Mat i et feilslått økonomisk system

Tekst: Ida Marie Grønnestad og Cari Anna Korshavn King, hhv. Spires matutvalg og prosjektansvarlig i Spires sentralstyre

Den siste tiden har vi sett hvor sårbart matsystemet vårt er. Russlands krig i Ukraina, effektene av pandemien, de høye strømprisene og mangel på kunstgjødsel har hatt store konsekvenser for lands matforsyning.

Foto: Raphael Rychetsky via Unsplash

Disse krisene har vist oss viktigheten av å øke selvforsyningsgraden her i Norge. Likevel fortsetter vi å bygge ned matjord, importere mat og legge ned gård etter gård.

Vi er helt avhengig av et bærekraftig matsystem, også i Norge, og da kan vi ikke ha evig økonomisk vekst som mål. Dagens industrialiserte matsystem er prega av privat eierskap, urettferdig fordeling, overproduksjon og naturødeleggelser, på grunn av et økonomisk system som setter vekst og profitt over mennesker og miljø.

Det vi trenger er et matsystem som respekterer jordas tålegrenser, og da kan ikke pengene styre.

I dag bidrar det industrielle matsystemet sjenerøst til global oppvarming, og står for omtrent én tredjedel av globale klimagassutslipp. I tillegg fører den intensive landbruksdriften til en utarma jord, mens kunstgjødsel og sterke sprøytemidler fra kjemikalier forurenser elver og innsjøer.

I møte med hyppigere naturkatastrofer og uforutsigbare konsekvenser av klimaendringene trenger vi sunn matjord som er tilpasningsdyktig i møte med klimaendringene som vi vet kommer, og som kan lagre karbon for å kutte klimagassutslipp og forhindre videre klimaendringer.

Så lenge det økonomiske systemet setter rammene for landbrukspolitikken vil vi kun se ytterligere intensivering og effektivisering av jordbruket i årene som kommer. Store landbrukskonsern har lenge trodd at sult vil forsvinne med industrialiseringen av jordbruket, men tvert imot har sulten steget de siste årene.

Etter koronapandemien er antallet mennesker i sult estimert til å bli nærmere én milliard mennesker. Det er tre ganger så mange mennesker som hele USAs befolkning!

Det viser seg at det industrielle landbruket ikke er så effektivt som man først trodde. Faktisk bruker industrialisert landbruk 70 prosent av jordas landbruksressurser for å sette mat på bordet til kun 30 prosent av verdens befolkning.

De resterende 70 prosentene av befolkningen brødføs av småskalaprodusenter som forvalter kun 25 prosent av landbruksressursene. Dette viser hvor ekstremt skjevt verdens ressurser er fordelt, og viktigheten av å satse mer på småskalaprodusentene som får til mer med mye mindre.

I dag er det kjedebutikkene og storselskapene som sitter med makta over maten. Det ser vi tydelig når bønder så vidt klarer seg økonomisk, samtidig som prisene på mat i butikkene stiger.

Foto: Thomas Hertogh via Unsplash

---

Dagligvare-omsetninga i Norge for 2021 var i overkant av 208 milliarder kroner – samme året som bønder har møtt på krise etter krise uten den minste økning i inntekt. Det må da være mulig å gjøre noe med denne skjeve maktfordelingen?

Det er ikke bare produksjonen av mat som påvirkes av det økonomiske systemet. Også fordelingen av mat reguleres av penger og makt. Kjøpesterke land og storselskaper en enorm markedsmakt i distribueringen av mat.

Som et kjøpesterkt land, beslaglegger norsk matforbruk enorme arealer i andre land. Norge importerer fra land som selv er preget av matmangel og underernæring. I 2022 kan Norge importere 2.700.000 kg utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia helt tollfritt.

I Botswana er omtrent én tredjedel av befolkningen underernært, ifølge FN-sambandet. Å importere kjøtt fra et land hvor befolkningen selv sliter med å få tak i mat er usolidarisk.

Det er viktig at Norge tar i bruk egne beiteområder over hele landet og bevarer den norske matjorden. På den måten styrker vi sjølforsyningsgraden vår, slik at vi ikke tar ressursene fra land som trenger dem sårt selv.

Vi må se landbruket vårt i sammenheng med resten av verden. Fordi den skjeve maktfordelingen i norsk landbruk preger ikke bare matsikkerheten i Norge, men også den globale matsikkerheten.

Ung bonde fra utenfor Lilongwe i Malawi, foto: Spire

Dagens økonomiske system evner ikke å adressere verken sultproblematikken eller det industrielle landbrukets del av skylden for klima- og naturkrisa. Vi er nødt til å skifte kurs. Vi er nødt til å endre systemet.

Markedskapitalismens jag etter jord, landareal og naturressurser har ført til at noen lands overflod veier tyngre enn andre lands råderett over egen matjord.

Matsystemet vil ikke respektere jordas tålegrense om det økonomiske systemet ikke gjør det. Vi må bevege oss bort fra en økonomi hvor vekst er premisset, slik at vi kan sette et nytt mål for økonomien; å bevare jorda og dermed også alt – og alle – som lever på den.

Denne teksten ble først publisert i Nationen, 20.03.2022