Ryddesjauen er i gang. Hva som ryddes bort er avgjørende

Klimarettferdighet er et viktig aspekt i forhandlingene. Siden noen land har større historisk ansvar enn andre for klimaendringene, mens de som er minst ansvarlige rammes hardest av endringene, krever både sivilsamfunn og u-land at landene med større historisk ansvar tar på seg større, og andre forpliktelser. Dette innebærer at i-land, som ofte har blitt i-land på grunn av forurensende industri, må forplikte seg til å finansiere klimatiltak i u-land, og sørge for teknologioverføring og kompetansebygging. Kravet har både en etisk og en praktisk side: Det er urettferdig at fattige land skal betale for tilpasning til, og tap og skade som følge av klimaendringer rike land har ansvar for. Samtidig har mange u-land ikke mulighet til å ta på seg klimaforpliktelser uten tilsvarende forpliktelser fra i-land, både på grunn av mangel på finansiering og mangel på teknologi og kompetanse. Foto: Are Skau

“Indikative nasjonalt bestemte bidrag” På COP19 i Warszawa ble man i sene nattetimer enige om at Parisavtalen skal baseres på “indikative nasjonalt bestemte bidrag” eller “intended nationally determined contributions” (INDC). Hvert enkelt land skal selv bestemme sitt bidrag, uten innblanding fra FN eller andre høyere makter. I skrivende stund presenterer sjefsforhandler Aslak Brun Norge sitt bidrag, eller INDC, for FNs klimakonvensjon (bildet). Det får kritikk både for lave ambisjoner for utslippskutt innen 2030 (40%), manglende del om tilpasning, og et langsiktig mål for 2050 som selv EU sliter med å forstå. Foto: Nina Taugbøl

Avtaletekst forhandles på storskjerm. Netto nullutslipp er nevnt i formålsparagrafens første linje i tekstforslaget til ny klimaavtale. Foto: Are Skau

Are Skau og Nina Taugbøl

Klimaforhandlingene i Bonn, som har pågått siden mandag, blir omtalt som en ryddesjau. 

Siden klimatoppmøtet i Lima har det vært en forhandlingsrunde i Geneve som resulterte i et 90 sider langt tekstforslag til en ny klimaavtale. Nå skal teksten kortes ned, og mange ivrer etter fortgang i dette. Åpningsseremonien var visstnok tidenes raskeste, og stemningen er foreløpig god. Men hva som forsvinner og hva som blir med etter forhandlingene er avgjørende for om Parisavtalen blir en suksess eller ikke. Den skal ta over etter Kyotoprotokollen fra 1997, gjelde for mange flere land, og dekke perioden 2020 til 2030.

Differensiering av ansvar og forpliktelser
I Kyotoprotokollen var prinsippet om at “forurenser betaler” sentralt. Landene i klimakonvensjonen ble delt opp i i-land og u-land, og kun i-land forpliktet seg til handling, noe blant andre USA har kritisert kraftig. Siden har flere land som ble klassifisert som u-land opplevd økonomisk vekst og økte utslipp. På grunn av dette har man nå blitt enige om å gå bort fra denne todelte differensieringen. Alle land må være med og dra lasset.

Likevel må en eller annen form for differensiering på plass for at Parisavtalen skal bli en klimaavtale der alle land er med. Høyutslippsland må ha større utslippsforpliktelser enn lavutslippsland, mens rike land (ofte de samme)  må forplikte seg til å være med og betale for overgangen i land som ikke har råd til å gjøre det selv, i tråd med sine historiske ansvar.

Klimatoppmøtet i Lima i desember var nær kollaps fordi tekstforslagene forhandlingslederne la frem var partiske i i-lands favør, etter u-landenes mening. Forslagene var for fokusert på nasjonale utslippskutt, uten å inkludere i-lands forpliktelser overfor u-land.  Det kunne de ikke godta. Dette har vært betente saker i forhandlingene i lang tid, og kollapsen i Lima ble forhindret ved for eksempel å la kravene til hva landenes bidrag skal inneholde være åpne og vage, og mens arbeidet med resten av forhandlingsteksten ble skjøvet fremover.

