes også store uutnyttede mineralressurser i deponier fra tidligere gruveindustri som kan utvinnes, hvor man samtidig kan rydde opp i gamle miljøsynder. Samtidig må mer forskningsmidler brukes til å utvikle effektive og bærekraftige metoder for mineralutvinning, uten giftige kjemikalier. Flere prosesser er her under utvikling. Med disse tiltakene kan man unngå de svært negative konsekvensene av en gruveindustri som kun ønsker å utvinne de mineralene som gir størst avkastning på et gitt tidspunkt, mens resten av våre felles ressurser gjøres utilgjengelige for all framtid på fjordbunnen, og samtidig utrydder hele økosystemer.

Når myndighetene ikke evner å ta ansvar, må sivilsamfunnet trå til.
Med beslutningen om å tillate sjødeponi i Førdefjorden har regjeringen overkjørt miljøfaglige råd og sterke protester fra sivilsamfunnet. Den fører en politikk langt fra den kunnskapsbaserte forvaltningen den påstår å legge til grunn for sine beslutninger, og ofrer uerstattelige, men fornybare naturverdier for gruveselskapenes kortsiktige fortjeneste.

Norge er en stat bygd av sterke sosiale bevegelser, med et stort, organisert sivilsamfunn som en viktig komponent. Når våre myndigheter og folkevalgte ikke evner å forvalte verken våre naturverdier eller effektivt utnytte våre mineralressurser på en forsvarlig og rettferdig måte, må sivilsamfunnet nok en gang ta ansvar.

Vi akter ikke å sitte og se på at våre felles verdier og vår felles framtid settes på spill! Spire støtter derfor bruken av sivil ulydighet i aksjonene mot Nordic Mining og regjeringens mineralpolitikk, og oppfordrer til å støtte eller delta i aksjonene, såfremt dette skjer på eget ansvar og etter egen moralsk overbevisning. Ekstraordinære tiltak må til for å bekjempe en usedvanlig dårlig ressurs- og miljøpolitikk.

Spire har sammen med Natur og ungdom sendt avgårde våre jordbrukspolitiske krav til regjeringen

Hele innspillet kan du lese ved å klikke på linken til høyre.
Regjeringen er i gang med arbeidet med å lage forslag til en ny næringspolitisk melding for jordbruket. Den forrige landbruksmeldingen ble laget av den rødgrønne regjeringen, og det er nå knyttet stor spenning til hva de blåblå vil legge fram av ny jordbrukspolitikk.

Spire og Natur og ungdom har sammen sendt inn krav innen høringsfristen den 1. februar. Meldingen er ventet å komme høsten 2016.

Kravene våre dreier seg om å sikre en miljømessig og sosialt bærekraftig matproduksjon på norske ressurser. Innspillet nevner det internasjonale ansvaret Norge og alle andre land har for å bidra til det felles, globale matfatet ved å produsere den maten hvert land har forutsetninger for å lage. Innspillet nevner også at det trengs virkemidler for å øke graden av beiteutnyttelse og kornproduksjon, sørge for en mer bærekraftig forvaltning av matjorden og biomangfoldet i landbruket, og øke inntektene til bøndene. Tollvernet må brukes aktivt, andelen økologisk mat må opp, og lov om god handelsskikk må vedtas. For å nevne noe.

Spire og Natur og ungdom har begge stor kompetanse på temaer som ligger i skjæringspunktet mellom miljø og landbruk. Vi håper og forventer at regjeringen tar innspillene til nøye etterretning, og er spente på hva som blir presentert til høsten!

5 gode grunner til at Stortinget må behandle BITs, og komme med en konsekvensutredning!

Hvorfor vi vil ha konsekvensutredning av BITs!

1. Staters rett til å regulere er grunnleggende. Avtaler som gir utenlandske selskaper rett til å prøve reguleringer utenfor nasjonale domstoler er svært problematisk da det lar tre tvisteløsere og ikke det nasjonale rettsvesenet avgjøre hvorvidt statens handlinger var legitime.

