Behovet for nødhjelp og bistand har aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Det vil få store konsekvenser. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire 7. juni lanserte den humanitære organisasjonen Oxfam en rapport som fastslår at behovet for nødhjelp til klimakatastrofer har økt med 800 prosent, og at rike land kun har bidratt med halvparten av pengene FN har etterspurt for å møte disse behovene. Behovet for nødhjelp og bistand har med andre ord aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Du fikk det sikkert med deg. I det reviderte budsjettet foreslo regjeringen å ta 4 milliarder kroner fra utdanning, helse, menneskerettigheter og bekjempelse av vold mot kvinner og jenter i fattige land for å dekke egne utgifter tilknyttet flyktningrespons. Som om ikke Norge har råd til begge deler. 1,5 milliarder i kutt Det norske sivilsamfunnet har i flere uker kritisert det bistandskuttet, og heldigvis vedtok regjeringen denne uken å nedjustere kuttet med 2,5 milliarder kroner. Etter ukesvis med politisk påvirkningsarbeid kjentes det som et viktig gjennomslag, men vi må ikke glemme at bistandsbudsjettet fortsatt går 1,5 milliarder kroner i minus – og det er mye penger. Det syns også Gift Numeri fra Malawi - en av de mange millioner menneskene som er helt avhengig av Norges støtte. “Malawi er i en kritisk tilstand, på lik linje med så mange andre land i det globale Sør. Å ta penger fra bistandsbudsjettet i en tid som dette vil bare forverre situasjonen. Jeg håper den norske regjeringen vil finne andre midler til sin flyktningrespons. Hvis ikke vil de tilbakeslagene vi ser i utviklingsarbeidet bli enda vanskeligere å håndtere i framtiden,” sier Gift. Kriser henger sammen Det er helt åpenbart at Norge må ta imot ukrainske flyktninger. Men, Norge er mer enn rike nok til å finansiere dette uten å ta penger fra bistandsbudsjettet. Det blir i realiteten som å sende regninga for krigen i Ukraina til verdens fattigste, som allerede sliter med klimaendringer, sult, korona, krig og konflikt. Når flere kriser inntreffer er ikke løsningen å velge en av dem - alle må håndteres samtidig, fordi de venter ikke på tur. Vi må ikke glemme de andre krisene. I Burkina Faso er nærmere 2 millioner mennesker på drevet på flukt – en tiendedel av landets befolkning. 3,4 millioner trues av sult. I Kongo går så mange som 27 millioner mennesker sultne - hver tredje innbygger - og rundt 6 millioner er fordrevet. Vi kan ikke sette sårbare mennesker opp mot hverandre. Det er et svik at rike Norge lar kriserammede familier i Afrika ta støyten for flyktningsituasjonen i Europa. De har allerede nok å stri med. Malawi, som allerede sliter med klimaendringer som tørke og ekstrem nedbør, har blitt sterkt påvirket av krigen i Ukraina. Blant annet har prisen på brød steget med 50 prosent siden krigens start. Dette har dramatiske konsekvenser for de mest sårbare i landet. Spire og NfYD på gårdsbesøk utenfor Lilongwe Ikke tiden for bistandskutt
Gift Numeri, som bor i Malawi, ser med bekymring på “bakover-stegene” i utviklingsarbeidet verden over. “Effektene av koronapandemien er fortsatt synlige i Malawi. Mange sosiale tjenester og tilbud har forsvunnet helt, på et tidspunkt hvor folk trenger det som mest. Og mens landet forsøker å håndtere situasjonen har krigen mellom Ukraina og Russland lagt ytterligere press på den allerede ustabile økonomien,” forklarer Gift. Dette er ikke tiden for å kutte i bistanden. Bistandsbudsjettet er ikke en salderingspost som Norge kan bruke til å dekke egne utgifter. Vi ber om at regjeringen reverserer kuttet i revidert nasjonalbudsjett fullstendig. En årrekke med fremskritt innen utvikling er truet av klimaendringer, sultkatastrofer, pandemi, krig og konflikt. Norge må være en stødig forkjemper for rettferdig og bærekraftig utvikling - ikke forsterke krisene som verden står overfor. En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt. Comments are closed.
|