 Tekst: Charlotte Synnøve Garmann-Johnsen, @twitter: CharlotteSynnve Charlotte fra klimautvalget i Spire har vært på klimaforhandlingene i Bonn. Hva har skjedd på forhandlingenes siste dag?
Charlotte har fulgt forhandlingene i Bonn fra 19.-23. oktober. Sjekk Spirebloggen for å lese oppdateringer fra hva som har skjedd tidligere i uken: Dag 1, dag 2, dag 3, og dag 4 Den store nyheten i dag er at vi nå har en 55 siders ny forhandlingstekst, og viktige ord som menneskerettigheter og intergenerational equity er nå med i både purpose/objective og preamble! Dette er en stor seier, selv om det fortsatt er flere ulike tekstforslag med forskjellige variasjoner av styrke på den samme teksten og mange klammer rundt kontroversielle ord. Lite åpenhetog krangel om finansiering Det har vært en veldig lukket prosess, og spenningen rundt hva som ville komme ut av den har kostet mange delegater nattesøvnen de siste par dagene. En allegori på hvordan situasjonen føles her nede er at forhandlerne har gått tom for oksygen, og trenger at ministerne kommer og puster med fornyet energi på forhandlingsteksten. Der vi er nå, er det fortsatt store spørsmål rundt finansiering av klimakutt. Det har vært foreslått at fordelingen mellom utviklede og utviklingsland skulle være fordelt 50/50, men dette er verken lett å gjennomføre, eller historisk rettferdig. Det er også en polarisert debatt rundt det som handler om tap og skade (loss and damage), der de to versjonene vi ser virkelig gjenspeiler hvilken verdensdel initiativet er skrevet fra. Selve konseptet henger også i en litt tynn tråd, selv om det høyst sannsynlig blir værende. Det grønne klimafondet Når det gjelder det grønne fondet på 100 milliarder er dette noe vi kan ta lærdom av, siden det ikke har fungert. De rike landene har ikke stilt opp med pengene som lovet (den norske regjeringen har i statbudsjettet for neste år sagt at de vil gi 400 millioner til fondet. Spire mener det minst bør ligge på 1 milliard, og at støtte bør oppskaleres over den neste årene). Sivilsamfunnet har fortsatt et ønske om at situasjonen i finansiering skal tas opp hvert 5.år i forhandlingene, men dette er det ikke et tekstforslag på. En kinesisk delegat oppsummerte uken i Bonn med denne setningen «Restored balance, enhanced ambition» som er en positiv, og kanskje den mest konstruktive måten å se denne uken på. Ambisjon er et ambivalent ord som ikke er lett målbart, og alle definerer ulikt, men på et teknisk nivå har det likevel vært fremgang her. Mange gode forslag er tilbake i forhandlingsteksten, som nå har økt i lengde igjen, men ikke til et så uhåndterlig høyt nivå som vi så før avtaleteksten skulle forhandles i København på 200 sider forrige gang verdenssamfunnet kom sammen for å lage en avtaletekst. Det er veldig få parter som ikke vil ha en avtale nå, og en stor forhåndsseier denne gangen er at vi allerede har store land som Kina og USA ombord. Arbeidsstrøm 2, den delen av avtalen som gjelder i tiden før 2020, har mange klammer og trenger fortsatt mye arbeid. Det er likevel positivt at vi ikke har hatt en veldig stor krangel her nede, ettersom dette er den største tidstyven i forhandlingene. Likevel er det fortsatt et behov for brobygging, og dette blir lettere for ministerene å gjøre, ettersom de har mandat til å ta avgjørelser som forhandlerene ikke kan ta. Oljelobbyen på vei ut? Sivilsamfunnet krever å få petroleumslobbyen utestengt fra COP, og Christiana Figueres gikk ut i media i dag og støttet opp om dette! Dette er et stort framskritt for oss og andre som har jobbet for å få fossile krefter ut av forhandlingene. Hva som skjer framover på denne saken vet vi ikke ennå, men presset mot lobbyen øker og det blir en egen aksjon Det vet vi ikke helt sikkert enda, det er et stort press og det blir en egen aksjon for dette i Paris den 14. november, før forhandlingene begynner (her planlegges det en stor internasjonal dag, les mer her). Grunn til optimisme Fra et NGO-perspektiv fikk vi både den store skrekken på mandag da vi hadde en fattig tekst, og den store lettelsen på tirsdag da teksten ble rikere igjen med godt språk. Det er ingen store maktforskyvninger som har skjedd i Bonn, og INDCene (Intended Nationally Determined Contributions) er fortsatt en sentral del av avtaleteksten. På makronivå har vi tatt et godt skritt fremover, mens på mikronivå er det helt klart arbeid. Det er likevel optimisme å rapportere, og vi kan se frem til en avtale som er verdt å ha! Vi har et nå et godt overblikk over hva som trenger å skje videre, men kampen slutter aldri. Vi håper Paris vil bli et godt hjelpemiddel på veien til det lovede land.  Klimarettferdighet er et viktig aspekt i forhandlingene. Siden noen land har større historisk ansvar enn andre for klimaendringene, mens de som er minst ansvarlige rammes hardest av endringene, krever både sivilsamfunn og u-land at landene med større historisk ansvar tar på seg større, og andre forpliktelser. Dette innebærer at i-land, som ofte har blitt i-land på grunn av forurensende industri, må forplikte seg til å finansiere klimatiltak i u-land, og sørge for teknologioverføring og kompetansebygging. Kravet har både en etisk og en praktisk side: Det er urettferdig at fattige land skal betale for tilpasning til, og tap og skade som følge av klimaendringer rike land har ansvar for. Samtidig har mange u-land ikke mulighet til å ta på seg klimaforpliktelser uten tilsvarende forpliktelser fra i-land, både på grunn av mangel på finansiering og mangel på teknologi og kompetanse. Foto: Are Skau “Indikative nasjonalt bestemte bidrag” På COP19 i Warszawa ble man i sene nattetimer enige om at Parisavtalen skal baseres på “indikative nasjonalt bestemte bidrag” eller “intended nationally determined contributions” (INDC). Hvert enkelt land skal selv bestemme sitt bidrag, uten innblanding fra FN eller andre høyere makter. I skrivende stund presenterer sjefsforhandler Aslak Brun Norge sitt bidrag, eller INDC, for FNs klimakonvensjon (bildet). Det får kritikk både for lave ambisjoner for utslippskutt innen 2030 (40%), manglende del om tilpasning, og et langsiktig mål for 2050 som selv EU sliter med å forstå. Foto: Nina Taugbøl  Avtaletekst forhandles på storskjerm. Netto nullutslipp er nevnt i formålsparagrafens første linje i tekstforslaget til ny klimaavtale. Foto: Are Skau  Are Skau og Nina Taugbøl Klimaforhandlingene i Bonn, som har pågått siden mandag, blir omtalt som en ryddesjau.
Siden klimatoppmøtet i Lima har det vært en forhandlingsrunde i Geneve som resulterte i et 90 sider langt tekstforslag til en ny klimaavtale. Nå skal teksten kortes ned, og mange ivrer etter fortgang i dette. Åpningsseremonien var visstnok tidenes raskeste, og stemningen er foreløpig god. Men hva som forsvinner og hva som blir med etter forhandlingene er avgjørende for om Parisavtalen blir en suksess eller ikke. Den skal ta over etter Kyotoprotokollen fra 1997, gjelde for mange flere land, og dekke perioden 2020 til 2030. Differensiering av ansvar og forpliktelser I Kyotoprotokollen var prinsippet om at “forurenser betaler” sentralt. Landene i klimakonvensjonen ble delt opp i i-land og u-land, og kun i-land forpliktet seg til handling, noe blant andre USA har kritisert kraftig. Siden har flere land som ble klassifisert som u-land opplevd økonomisk vekst og økte utslipp. På grunn av dette har man nå blitt enige om å gå bort fra denne todelte differensieringen. Alle land må være med og dra lasset. Likevel må en eller annen form for differensiering på plass for at Parisavtalen skal bli en klimaavtale der alle land er med. Høyutslippsland må ha større utslippsforpliktelser enn lavutslippsland, mens rike land (ofte de samme) må forplikte seg til å være med og betale for overgangen i land som ikke har råd til å gjøre det selv, i tråd med sine historiske ansvar. Klimatoppmøtet i Lima i desember var nær kollaps fordi tekstforslagene forhandlingslederne la frem var partiske i i-lands favør, etter u-landenes mening. Forslagene var for fokusert på nasjonale utslippskutt, uten å inkludere i-lands forpliktelser overfor u-land. Det kunne de ikke godta. Dette har vært betente saker i forhandlingene i lang tid, og kollapsen i Lima ble forhindret ved for eksempel å la kravene til hva landenes bidrag skal inneholde være åpne og vage, og mens arbeidet med resten av forhandlingsteksten ble skjøvet fremover. Langsiktig mål I det FNs klimaforhandlinger går inn i en av de siste sesjonene før toppmøtet i Paris, er muligheten til å få et langsiktig mål på plass i avtalen et annet hett diskusjonsemne. En visjon om hvilken retning verden skal ta, også etter 2030, er viktig for en langsiktig og forutsigbar klimapolitikk som med stor sannsynlighet kan holde oss under 1,5 graders temperaturstigning. Som kjent fra mars i år, er Norges plan å henge seg på EUs klimaregime, som blant annet innebærer 40 % utslippskutt innen 2030, og et langsiktig mål om “netto nullutslipp” innen 2050. Å ha et langsiktig mål i avtalen er i seg selv en het potet, som ikke alle ønsker velkommen. Ordet “netto” krydrer poteten ekstra. Netto kan nemlig bety hva som helst. Noen vektlegger netto, som i verste fall kan bety at land for eksempel regner inn mengden CO2 skogen deres absorberer, og så hevder at de slipper ut null så lenge utslippene ikke er større enn det skogen absorberer. Det kan også innebære frisk bruk av kreativ og høyst usikker teknologi, og diverse fleksible mekanismer med tvilsom klimaeffekt. Andre land steiler over ordet nullutslipp, særlig amerikanere som gjerne vil cruise rundt i sine dollarglis, også etter 2050. Ideen om et langsiktig mål er relativt ny i klimaforhandlingene. Begreper som dekarbonisering og klimanøytralitet innen 2050 sirkulerer også, uten at noen er helt sikre på hva de heller innebærer. Norge har prøvd seg med flere begreper for å finne ut hva som fungerer best, men har fått kritikk fra blant andre EU som ikke skjønner hva de mener. Det relativt unisone kravet fra sivilsamfunnet er derfor at et langsiktig mål for 2050 må innebære full utfasing av fossile klimagassutslipp innen 2050 og overgang til 100% fornybar energi. Det er velkjent at ¾ av verdens kjente fossile reserver må forbli under jorda om vi skal unngå mer enn 1,5 graders oppvarming. Den resterende ¼ er sannsynligvis brent innen 2050. Utslipp fra andre sektorer som landbruk og sementproduksjon er vanskeligere å både måle og kutte, men også her må tydelige målsettinger på plass. I tillegg bør et langsiktig mål om klimafinansiering på plass. Avtaletekst forhandles på storskjerm. Netto nullutslipp er nevnt i formålsparagrafens første linje i tekstforslaget til ny klimaavtale. Foto: Are Einari Skau Parisavtalen må inneholde en oppskaleringsmekanisme Siden Parisavtalen skal være basert på nasjonalt bestemte bidrag, er et vesentlig punkt man må bli enige om i Bonn en såkalt “oppskaleringsmekanisme”. Dette innebærer at alle lands bidrag skal følges opp og oppskaleres med jevne mellomrom, med forbud mot å senke ambisjonene. Bidragene som ligger på bordet foreløpig vil ikke utgjøre store nok utslippskutt til å nå nullutslipp i 2050, som FNs klimapanel mener vi må for å holde oss under 1,5 graders temperaturstigning. Derfor er vi avhengige av at bidragene trappes opp i tiden framover. Dersom bidragene som har kommet på bordet innen Paris vedtas i en ferdig avtale uten oppskaleringsmekanisme, frykter vi at verden låses fast i et spor som bringer oss til 4-8 graders temperaturstigning. Derfor er dette punktet avgjørende for at Parisavtalen skal kunne gi ambisiøs nok klimapolitikk. Oppskaleringsmekanismen må også omfatte klimafinansiering og klimatilpasning. Parisavtalen blir med andre ord ikke avslutingen på 20 års klimaforhandlinger, men starten på et nytt, globalt klimaregime. Klinten må skilles fra hveten Under tekstopprydningen må klinten skilles fra hveten:
Hold deg oppdatert på hva som skjer i Bonn på SpireBloggen!