2. Oppfattelsen av en legitim handling vil variere ut i fra hvem som avgjør. En stat har mange internasjonale forpliktelser – deriblant menneskerettslige. Ettersom tvisteløsningsmekanismene ikke skal ta hensyn til disse forpliktelsene bør de ikke ha rett til å avgjøre legitimiteten til staters handlinger.

3. Ekspropriering som er det eksempelet som oftest brukes av tilhengere av systemet vil være dekket av internasjonal rett. Øvrige brudd fra staten sin side bør gå gjennom nasjonale rettsvesen.

4. Dersom Norge inngår flere BITs kan det ha konsekvens for hvordan man kalkulerer risikoen ved implementering av nye lover og reguleringer. I Canada unngikk man blant annet å innføre nye reguleringer på korrupsjon etter trusler om søksmål fra amerikanske selskap.

5. Forbudet mot ytelseskravet som er foreslått i modellen er både usolidarisk med tanke på motparten samtidig som det begrenser fremtidig politisk handlingsrom for Norge.

Internasjonal investeringsrett med Bilaterale Investeringsavtaler (BITs) - og da spesielt ISDS (Investor State Dispute Settlement) - er et særskilt system, som etablerer en rett for selskaper til å saksøke stater utenfor de nasjonale domstolene i internasjonale tvisteløsningsmekanismer. I disse avtalene ligger beskyttelser mot ekspropriasjon, men og det vage begrepet «fair and equitable treatment» (FET). Under FET ligger en beskyttelse av legitime forventninger som en investor kan ha – som at stater ikke skal forandre lovene sine. Beskyttelsen gjelder ikke bare stater, men handlinger gjort av enheter som representerer staten, deriblant kommuner. Ved å inngå slike avtaler begrenser dermed staten sitt eget, fylkene og kommunenes handlingsrom.

Vi er ikke for at stater skal ha lov til å behandle selskaper dårlig, men vi er i mot at utenlandske investorer skal ha bedre mulighet til å få beskyttelse enn de lokale. Og vi er i mot at stater skal måtte forsvare reguleringer på miljø, helse og menneskerettigheter foran tvisteløsningsmekanismer som ikke har innsikt i nasjonale forhold. Skrekkeksempelet er tobakk, men man har og eksempler av saker som angriper miljø og arbeidslivsreguleringer.

Med tanke på den foreslåtte norske modellen er det oppsiktsvekkende at man har inkludert en sterk klausul på ytelseskrav. Her signerer de norske politikerne fra seg retten til å bruke virkemiddel som har vært meget sentrale for utviklingen av norsk økonomi – spesielt med tanke på vannkraft og olje.

I komiteens behandling av stortingsmeldingen på globalisering og handel gav partiene SP, SV, KRF og Venstre utrykk for at de ønsker en konsekvensutredning på den foreslåtte modellavtalen for BITs. I et brev til Spire gav AP uttrykk for det samme. Vi ønsker en grundig behandling i stortinget før modellen, eller forhandlingsmandatet som man kan kalle det, kan benyttes.

Med bakgrunn i dette blir det en twitterstorm 18 desember: #BITs må behandles i Stortinget! Vi krever konsekvensutredning av modellen

Klimafinansiering, bistandskutt, bærekraftig landbruk og støtte til sivilsamfunn er viktige punkter i innspillet Spire har gitt til neste års statsbudsjett.

Hele innspillet kan du laste ned ved å klikke på linken i boksen til høyre.
Etter at statsbudsjettet og Regjeringens tillegssproposisjon ble lagt fram i oktober, har det vært store diskusjoner om innretningen av pengebruk og politiske prioriteringer. De store kuttene i bistandsbudsjettet, deriblant fjerningen av informasjonsstøtten som Spire og flere andre organisajsoner får finansiert store deler av sitt arbeid gjennom, har fått kraftig kritikk fra et samlet organisasjonsnorge. Blant annet hadde Spire og 15 andre barne- og ungdomsorganisasjoner denne kronikken på trykk i Vårt land for å protestere mot kuttene i infostøtten.

Spire har vært i kontakt med flere politikere, deltatt på høringer i ulike komiteer og laget et helhetlig innspill til statsbudsjettet som er sendt til alle opposisjonspartiene (inkludert KrF og Venstre) på Stortinget.

