Jordbrukspolitikk er for viktig for å ikke bestemmes av Stortinget!

Tekst: Silje Strøm, Hege Skarrud & Anna Karlsson, for Alliansen Ny Landbrukspolitikk

Den 26. april kom jordbrukets krav til årets jordbruksforhandlinger, og fredag 4. mai kom statens tilbud. Hva skjer egentlig med de jordbrukspolitiske virkemidlene når de blir fremforhandlet bak lukkede dører, av jordbrukets to faglag og staten, representert ved landbruks- og matdepartementet? I hvilken retning styres jordbruket?

Hege Skarrud er påtroppende leder i Spire.

Anna Karlsson er avtroppende leder i Spire. Spire er en av organisasjonene i Alliansen Ny Landbrukspolitikk.

Den lukkede prosessen rundt jordbruksforhandlingene avliver en nødvendig debatt om hva vi vil med jordbruket. Jordbrukspolitikken blir av og for bønder - ingen andre. Men maten norske bønder produserer er til alle, og jorden de gjør det på skal komme oss til gode i mange år fremover. Jordbruk er nemlig politikk. Det er distriktspolitikk, miljøpolitikk, helsepolitikk, sosialpolitikk og beredskapspolitikk. Derfor mener vi at våre folkevalgte bør være langt mer involvert i prosessen rundt jordbruksforhandlingene. Det er Stortinget som skal råde over både mål og virkemidler i jordbrukspolitikken.

I dag er jordbruket preget av gjeldsvekst, overproduksjon i flere næringer (med ekstremt lave priser for bøndene som konsekvens), nedleggelse av bruk og lav selvforsyningsgrad - korrigert for importert fôr ligger selvforsyningsgraden på omtrent 40 prosent. For å nå målene som Stortinget har satt seg for jordbrukspolitikken om økt bruk av norske ressurser, reduksjon av inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper og en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser, så må vi ha endringer i måten vi driver jordbruk på.

Silje Strøm sitter i arbeidsutvalget i Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL), og har tidligere vært Natur og Ungdom sin representant til styret i ANL.

I årets forhandlinger har vi sett at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som bidrar til den uønskede situasjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord - i tråd med forut nevnte mål. Kravet fra jordbruket selv vil ikke ta oss raskt nok i riktig retning. Vi trenger en tydelig retning og en sterk visjon om hvordan norsk jordbrukspolitikk må endres. Bort fra et ensidig volumfokus, og over til et framtidsrettet, bærekraftig kvalitetsjordbruk der bruken av egne ressurser står i sentrum.

For å få dette til må vi ha fokus på bruken av jord. Vi trenger en politikk som gjør det mer lønnsomt å dyrke planter i Norge, og mindre lønnsomt å produsere volum på importert kraftfôr. Fôrenheter fra utlandet må byttes ut med fôrenheter i Norge. Bare slik kan vi øke selvforsyningen. Problemet er overproduksjon og lav selvforsyning. Løsningen ligger i mindre volum og mer areal. Da må vi også diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonsmåter som er bra for bruken av jorden. Det må i større grad bli lønnsomt å bruke kulturlandskapet, ta vare på jorden og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Statens tilbud avviser både et nasjonalt setertilskudd og et driftvansketilskudd, som skal sørge for at det blir lønnsomt for bonden som også driver i bratt og ulendt terreng eller i områder med kaldt klima og kort vektsesong. Vi har ingen jord å miste, og i et land hvor ressursene ligger spredt utover bakker og fjell, må vi hindre at de som driver under bedre forhold utkonkurrerer de som driver i mer utfordrende områder. I tillegg holdes kraftfôrprisen lav av både jordbruket og staten. At staten vil øke kornprisen er bra, og gjeninnføringen av satsingen på fjellandbruk er et velkoment tiltak, men samlet sett er ikke tilbudet godt nok for å få på plass de endringene som trengs.

Vi sitter altså i en situasjon hvor verken jordbrukets krav eller statens tilbud er egnet for å ta oss dit vi vil. Dit Stortinget vil. I tillegg har vi politikere som ikke ønsker å blande seg inn i innrettingen av en eventuell avtale mellom jordbruket og staten, med hensyn til avtaleinstituttet. Selve forhandlingsinstituttet i jordbruket er nyttig, sånn at næringen får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er altså ikke bare til for bøndene. Påstandene om at "avtaleinstituttet undergraves" hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, vitner mest om manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte.

Alliansen Ny Landbrukspolitikk er en allianse av organisasjoner, og bygger på en felles forståelse om at kapitalintensiv industriell stordrift i landbruket hverken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig – og at frihandel med mat ikke kan løse verdens fattigdoms- og matforsyningsproblemer. Les mer om Alliansen Ny Landbrukspolitikk her.

---