Velkommen til Spireforum om ungdomsmedvirkning og klimaforhandlingene i Paris 2015 *English below
Når verdensledere, forhandlere, næringsliv og sivilsamfunn møtes for å diskutere løsningene på verdens klimautfordringer, er det avgjørende at også ungdom blir hørt. Dersom vi skal få til den nødvendige snuoperasjonen i 2015 er det helt avgjørende at ungdom er med på laget. Derfor sender Spire hvert år ungdomsdelegater til FNs klimaforhandlinger. Delegatene driver politisk påvirkningsarbeid og rapporterer hjem for å informere norsk ungdom om hva som foregår. 30. april inviterer vi ungdom med engasjement for klima til å snakke om vår rolle på klimatoppmøtet i Paris i desember. Til å innlede har vi invitert Spires COP 20-delegater Are og Jonathan som skal dele sine erfaringer fra forhandlingene i Lima i 2014 og snakke om den internasjonale miljøbevegelsen. - Hvordan er det å delta på forhandlingene? Hvem blir hørt? Hvordan jobber man for å påvirke? Møtet er åpent for alle og vi håper innlederne vil inspirere til en interessant og uformell diskusjon om vår rolle som ungdom og veien mot en ny klimaavtale i Paris. Innlederne vil snakke på engelsk. Welcome to Spireforum about youth participation and the climate negotiations in Paris 2015. When world leaders, negotiators and civil society come together to discuss solutions for climate change, it is crucial that also youth is heard. In order to turn the ship around in 2015 it is critical that youths are involved. This is why Spire sends delegates to the UN climate negotiations every year. The delegates push for political change and report back home, to keep the Norwegian youth up to date on what’s going. April 30th we invite all youth engaged in climate issues to talk about our role at COP 21 in Paris. To open the meeting we have invited Are and Jonathan, delegates to COP 20 in Lima in 2014, to share their experiences and talk about the international climate movement. - How was it to be part of the negotiations? Which voices are being heard? How do you work to influence decisions? The meeting is open for everyone. We hope the speakers will inspire an informal discussion on our role as youth and the way towards a new climate agreement in Paris in December.  Neste uke starter årets store klimaforhandlinger, COP20, i Perus hovedstad Lima. Are og Jonathan er to engasjerte og spente spirer som skal delta på forhandlingene for å heve politikernes ambisjoner.
Are Schille Skau og Jonathan Lindholt er valgt ut til å representere Spire på konferansen, som er den 20. i rekken. Spire har fulgt klimaforhandlingene i mange år, og jobber sammen med norsk sivilsamfunn og ungdommer fra hele verden for å presse forhandlerne til å inngå gode avtaler. Guttene har forberedt seg til turen lenge, og foran dem ligger et par uker med lange og travle dager, mange møter, aksjoner, lobbyvirksomhet, alliansebygging og rapportering hjem.
- Hva ser dere fram til? - Jeg ser frem til å dele erfaringer og jobbe sammen med ungdom fra andre deler av verden, sier Jonathan. Han tror det blir spennende å være med på de mange aksjonene for å få politikerne til å tenke mer progressivt, og vil gjerne forsøke å huke tak i noen av de "viktige" folkene. Are er interessert i det internasjonale politiske spillet. Han deltok på klimaforhandlingene i fjor også, på COP19 i Warszawa. Han ble sjokkert over hvor kaotisk og lite fremdriftspreget alt virket. - Det mest spennende med å reise til COP, er å se hvordan forhandlinger og beslutningstagning i internasjonale fora foregår. Forhandlerne bruker evigheter på alle mulige høflighetsfraser i starten av forhandlingene, etterfulgt av ren kjekling mellom enkelte stater, som mest minner om gamle ektepar. Mot slutten av forhandlingene i fjor virket det som det skulle utarte seg i rene basketak. Samtidig føler man jo at man er i midten av der alt skjer, og hvor noen av de viktigste beslutningene som angår vår fremtid blir tatt. Det er også veldig spennende, og utrolig artig å bli kjent med organisasjoner og folk fra sosiale bevegelser over hele verden, og høre om deres arbeid, kamper og triumfer, sier han. Spires fokusområder Jonathan skal arbeide med temaene REDD+ (regnskogsbevaring) og Intergenerational Equity. - Jeg er veldig opptatt av at regnskogene skal få stå i fred, og jeg ønsker mer søkelys på bevaring og restaurering av skogområdene. Jeg vil lære mer om REDD-forhandlingene for å skjønne hvorfor vi fortsatt hugger ned regnskog full av biodiversitet til fordel for palmeolje eller hamburgere, sier han. Intergenerational Equity, eller "Inteq", er et tema som har fått mye oppmerksomhet blant sivilsamfunnet det siste året. Spire har vært blant drivkreftene til å få rettferdighet mellom generasjonene til å bli viktig i de internasjonale klimaforhandlingene, på samme måte som vi setter fokus på det nasjonalt ved å arbeide for et framtidsombud. Are er spesielt interessert i hvilken innflytelse ulike lobbyinteresser har på internasjonal klimapolitikk. - Storforurensere i industrien og blant nasjoner har sterke interesser i en svak klimaavtale, og bruker store ressurser på å svekke klimapolitikk gjennom ulike former for lobbyvirksomhet og propaganda. I høst ble vi pinlig nok gjort oppmerksomme på den norske regjeringens innsats for å svekke EUs klimapolitikk. Det er svært viktig å gjøre folk oppmerksomme på at det er langt mer enn det som foregår innad i de politiske institusjonene som påvirker nasjonal, regional og internasjonal klimapolitikk, sier han alvorlig. I tillegg skal Are følge forhandlingene for en ny klimaavtale som skal vedtas på COP21 i Paris neste år, samt forhandlingene om hva som skal gjøres av tiltak før 2020, når den nye avtalen trer i kraft, før 2020. - Samtidig kommer det til å dukke opp horder av ting man kan ta tak i på COP, så vi tar høyde for at planene kan endre seg litt, legger Are til. - Hvorfor er det så viktig at ungdom er representert i klimaforhandlingene? -Ungdom får en stadig sterkere røst i internasjonale forhandlinger, og mange av de ”voksne” sier vi er deres eneste håp. Samtidig må vi ta regningen for at de voksne har ventet altfor lenge med å gjøre klimatiltakene som trengs, sier guttene. Men de er overbevist om at hvis det er noen som skal "redde planeten" så er det den oppvoksende generasjon. De vil være der de store avgjørelsene tas! - Hvorfor er dere opptatt av klima? - Jeg veldig preget av en tur til Tanzania i 2012. Jeg så de store konsekvensene av tørke, utarmet jord og feilvurderinger. Men jeg ble nok engasjert i klimasaken lenge før det, sier Jonathan. Are ble opptatt av klima rundt 2006, omtrent på samme tid som Al Gores lanserte filmen sin "En ubehagelig sannhet” og IPCC publiserte sin fjerde hovedrapport. - Jeg husker Elin Tvedt reiste land og strand rundt for å spre klimabudskapet, og mamma dro meg med på et foredrag i Trondhjem. Dette vekket virkelig engasjementet og interessen. Samtidig henger mitt klima- og miljøengasjement sammen med et større samfunnsengasjement. Jeg har så lenge jeg kan huske blitt rivende forbannet, og engasjert, av all urett, ulikhet, diskriminering og dritt som man ser i verden, som oftest drevet frem av profitt- og makthensyn.. Greier vi ikke å bevare vårt eget eksistensgrunnlag i naturen, som mennesket faktisk er en del av (ærlig snakka!), spiller det ingen rolle hvor mange syngende sykesøstre, kvoterte kvinner og andre viktige sosiale saker man får kjempet frem. - Til slutt: Hvordan skal dere ta COP20 med storm? - Jeg har en tendens til å være veldig høylytt og kverulerende. Jeg skal gjøre meg synlig, og dra Are med meg på noen finurlige situasjoner, sier Jonathan - Jonathan har jo en lite kjent bakgrunn som treskjærer! supplerer Are. - Folka på COP bør nok se opp for at ikke Jonathan plutselig har spikket et ufravikelig krav til skogforhandlingene inn tre. Det kan de ikke la være å ta stilling til. Vi ønsker Are og Jonathan lykke til! Les mer om COP20 her og følg med på oppdateringer fra Jonathan og Are på Spires Twitter, Facebook, Spirebloggen og selvfølgelig denne nettsiden!  I starten av juni var Spire i Bonn for å delta på UNFCCC mellomforhandlingene, hvor vi tok tempen på forhandlingene, jobbet med aksjoner og artikkel seks. Et overhengende tema på møtet var at veien fram til COP21 i Paris, hvor en ny klimaavtale skal vedtas er lang, og tiden knapp. Det er mange løse tråder som skal knyttes opp før man i desember 2015 samles i Paris, og mange vanskelige temaer man skal bli enige om før man har en avtale alle kan slutte seg til. Heldigvis var det en del positivitet å spore i Bonn tidlig i møtet. Dagen før møtet startet kom det gledelige nyheter fra både Kina og USA om ambisiøse klimatiltak, som var med på å sette god og konstruktiv ramme rundt forhandlingene. Dette ble fulgt opp i møtets to første dager, som var satt av til ministermøter. Flere land kom med ambisiøse og positive innlegg. Vi i Spire er spesielt fornøyd med at Tine Sundtoft leverte ambisjoner om karbonnøytralitet innen 2050, og åpnet for å vurdere om kravene for å oppjustere Norges forpliktelser til utslippskutt nå er nådd. Vi mener at Kina og USA, to av de største utslippslandene, nå har vist endringsvilje, og da er det viktig at Norge og andre ambisiøse land følger opp med å høyne ambisjonsnivået.