I vårt innspill trekker vi fram enkelte punkter fra de ulike departementenes budsjetter. De viktigste innspillene er:

•  Ikke kutt i langsiktig bistandsarbeid! De fattige i utviklingsland skal ikke måtte betale for at vi skal takle flyktningskrisen i Norge
•  Ikke kutt i viktig støtte til sivilsamfunn. Infostøtten må bevares, og organisasjonsstøtten under Landbruks- og matdepartementet må økes. Spire må også få motta grunnstøtte fra Klima- og miljødepartementet slik som andre norske miljøorganisasjoner får
•  Øk bevilgningene til det grønne klimafondet
•  Ikke kutt støtten til fornybar energi i utviklingsland (Energi+)
•  Øk andelen av bistandsbudsjettet som går til landbruksbistand til 15 prosent
•  Innfør tiltak for bærekraftig landbruk i Norge, og start arbeidet med å lage en langsiktig strategi for å øke bruken av norske ressurser i matproduksjonen
•  Innfør et framtidsombud
•  Ikke fjern kvoteordningen for studenter fra lavinntektsland til Norge

Vi håper Stortinget lytter til innspillene våre og tar grep for å rydde opp i neste års statsbudsjett!

FN fyller 70 år, og i dag markeres hendelsen med feiring av FN og de nye bærekraftsmålene. Erna Solberg deltar på FN-organisasjonenes arrangement der tema blir hvordan bærekraftsmålene kan gjennomføres internasjonalt og nasjonalt.

17 nye mål skal erstatte tusenårsmålene fra 1. januar 2016 og frem mot 2030. Verdens land skal sammen klare å utrydde fattigdom og sult, stoppe klimaendringer, og redusere ulikhet og vannmangel.

Spire tar godt imot de nye målene, og vil fortsette å jobbe for å oppnå en bærekraftig utvikling og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Vi mener at målene må sees som en helhet og prioriteres likt for å kunne oppnå maksimal effekt.

FNs nye bærekraftsmål «Sustainable Development Goals» ble vedtatt av verdens ledere under FNs toppmøte i New York 25. september. Bærekraftsmålene skiller seg fra tusenårsmålene «Millennium Development Goals» ved å i større grad involvere alle land, ikke kun ”utviklingsland”, ha en gjennomgående vekt på klima og miljø, og ved å presentere globale partnerskap mellom aktører, sektorer og sivilsamfunn som en essensiell del av løsningen.

En norsk versjon av målene ble lansert av en rekke FN-organisasjoner og FAFO fredag 25. september i et fullpakket lokale. Den store interessen for målene blant norske aktører er et godt tegn og gir optimisme for videre arbeid.

Det er avgjørende at bærekraftsmålene likestilles og holdes samlet, da det ikke vil være mulig å oppnå ett uten å samtidig arbeide med å oppnå de andre. Arbeidet må  være koordinert. En samlet innsats av alle statlige og ikke-statlige aktører er derfor viktig for å oppnå bærekraftig og inkluderende utvikling i alle verdens land.

Vi trenger en håndfast handlingsplan for hvordan Norge kan bidra til å løse utfordringene vi står ovenfor frem mot 2030. Det er statene som har det største ansvaret for å fremme ansvarlig politikk og tiltak for at verdensbefolkningen får en mer verdig hverdag, og de må tørre å regulere og investere for å oppnå endring.

Landene må inkludere det sivile samfunnet i de politiske prosessene. Sivilsamfunnsorganisasjoner sitter på viktige kunnskaper og ferdigheter, og utelukkelsen av dem fører til ekskludering av nettopp de menneskene som blir hardest rammet av blant annet klimaendringer og som trenger tiltakene i bærekraftsmålene mest.

Myndigheter, også de norske, må ta det politiske ansvaret og ikke overlate det til bedrifter å regulere seg selv. Det må stilles krav til at bedrifter tar ansvar, respekterer menneskerettighetene og implementerer bærekraftsmålene i sine strategier slik at de virker positivt på utviklingen, ikke hindrende.

