Bistanden som tørker opp

Foto: Yoda Adaman, via Unsplash

Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire

Store deler av verden opplever nå tørke som struper matproduksjonen. Samtidig som norsk bistand prioriterer matsikkerhet, bidrar norsk klima- og oljepolitikk til økte klimaendringer. Norge må få på plass en samstemt og rettferdig klima- og utviklingspolitikk som ivaretar mennesker og miljø.

Tørke og sultkrise
I Afrikas Horn står over 22 millioner mennesker i fare for å rammes av en katastrofal sultkrise på grunn av langvarig tørke (WFP). I tillegg er det tørke flere andre steder i verden: I Kina tørker landets største elv, Yangtze, opp. Her i Europa ser vi også nyhetsoppslag om at flere av kontinentets største elver er tilnærmet knusktørre (VG, Naturpress). FNs klimapanel rapporterer at tørke kommer til å skje oftere og være kraftigere i årene framover på grunn av klimaendringene.

Dette kommer i tillegg til at Russlands invasjon av Ukraina har ført til en drastisk reduksjon i hveteproduksjon, mye av dette til WFP sitt nødhjelpsprogram. Med andre ord: der sult og matusikkerhet i dag kommer av en skjevfordeling av hvordan mat fordeles, risikerer vi nå å havne i en situasjon der det faktisk ikke produseres nok mat. Kombinert med inflasjon og økende energipriser, blir det igjen verdens fattigste som rammes hardest.

Matsikkerhet i fokus
Regjeringa har vært tydelige på at matsikkerhet skal få en høy prioritering i utviklingspolitikken. Dette er både riktig og viktig. Tilgang til mat er en menneskerett, og de ulike krisene vi møter i dag utfordrer stadig dette.

Matsikkerhet henger også tett sammen med klimakrisa. I en ny rapport fra Miljødirektoratet vises det igjen hvordan klimakrisa skader produksjonen av matvarer over hele verden, Norge inkludert. Her er også tørke trukket frem. Hetebølger og vannknapphet svekker, og vil fortsette å svekke, både avlinger og kvalitet. Klimaendringene fører til mer tørke, mer flom og mer ustabile forhold å dyrke i. Dette får igjen negative konsekvenser for produksjonen av mat.

Det er ubestridelig viktig å se klima og utvikling i sammenheng. Klimakrisa har allerede store konsekvenser for de fattigste, og særlig småskala bønder i det globale Sør. Dette er også en av hovedgrunnene til at regjeringa vil forene klima- og utviklingspolitikken.

Det regjeringa likevel mangler er en samstemt tilnærming til matsikkerhet som også ser på Norges rolle som pådriver for klimakrisa.

Foto: Ben Wicks, via Unsplash

Profitt på krisene
Klimaendringene fører til flere og kraftigere sultkriser i verden. Samtidig har regjeringa nylig kuttet 1,5 milliarder kroner av pengene som skulle gå til verdens fattige i bistandsbudsjettet. Dette skurrer veldig, særlig etter Arendalsuka hvor utviklingsminister Tvinnereim og klima- og miljøminister Barth Eide snakket om hvordan regjeringa jobber for å forene nettopp klima- og utviklingspolitikken under Den store utviklingsdebatten.

Når klima- og utviklingspolitikken nå skal forenes kan flere klimatiltak gå fra bistandsbudsjettet. Dersom dette blir gjennomført uten nye midler, risikere vi dermed at klimatiltak kan gå på bekostning av andre utviklingsprosjekt og fattigdomsreduksjon på samme måte som kuttet tidligere i år. I Arendal var heldigvis begge ministrene tydelige på at denne foreningen ikke skulle gå på bekostning av fattigdomsreduksjon. Dette kan love godt for statsbudsjettet.

Barth Eide løftet også frem i samme panelsamtale at bistandsbudsjettet alltid øker ettersom norsk økonomi «bugner av oljepenger». Regjeringa er altså åpne om at vi tjener oss rike på olja, men anerkjenner ikke hvordan disse oljepengene også kan undergrave prosjekt som skal gå til nettopp klimatiltak som fremmer matsikkerhet.

Rike land som Norge har et historisk ansvar for klimakrisa. Det at Norge gir penger til klimatiltak skulle derfor bare mangle. Norge skiller seg også særlig ut her med profitten fra gass - en profitt som på ingen måte har minket selv i disse krisetider. Som netto eksportør av olje, gass og strøm er Norge er et av landene som har profittert på energikrisa.

Norge har også en klar egeninteresse av å dele ut bistandsmidler til klimatiltak. Dette sikrer oss innflytelse, og legitimerer at vi tjener oss rikere på selve årsaken bak klimakrisa: petroleumsindustrien. Samtidig er Norge en del av det globale matsystemet. Dette gjør at Norge også bør ha en interesse av at klimakrisa ikke forverres.

Uten å ta ansvar for klimakrisa vil bistandspengene til matsikkerhet kun være et plaster på såret: Norge gir matbistand med den ene hånda og forårsaker klimakrisa med den andre. Dette er ikke rettferdig. Vi kan ikke akseptere at Norge forblir en kriseprofitør.

Mennesker og miljø foran profitt
Land i det globale Nord må ta et mye større ansvar enn det de gjør i dag. Dette ansvaret kan ikke bare handle om å øke bistanden, men må også løse årsaken til situasjonen vi står i: Klimagassutslippene må kuttes for at disse krisene ikke skal bli den nye normalen.

Skal vi sikre en rettferdig løsning må vi sikre en samstemt politikk for klima og utvikling. For å oppnå dette må vi ta problemet ved rota: Norsk olje- og klimapolitikk undergraver bistandspolitikken. Norge må la olja ligge, og samtidig øke bistandspotten for å finansiere skadene norsk olje har vært med på å forårsake. Å gjøre noe annet vil være usolidarisk og uetisk.

For Spire er det klinkende klart at verden ikke har råd til å fortsette å ha mål om økonomisk vekst for land som Norge. Vi må tørre å sette solidaritet med mennesker og miljø foran fortsatt profitt.


En kortere versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt 01.09.22