Mer makt til folket - en matrevolusjon i emning

Tekst: Mari Gjengedal

Mari Gjengedal var leder for Spire 2013-2016.

Mari Gjengedal, leder i Spire 2013-2016, har skrevet dette innlegget til Landbruksbloggen, som er et samarbeidsprosjekt mellom Nationen og Norsk Landbrukssamvirke. Innlegget ble først publisert 27. juni 2016 på www.nationen.no/landbruksbloggen.

Det er noe spennende i luften for tiden, syns jeg. Hva skal man kalle det? Et slags framtidshåp? Forventninger til at noe nytt vil skje? Det stille øyeblikket av forløsning idet en stor snøball for alvor begynner å rulle? Neimen om jeg vet, men noe er det. Og du kan gjerne kalle meg optimist, men jeg har troen på at det er noe som kan forandre verden. La oss kalle det en matrevolusjon. Folkets matrevolusjon. En revolusjon mange av oss har ventet på, som den første vårdagen etter en veldig lang vinter. Tegnene har vært der lenge, og nå er det alvor.  Tiden er endelig inne.

La oss ta bakgrunnen først:
Det er jo ikke til å stikke under en stol at dersom man leter etter ting å gremme seg over, så har utviklingen av det globale matsystemet de siste tiårene i det store og det hele har vært en trist affære. Maten vår har blitt industrialisert og globalisert, tilpasset til å fungere i et masseproduksjonssystem hvor volum kommer først, og hensyn til kvalitet, miljø og dyrevelferd kommer etter (om det kommer i det hele tatt). Ja, vi har fått mer mat. Men til hvilken pris? Den nylig lanserte rapporten fra det anerkjente internasjonale forskningspanelet IPES-Food peker på noen av problemene:
- Verdens matsystemer bidrar med om lag 30% av de globale klimagassutslippene (mer eller mindre, avhengig av hva man velger å beregne inn).
- Minst 20% av verdens dyrkbare jord er nå alvorlig degradert.
- Mangfoldet i landbruket er sterkt truet, hvor nå mer enn 50% av all menneskemat baserer seg på kun tre matsorter (ris, mais og hvete).
- Omtrent 2 milliarder mennesker er feilernært og mangler viktige mikronæringsstoffer fordi maten vi produserer er rik på energi, men fattig på næring.

Ingen menneskelig aktivitet har større påvirkning på kloden vår og oss selv enn matsystemet vårt. Rapporten fra IPES-Food er en blant mange som peker på den tvingende nødvendigheten av at vi må endre måten vi produsere mat på. Dette er for så vidt ikke en ny kunnskap. Mange av oss har visst det lenge. Nå er det også en gryende politisk bevissthet internasjonalt om at matproduksjon er noe man må bry seg om. Man kan ikke la det skure å gå som før.

Men hvor er maktperspektivet?
Det har blitt mer stuerent å snakke om hvordan matproduksjon påvirker klima og miljø. Hensyn til biomangfold er blitt tatt opp, og viktigheten av å bli kvitt global sult er satt på dagsorden igjen og igjen. Politikere er fulle av lovord om hva som skal gjøres for å bedre situasjonen.

Men dersom man begynner å snakke om hvem som egentlig sitter med makt og kontroll over matmarkedet, blir det knyst.
Det er nemlig slik at markedskreftene innenfor det globale matmarkedet er blant de mektigste i verden, og disse tør ikke politikerne å legge seg ut med. Noen få og utrolig store selskaper sitter med nesten all kontroll over hele matproduksjonen. Dette gjelder fra frøene blir solgt til bonden og helt til maten kommer ut i butikkene. De bestemmer hva maten vår skal inneholde. De bestemmer hva bonden skal dyrke. Og de bestemmer i stor grad hva du og jeg skal spise gjennom å kontrollere hva slags mat som er tilgjengelig.

Ikke minst bestemmer disse selskapene politikk.
I markedsverden er dette synonymt med handelsavtaler og markedsreguleringer (eller mangel på dem). Mat og handel henger nemlig ubunnhørlig sammen, og hva slags handelssystem vi ender opp med å ha vil påvirke hva slags mat vi spiser. Dette er grunnen til at man ikke kan snakke om å endre de globale matsystemene uten å snakke om hvem som sitter på makten og hvordan denne makten må omfordeles. Dessverre er dette et tema mange politikere, også i Norge, ikke en gang vil ta i med en ildtang. Regjeringen fronter fremdeles en ukritisk frihandelspolitikk, og vil villig gi bort den muligheten de kunne hatt til å motvirke maktkonsentrasjon og de store selskapenes påvirkningsmuligheter på internasjonale avtaler. På tross av faglige råd og kunnskap virker det som om liberal ideologi trumfer den sunne fornuften som sier at man ikke kan sette hunden til å vokte kakeboksen.

Det er velkjent at lobbyen til internasjonale selskaper har vært toneangivende i utformingen av utkastet til TTIP-avtalen, hvor et viktig formål er å deregulere. ”Deregulering” er en fin måte å si at man ønsker å gi de som allerede har mest makt enda mer tumlerom. Rom til å produsere mat på en hensynsløs og brutal måte, hvor miljø, folks helse og human dyrebehandling blir ofret på profittens alter. Altså et resultat som er helt motsatt av det faglige eksperter sier vi trenger: en fullstendig omveltning av det globale matsystemet i retning av mer mangfoldige og bærekraftige systemer.

Sånn. Da har jeg malt fanden på veggen.