Vi i Spire selvfølgelig veldig fornøyd med den positive stemningen som var under første del av møtet, og vi vil jobbe for å sørge for at tempoet, og ikke minst ambisjonsnivået holdes oppe. Det er svært viktig at partene leverer ambisiøse intensjoner og planer på Ban Ki Moon Climate Summit i september, og her har vi vært med på å spille inn til det norske bidraget. Videre er det viktig at man flyter på goodwillen som er i forhandlingene nå, og bruker den til å diskutere litt vanskeligere temaer, som ansvars- og byrdefordeling og forventede forpliktelser. Mot slutten av konferansen ble positiviteten overskygget av gamle konfliktlinjer, nemlig differensiering mellom i-land og u-land (Annex 1 og ikke). Differensieringen baserer seg på et gammel skille mellom rike og fattige land, men skillet ble tegnet opp i 1992, og mange land er ganske forskjellig nå fra da. Vi håper man vi ha en konstruktiv debatt rundt en ny inndeling som reflekterer verden slik den er idag, samtidig som den tar høyde for historisk ansvar. Dette temaet er veldig betent, og har et stort destruktivt potensial for forhandlingene hvis noen setter seg på bakbeina. Som alltid var vi også med på sivilsamfunnsaksjonene som ble arrangert under møtet, hovedsaklig gjennom YOUNGO. Den største var #volveremos, som markerte sivilsamfunnets retur til forhandlingene etter masseutmarsjen på COP19 i Warsawa. Dette var en stor aksjon med “unge” og “voksne” sivilsamfunnsorganisasjoner, og skapte mye blest på forhandlingene. Blant annet ble det delt ut små gule papirvindmøller til delegatene, og mange viste sin støtte gjennom å plassere den på bordet eller gå med den i knapphullet på jakken. Med YOUNGO arrangerte vi også to større events, et som het Missing Ministers, som skulle belyse det faktum at veldig få ministre faktisk dukket opp på møtet, og et annet som het “The Game of Climate”, en “Game of Thrones” inspirert aksjon hvor forhandlere ble oppfordret til å ta stilling til en rekke problemstillinger, og de som svarte riktig fikk sitte på en trone, med krone på hodet, og motta hyllest fra oss unge. Dette var spennende og morsomt arbeide, og det bar frukter: Missing ministers ble rapportert om i flere medier, deriblant BBC. En annen kjernesak for Spire som vi jobbet med er klimakonvensjonens artikkel seks, som går på utdanning og skolering om klimaendringer. Dette er naturlig nok en veldig viktig artikkel for oss, ikke bare fordi vi driver med informasjons- og skoleringsarbeid, men også fordi det er sentralt at unge lærer om klimaendringer og dens innvirkning. I Norge har vi et godt tilbud, med god opplæring i skoleverket, flotte offentlige informasjon og vitenskapsressurser, og ikke minst supre støtteordninger for organisasjoner som driver med informasjonsarbeid. Det eneste Norge mangler er en nasjonal kontaktperson for artikkel seks, som kan koordinere arbeidet nasjonalt, og også følge opp internasjonalt. Vi synes det er rart at Norge mangler dette, når vi etterlever alle andre punkter. Vi tok det derfor opp med den norske delegasjonen mens vi var i Bonn, og de var overrasket over at dette ikke var på plass allerede, og lovet å følge dette opp videre. Vi vil selvfølgelig også følge med, og følge det opp videre. Turen til Bonn var spennende, lærerik og ikke minst inspirerende. Nå er det bare å holde fullt kjør fram til desember 2015, og sørge for at avtalen som ligger på bordet at er så ambisiøs og god som vi ønsker at den skal være!  I disse dager avholdes ministerkonferanse på Bali i Indonesia i regi av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Ministerkoferansen er WTOs høyeste beslutningsorgan og alle medlemmene i WTO møtes annenhvert år for å diskutere saker som omhandler medlemslandene. Siden ministerkonferansen i Doha i 2001 har partene prøvd å kommet til enighet om en global multilateral handelsavtale, men forhandlingen har gått i stå de siste 12 årene.
Verdens Handelsorganisasjon (WTO)
Verdens Hansdelsorganisasjon (WTO) er en internasjonal organisasjon med 159 medlemmmer. Hovedoppgavene til WTO er å overvåke dagens handelsregelverk, å være et forum for forhandlinger og å bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland. Målet med WTO er å forhandle frem avtaler som gjelder for alle medlemslandene og som skal fremme frihandel ved å minske handelsbarrierene mest mulig innen områder som landbruk, industrivarehandel, handel med tjenester og intellektuelle rettigheter. WTO fører en ensidig handelsliberaliserende politikk som favoriserer de rike landene. De fattige landene blir gjennom handelsbarrierer ofte fratatt politiske handlingsrom til å utforme egen politikk. Spire mener at dette nyliberalistiske systemet har vist seg å være hverken bærekraftig eller føre til mer sosial rettferdighet. Vi er opptatt av at utviklingsland skal få handlingsrom til å bestemme over egen politikk og at deres forhandlingsposisjon i WTO styrkes. Doha-runden Forhandlingene om en ny multilateral handelsavtale har foregått siden den 4. ministerkonferansen i Doha, Qatar i 2001. Denne forhandlingsrunden har fått navnet utviklingsrunden (Doha Development Agenda, DDA) fordi målet med avtalen har vært å integrere utviklingsland bedre i det internasjonale handelssystemet. Under ministerkonferansen ble landene enige om å sette i gang forhandlinger på en rekke områder, og at forhandlingene skulle avsluttes innen utgangen av 2004. Etter 2001 har det vært avholdt fire ministerkonferanser, samt flere uformelle møter på ministernivå, uten at partene har kommet til enighet. I 2008 brøt forhandlingene helt sammen etter et mislykket forsøk på å enes om importregler for landbruksprodukter.
Ny tiltro til en handelsavtale? Forventningene til en ny multilateral avtale har tidligere vært moderate, ettersom forhandlingene nærmest har stått stille i 12 år. Ved å åpne opp forhandlinger på enkeltområder i 2011 er det mange som har fått ny tiltro til en global handelsavtale.
Til tross for økt til tiltro til en avtale har forhandlingene siden WTO Public Forum gått tregt og mange har satt spørsmålstegn ved om medlemslandene faktisk vil komme til enighet før Bali. I WTOs hoved råd den 26. november adresserte Azevêdo problemet og understreket alvoret i situasjonen. Mange ser på årets ministerkonferanse som ”vinn eller forsvinn” for utviklingsrunden, og man må få til en avtale for å få ny tiltro til WTO som verdens ledende handelsorgan. Etter 26. november har forhandlingene tatt seg opp og medlemmene har kommet til enighet i mange av sakene. En mulig Bali-pakke? På årets ministerkonferanse skal det framforhandles en såkalt “Bali-pakke”. Denne vil omhandle handelsfasilitering, tollkvoteadministrasjon, særbestemmelser for matvarelagre for utviklingsland og eksportsubsidier på landbruksområdet skal drøftes. Visse spørsmål av særlige interesse for MUL-land (minst utviklede land) som for eksempel toll- og kvotefrihet for disse landene, er også potensielle elementer i Bali-pakken. Det er ifølge den norske regjeringen enighet om det meste i Bali-pakken, men noen spørsmål gjenstår for handelsfasilitering og matvaresikkerhet. Det er fare for at hele Doha-runden kollapser dersom medlemslandene ikke får på plass en ny avtale på Bali. Samtidig har mange utviklingsland har uttrykt bekymring for at Bali-pakken blir det eneste resultat av Doha-runden og at forhandlingene om de store og viktige sakene ikke igangsettes. Hva skjer hvis ikke medlemslandene kommer til enighet? Mye tyder på at dersom det mot formodning ikke blir framforhandlet en ny global handelsavtale, vil bilaterale og plurilaterale avtaler bli alternativene. Da vil medlemmer med like interesser forhandle avtaler seg i mellom for å videreutvikle handelsregelverket. Et problem vil være at de rike landene fører an disse forhandlingene og handelsregelverket utvikles dermed på deres premisser. Både bilaterale og plurilaterale avtaler fører til sterkt asymmetriske forhandlingsposisjoner ettersom disse avtalene ofte er med på å presse utviklingsland til å akseptere handelstiltak de aldri ville ha godtatt i multilaterale forhandlinger. Utviklingslandene har en sterkere stemme når de står sammen og det politiske handlingsrommet vil være større jo flere som står sammen. Hva mener sivilsamfunnet i Norge? Spire har sammen med andre organisasjoner i Forum for utvikling og miljø (ForUM) vært med på å lage et posisjonsdokument til ministerkonferansen på Bali som du kan lese her. Dette dokumentet inneholder noen punkter som vi i sivilsamfunnet mener er viktig at den norske delegasjonen fremmer på konferansen. Dokumentet tar blant annet opp bærekraftighet i produksjon og subsidiering av småskala jordbruk i utviklingsland, i tillegg til retten til å bygge opp reservelagrene for mat. Vi i Spire mener at mat ikke er en handelsvare, men en menneskerett. Et frihandelssystem er ikke et effektivt verktøy for å sikre alle mennesker denne retten, fordi frihandel kun tar hensyn til profittmaksimering. Spire mener at handel ikke er et gode i seg selv, men heller et virkemiddel for å oppnå en mer rettferdig fordeling og en mer bærekraftig verden. For at handelssystemet skal bli mer rettferdig er det essensielt at det blir utarbeidet med utgangspunkt i de fattigste, og ikke blir dirigert av dem som har mest fra før. Vi retter nå blikket mot forhandlingene på Bali og følger nøye med på hva som skjer de neste dagene. Skrevet av Maren Trones, Koordinator for Handelsutvalget  Aksjon for rettferdighet:Spire og flere andre ungdomsorganisasjoner arrangerte denne uken aksjon for å sette fokus på det fakutm at selskaper som tjener penger på å ikke få en god klimaavtale, heller ikke burde ha så mye innflytelse på konferansen. Spire deler sine opplevelser fra klimatoppmøte i Polen
Akkurat nå møtes alle landene som har skrevet under på FNs Klimakonvensjon, til toppmøte i Polen. Også miljøorganisasjoner fra hele verden er til stede, flere fra Norge. Vi er fire ungdommer som representerer Spire, og vi er her for å minne forhandlerne på at en klimaavtale må være rettferdig. Det er de rike landene som har sluppet ut mest klimagasser hittil, derfor må de redusere mest i fremtiden. Vi minner også de rike landene på at klimaendringene først skjer i de fattigste landene - slik som tyfonen i Filippinene og tørken i afrikanske land nå viser oss. Står i GrunnlovenUngdommer har flere muligheter til å påvirke avgjørelsene som tas på møte. En av måtene vi kan gjøre det på, er ved å holde appeller til de voksne som sitter i møter. I appellene presenterer vi oss som en samlet ungdoms- og miljøbevegelse, og forteller hva vi mener det er viktig å fokusere på. Man må være skikkelig modig og tålmodig - de voksne bruker lang tid på å forhandle. En av Spire sine viktigste saker handler om de kommende generasjonene - barnebarna våre - og hvilken verden de skal leve i. Vi mener at de ikke skal måtte leve med ekstremvær og global oppvarming. Det eneste problemet her er at ingen som blir født om 30 år er tilstedet på møtene. Det er derfor det er så viktig at vi som ungdomsrepresentanter overbeviser forhandlerne om at i det minste må høre på oss som er unge i dag. Det er ikke lett, men det er viktig; vi må passe på jorden vår slik at vi forlater den i minst like god stand som vi fikk den. Dette står til og med i den norske grunnloven. Vi i Spire mener at de som forurenser mest, også må ta størst ansvar for å redusere klimagassutslippene. Auksjon for lave ambisjonerAndre ting vi gjør her nede er å skape blest om enkeltsaker. Vi holder demonstrasjoner med plakater og bannere for å skape oppmerksomhet, og for å få budskapet vårt ut til resten av verden. Mange av oss som er her nede har reagert på at det er så innmari mange regler for hva vi får lov til å gjøre, mens private selskaper får mer å si enn før. For å demonstrere hvordan dette ser ut for oss, lagde vi derfor en auksjon. Flere ungdommer kledde seg ut som businessmenn, med logoene til miljøforurensende selskaper som sponser møtene. En auksjonarius ropte ut hva firmaene kunne by penger på; lave ambisjoner, vraking av FNs klimapanel og inkludering av "rent kull" ble solgt til høystbydende. Budskapet vårt er enkelt; selskaper som tjener penger på at vi ikke får en god klimaavtale burde ikke ha så mye innflytelse på en klimakonferanse. Det blir det samme som å invitere et tobakkselskap som hedersgjest på en konferanse om global helse. Hvem synes du skal ha størst mulighet til å påvirke fremtiden? Skrevet av Spire ved Arne Einari Skau, Elna Bastiansen, Lene Elizabeth Hodge og Jérémie Jaeger Saken er skrevet for Si:D og aftenposten.no.  Hva skal til for å gjøre Norge til et bærekraftig samfunn? Les det inspirerende foredraget av Spires Lan Marie Berg som ble holdt under den internasjonale konferansen Transformation in a Changing Climate 2013.
o transform from a petroleum-based society to a sustainable one, we first of all need to have a vision to change. We need to believe that we can. However, despite increasing knowledge on the hazards of climate change and the dire need for something new, Norway has been moving in the wrong direction. Since the last IPCC-report and the hype towards Copenhagen, our national self-image as an international peacemaker, well doer and “climate hero”, has been fading in favor of a growing awareness of an other identity as a nation “made of oil”, and only oil.