Global Compact, et samarbeidsinitiativ mellom FN og bedrifter, har utviklet «SDG Compass», et verktøy som veileder bedrifter i hvordan de kan jobbe for å integrere bærekraftsmålene i sitt arbeid og forstå hvilken rolle de kan spille for å bidra til å oppnå målene. Slike initiativer er viktige for å skape forståelse for bedrifters eget ansvar, og må støttes opp av statlige reguleringer og insentiver.

I forbindelse med FNs 70-årsjublieum foreslår Spire også et siste mål, som glimrer med sitt fravær: Utrydding av ekstrem rikdom. Siden tusenårsmålene ble vedtatt, har forskjellene i verden økt. Mange vil snakke om de fattige, men få om de rikeste som har blitt enda rikere. Det ventes at verdens 1% rikeste snart eier like mye som de resterende 99 %. Dette er en ressursfordeling som er ekstremt urettferdig, hvor noen få tjener seg uforsvarlig rike på ressursran og arbeid gjort av masser av mennesker under umenneskelige arbeidsforhold og ekstrem fattigdom. Det gjør også noen få mennesker svært mektige på udemokratisk vis, og disse bruker gjerne denne makta til å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i en retning som verken ganger folket eller jordas miljø.

Spire oppfordrer til samarbeid om de 17 vedtatte målene mellom de forskjellige sektorene i Norge og internasjonalt, til å inkludere vårt 18. mål, og til å spre budskapet bak dem:
Verden trenger ambisiøse mål, politikere og mennesker for å skape et sårt trengt skifte til en bærekraftig og rettferdig verden der vi kan holde den globale temperaturøkningen under 1.5 C, og la folk få makt over eget liv og fremtid!

Har du noen gang gått på en debatt og blitt skikkelig engasjert? Eller hørt om en sak du ikke kjente til før og bestemt deg for at “dette må vi gjøre noe med”? Det er sånn det startet for mange av oss som er aktive i Spire, og det er på denne måten vi er med å holde den offentlige debatten rundt viktige miljø- og utviklingsspørsmål gående - gjennom informasjonstiltak.

Spire, ved Tori Loven Kirebø og Mari Gjengedal har sendt inn et høringsinnspill på regjeringens forslag til forhandlingsmandat til fremtidige bilaterale investeringsavtaler. Les hvorfor vi mener at modellen i sin helhet må skrotes her:

Høringsinnspill til forhandlingsmandat og modell for investeringsavtalerSpire takker for muligheten til å komme med innspill på regjeringens forslag til forhandlingsmandat til fremtidige bilaterale investeringsavtaler. Spire er enmiljø- og utviklingsorganisasjon som jobber for en rettferdig og bærekraftig verden. Vi mener at regjeringen ikke bør gå videre med å utvikle mandatet til forhandling av bilateraleinvesteringsavtaler og at slike avtaler ikke bør inngås. Vi vil trekke frem ytelseskrav og tvisteløsningsmekanismen (ISDS) som spesielt  problematiske da de utgjør en trussel mot demokratiet og legitim utøvelse av suverenitet både i Norge og land Norge investerer i.

Spire mener at regjeringen ikke bør inngå bilaterale investeringsavtaler og at modellen bør skrinlegges.

GRUNNLEGGENDE PROBLEM MED INVESTERINGSSYSTEMET
Høringsinnspillet tar utgangspunkt i fire grunnleggende problem med internasjonalinvesteringsrett. Disse presenteres innledningsvis.

1. Uavhengighet
Det internasjonale investeringssystemet har et problem når det kommer til uavhengighet. Representantene til tribun alet utpekes av partene i  konflikten. Nettverksanalyser av  tvisteløsere innenfor internasjonal investering peker på at personer skifter på å sitte i tribunalet og å føre saker foran det. Det er et tett nettverk av investeringsadvokater som i stor grad styrer utviklingen til systemet. I dag er systemet i stor grad bilateralt, men flere sentrale skikkelser har uttalt et ønske om å styre systemet fra et bilateralt mot et multilateralt system uten tilstrekkelig grunnlag for det. Dette blir spesielt problematisk da det ikke er enighet innad i systemet om hvordan man skal tolke de ulike provisjonene. I tillegg ligger det en monetærmotivasjon til grunn for systemet. Ettersom det er partene som i stor grad velger hvem som skal representere de i tribunalet, bør man stille spørsmålstegn ved uavhengigheten til voldgifts”dommerne,” spesielt med tanke på å gjøre strategiske valg for å sikre seg å bli valgt igjen.