La oss gå over til de riktig gode nyhetene som jeg innledet med. Folkeengasjementet og bevisstheten rundt viktigheten av bærekraftig mat har nemlig begynt å våkne etter en lang tids dvale. Det er som om vanlige folk nå går ut i gaten for å protestere i reaksjon mot politikernes manglende evne til å fikse opp i problemene. Folk tar bokstavelig talt greipen i egen hånd. Altfor lenge har det vært slik at de som kontrollerer matmarkedet, eier makten til å bestemme hva vi skal spise. Det vil ikke folk lenger godta. Nå lager vi våre egne markeder og finner nye måter både for produksjon og handel med mat.

Her er fem grunner til optimisme:

1. Omfanget av andelslandbruk har skutt fart i Norge. Siden det første andelslandbruket fikk sin spede start i 2006, har det siden den gang blitt over 60 slike gårder rundt omkring i landet. Veksten har vært nesten eksplosiv det siste halvannet året. I denne driftsformen er det direkte omsetning mellom forbrukere og gårder, uten fordyrende og standardiserende mellomledd. Andelseierne tar som regel del i planlegging og drift av gården, deler på risikoen og kan høste av overskuddet. Nærhet til jorden, korte verdikjeder, kunnskap om maten og mulighet til å spise egendyrket mat står i sentrum. Dette blir det mer miljøvennlig mat av, og mer bevisste forbrukere som vet hvilket arbeid som ligger i hver potet, gulrot og nepe.
   
   
2. Bylandbruk er blitt poppis. Parsellhager er stort, og bevisstheten om at grønne lunger kan bety mer enn bare parker med plen, er stigende. Flere dyrker sin egen mat på balkonger, i hager og på tak. Ikke bare er det sunt for både mennesker og insekter, men det bidrar til trivsel og samhold. Et bærekraftig samfunn er et samfunn hvor folk har det hyggelig med hverandre, og sosiale rom som kan brukes til både matproduksjon og samvær, virker inkluderende. Heldigvis er slike lokale tiltak noe som også er spisbart for mange politikere, og urbant landbruk har dermed fått sin plass i byplanleggingen i blant annet Oslo og Trondheim framover.
   
   
3. Forbrukere utvikler alternative markedskanaler. Med slagordet ”bønder, byfolk og bra mat” så Oslo kooperativ dagens lys i 2013. Målet var å tilby forbrukere miljøvennlig og økologisk mat direkte fra bonden. Maten er sesongbasert, og man vet aldri helt hva man får når man bestiller, men det er en del av sjarmen. Som et samvirkebasert foretak er alle medlemmer deleiere og bidrar til både drift og sosialt samvær. Bøndene på sin side, kan produsere god og ærlig mat på sine egne premisser, og har sikkerhet i at varene blir levert. Dette er en ny måte å handle med mat på som brer om seg. Flere andre norske byer har nå startet eller er i gang med å starte sine egne kooperativer etter samme modell. Ellers er jo Bondens marked en institusjon i beste velgående, hvor man kan kjøpe lokalmat direkte fra produsenten. Med et bevisst forhold til bærekraftig matproduksjon og et ønske om å knytte tettere bånd til forbrukerne gjennom å spre kunnskap om hvordan maten produseres, er dette en markedskanal som er bedre for oss selv og for kloden.
   
   
4. Det er et økt fokus på bærekraftig mat i bedrifter. Ja, for det går faktisk an å tjene penger på dette også! Med mer bevisste forbrukere øker grunnlaget for å være mer samvittighetsfulle næringslivsaktører. Opphav, kortreist mat, miljø, dyrevelferd og ærlighet går som varmt hvetebrød. Faktisk går det til trestjernes Michelin. Maaemo slo seg opp på norsk, økologisk mat og rene råvarer, og har levd på det siden. Og stadig flere andre restauranter gjør det samme. Nylig spise jeg middag på en restaurant hvor alle ingrediensene var lokalkjøpt og hvor apetittvekkeren var et glass bjørkesaft laget på bjørkeblader som var plukket dagen før. Både kolonialer og ymse utsalgssteder følger etter. Uavhengige matbutikker som har fokus på økologisk, kortreist mat og minst mulig emballasje (slik som Mølleren Sylvia og Lille Tøyen Kolonial), popper opp både her og der. Initiativer som Gruten viser hvordan avfall fra matforbruket vårt kan inngå som nyttige ressurser i nye produkter.
   
   
5. Folk starter selv, uten å vente på politikerne. Initiativer som bærekraftige liv og omstilling Sagene viser kraften i det å starte med sitt eget lokalmiljø og demonstrere eksempelets makt. Hvor skal forandring skje om ikke lokalt? Dersom folk går sammen i sine bydeler og bygder, kan man bygge bærekraftige samfunn på mikronivå. Det er her de nye løsningene for framtiden tenkes ut. Folk arrangerer kurs i partering, safting og sylting, de lager egne kollektivhager, holder reparasjonsverksted og lager avtaler med kommunen om solceller på takene. Mer integrerte lokalsamfunn kommer til å være limet for en mer bærekraftig samfunnmodell.

Alt i alt er dette begynnelsen på vår mulighet til å skape en grasrotbasert matrevolusjon. Tanken om at all handling må starte ovenfra, står for fall. Når man ser at endring skjer for lite og for seint, gjør man heller ting på egen hånd. Mange vil, og de får det også til. Det er nytt, det er spennende og fullt av muligheter. Jeg håper du vil være med!

---