“New oil discoveries are important for the welfare state”, is the title of a children’s program at the state channel NRK. “We support the heroes of tomorrow”, is Statoil’s – the Norwegian oil-company’s- PR-program. “Join the oil adventure” is one of their most recent commercials. 3 of the top 10 companies that the oilfund invests (its oil money in), is BP, Shell and Exxon Mobile. Nevertheless, it has guts enough to claim to invest for the best interest of (and I quote) “future generations”. In other words, Norway’s oil-wealth is packed in to a communication strategy focusing on our nation’s best interest, our welfare system, and our future, ironically enough. But we are buying it. As the CO2 concentration in the atmosphere smashed the 400-ppm milestone, the majority of our politicians, actually just two days ago, voted to open a brand new area for oil extraction - the biggest one in 20 years – and this without causing any larger public outcry. Norwegians are currently sleeping, or comatosing, on a big, comfortable pillow of oil. It is not that we lack options, but we are simply not giving them enough attention, as we are busy spending money on fossil fuel subsidies, pushing our best engineers into the oil-industry and heating up our economy, making it impossible for other actors to move. So, how can we transform our economy when other options seem more and more unlikely? My first real experience with climate change activism was at the infamous COP in Copenhagen. One of the tools we used to remind the delegates and heads of state that they were in the Bella Center to find solutions was this key ring. It says: “Lead or go home”. But as we know, nobody really led, and in the end we all went home. At the international, as well as at the national level, there is a problem of leadership. Are our leaders really leaders, if they don’t dare to vision and lead us to the society that we need. And if our leaders don’t lead, what do we do? Karen O’Brien said something that really struck me some days ago, she said: “We only need 10 percent to transform a society”. That is encouraging, because it means that if our politicians can’t lead, we can! And to an extent we are already doing it. Change is on the way in Berlin, in Copenhagen and in Oslo. Mindsets are changing rapidly, and maybe the right timing, as Per was talking about, is now. To transform, we need activists, researchers, entrepreneurs, big companies, and politicians on our team. But most of all we need people. When I meet with friends, family, and strangers and they get to know what I am up to, they often tell me “oh you are so engaged” and “it is good that you care so much”. I think that an appropriate answer to those statements is: yes, why don’t you? I am really so grateful that I found causes bigger than myself that I care about so much that I have been willing to sacrifice many other aspects of my life for them. Causes that I am willing to spend most of my time for, to get exhausted for, to get deeply disappointed and depressed for – because these are also the things that give my life the most value. “Fire soul” is the translation of a word in Norwegian that is often used to describe people who have found a way to do something they are really good at, for a cause that they are passionate about. I believe that everybody has a “fire soul”. Everybody have the need to burn for something bigger than themselves and a unique ability to address it. I just think that not everybody have found it yet. Finding your “fire” - the rush and joy of engaging in something bigger than yourself and of accomplishing to address it– is something I think most people strive for. So lets give that to people! We can start with opening engagement labs in schools and in universities. Lets challenge people to think about what they want for the future, encourage them, give them confidence and the tools to do something about it, whether it is to create technological solutions, open a business, write in the newspaper, compose songs, do something for greening their community, become researchers or politicians or to encourage and engage other people. Let it become normal, fun and important to care and to do something for the greater good. Before we know it, our role models go from "pink bloggers" to "green bloggers", from wasteful consumers to responsible ones, from oil-addicts to social entrepreneurs. And we will have powerful stories to tell. More powerful and more enchanting than any Norwegian oil-fairytale. Lan Marie Berg Video stream from the conference can be found here.   Slik så møtet ut på skjermen. Ved siden av Ban Ki-Moon sitter Ahmad Alhendawi, FNs spesialutsending for ungdom. Under klimaforhandlingene i Bonn i juni var Spires representanter så heldige å få være med på et eksklusivt møte med selveste generalsekretæren i FN, Ban Ki-Moon. Han hadde en klar beskjed til oss som er unge når det gjaldt klima: ”bruk makten deres og endre verden.”
Generalsekretæren hadde på sin egen bursdag bedt om å få snakke med ungdomsnettverket YOUNGO, som var tilstede på klimaforhandlingene. Selv om ungdommene satt i FNs hovedkvarter i Bonn og han satt på andre siden av kloden i New York, var stemningen til å ta og føle på da de snakket med ham via videooppringing og så ham på TV-skjermen. “Jeg er glad for å få anledningen til å snakke med dere om dette svært viktige temaet som vil bli en stadig mer sentral del av livene til dere og kommende generasjoner” sa Ban Ki-Moon innledningsvis. Han er nemlig en veldig klimaengasjert mann som virkelig har skjønt det: for å takle klimaendringene og gjøre de grepene som må til, er ungdommen nødt til å bli med på laget. Vi som kommer til å kjenne klimaendringene mest, og som utgjør mer enn halvparten av verdens befolkning, må heve stemmene våre og kreve endring. ”Det er opp til ungdommer å utfordre sine bekjente, sine statsministre, sine ordførere, sine folkevalgte og professorer til å vise handlekraft”, sa generalsekretæren. Han la vekt på at unge har nye ideer og andre perspektiver enn de gamle, og at vi derfor er viktige endringsagenter. Ban Ki-Moon jobber hardt for at det internasjonale samfunnet skal klare å enes om en ambisiøs klimaavtale i 2015. Blant annet skal han invitere til en konferanse i 2014 som har som mål å heve ambisjonene. Her skal ungdommene få en egen plass ved forhandlingsbordet, fortalte han, noe som ga god respons blant ungdommene på møtet. Men det er ikke bare internasjonalt at det er viktig å vise at man forventer gode resultater. Den største jobben gjør vi faktisk hjemme. ”Bruk deres makt som stemmeberettigede og som forbrukere”, sa Ban. Det er riktignok opp til politikerne å ta riktige avgjørelser, men det er også opp til oss å velge riktige politikere og gi dem klar beskjed om hva vi forventer av dem. Det første sjøslaget for vår del her i Norge står om kun et par måneder: I september skal det velges nye politikere til Storting og Regjering. Vi som er unge har et spesielt stort ansvar for å stille opp på valgdagen og velge politikerne som faktisk bryr seg om klimaet. Det er nemlig vår framtid det dreier seg om! Tar du utfordringen? Bli med og hev stemmen! Lær hvilke partier som er best på klima og engasjer deg i mange forskjellige klimaaktiviteter i forbindelse med valget. Les Klimavalg 2013 sitt intervju med Spires leder Mari Gjengedal.  Norge stod frem som en konstruktiv aktør under FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i 2012, de støttet til og med forslaget om en Høykommissær for framtidige generasjoner. Spire etterlyser dette engasjementet på lokalt nivå.
I juni vendte norske politikere skuffet nesen hjem etter FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro, kjent som Rio+20. Dette så vi i tirsdagens episode av NRK-serien “Den gode viljen”. Spire var også i Rio, og vi ble også skuffet over utfallet av konferansen. Vi var blant ungdommene som jobbet hardt for å få gjennomslag for en Høykommissær for framtidige generasjoner, og var glade for å få norske forhandlere med på laget. Vi forstår at en så stor mekanisme som FN er treig og tungrodd. Derfor retter vi nå fokus til nasjonalt nivå, og konkret handling. Når norske ord og meninger drukner rundt forhandlingsbordet bør vi heller ty til handling for å vise at Norge tar framtida på alvor. Vi vet hvordan Norge kan vise handlekraft, nemlig ved å opprette et nasjonalt Framtidsombud. Politikerne våre velges for fire år av gangen, og er dermed avhengig av å holde dagens velgere tilfreds, slik får de stemmer også ved neste valg. Framtidsombudet skal løfte fram saker som er viktige for langsiktig utvikling og holde beslutningstakere ansvarlige for at det de vedtar ikke går på bekostning av framtida. Det kan være enten som vaktbikkje i media, som høringsinstans, eller ved å føre saker for retten på vegne av framtidige generasjoner. Slik vil et framtidsombud kunne utfylle demokratiet og sørge for langsiktighet og trygghet. Å sørge for våre etterkommeres muligheter handler om å ta smarte valg i dag. Det handler om å forvalte ressursene vi har på en trygg måte og om å tenke langsiktig. Dette er ikke bare et moralsk ansvar, men er også nedfelt i grunnlovens paragraf 110b: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.» Paragraf 110b blir ikke tatt på alvor, til tross for at den legger grunnlaget for en trygg framtid for den norske velferdsstaten. Det er uetisk å ikke ta langsiktig hensyn da vi vet at de problemene vi i dag skyver foran oss vil havne i fanget på framtidige generasjoner. Vi mener at regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling ikke er tilstrekkelig og at dette bør forankres i et organ utenfor regjeringsapparatet. Å opprette en ombudsperson for framtidige generasjoner, et Framtidsombud, vil være en god måte å sørge for at arbeid for bærekraftig utvikling blir gjennomført og fulgt opp. I forbindelse med Rio+20 fokuserte “Den gode viljen” på ungdommens kamp. Da det ble klart at utfallet av konferansen ble svakt, kunne seriens fortellerstemme medfølende fortelle det norske publikum at unge idealister ofte får et hardt møte med virkeligheten på slike konferanser. Javisst er vi idealister, med stor tro på framtida, men en mindre vellykket FN-konferanse vipper oss ikke av pinnen. Vi fortsetter kampen for framtidige generasjoners rettigheter, nå på nasjonalt plan. Norge støttet kampen for en sikker framtid i Rio, nå må det vises handlekraft på hjemmebane også. La oss en gang for alle vise verden at vi tar framtida på alvor ved å gi framtidige generajsoner en stemme i dagens politikk! Siv Maren Sandnæs, kampanjeleder i Spire Denne artikkelen var publisert på Dagsavisen.no Nye Meninger 7.2.2013 Les mer om Spire`s kampanje for Framtidsombud, her.  Mandag starter årets klimatoppmøte i Doha i Qatar. Spire er på plass som vaktbikkje for sikre en trygg framtid. Spires beskjed er klar: Det er uansvarlig å vente med klimahandling til 2020! På forrige toppmøte i Durban ble verdens ledere enige om å forhandle fram en ny klimaavtale som skal tre i kraft i 2020. Å vente med klimahandling til 2020 mener Spire er uansvarlig. I Doha må verdens ledere enes om videreføring av Kyoto-avtalen, slik at den andre perioden for utslippsforpliktelser kan tre i kraft neste år. I tillegg må rike land legge høyere utslippskutt og midler til klimafinansiering på bordet. Spires krav er ikke idealistiske, de er realistiske. Realisme er å ta klimavitaenskapen på alvor, sier Kine Gjerstad Eide, ungdomsrepresentant for Spire. Klimaendringer rammer en rekke land verden over allerede i dag. De som har bidratt minst, er de som rammes hardest. Derfor krever Spire en global avtale som tar vare på verdens fattigste og som sikrer dem rett til å leve i en klima-trygg verden der de kan skaffe mat, vann og skolegang nå og i fremtiden. Norge og verdens rike har ansvar for å redusere våre utslipp, samtidig som vi sikrer at verdens fattige får tilgang på midler til klimatilpasning og utslippsreduksjon. Vi vet nok om de forferdelige konsekvensene klimaendringer fører med seg og nok om hva vi må gjøre for å forhindre dem. Dess senere vi begynner å redusere våre globale utslipp, dess verre blir konsekvensene, spesielt for verdens fattigste. Det uansvarlig at verdens ledere overlater sikkerheten og velferden til dagens unge til sine politiske etterfølgere, istedenfor å ta den på alvor i dag selv, sier Eide. Les mer om hva Spire mener verdens ledere må bli enige i om i Doha her: http://inspirerende.wordpress.com eller se vedlegg. Følg med på oppdateringer fra klimatoppmøtet her på nettsidene, på Spirebloggen og @Spireorg og @KineGEide på Twitter. SPIRE ER I DOHA. TA KONTAKT MED VÅRE UNGDOMSREPRESENTANTER: Kine Gjerstad Eide +47 411 08 655 [email protected] Mette Bjørnsdatter Hafskjold +47 922 29 044 [email protected] FOR KOMMENTARER FRA NORGE, KONTAKT SPIRES LEDER (kan også stille på TV, radio): Harald Sakarias Brøvig Hansen +47 954 81 686 [email protected] www.spireorg.no http://inspirerende.wordpress.com  Fra 1- til 4. november arrangeres Norges største politiske konferanse, nemlig globaliseringskonferansen 2012. Hit kommer blant annet Jostein Gaarder, Gerd Liv Valla, Margreth Olin, Heikki Holmås og ikke minst Spire.
