Med Bretton Woods-konferansen i 1944 fikk verdens land gode systemer for å samarbeide om felles løsninger på globale utfordringer.
Det kuttes i velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Med stigende inflasjon og økende globale rentenivåer øker også gjeldsbetjeningen. Ifølge UNDP er det nå 54 utviklingsland som har behov for substansiell gjeldslette for å unngå en systemisk utviklingskrise. Disse 54 landene er hjem for over halvparten av verdens fattigste befolkning. Å få gjelda ned på et bærekraftig nivå er avgjørende for matsikkerhet og for utviklingslands evne til å bidra til energiomstilling og tilpasning til klimakrisa. Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har arbeidet mot sult og for klimaomstilling høyt på sin agenda. Det er flott at Tvinnereim uttrykker bekymring for de statlige gjeldsutfordringene i utviklingsland: Nylig uttalte hun at gjelda “ligger som en bombe under hele utviklingsagendaen”. Det er ikke mulig å nå noen av målene innenfor Norges utviklingsarbeid uten å adressere de store statlige gjeldsbyrdene som står i veien for sunn samfunnsmessig og økonomisk utvikling. De siste to ukene har Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomført sine vårmøter og FNs årlige Finansiering for Utviklingskonferanse har også gått av stabelen. Problembeskrivelsene er alvorlige fra de fleste offentlige aktører, men disse støttes ikke opp av tiltak som monner. Norge må bidra til utviklingen av mer robuste internasjonale systemer som kan løse statlige gjeldskriser på en mer regelbunden, uavhengig og rettferdig måte enn dagens systemer evner. Vi håper Tvinnereim vil løfte fanen høyt for økt ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak i tiden fremover. Hele utviklingsagendaen står og faller på at verdens ledere lykkes med å gjenopprette statlig gjeldsbærekraft og å skape bedre systemer for å forebygge framtidige statlige gjeldskriser. Denne kronikken ble først publisert i Nationen, 3. mai 2023.
Comments are closed.
|