Kvinnekamp er klimakamp

Foto: Steve Douglas, via Unsplash

Kvinnelige småbønder står i frontlinja mot klimaendringene. Det er på tide å se sammenhengen mellom sult, miljøkrisa og likestillingskampen.

Klimakrisa og sultkrisa er iboende urettferdig. Selv om tørke, flom og ekstremvær rammer hele jorden, er det de med færrest ressurser som rammes hardest. Vi kan ikke lengre akseptere at dette ikke tas et oppgjør med.

Elise Åsnes, leder i Spire

Kampen mot sult er en kamp for likestilling
Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. 

Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. 

Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. 

Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. 

Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit  og betre ernæring.” 

Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien.

Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd
For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. 

Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. 

Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. 

Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør.

Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. 

Klimakamp er kvinnekamp
Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. 

Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. 

Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt.

Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. 

Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre.

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.