Langsiktig mål
I det FNs klimaforhandlinger går inn i en av de siste sesjonene før toppmøtet i Paris, er muligheten til å få et langsiktig mål på plass i avtalen et annet hett diskusjonsemne. En visjon om hvilken retning verden skal ta, også etter 2030, er viktig for en langsiktig og forutsigbar klimapolitikk som med stor sannsynlighet kan holde oss under 1,5 graders temperaturstigning. Som kjent fra mars i år, er Norges plan å henge seg på EUs klimaregime, som blant annet innebærer 40 % utslippskutt innen 2030, og et langsiktig mål om “netto nullutslipp” innen 2050.

Å ha et langsiktig mål i avtalen er i seg selv en het potet, som ikke alle ønsker velkommen. Ordet “netto” krydrer poteten ekstra. Netto kan nemlig bety hva som helst. Noen vektlegger netto, som i verste fall kan bety at land for eksempel regner inn mengden CO2 skogen deres absorberer, og så hevder at de slipper ut null så lenge utslippene ikke er større enn det skogen absorberer. Det kan også innebære frisk bruk av kreativ og høyst usikker teknologi, og diverse fleksible mekanismer med tvilsom klimaeffekt. Andre land steiler over ordet nullutslipp, særlig amerikanere som gjerne vil cruise rundt i sine dollarglis, også etter 2050.

Ideen om et langsiktig mål er relativt ny i klimaforhandlingene. Begreper som dekarbonisering og klimanøytralitet innen 2050 sirkulerer også, uten at noen er helt sikre på hva de heller innebærer. Norge har prøvd seg med flere begreper for å finne ut hva som fungerer best, men har fått kritikk fra blant andre EU som ikke skjønner hva de mener.

Det relativt unisone kravet fra sivilsamfunnet er derfor at et langsiktig mål for 2050 må innebære full utfasing av fossile klimagassutslipp innen 2050 og overgang til 100% fornybar energi. Det er velkjent at ¾ av verdens kjente fossile reserver må forbli under jorda om vi skal unngå mer enn 1,5 graders oppvarming. Den resterende ¼ er sannsynligvis brent innen 2050. Utslipp fra andre sektorer som landbruk og sementproduksjon er vanskeligere å både måle og kutte, men også her må tydelige målsettinger på plass. I tillegg bør et langsiktig mål om klimafinansiering på plass.

Avtaletekst forhandles på storskjerm. Netto nullutslipp er nevnt i formålsparagrafens første linje i tekstforslaget til ny klimaavtale. Foto: Are Einari Skau

Parisavtalen må inneholde en oppskaleringsmekanisme
Siden Parisavtalen skal være basert på nasjonalt bestemte bidrag, er et vesentlig punkt man må bli enige om i Bonn en såkalt “oppskaleringsmekanisme”. Dette innebærer at alle lands bidrag skal følges opp og oppskaleres med jevne mellomrom, med forbud mot å senke ambisjonene. Bidragene som ligger på bordet foreløpig  vil ikke utgjøre store nok utslippskutt til å nå nullutslipp i 2050, som FNs klimapanel mener vi må for å holde oss under 1,5 graders temperaturstigning. Derfor er vi avhengige av at bidragene trappes opp i tiden framover.

Dersom bidragene som har kommet på bordet innen Paris vedtas i en ferdig avtale uten oppskaleringsmekanisme, frykter vi at verden låses fast i et spor som bringer oss til 4-8 graders temperaturstigning. Derfor er dette punktet avgjørende for at Parisavtalen skal kunne gi ambisiøs nok klimapolitikk. Oppskaleringsmekanismen må også omfatte klimafinansiering og klimatilpasning.  Parisavtalen blir med andre ord ikke avslutingen på 20 års klimaforhandlinger, men starten på et nytt, globalt klimaregime.

Klinten må skilles fra hveten
Under tekstopprydningen må klinten skilles fra hveten:

• Et tydelig, langsiktig mål må på plass sette kursen for forpliktelsene i landenes bidrag, både på finansiering og nullutslipp i 2050.
• En oppskaleringsmekanisme må på plass for å sørge for at de langsiktige målene nås
• Det langsiktige målet og oppskaleringsmekanismen må ha prinsippet om klimarettferdighet til grunn. Da sikrer man en rettferdig avtale, og unngår mistillit og nye kollapser.
  

Skrevet av Are Skau

Hold deg oppdatert på hva som skjer i Bonn på SpireBloggen!