Globaliseringskonferansen er et møtested og et samarbeidsforum for aktivister, tillitsvalgte og andre engasjerte i de miljøene i Norge som arbeider for en verden der hensynet til mennesker, samfunn og miljø settes foran hensynet til økonomisk profitt. Spire er medlem i Norges Sosiale Forum, som arrangerer Globaliseringskonferansen. Vi skal være med på å arrangere hele 7 møter om en rekke ulike tema – det blir både fiskeripolitikk, innføring i klimaforhandlinger, filmvisning og landbruk. Under følger en oversikt over møtene hvor Spire er medarrangører. Fiskeripolitikk – Norge som sjømatkjempe Tidspunkt: fredag 2. november kl. 10:00 Norge er verdens nest største eksportør av fisk. Dette gir oss et stort ansvar. Rundt årsskiftet skal regjeringen komme med en stortingsmelding om hvordan Norge skal bli verdens fremste sjønasjon. Hvordan sikrer vi at norsk fiskeripolitikk ikke ødelegger for fiskere i Sør og havets økosystem? Innledere: Harald Sakarias B. Hansen (Leder i Spire) Hanne Margrete Johnsen (Sentralstyremedlem i Spire) Arrangør: Spire Klimaforhandlingene på 1-2-3 Tidspunkt: fredag 2. november kl. 10:00 Lurer du på hvordan det foregår når verdens ledere forhandler om fremtida? Dette møtet gir en innføring i FNs internasjonale klimaforhandlinger og forventningene til neste klimatoppmøte i Doha Innledere: Steffen Kalvbakken (CICERO) Ola Skaalvik Elvevold (Naturvernforbundet) Karine Hertzberg (seniorrådgiver Miljøverndepatementet) Arrangør: Spire og Changemaker På røvertokt? – norske investeringer vs. utvikling og miljø Tid: fredag 2. november kl. 12:30 Norske selskaper investerer i land med svært ustabile forhold, og midt i dette uryddige landskapet stiller norske investorer krav til forutsigbarhet og investorbeskyttelse, og investorers rettigheter styrkes på bekostning av befolkningens rett til å styre sitt eget land. Innledere: Helene Bank (For Velferdsstaten) Beate Ekeberg (Miljøverndepartementet) Alberto Villareal (REDES Uruguay) Arrangør: Handelskampanjen Global motstand mot genmodifisering av matfatet Tid: fredag 2. November 14:30 Seminaret vil gi en enkel og grundig introduksjon til hva genmodifiserte organismer (GMO) er, hvordan dagens GMOer er en trussel mot miljøet og brukes av storselskaper som Monsanto til å få økt kontroll over matfatet. Innledere: Kathrine Kleveland (Leder av Norges Bygdekvinnelag) Lene Liebe Delsett (Fagrådgiver i Naturvernforbundet) Truls Gulowsen (Leder Greenpeace Norge) Casper Linnestad (Seniorrådgiver, Naturvernforbundet) Ingrid Melkild (Seniorrådgiver, Bondelaget) Arrangør: Nettverk for GMO-fri mat og fôr Klima sett fra sør - visning av Wind of Change Tid: lørdag 3. November 14:30 How is climate change affecting people in Africa and how can one adapt to climate change? The documentary Wind of Change and the following debate will provide some perspectives on climate change from the South. Innledere: Julia Dahr (Director of "Wind of Change") Banda Lizzy (Youth Environmental Network, Zambia) Shuko Musemangezhi (Youth Environmental Network, Zambia) Karen O'Brien (Professor at University of Oslo) Lene Hodge (Klimautvalget i Spire) Kisulu Musya Arrangør: Spire, YEN (Youth Environment Network) Hver dråpe teller – energi og vannsikkerhet i et endret klima Tid: fredag 2. november kl. 18:30 Rapportlanseringen belyser hvordan klimaendringer påvirker tilgangen til vann, og tilpasningsstrategier. Seminaret problematiserer også framstillingen av store vannkraftprosjekt som en løsning på klimautfordringene, så vel som å se på mulige alternativ. Innledere: Harald Sakarias B. Hansen (Leder i Spire) Maren Olene Kloster (Styremedlem i FIVAS) Christoffer Ringnes Klyve (Leder for utenlandsavdelingen i Utviklingsfondet) Kisulu Musya Lisetta Marie Trebbi (Seniorrådgiver i Utenriksdepartementet, seksjon for klima, global helse og bærekraftig utvikling) Arrangør: Spire, FIVAS, ForUMs temagruppe for vann Hvordan sikre nok mat til alle - løsninger i landbruket Tid: lørdag 3. november kl. 10:00 Nesten 1 milliard mennesker sulter selv om det produseres nok mat. Hvordan bør mat produseres og fordeles slik at alle kan spise seg mette? Innledere: Elin Ersdal (Norfund) Hege Hertzberg (Utviklingspolitisk direktør) Kristin Kjæret (FIAN Norge) Andrew P. Kroglund (Informasjonssjef, Utviklingsfondet) Sven Arne Lie (Forsker og forfatter av boka "En nasjon av kjøtthuer") Sarojeni V. Rengam (Administrerende direktør for Pesticide Action Network) Bruna Valsoler (Aktivist fra de jordløses bevegelse (MST) i Brasil) Arrangør: Utviklingsfondet, Spire, FIAN, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Tørrlandskoordineringsgruppen Road after Rio: ombudsperson for future generations Tid: lørdag 3. november kl.18:30 Political decisions are often made without taking future generations' interests into consideration. The need for an ombudsperson to look after and protect their interests is increasing. Is an ombudsman for future generations a desirable and feasible possibility? Which role would such an ombudsperson play in society? Innledere: Siv Maren Sandnæs (Spire) Lizzie Banda (Youth Enironment Network i Zambia) Reidar Hjermann (Tidligere barneombud) Ole Kristian Fauchald (Professor ved UiO Institutt for Offentlig rett og forsker ved Fridjof Nansen Instituttet) Jan Gustav Strandenæs (Stakeholder Forum) Arrangør: Spire, Grønn Ungdom, Norsk medisinstudentforening, KM Global   Mari og Siv Maren gjorde en god innsats med å sette dagsorden under Rio+20 Et av Spires mål ved å delta på Rio+20, FNs konferanse for bærekraftig utvikling, var å være synlig i media hjemme og sørge for at budskapet om å satse på bærekraftig utvikling og behovet for å etablere en internasjonal Ombudsperson for framtidige generasjoner ble satt på dagsorden. Både i forkant av konferansen og underveis fikk vi mange oppslag i flere medier. Grunnen til at Spire jobbet med Rio+20 var kampanjen våren 2012 «Rio Må Rokke» der målet var å spre informasjon om bærekraftig utvikling blant norsk ungdom. Dessuten ønsket Spire å formidle at ungdom må bli hørt når avgjørelser om deres egen fremtid blir tatt. Onsdag 20. juni hadde Spires to offisielle delegater i Rio, Siv Maren Sandnæs og Mari Gjengedal, skrevet et leserinnlegg som kom på trykk i Dagsavisen. -Altfor lenge har kortsiktig økonomisk vekst vært målet i nasjonal og internasjonal politikk - en strategi som har gått på bekostning av miljøet og verdens fattige. Prioriteringen av profitt fremfor miljø har resultert i en urettferdig utvikling der knappe ressurser gjøres enda knappere, og der de finstemte økosystemene vi alle er avhengige av settes ut av balanse. Naturen skriker, og generasjonene etter oss vil høre det høyt og tydelig. De går en usikker fremtid i møte. Men hvem kjemper deres sak? skriver de i sin kronikk. Les hele kronikken her. Underveis i konferansen ble sivilsamfunnet stengt ute fra forhandlingene etter de demonstrerte for å beholde avsnittet om etablering av en Ombudsperson for framtidige generasjoner fra sluttdokumentet. Klassekampen hadde et oppslag om dette, også dette 20. juni, hvor de også fikk snakket med Siv Maren og Mari om framgangen ellers i forhandlingene. Du kan lese oppslaget til høyre på siden. Den samme kvelden ble Kari-Anne Isaksen, koordinator for klimautvalget, invitert med på Dagsnytt 18 på NRK for å snakke om forhandlingene. Her deltok også miljøvernminister Bård Vegar Solhjell på telefon direkte fra Rio. Det kan du se på NRKs nettsider her. I tillegg var Siv Maren på P2’s Nyhetsmorgen direkte fra Rio de Janeiro og snakket om forhandlingene tidlig om morgenen 21. juni. Miljømagasinet Putsj hadde også et oppslag om at Ombudsperson ble tatt ut av forhandlingsteksten 21. juni, hvor Siv Maren og Mari er intervjuet. Du kan lese artikkelen her. Fredag 22. juni, på Rio-konferansens siste dag, var det et intervju med Mari Gjengedal i Aftenpostens A-magasin. Her forteller hun om sin deltakelse på konferansen og hvorfor det er så viktig at vi nå får til en ordentlig satsning på bærekraftig utvikling. På spørsmål om hva man sier til en klimaskeptiker, svarer Mari: ”Jeg skjønner egentlig ikke greia med skepsisen. Vi har alt å vinne på å være føre var. Hva er det verste som kan skje? At vi får friskere luft, mindre biler i byene, mer næringsrik mat, rokere biomangfold, mer grønn tumleplass og mindre søppel?” Til høyre på siden kan du lese hele intervjuet. Flere medieoppslag også i forkant av konferansen Her kan du lese intervju med Mari Gjengedal i Askøyværingen lokalavis. Her kan du lese artikkel om Spires krav til Rio+20 på nyhetssiden Framtiden.no. Her kan du lese intervju med Zlata Turkanovic, kampanjeleder for Rio Må Rokke-kampanjen, i Ny Tid Under kan du se Zlata Turkanovic møte Heikki Holmås på NRK Morgennytt: Riktig avgjørelse å delta Til tross for at utfallet av Rio+20-konferansen ikke ble det vi hadde håpet på er vi godt fornøyde med egen deltakelse. Norge viste seg å være en konstruktiv deltaker i forhandlingene, og Spire opplevde et godt samarbeid med den offisielle delegasjonen. Vi fikk satt behovet for å opprette en Ombudsperson for framtidige generasjoner på dagsorden, og ser fram til å jobbe mer med dette i tiden som kommer. Les også Spires offisielle kommentar til utfallet av Rio+20.  