Er det noen snille statsledere her?

Illustrasjon av Clara Doupovec.
​Tekst av Julie Rødje.
​
Julesesongen er her for fullt, og med det følger det enorme forbruket og fråtseriet - en like integrert del av høytiden som nissen selv. Vi spiser og koser oss til det tyter kransekake ut av ørene våre. Men å konsumere over evne er ikke forbeholdt julen alene i Norge. På noen tiår har vi blitt verdensmestre i å ta mer enn vi trenger og er ikke kjent for å stoppe mens leken er god. 

I jula, som ellers, blir vi bombardert med reklamer som viser den overdådige kosen og velstanden. Det ser ut som alle nordmenn lever den perfekte juleidyllen med julemat, gaver, peis og familiekos. For mange av de som ikke trenger å bekymre seg for at strømregningen er høyere enn juletreet er nok dette også virkeligheten. Men Norge har ikke fått sin rikdom uten en pris. Den rikdommen vi nyter godt av setter nemlig andre menneskers liv i fare. Norge er verdens syvende største eksportør av olje og gass - fossile brensler som øker den globale temperaturen og fører til klimaendringer. 

På grunn av Norges enorme utslipp har vi et særlig ansvar for de dramatiske konsekvensene av klimakrisa. I valgkampen var klima et hett tema, og løftene var mange. Da regjeringa presenterte sitt endelige statsbudsjett for 2022 forrige uke ble det klart at det ikke skal gjennomføres noen nummererte konsesjonsrunder neste år, for første gang siden det norske oljeeventyret begynte. Mange tenker kanskje at dette er en stor seier for den norske miljøbevegelsen, men så enkelt er det ikke. Dette er nemlig bare én av måtene oljeindustrien tildeles nye lisenser på. Heldigvis for Støre og Vedum kan man bruke en annen tildelingsmetode, kjent som Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder (TFO). TFO deler ut langt flere lisenser enn konsesjonsrundene, og i 2021 mottok myndighetene 31 søknader fra ulike selskap. Oljeeventyret er altså langt ifra over, dessverre. 

Til tross for råd og advarsler fra blant annet FNs klimapanel, og til og med Det internasjonale energibyrået (IEA), fortsetter myndighetene å dele ut nye lisenser på norsk sokkel. Faktisk har Norge tenkt til å produsere fossile brensler til langt etter 2050, når verden i følge Parisavtalen skal være utslippsfri. 

Gjennom samme avtale har Norge forpliktet seg til å kutte 50-55 prosent av sine utslipp innen 2030, men foreløpig har vi bare kuttet 4,2 prosent. For dette fikk til og med Norge prisen “dagens fossil” på FNs klimatoppmøte i Glasgow. Norges løfter om klimahandling blir som så mange andre julefortellinger - hyggelige historier, men uten rot i virkeligheten. Skal de derimot gi oss muligheten til å ha snø på julaften også i 2050, må de hyggelige historiene følges opp med faktiske klimatiltak og utfasing av norsk petroleum. 

Realiteten er at Norges utslippskutt er omtrent ikke-eksisterende. Nye oljelisenser deles ut, forurensingen øker, og vårt enorme forbruk som beslaglegger land og naturressurser verden over. Norge fremstår som verdens største prokrastinerer som satser alt på siste innspurt, hvor industriell karbonfangst og lagring skal løse alle våre problemer. Samtidig fortsetter vi å forurense, slik at startstreken skyves lenger og lenger bak. Hvorfor gjør Norge det så vanskelig for seg selv? Alle vet at jevn innsats og kontinuerlig arbeid er det som gir de beste resultatene, og det gjelder også i klimakampen - hvor vi foreløpig ligger an til å stryke. 

Oljeeventyrets slutt er langt på overtid. Jeg kan forstå at det er fristende å fortsette med det kjente og (for noen) kjære, som har bidratt til en økt velstand og levestandard i Norge. Men tidene endrer seg, og ny informasjon har kommet på bordet: Oljeeventyret er i fred med å bli til et mareritt om vi ikke stopper nå, og dermed må vi ta nye valg. 

Jeg skulle ønske at Norge kunne se lenger enn sin egen nesetipp. At myndighetene kunne tørre å prøve noe nytt. På slutten av 50-tallet var det få som hadde troen på et norsk oljeeventyr - men det ble et viktig verktøy i utbygginga av velferdsstaten. Nå er det på tide med et nytt eventyr - et som kan bli mye større en det vi legger bak oss. Denne gangen er det snakk om livsgrunnlaget til hele verdens befolkning. Og om ikke det er verdt å satse på, så vet jeg ikke hva som er. 

Så kjære Støre og Vedum, jeg ber dere om å fjerne skylappene deres. Følg rådene fra FNs klimapanel og det internasjonale samfunnet.Ta gode valg på vegne av nåværende og kommende generasjoner. Sats på klimarettferdighet og bærekraft. Det er mitt ønske denne julen. Og om dere oppfyller det er jeg ganske sikker på at dere havner på julenissens liste over snille statsledere neste år. ​