Mari Gjengedal, leder i Spire 2013-2016, har skrevet dette innlegget til Landbruksbloggen, som er et samarbeidsprosjekt mellom Nationen og Norsk Landbrukssamvirke. Innlegget ble først publisert 27. juni 2016 på www.nationen.no/landbruksbloggen. Det er noe spennende i luften for tiden, syns jeg. Hva skal man kalle det? Et slags framtidshåp? Forventninger til at noe nytt vil skje? Det stille øyeblikket av forløsning idet en stor snøball for alvor begynner å rulle? Neimen om jeg vet, men noe er det. Og du kan gjerne kalle meg optimist, men jeg har troen på at det er noe som kan forandre verden. La oss kalle det en matrevolusjon. Folkets matrevolusjon. En revolusjon mange av oss har ventet på, som den første vårdagen etter en veldig lang vinter. Tegnene har vært der lenge, og nå er det alvor. Tiden er endelig inne. La oss ta bakgrunnen først: Det er jo ikke til å stikke under en stol at dersom man leter etter ting å gremme seg over, så har utviklingen av det globale matsystemet de siste tiårene i det store og det hele har vært en trist affære. Maten vår har blitt industrialisert og globalisert, tilpasset til å fungere i et masseproduksjonssystem hvor volum kommer først, og hensyn til kvalitet, miljø og dyrevelferd kommer etter (om det kommer i det hele tatt). Ja, vi har fått mer mat. Men til hvilken pris? Den nylig lanserte rapporten fra det anerkjente internasjonale forskningspanelet IPES-Food peker på noen av problemene: - Verdens matsystemer bidrar med om lag 30% av de globale klimagassutslippene (mer eller mindre, avhengig av hva man velger å beregne inn). - Minst 20% av verdens dyrkbare jord er nå alvorlig degradert. - Mangfoldet i landbruket er sterkt truet, hvor nå mer enn 50% av all menneskemat baserer seg på kun tre matsorter (ris, mais og hvete). - Omtrent 2 milliarder mennesker er feilernært og mangler viktige mikronæringsstoffer fordi maten vi produserer er rik på energi, men fattig på næring. Ingen menneskelig aktivitet har større påvirkning på kloden vår og oss selv enn matsystemet vårt. Rapporten fra IPES-Food er en blant mange som peker på den tvingende nødvendigheten av at vi må endre måten vi produsere mat på. Dette er for så vidt ikke en ny kunnskap. Mange av oss har visst det lenge. Nå er det også en gryende politisk bevissthet internasjonalt om at matproduksjon er noe man må bry seg om. Man kan ikke la det skure å gå som før. Men hvor er maktperspektivet? Det har blitt mer stuerent å snakke om hvordan matproduksjon påvirker klima og miljø. Hensyn til biomangfold er blitt tatt opp, og viktigheten av å bli kvitt global sult er satt på dagsorden igjen og igjen. Politikere er fulle av lovord om hva som skal gjøres for å bedre situasjonen. Men dersom man begynner å snakke om hvem som egentlig sitter med makt og kontroll over matmarkedet, blir det knyst. Det er nemlig slik at markedskreftene innenfor det globale matmarkedet er blant de mektigste i verden, og disse tør ikke politikerne å legge seg ut med. Noen få og utrolig store selskaper sitter med nesten all kontroll over hele matproduksjonen. Dette gjelder fra frøene blir solgt til bonden og helt til maten kommer ut i butikkene. De bestemmer hva maten vår skal inneholde. De bestemmer hva bonden skal dyrke. Og de bestemmer i stor grad hva du og jeg skal spise gjennom å kontrollere hva slags mat som er tilgjengelig. Ikke minst bestemmer disse selskapene politikk. I markedsverden er dette synonymt med handelsavtaler og markedsreguleringer (eller mangel på dem). Mat og handel henger nemlig ubunnhørlig sammen, og hva slags handelssystem vi ender opp med å ha vil påvirke hva slags mat vi spiser. Dette er grunnen til at man ikke kan snakke om å endre de globale matsystemene uten å snakke om hvem som sitter på makten og hvordan denne makten må omfordeles. Dessverre er dette et tema mange politikere, også i Norge, ikke en gang vil ta i med en ildtang. Regjeringen fronter fremdeles en ukritisk frihandelspolitikk, og vil villig gi bort den muligheten de kunne hatt til å motvirke maktkonsentrasjon og de store selskapenes påvirkningsmuligheter på internasjonale avtaler. På tross av faglige råd og kunnskap virker det som om liberal ideologi trumfer den sunne fornuften som sier at man ikke kan sette hunden til å vokte kakeboksen. Det er velkjent at lobbyen til internasjonale selskaper har vært toneangivende i utformingen av utkastet til TTIP-avtalen, hvor et viktig formål er å deregulere. ”Deregulering” er en fin måte å si at man ønsker å gi de som allerede har mest makt enda mer tumlerom. Rom til å produsere mat på en hensynsløs og brutal måte, hvor miljø, folks helse og human dyrebehandling blir ofret på profittens alter. Altså et resultat som er helt motsatt av det faglige eksperter sier vi trenger: en fullstendig omveltning av det globale matsystemet i retning av mer mangfoldige og bærekraftige systemer. Sånn. Da har jeg malt fanden på veggen. La oss gå over til de riktig gode nyhetene som jeg innledet med. Folkeengasjementet og bevisstheten rundt viktigheten av bærekraftig mat har nemlig begynt å våkne etter en lang tids dvale. Det er som om vanlige folk nå går ut i gaten for å protestere i reaksjon mot politikernes manglende evne til å fikse opp i problemene. Folk tar bokstavelig talt greipen i egen hånd. Altfor lenge har det vært slik at de som kontrollerer matmarkedet, eier makten til å bestemme hva vi skal spise. Det vil ikke folk lenger godta. Nå lager vi våre egne markeder og finner nye måter både for produksjon og handel med mat. Her er fem grunner til optimisme:
Comments are closed.
|