Nyt Afrika uten struktur- og maktanalyse

Kronikken er et tilsvar på Nyt Afrika-alliansens innlegg - “Ikke snyt småbøndene”, som var på trykk i Klassekampen onsdag 19. september.

Nyt Afrika har den siste tiden skapt stor debatt om hva slags strategi som er best for å stimulere til økonomisk utvikling i Afrika. Spire ønsker entusiasmen hjertelig velkommen, og er glade for at Nyt Afrika ønsker å diskutere premissene argumentene deres bygger på. Imidlertid opplever vi at Nyt Afrika, i sitt tilsvar til vårt forsøk på en nyansering av kampanjens argumenter, snakker forbi oss og våre hovedpoenger. For å gjøre det hele litt klarere, ønsker vi å stille tre spørsmål til Nyt Afrika som har som formål å belyse de elementene vi føler at ikke blir tilstrekkelig behandlet. For å unngå å bygge videre på overdrevne motsetninger, må vi igjen understreke at vårt budskap ikke er “nei til eksport av mat”, men “nei til eksport som ikke løser sult- og fattigdomsproblemet”.

Hvordan vil Nyt Afrika sikre at verdiene tilfaller dem som trenger det mest?
Nyt Afrikas resept er “økt eksport!”, uten å legge føringer for hvordan eksporten skal sikre reell utvikling for de aller fattigste. Det er et faktum at så lenge det fins usymmetriske maktforhold, marginaliserte mennesker og urettferdighet i verdensmarkedet (og ja, det finnes definitivt), vil det være en fare for at handelen ikke kommer de fattigste til gavn. Eksportorientert jordbruk har vært en afrikansk strategi i flere tiår, uten at dette har bidratt til nevneverdig utvikling for de fattigste. Joda, eksportjordbruk kan nok hjelpe dem vi virkelig ønsker å hjelpe, men hvordan? Nyt Afrika erkjenner at utvikling dreier seg om strukturelle spørsmål og om hvordan landbruket er organisert i det enkelte land, men gir likevel ikke noe tilfredsstillende svar på hvordan pengene skal komme fram til de som virkelig trenger dem, og ikke transnasjonale selskaper eller fordyrende mellomledd. Dette spørsmålet er nødt til å adresseres.

Hvordan vil Nyt Afrika forhindre landran?
Det er stadig vanligere at rike land og transnasjonale selskaper kjøper opp matjord i fattige land, som småbønder har brukt som livsgrunnlag i flere tiår, for å eksportere mat ut av landet. Som Kari Gåsvatn skrev i Nationen den 21. september, er det er helt utrolig at Nyt Afrika ikke nevner landran med et eneste ord i sin brosjyre. Det vitner om manglende analyse av utfordringene ved eksportrettet jordbruk. I verste fall kan Nyt Afrika sine forslag på tiltak bidra til at småbønder fratas jord og at flere blir fattige, fordi økt eksportrettet jordbruk og landran tydelig henger sammen. Hvilke forslag har kampanjen for å styrke eksport og samtidig forhindre at flere bønder mister landjorden sin?

Hvorfor må eksport være eneste løsning?
De grunnleggende premissene i Nyt Afrika-kampanjen er Spire enige i: En satsing på landbruk og arbeidsplasser er den mest effektive måten å skape økonomisk utvikling på. Men det fins mange måter å styrke landbruket på. IAASTD sin rapport “Agriculture at a crossroads” nevner behovet for helt grunnleggende infrastruktur, hvis mangel fører til at småbønder ikke får fraktet varer eller får tilgang til markeder å selge maten sin på. Samme rapport nevner også behovet for oppbygging av nasjonale og regionale markeder, nasjonal videreforedlingsnæring, og løsninger som er ment å styrke bøndenes handlingsrom; slik som tilgang til kreditt og mulighet for å danne kooperativer. Rapporten sier også at en åpning mot verdensmarkedet kan være direkte ødeleggende for matsikkerhet og fattigdomsreduksjon dersom ikke disse andre faktorene er på plass. Hvorfor er Nyt Afrika tilsynelatende blinde for dette? “Løsningen er ikke å hindre fattige land tilgang til rike markeder”, sier de. Det har da heller Spire aldri ment. Men det er tydelig at vi må ha flere tanker i hodet på samme tid, og at et ensidig fokus på å få fattige småbønder til å kaste seg ut i verdensmarkedet kan gjøre at vi glemmer alle de andre tingene som også er grunnleggende å få på plass for at fattigdommen skal utryddes.

Alle må bidra
Vi mener at det i en uforutsigbar verden med økonomiske utfordringer, klimaendringer og befolkningsvekst, er alle lands ansvar å opprettholde et landbruk for å utnytte de ressursene de har på en bærekraftig måte. Derfor er det riktig å satse på et fortsatt sterkt norsk jordbruk. Problemet for afrikanske småbønder er ikke at Norge produserer mat til egen befolkning, men at mange land ikke har den samme muligheten som oss, og får markedene sine ødelagt av varer som er eksportsubsidiert. Derfor er begrepet matsuverenitet viktig for oss. Vi mener, som FN, at eksportsubsidier må stoppes, og at alle land og enkeltindivider må få suverenitet til å produsere den maten de selv ønsker, samt få mulighet til å beskytte sitt jordbruk på en slik måte at det sikrer landets matsikkerhet. Vi i Norge kan bistå ved å eksempelvis importere sukker fra Afrika istedenfor Danmark, men vi syns ikke det er riktig at det norske jordbruket må nedlegges av hensyn til Afrika. Dette vil i så fall bære preg av svært ensidig og kortsidig tenkning, fremtidens globale utfordringer tatt i betraktning. Vi stiller forøvrig spørsmål ved Nyt Afrikas miljølogikk. Deres resonnement bygger på at afrikansk mat er mer klimavennlig og at vi derfor burde importere mat fra Afrika. Vi er enig i at det ikke gir mening å dyrke ananaser i drivhus i Norge, men det er mange råvarer vi har gode forutsetninger for å produsere miljøvennlig, deriblant kjøtt, og spesielt beitekjøtt. Når vi vet at vi er tvingende nødt til å kutte utslipp overalt hvor det er mulig, må vi vel heller sikte mot å få et bærekraftig og lavtutslippende jordbruk i Norge med import av det man ikke kan produsere selv, istedenfor å oppfordre til at all mat skal reise lengre enn den allerede gjør.

Mari Gjengedal og Harald Sakarias Brøvig Hansen, Spire


Kronikken er et tilsvar til Nyt Afrika-alliansens kronikk "Ikke snyt småbøndene". Den kan du lese her. 
Kronikken "Ikke snyt småbøndene" kom som tilsvar på Spires kronikk "Snyt Afrika", som var på trykk i Klassekampen 13. september. Den kan du lese her.