2. Rettferdighet
I vanlige domstoler har parter som er påvirket i en sak mulighet til å søke om å delta og få innsyn i saken. Dette er ikke tilfellet i internasjonal investeringsrett. Det gir internasjonale investorer særegen tilgang til å føre sak uten motstand fra de som saken omhandler. Det vil si at norske kommuner, norske bedrifter og representanter for den norske befolkningen ikkehar muligheten til å delta, slik de har rett til i det norske rettssystemet. Vi har sett flere eksempler på at tribunal har ufarliggjort legitime krav til innsyn både i vestlige land (NAFTA-Glamous saken) og utviklingsland (Zimbabwe).

3. Åpenhet
Punkt to om rettferdighet henger sammen med punkt tre om åpenhet. I offentlige saker må offentligheten få informasjon om at staten har blitt saksøkt. Selv om den nye modellen har tatt steg for å prøve å sikre åpenhet i papirene i saken, står det ingenting om å sikre åpenheti forlik. En stor del av sakene som føres gjennom ISDS ender opp i forlik, der selve avtalen er unnlatt offentligheten, selv om den endelige dommen ikke er det.

4. Balanse
Det er en stor ubalanse i internasjonal investeringsrett. Det er ikke snakk om to like parter, men et særegent system som gir preferanse til investorer over resten av befolkningen. I en stat-stat tvisteløsning har man to like parter da begge har gitte plikter. I investor-stat tvisteløsning er det bare statene som har plikter. Statene kan ikke holde investor ansvarlig. Det er og en ubalanse mellom nasjonale og internasjonale investorer der bare de internasjonale kan saksøke staten utenfor det nasjonale rettssystemet. Man kan dermed argumentere med at staten subsidierer utenlandske selskap gjennom å gi dem spesiell tilgang til monetær erstatning som ikke er tilgjengelig for nasjonale. Ingen nasjonale domstoler ville gitt 50 milliarder dollar i erstatning til et selskap (som var tilfellet i Yukos saken).

UTFORDRINGER MED DEN NORSKE MODELLEN

Ytelseskrav
Listen over ytelseskrav i avtalen er å trekke stigen opp etter seg. Selv om avtalen mellom statene er lik i dag tar den ikke hensyn til historiske ulikheter. Med historiske ulikheter viser vi til politiske virkemidler som krav om teknologisk overføring og bruk av lokal arbeidskraft, virkemidler som var svært avgjørende for vår egen økonomiske utvikling. Dersom Norge gjennom utenriksdepartementet skal fremme utvikling gjennom handel, må disse kravene fjernes fra avtalen. Det er heller ikke utenkelig at Norge kommer til å få bruk for disse virkemidlene på et senere tidspunkt. Spire mener derfor at artikkel 8 i sin helhet bør fjernes fra modellen. Ytelseskravene er et uttrykk for å påtvinge stater en økonomisk politikk som de ikke nødvendigvis vil velge å føre selv, en politikk som har likhetstrekk med de strukturelle tilpasningsprogrammene (SAP) som ble ført under ledelse av verdensbanken og IMF på 1980-tallet. Program som sees på som en meget mislykket strategi. Det er derfor kritikkverdig at man fremdeles ønsker å inkludere dette i nye avtaler.