Fremtiden står på spill i Rio de Janeiro. 50 000 mennesker er samlet til FNs Rio+20-konferanse, men få land er villige til å forplikte seg til en avtale som vil rokke ved nåværende strukturer som har skapt fattigdom og miljøødeleggelse. Spire kjemper for etablering av FNs høykommisær for fremtidige generasjoner som ett konkret resultat av Rio+20.  Vårt budskap er skrevet i stein: Rio Må Rokke! Ren Reklame har stått for steinvasken ved hjelp av høytrykkspyler. Onsdag 20. juni møtes 110 statsledere og 50 000 mennesker i Rio for å forhandle frem en avtale som skal sikre at verdens fremtid er basert på bærekraftig utvikling. Avtaleteksten som nå ligger på bordet inneholder ingen reelle mål eller forpliktelser. I realiteten kan Rio+20 ende med at verdens ledere blir enige om det samme som de forpliktet seg til for 20 år siden. Det var ikke bra nok da, og er altfor lite i dag. Spire ønsker å minne statsminister Jens Stoltenberg, miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Heikki Holmås på at de forhandler om vår fremtid på Rio+20. Spire skriver derfor foran Stortinget i dag: Rio+20 Må Rokke! Vi har ikke råd til å vente 20 år til før politikerne blir enige. Rio+20 er en historisk mulighet til å rokke ved strukturene som har sørget for at kortsiktig økonomisk vekst er det overordnede målet for samfunnsutvikling. Kortsiktighet har ført verden ut i økonomisk-, sosial- og miljømessig krise. Spire mener at Jens, Bård Vegard og Heikki må ta opp arven fra Gro og være med på å sikre konkrete resultater i Rio. Dette er tidspunktet for å forplikte oss til å ta langsiktige hensyn til sosial rettferdighet og bevaring av naturressurser i politikken. De som kommer etter oss fortjener å leve i en trygg verden. Derfor er Spires kjernesaker under Rio+20 etableringen av en Høykommisær for fremtidige generasjoner og nytenkning for å få på plass et rettferdig handelssystem. For å oppnå bærekraftig utvikling trenger vi en institusjon som ser på de langsiktige konsekvensene av dagens politiske beslutninger. Derfor trenger vi en Høykommissær som har som mandat å jobbe for at politiske beslutninger som tas (i FN-organer) ikke går på bekostning av rettighetene til fremtidige generasjoner. Dette bør skje blant annet gjennom at Høykommissæren har ansvar for å kartlegge og informere om hvordan beslutninger som tas i dag påvirker generasjoner etter oss og hvordan hensynet til fremtidige generasjoner kan integreres i alle beslutninger i FN. Spire oppfordrer Norge til å virkelig gi jernet for å sikre ikke la Rio+20 ende i tomt prat. Noe annet har vi ikke tid til om vi skal sikre en bærekraftig fremtid! Ønsker du å vite mer om våre meninger kan du lese vårt posisjonsdokument til høyre på siden og følge med på Spirebloggen, eller følge oss på twitter @Spireorg. For kontakt med Spires delegater i Rio de Janeiro: Siv Maren Sandnæs Mari Gjengedal Telefon: 970 285 29 Telefon: 970 456 83 E-post: [email protected] E-post: [email protected] Twitter: @svmrn Twitter: @MariGjengedal Kontaktperson i Norge for Spire: Zlata Turkanovic Politisk nestleder/kampanjeleder for Spire sin kampanje “Rio må rokke” Telefon: 48 0614 43 E-post: [email protected]  Rio+20: Det er viktig at Norge går i front for å sikre opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Her kan du lese innlegget Mari Gjengedal og Siv Maren Sandnæs har skrevet i dagens Dagsavisen.
Under Rio-konferansen i 1992 bidro Norge til å sette rettighetene til kommende generasjoner på den internasjonale agendaen. 20 år senere, med en klimakrise i bagasjen, står vi fremdeles uten konkrete verktøy som kan verne om fremtiden til morgendagens unge. Denne uka, når verdens ledere på ny samles i Rio, er det viktig at Norge går i front for å sikre opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner.
Altfor lenge har kortsiktig økonomisk vekst vært målet i nasjonal og internasjonal politikk - en strategi som har gått på bekostning av miljøet og verdens fattige. Prioriteringen av profitt fremfor miljø har resultert i en urettferdig utvikling der knappe ressurser gjøres enda knappere, og der de finstemte økosystemene vi alle er avhengige av settes ut av balanse. Naturen skriker, og generasjonene etter oss vil høre det høyt og tydelig. De går en usikker fremtid i møte. Men hvem kjemper deres sak? Miljøutfordringen representerer et reelt problem - et problem det haster å løse. Ingen kan rettferdiggjøre at måten vi lever på fratar fremtidige generasjoner muligheten til å leve et trygt liv. To tiår etter at verdenssamfunnet ble enige om at politiske beslutninger må tas med hensyn til de som kommer etter oss, hersker det fortsatt uenighet om hvordan man skal nå dette målet. Denne uka får imidlertid verdens ledere en ny sjanse til å vise at de tar miljøutfordringene på alvor og skape bærekraftige løsninger for fremtiden. Derfor er det bekymringsverdig at de første avtaleutkastene som er lekket ut i forkant av konferansen vitner om en manglende vilje til å rokke ved det eksisterende systemet. I stedet hegner man om et markedsliberalistisk paradigme som i høyeste grad har bidratt til å skape klimautfordringene vi møter i dag. Hvordan kan så politikerne, som foreløpig ikke synes å enes om verken mål eller midler, best imøtekomme denne utfordringen? Hvordan skaper man rettferdighet mellom dagens og morgendagens generasjoner? Løsningen ligger i å sikre langsiktige perspektiver konkrete tiltak som ivaretar kommende generasjoners rettigheter. For å sørge for en rettferdig utvikling må verdens politikere ta ansvar i Rio, og gå inn for opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner i FN-systemet. Opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner vil sørge for at beslutninger som tas i FN-organer ikke går på bekostning av rettighetene til de som kommer etter oss. Med ansvar for å kartlegge langsiktige konsekvenser burde Ombudspersonen gis mandat til å kreve ny vurdering av beslutninger som fratar fremtidens unge deres muligheter. Ved å integrere hensynet til fremtidige generasjoner i alle internasjonale beslutningsprosesser, vil en slik institusjon sørge for en rettferdig, fremtidsrettet og strømlinjeformet politikk innad i FN. Vi trenger håndfaste tiltak i Rio, og ikke bare tomme løfter. I dagens politiske klima fremstår opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner som en nødvendig forutsetning for å skape en felles plattform for å håndtere fremtidens utfordringer. Tiltaket er en konkret løsning som kan skape reelle endringer i internasjonal politikk, og som vil få positive ringvirkninger i form av bærekraftige strategier som kommer morgendagens unge til gode. I skrivende stund ser det ut til at Norge vil støtte opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Dette er gode nyheter - Norge har vist seg å være en viktig aktør i FN-konferanser tidligere. Vi trenger derfor at den norske delegasjonen opprettholder presset for å sørge for realiseringen av en sårt tiltrengt institusjon. Basert på Gro Harlem Brundtlands rapport ble verden i 1992 enige om hvordan «Vår felles fremtid» skulle se ut. Nå må Norge igjen gå i front - denne gangen for å sørge for at verdens ledere går inn for en konkret og langsiktig løsning som vil sikre fremtiden vi ønsker. Spire har troen på at Rio kan ta de viktige sprangene som vil sørge for at morgendagens ungdom går en lysere fremtid i møte. Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Nå er det kort tid til den store FN-konferansen for bærekraftig utvikling, Rio+20, som finner sted i Rio de Janeiro. Konferansen varer kun i tre dager, fra 20. til 22. juni, men Spires representanter er allerede på plass.