ISDS
Bruken av ISDS i internasjonal investeringsrett er svært problematisk. Prinsippet med at utenlandske i motsetning til nasjonale selskaper skal kunne saksøke stater foran et tribunal hovedsakelig sammensatt av jurister og diplomater, er problematisk. Det fører til et juridisk kaos, der det er tilnærmet umulig å forutsi utfallet til tribunalet. Det undergraver både staters suverenitet og demokratiet, ved å kunne kreve erstatning for legitime endringer. Det vil alltid være en risiko knyttet til investeringer. En stat vil alltid på et tidspunkt skifte ledelse og det kan føre til endringer. Ved å holde nye regjeringer til bilaterale avtaler innskrenker man handlingsrommet og dermed makten til folket. Dersom den sittende regjeringen begynner å inngå nye bilaterale investeringsavtaler risikerer man å hemme Norges mulighet til å innføre nye reguleringer for Norges beste i et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Fjerning av kravet om uttømming av lokale rettsmidler som var representert i 2008 modellen er en svekking av modellen og vil bli en svekking av norsk rettssikkerhet. Det er ingenting som tilsier at de norske domstolene ikke vil være best skikket til å vurdere legitimiteten til norsk lov. Med tanke på land Norge inngår avtaler med bør man gi nasjonale domstoler rett til å vurdere saken før et internasjonalt tribunal eventuelt skal behandle det. Selv om regjeringen argumenterer for at denne modellen er myntet på avtaler mellom Norge og utviklingsland er det vanskelig å se for seg at den ikke vil ligge til grunn dersom Norge vil inngå avtaler med EU eller USA som en følge av TTIP. Det er vanskelig å se hvordan Norge skal kunne beskytte seg fra å inkludere ISDS der dersom det blir inkludert i modellen, og det er svært vanskelig å legitimere nødvendigheten for tvisteløsning mellom land med høy rettssikkerhet. Inkludering av ISDS vil øke forskjellene mellom nasjonale og internasjonale investorer. Der internasjonale investorer kan utfordre staten i et internasjonalt fora er de nasjonale investorene låst til det nasjonale. Dette vil ikke oppmuntre til nasjonal forankring, men kan ha motsatt effekt. Positiv diskriminering av internasjonale investorer på grunnlag av en argumentasjon om ulikhet, er problematisk. Dersom man står fast på at det er nødvendig å inkludere tvisteløsning bør det bare vise til stat-stat tvisteløsning og ikke utvide retten til investorer. Avslutningsvis er det merkelig at modellen bare henviser til ICSID som forum for tvisteløsning. Ettersom ICSID ikke åpner for etterprøving i nasjonale domstoler kan man stille spørsmålstegn ved hvorvidt det er brudd på grunnloven, da høyesterett skal være øverste myndighet på norsk lov.

Fair and equitable treatment
Gjennomgang av tidligere investeringstvister viser at paragrafen om fair and equitable treatment (paragraf 5) er den paragrafen stater oftest blir dømt under. Det er derfor oppsiktsvekkende at modellen ikke har en sterkere definisjon av hva regjeringen legger i begrepet. Spesielt problematisk er det dersom investeringstribunalet gir investor sterkere krav enn minimums beskyttelse under internasjonal sedvanerett, noe som ofte har vært tilfellet. I praksis kan da et tribunal sammensatt av jurister dømme staten for handlinger som ikke er dekket under internasjonal rett. Dersom man skal ha med fair and equitable treatment er det derfor prekært at omfanget defineres, da fortrinnsmessig til å kun referere til minimumsbehandling under internasjonal sedvanerett.

Artikkel 14(7) og 25 -Prudential Regulations
I artikkel 25 er det spesifisert at det bare er finansielle reguleringer som har spesiell beskyttelse under artikkel 14(7) med tanke på prudential regulation. Det er en meget merkelig politisk prioritering at det bare er finansielle reguleringer som unntas. Dersom regjeringen hadde vært seriøs i sitt uttalte fokus på menneskerettigheter og utvikling burde dette være inkludert under artikkel 25. Bestevilkårsbehandling Spire mener at artikkel 4 må ut av modellen. Ettersom modellen bare er et utgangspunkt for forhandlinger og en legger til grunn ulik tolking, er det vanskelig å se hvordan en skal kunne

skjerme seg for eksisterende avtaler. Vedlegg B om «begrensinger» åpner for unntak. Alle endringer som er gjort for å styrke retten til å regulere, åpenhet og definisjoner står dermed i fare for å falle bort i forhandlinger. Spire stiller spørsmål til hva regjeringen tror den vil vinne med å holde fast på artikkelen om «bestevilkårsprinsippet». Dersom man mister begrensninger i forhandlinger har de nye formuleringene lite eller ingen verdi.