Spire er en av de få organisasjonene i Norge som har jobbet lenge med Rio+20-prosessen, og har blant annet hatt en kampanje i vår kalt ”Rio må rokke!”, som handlet om å engasjere ungdom i spørsmålet om bærekraftig utvikling. - Vi har snakket med ungdommen, og det er tydelig at de er opptatt av framtiden og uttrykker en bekymring for hvilken retning vi er på vei i, sier Siv Maren Sandnæs, en av Spires to Rio-representanter. – Vi i Spire mener det er viktig å ta ungdom på alvor, og har frontet ungdommenes krav om en bærekraftig framtid til utviklingsminister Heikki Holmås. Det er svært viktig at ungdommers stemme er tydelig i selve Rio-forhandlingene, for det er oss unge som skal ta over verden etter de som tar beslutningene i dag. Derfor kommer vi til å ha et tydelig ungdomsfokus under konferansen. Spire har for Rio+20 utarbeidet et posisjonsdokument med tre prioriterte hovedområder. En av Spires kjernesaker har vært å få etablert en såkalt Høykommissær for framtidige generasjoner innenfor FN. Den vil ha som ansvar å sørge for en langsiktig tankegang i all politikk som dreier seg om bærekraftig utvikling. – FN har hatt bærekraftig utvikling som overordnet mål i over 20 år, men foreløpig har kortsiktige løsninger og økonomisk profitt stått i veien for en reell bærekraftighet som sikrer sosial rettferdighet og ivaretakelse av naturressurser, sier Mari Gjengedal, som også skal reise til Rio. - Derfor mener vi at det er avgjørende å få på plass en institusjon med et reelt mandat som skal sikre at vi faktisk når de internasjonale målene som blir satt, og at bærekraftig utvikling blir satt på agendaen i alle sammenhenger. Handel er en annen viktig Spiresak. I en av de nyere versjonene av forhandlingsdokumentet ”The future we want”, står det nå at frihandel og økt liberalisering er nødvendig og positivt for å sikre en utvikling for fattige land. – Dette mener vi er en påstand som ikke er forankret i virkeligheten, fortsetter Mari. - Siden de store pengeinstitusjonene begynte å være pådrivere for liberalisme som et såkalt middel for ”utvikling”, har forskjellen mellom de rikeste og fattigste landene siden 70-tallet blitt over 30 ganger større. Og i absolutte antall har det aldri vært flere mennesker som sulter, til tross for økt matproduksjon. Handelsliberalisering tjener først og fremst store selskaper og allerede rike stater. Fattige land derimot, opplever å bli tvunget inn i et handelsregime de ikke er tjent med, hvor de blir fratatt mulighetene til å bruke proteksjonisme som et verktøy for å utvikle egen industri. Det er hårreisende at stadig økt liberalisering ligger i forhandlingsteksten nå, og vi mener dette undergraver alle de andre gode intensjonene i dokumentet. Vi håper den norske delegasjonen er enige med oss i at denne delen må ut. Det tredje prioriterte temaet for Spire er bærekraftig jordbruk. Her er vi veldig klare på at jordbruk er en sektor som har stor betydning for utvikling, og som må satses på for å sikre fattigdomsreduksjon og matsikkerhet. – Men ikke hvilket som helst type jordbruk, sier Siv Maren. – Det er først og fremst småskala jordbruk som har mulighet til å bidra positivt til bærekraftig utvikling. Jordbruket må sette bøndene og deres rettigheter i sentrum, og må i tillegg være miljøvennlig og bidra til både utbedring av jordsmonnet og en langsiktig forvaltning av ressurser og økosystemer. Industrielt jordbruk, som kun fokuserer på å utnytte naturen og har vist seg å føre til store naturødeleggelser, kan ikke fortsette å ha en stor rolle i diskusjonene om vårt framtidige samfunn, sier Siv Maren. Siv Maren og Mari har begge vært involvert i Spires Rio-arbeid siden tidlig høsten 2011, i tillegg til å ha fartstid fra Spires matutvalg og klimautvalg. De gleder seg stort til å representere organisasjonen i Rio. – Vi ser fram til å treffe andre unge, engasjerte mennesker som jobber for samme overordnete mål som oss, nemlig en bedre verden for alle, sier de. – I tillegg til å samarbeide med internasjonale organisasjoner og prøve å påvirke forhandlingene i riktig retning, kommer vi til å holde dere der hjemme oppdatert gjennom Spires blogg og andre mediautspill. Vi gleder oss masse til spennende og innholdsrike dager med lærerike møter, knallharde forhandlinger og forhåpentligvis også litt sol, ler de. Ønsker du å vite mer om Spires meninger kan du lese vårt posisjonsdokument til høyre på siden. På Spirebloggen kommer det løpende oppdateringer direkte fra Rio, følg med her! Kontaktinformasjon: Siv Maren Sandnæs Telefon: 97028529 E-post: [email protected] Mari Gjengedal Telefon: 97045683 E-post: [email protected]  Ungdomsorganisasjonene i Bonn med fokus på høyere utslippskutt nå! Foto: Kari-Anne Isaksen Spire var, med vår egne Kari-Anne Isaksen, forrige uke til stede på mellommøte i FNs klimaforhandlinger i tyske Bonn. Kari-Anne forteller at møte i Bonn bevegde forhandlingene noen små skritt videre fra sist klimatoppmøte i Durban i fjor og at Norge vil spille en viktig rolle i forhandlingene framover. I Bonn ble nemlig den norske diplomaten Harald Dovland valgt til å lede forhandlingene mot en ny klimaavtale.
Høyere ambisjoner også før 2020 Mellommøte i FNs klimaforhandlinger i Bonn 14. til 24. mai var første gang partene møttes etter klimatoppmøtet i Durban i desember i fjor. - Durban-plattformen som ble vedtatt på overtid sene nattetimer i desember 2012 fikk sin første test, forteller Kari-Anne. Det var tydelig at ulike land har forstått vedtaket fra Durban ulikt, eller at de i alle fall ønsker å fylle Durban-plattformen med forskjellig innhold. I Durban ble det blant annet vedtatt å starte en forhandlingsprosess mot en ny internasjonal klimaavtale, som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Spire og mange andre sivilsamfunnsaktører var i etterkant av Durban-toppmøtet bekymret for at alle løfter om høyere utslippskutt skulle forskyves til 2020. Vitenskapen forteller oss jo at det er alt for sent. Noe som dog ble tydelig gjennom diskusjonene på mellommøtet i Bonn er at den videre forhandlingsprosessen også sikter å lede til høyere ambisjoner fra rike land før 2020. - Dette er et positivt tegn, som viser at sivilsamfunnsorganisasjoner og de mest ambisiøse landene har lykkes med å forme prosessen fram mot 2020, forsetter Kari-Anne. Prinsipper for klimarettferdighet Klimarettferdighet var et hett tema for forhandlingsmøte i Bonn. Ansvarsfordeling i Kyoto-avtalen er basert på en todeling av verden i u-land og i-land. Det er nå stor enighet i at denne inndelingen fra tidlig 90-tallet er utdatert, og at avtalen fra 2020 trenger en fornyet og mer dynamisk inndeling. I årene fram mot 2015 kommer derfor prinsipper for klimarettferdighet til å bli et av de viktigste forhandlingstemaene. - Historisk ansvar, sosial og økonomisk kapasitet og utslipp per innbygger er noen av indikatorene som bør være guidene for hvordan vi fordeler ansvar framover, forteller Kari-Anne. Mellommøtet i Bonn viste at denne diskusjonen kan bli svært utfordrerne, men demonstrerte samtidig hvor essensiell diskusjonen vil være for å få til noe som munner. Ungdomsorganisasjonene satt fokus på hvordan klimarettferdighet må sees på som veien mot ambisjoner med aksjon inne på forhandlingslokalet på torsdagen, med slagordet: equity is the pathway to ambition. Norge i førersetet Hvem som skal lede de videre forhandlingene mot en ny klimaavtale i 2020 var gjenstand for stor diskusjon i Bonn. Diskusjonene endte med at Norge og India sammen skal lede forhandlingene under Durban-plattformen. Den norske diplomaten Harald Dovland er nordmannen som har fått den utfordrende oppgaven. - Dovland får en viktig og vanskelig oppgave. Disse forhandlingene må sikre at vi får tilstrekkelige utslippskutt, samtidig som prinsipper om klimarettferdighet ivaretas, sier Kari-Anne. - Et troverdig norsk lederskap betyr også at Norge må vise at de tar klimaendringene alvorlig på hjemmebane, legger hun til. Løfter på bordet på COP18 i Doha På klimatoppmøtet i Durban ble det også vedtatt en andre forpliktelseperiode av Kyoto-avtalen. På mellommøte i Bonn presenterte i-landene sine mål for utslippskutt i denne andre perioden. Allerede i etterkant av Durban-toppmøtet kunngjorde Canada og Russland at de trekker seg fra Kyoto-avtalen. På mellommøtet i Bonn kom det fram at også andre rike og forurensende land prøver å lure seg unna ansvaret sitt. Australia og New Zeland leverte ikke mål for utslippskutt for den neste Kyoto-perioden. Norge og EU har sagt at de kan oppskalere sine utslippsmål dersom det kan bidra til en ambisiøs internasjonal avtale. Norge fra 30 til 40 prosent kutt innen 2020 og EU fra 20 til 30 prosent i samme tidsperiode. - Vi mener det er tydelig at mer ambisiøse løfter fra rike land som Norge og EU-landene kan bidra til mer fortgang i prosessen, forteller Kari-Anne. Kari-Anne avslutter med å se fram mot neste klimatoppmøtet og uttaler at: - For at COP18 i Doha i Qatar ikke skal bli en flopp må rike land på dette toppmøtet komme med oppskalerte løfter for både utslippskutt og finansiering til klimatilpasning og utslippskutt i fattige land. For flere oppdateringer fra mellommøtet i klimaforhandlingene kan du lese Spires blogg her.  18. mai hadde Ny Tid et helsides oppslag om Spires kampanje Rio Må Rokke. Her kan du lese hele artikkelen. "Det er framtida vår som skal formes i Rio. Over halvparten av jordas befolkning er under 25 år, og vi krever å bli hørt", sier organisasjonen Spire, som krever en internasjonal ombudsperson. Krav. Dette krever Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon, en av de få norske ungdomsorganisasjonene som har fulgt forberedelsene til FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio i juni. Spire har også levert inn sine innspill til de forberedende forhandlingsrundene. – Det er vi som skal arve jorda, og alt det de voksne gjør i dag, har store konsekvenser for de som kommer etter oss. Dersom konferansen Rio + 20 skal stake ut en ny kurs og markere en endring, må vi ta hensyn til de unge og høre hva de har å si, sier Zlata Turkanovic, leder for kampanjen Rio Må Rokke, som Spire har arrangert denne våren. Rio+20-konferansen markerer at det er 20 ar siden den første FN-konferansen om bærekraftig utvikling ble arrangert i Rio de Janeiro i 1992. Statsledere fra over 115 land kommer til konferansen 20.-22. juni. 4. mai arrangerte Spire et dialogmøte for ungdom med utviklingsminister Heikki Holmas. Statsråden forsikret at han skal gjøre sitt for å rokke Rio. Ikke "rocke", men "rokke" Også statsminister Jens Stoltenberg, landbruksminister Lars Peder Brekk, miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, samt representanter fra både Fiskeridepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet reiser til konferansen i Brasil. – Vi snakker ikke om rock, men at han må rokke med dagens politiske og økonomiske fundament, forklarer Turkanovic. – Spire ønsker at det etableres et internasjonalt ombud for framtidige generasjoner. I tillegg vil vi ha større fokus på matvaresikkerhet og på at hvert enkelt land skal kunne ha nok mat til å fø sin egen befolkning. Utdanning for å fremme bærekraftig utvikling er et annet viktig tema, sier Zlata Turkanovic til Ny Tid. Ideen om en egen ombudsmann er ikke dum, synes UD, men Spire har fått beskjed om å konkretisere nærmere hvilken funksjon et slikt ombud bør ha, for norske myndigheter vil vurdere å ta med seg dette forslaget til Rio. Dette skal Spire jobbe med framover. Nasjonalt ombud – UD synes ikke konseptet er klart nok, og vi jobber med å definere nærmere hvilket mandat vi mener en slik institusjon bør ha. Spire har med seg Latin-Amerikagruppene, Norsk medisinstudentforening, og Grønn ungdom i dette arbeidet. Vi ønsker også å etablere et nasjonalt ombud for framtidige generasjoner. Dersom Norge kan vise til at vi har fått det til på hjemmebane, kan vi også fronte saken internasjonalt, sier kampanjeleder Zlata Turkanovic. For norske myndigheter er matvaresikkerhet og suverenitet et sentralt tema for forhandlingene. En stor norsk delegasjon med flere statsrader deltar. Andre prioriterte temaer for Norge er tilgang til grønn energi for alle, energieffektivisering og bærekraftig strømproduksjon, støtteordninger til småskala-landbruk og kampen for likestilling. – Dessverre har det vært liten oppmerksomhet rundt Rio-konferansen. Den skal på en måte handle om alt på en gang, og det ventes ikke at det kommer noe konkret ut av forhandlingene. Men dette er en konferanse som handler om framtida vår. Verden har en mulighet til å sette seg ned og bli enige om hva slags framtid vi ønsker, sier Turkanovic. Her finner du Ny Tids hjemmesider. Det er også mulig å prøve Ny Tid gratis i 3 uker - følg denne linken for å prøve. Sommerens store toppmøte, Rio+20, nærmer seg med stormskritt. Spire har hatt stort fokus på Rio+20 i vår med kampanjen Rio Må Rokke, og har gjennomført en landsomfattende foredragsturne på videregående skoler. Her har vi snakket om bærekraftig utvikling og Rio+20, og vi har spurt ungdommen om hva slags verden de vil ha i 2040. Her kan du se noen av svarene vi fikk. Målet med Rio+20-konferansen er å sikre at verdens regjeringer igjen forplikter seg til bærekraftig utvikling. Vi har bedt ungdommen svare på spørsmålet: hva slags verden vil du ha i 2040? Rio Må Rokke-kampanjen ble avsluttet med et stort dialogmøte på Litteraturhuset 4. mai, hvor vi ga Utviklingsminister Heikki Holmås alle kravene som ungdommen har stilt. Dialogmøtet kan du lese mer om her. Spire og Rio+20 Spire mener Rio+20 må få sikret en ambisiøs og forpliktende plan om hvordan vi kan oppnå bærekraftig utvikling. Dette må bygges på prinsippene om felles, men ulike ansvar mellom rike og fattige land, og rettighetene til unge og framtidige generasjoner. En av Spires kampsaker er å få opprettet en Ombudsperson for fremtidige generasjoner, som skal sikre at politiske beslutninger ike går på bekostning av fremtidige generasjoners rettigheter. Spire representeres på toppmøtet av Siv Maren Sandnæs og Mari Gjengedal. Siv Maren har vært aktiv i Spires Rio Må Rokke-kampanje, og hun er også valgt til kampanjeleder for vårkampanjen 2013 som handler nettopp om Ombudsperson for framtidige generasjoner. Hun kan kontaktes på e-post [email protected], eller telefon 97028529. Mari er koordinator for Spires matutvalg, og har vært aktiv i både klimautvalget og Rio Må Rokke-kampanjen nå i vår. Hun kan kontaktes på e-post [email protected], eller telefon 97045683. 14. mai møtte kampanjeleder for Rio Må Rokke, Zlata Turkanovic, utviklingsminister Heikki Holmås på NRK Morgennytt for å snakke om Spires mobilisering mot Rio+20. Her kan du se innslaget:  Spire avrundet fredag 4. mai vårkampanjen Rio må Rokke! med dialogmøte på Litteraturhuset der utviklingsminister Heikki Holmås, seniorrådgiver i Utviklingsfondet Aksel Nærstad og nestleder i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Bård Skaar Viken, var til stede. Heikki Holmås var i sin innledning spesielt opptatt av fordeling; en rettferdig fordeling av klimaansvar som ikke går på bekostning av utviklingslandenes rett til vekst og utvikling. Skal prøve å rokke i Rio
"Klimapolitikk er rettferdighetspolitikk og fordelingspolitikk," sa Holmås samtidig som han anerkjente at konkrete mål måtte på plass. Grønn strøm til alle, matvaresikkerhet og økt støtte til småbønder, samt kampen for økt likestilling for verdens kvinner var andre temaer utviklingsministeren trakk frem som viktige fokusområder under Rio+20-konferansen. Ingenting skjer tilfeldig Videre pekte Holmås på engasjement fra sivilsamfunnet og ikke-statlige organisasjoner som en viktig drivkraft både før og etter Rio+20 konferansen. Utviklingsministeren fortalte at han selv sto på barrikadene i Bergen under ett av forberedelsesmøtene til Rio 1992, og klarte sammen med andre ungdommer å utsette en offisiell middag med hele to timer. «Derfor er det gøy for meg å faktisk dra til Rio tjue år senere», sa Holmås. Han tar også til orde for at ungdommens stemme må styrkes, og mener det er viktig at ungdom blir hørt der makten sitter og avgjørelser tas. Holmås fortalte at noe av det første han gjorde da han ble minister var å sørge for finansiering til LNUs ungdomsdelegat til Rio. Overleverte krav fra ungdommen Etter at innlederne var ferdige, ble det åpnet for dialog mellom publikum og panelet. De fleste spørsmålene var, naturlig nok, rettet til Holmås. Utviklingsministeren svarte på spørsmål om hvorfor Norge er engasjert i utvinning av tjæresand, hvilke verktøy Norge fremmer for å sikre at utdanning fremmer bærekraftig utvikling, om matsikkerhet og matsuverenitet, om Norge fremmer likestilling i helse- og utviklingspolitikken og om Norge vil støtte forslaget om opprettelsen av en ombudsperson for fremtidige generasjoner i Rio. Spire har gjennom Rio må Rokke!-kampanjen ønsket å gi ungdom en stemme og vise at de har all rett til å stille krav til sin egen fremtid. Spirer har reist rundt på videregående skoler og holdt foredrag og bedt ungdom om å svare på spørsmålet «Hvilken verden vil du ha i 2040?». På fredagens dialogmøte overleverte vi ungdommens krav til Heikki Holmås, og han lovet å lese dem på veien til Rio. Avslutningsvis uttalte Holmås at den norske Rio delegasjonens oppgave i sommer er: "Slåss for en bedre fremtid og prøve å rokke Rio!"  Foto: NU / Mona Wærner Klimaforhandlingene i Durban gikk for mange stille forbi innimellom juleshopping, julebaking og julevask. Spire var likevel på plass i Durban – og vi var ikke stille. Det kan vi heller ikke være i tida framover. For nok en gang redder ikke enighet på klimaforhandlingene kloden. Vi må fortsette å kjempe for klimaansvar, høyere ambisjoner og klimarettferdighet. gdommen var viktig
Filippinene sa i sin tale i siste forhandlingstimen søndag morgen at ungdommen tilstede på forhandlingene hadde vært viktige for å drive prosessen framover. Spire, sammen med ungdom fra hele verden, jobbet dag og natt for at Durban-forhandlingene skulle oppnå gode resultater. Vi jobbet for å få forhandlere og politikere til å forstå hva det faktisk handler om - at mange allerede kjenner effektene av klimaendringer og at det handler om vår, unges, framtid! Vi lobbet våre forhandlere, arrangerte aksjoner og snakket med media. Vi ba Erik Solheim ta med seg en hel Kyoto-avtale hjem til jul, krevde etablering av og påfyll i det grønne klimafondet land og ropte ut behovet for en ny rettferdig og bindende klimaavtale. Durban-avtalen betyr fortsettelse av klimakampen Etter intense forhandlinger ble forhandlingene i Durban avsluttet et og et halvt døgn på overtid søndag morgen. Det ble enighet som en såkalt Durban-pakka som inneholder i hovedsak tre vedtak. For det første ble det enighet om en annen forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen. For det andre ble det vedtatt å opprette det grønne klimafondet. Og for det tredje ble en ny forhandlingsprosess etablert, som skal forhandle frem en ny juridisk bindende klimaavtale innen 2015, for å tre i kraft innen 2020. Dette høres i og for seg bra ut og det er viktige vedtak. Men de redder ikke kloden. Det lar seg ikke stikke under en stol at ingen av vedtakene endrer på dagens utslippskutt. Utslippskuttene som i dag ligger på bordet tar oss langt over 1,5 graders temperaturstigning. Kyoto-avtalen omfatter kun 15 prosent av verdens utslipp, og en ny og større avtale i 2020 er alt for sent. Nå er det tid for at land som Norge tar skikkelig klimaansvar på hjemmebane - uavhengig av hva slags føringer det internasjonale klimaregimet legger. Klimarettferdighet Vi går alle en ny verden i møte, og det blir ikke lettere for alle som allerede er påvirket av klimatiske endringene. På tross av denne alvorlige virkeligheten virker det som om politikere ser klimaforhandlingene som et spill for å fremme egne økonomiske interesser heller enn en plattform for å løse klimakrisa. India slo i sin tale søndag morgen fast at klimaendringer handler om rettferdighet. Dette er en viktig oppklaring, da mange rike land syntes å ha glemt hvem som faktisk har ansvar for klimakrisa. India ba om inkludering av prinsippet om felles, men ulikt ansvar i forhandlingsplanen for den nye avtalen. Dette viste seg dog å være for mye å be om. Spire synes at det er på sin plass å forlange klimarettferdighet – og vil fortsette kampen for kloden og rettferdighet.  Foto: Wind of Change / Julie Lunde Lillsæter Nå nærmer det seg klimatoppmøte i Durban. Spire arrangerer i samarbeid med Changemaker årets viktigste klimaarrangement! Hva må skje på klimatoppmøtet i Durban, og hva må Norge gjøre? 23. november er det duket for debatt og filmvisning på Parkteateret. Snart møtes verdens ledere i Durban i Sør-Afrika til et nytt klimatoppmøte. Etter skyhøye forventninger før skuffelsen i København i 2009, har forhandlingene siden gått tregt. Hvorfor blir ikke land enige om en internasjonal klimaavtale? Hvilke muligheter ligger i Durban? Et spennende og kunnskapsrikt panel møtes til debatt etter visning av dokumentaren Wind of Change. I panelet sitter bl.a. Jostein Gaarder og Kari-Anne Isaksen. Filmen Wind of Change er regissert av leder i Spire, Julia Dahr. Den handler om en jordbruksfamilie i Kenya, og gir årets tørke i Øst-Afrika et menneskelig ansikt. ” Det er ikke rettferdig at Kisilu og familien skal leve et liv på randen på grunn av klimaendringer som de selv ikke har forårsaket. Ettersom det er vi i vesten som har bidratt til mest klimagassutslipp, så har vi et historisk ansvar for å gå foran når det gjelder å kutte utslipp, og også bidra til tilpasning for de menneskene som rammes hardest av klimaendringene. Det er viktig at både vi som individer, det private og det offentlige bidrar. Jeg håper filmen kan være et steg på vei til å bidra til at dette faktisk skjer”, sier Dahr. Velkommen til årets viktigste klimaarrangement! Mer informasjon og fullt program finner du her.   "Thank you for the floor Madame Chair. My name is Lan and I will be 63 years old in 2050. If we want to meet our targets by this time, we will need to set stronger targets for 2020." Slik startet Lan sitt innlegg under FNs klimaforhandlingene i Bonn denne uka.
ARKIV; juni 2010 Fra 31. mai - 11. juni er forhandlingspartene på nytt samlet for å diskutere mulighetene for en ny internasjonal klimaavtale. Her er også Spire aktivt tilstede ved Lan Marie Nguyen Berg og Kari-Anne Isaksen. Lan har nylig holdt innlegg på vegne av YOUNGO (ungdommens rådgivende gruppe under UNFCCC) i forhandlingssalen under åpningen til det ene forhandlingssporet (AdHoc Working Group on longterm cooperative action eller konvensjonssporet). YOUNGO er en samling av ungdomsNGOer fra over 100 land og har ca. 100.000 tilknyttet ungdommer. Lan snakker om viktigheten av å sette bindende og høye nok utslippsmål. "We need to realize that stronger targets for 2020, will make the task of meeting 2050 targets easier. The current situation is not sufficient to tackle the challenge ahead. We the youth urge you to set binding targets and actions for a trajectory to reduce the emission levels to 350ppm, to safeguard the future for us, our children, grandchildren, and future generations." Lan forteller at hun synes det er veldig flott å få lov til å uttrykke sin og den internasjonale ungdommens synspunkter, og på den måten prøve å påvirke forhandlingsprosssen. "Nå er det viktig at vi gjenoppretter tillitten mellom partene, slik at vi kan begynne å forhandle på avtalen og ikke på prosessen". Hun understreker at dette kan gjøres ved at Anneks 1 landene (de rike landene) setter høye nok mål for utslippskutt (per i dag ligger de langt under det forskerne anbefaler), at disse målene blir bindene og at vi får gode sanksjonsmuligheter for landene som ikke oppfyller målene sine. I tillegg er det viktig å få store nok summer på bordet til både kortsiktig (såkalt fast-track eller fast-start) og gode og sikre mekanismer for å oppdrive penger til langsiktig finansiering av tilpassningstiltak i utviklingsland. Disse pengene må være lett tilgjengelige for landene som trenger dem, spesielt minst utviklede land og små øystater. |
Photos from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha, focusonmore.com, krossbow, edenpictures, ldifranza