Konklusjon
Selv om regjeringen har uttrykt ønske om å beholde reguleringsretten vil en ny modellavtale sette store begrensninger på Norge og samarbeidsland. I lys av en uttalt ”handel for utviklings”-politikk vil slike avtaler svekke muligheten til å sikre stabil økonomisk vekst. For å sikre reguleringsretten til fremtidige generasjoner i møte med uforutsigbare utfordringer bør ikke Norge inngå nye bilaterale investeringsavtaler. Spire stiller seg ellers bak Handelskampanjen sitt høringsinnspill og mener at regjeringen bør følge i fotsporene til den rødgrønne regjeringen og skrinlegge den foreslåtte modellen.

Med vennlig hilsen
Spire Mari Gjengedal Tori Loven Kirkebø

Spire har sammen med Bondelaget, Bygdeungdomslaget, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom lansert fem politiske krav for å begrense norsk soyaavhengighet og øke bruken av norske ressurser.

Fredag 20. mars lanserte representanter for landbruksbevegelsen og miljøbevegelsen en ny felles plattform som foreslår en fremgangsmåte for å oppnå en økt bruk av norske ressurser i norsk matproduksjon. Spire har tatt initiativ til plattformen, som støttes av Norges Bondelag, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Norges Bygdeungdomslag. Med dette dokumentet ønsker organisasjonene å dreie norsk matproduksjon i en mer bærekraftig retning som i større grad baseres på norske ressurser.

- Vi er i en situasjon hvor Norge i stadig større grad er avhengig av importerte fôrråvarer, spesielt soya fra Brasil. Norsk matproduksjon er over lengre tid blitt sniksoyafisert, og vi utnytter stadig mindre av våre egne ressurser. Vi som står bak innspillet ønsker ikke at maten vår avhenger av at regnskog og annen natur i utlandet blir ødelagt. I et matsikkerhets-, miljø-, og solidaritetspersektiv har Norge et ansvar for å føre en politikk som fører oss ut av soyaavhengigheten. Det skal disse politiske kravene bidra til, sier Spires leder Mari Gjengedal.

Flere av organisasjonene legger vekt på at norsk husdyrhold og oppdrettsnæring må baseres på norske ressurser framfor brasiliansk soya dersom norsk matproduksjon skal kunne bidra til å bedre den globale matsikkerheten og øke norsk selvforsyning, som er et uttalt politisk mål.

- Vi kan ikke spise opp regnskogen slik vi gjør når vi skal øke importen av soya for å fôre opp kylling i norske fjøs. Maten vi spiser må gjenspeile naturen vi bor i. Vi kan ikke fylle våre middagsfat med nedhogd regnskog og korn som kunne gått til menneskemat i stedet for kraftfôr, sier Lars Haltbrekken, leder for Naturvernforbundet.

Organisasjonene bak kravene mener at det må gjøres lønnsomt å bruke beiteressurser og dyrke norske råvarer framfor å importere soya til fôr. Dette avhenger av rammebetingelsene norsk jordbruk får, altså lønnsomheten i det norske jordbruket. For å sikre en bærekraftig utvikling av den norske matproduksjonen på norske ressurser må politikerne tørre å ta i bruk de virkemidlene de har til rådighet og som legges frem i dokumentet.

-   En bærekraftig og framtidsrettet norsk matproduksjon må ha som mål at vi klarer å utnytte våre egne ressurser på en best mulig måte. Da kan vi ikke sette oss i en situasjon hvor det blir lønnsomt å bytte ut norsk korn, gras og beite med importert soya. Prinsippet om at maten skal produseres der jorda ligger er en forutsetning for viktig verdiskaping og tusenvis av arbeidsplasser fra et landbruk over hele Norge, sier leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes.

Nå ønsker samarbeidsorganisasjonene at kravene skal være sentrale for årets jordbruksforhandlinger, samt bidra til å sette agendaen i en bredere, prinsipiell politisk debatt om hvor vi ønsker å ta norsk landbruk i årene framover.

For kontakt: 
Mari Gjengedal, leder for Spire
970 45 683
mari.gjengedal@gmail.com