Eivind, en av Spires landraneksperter og leder for Spires #StoppNorskLandran-kampanje i 2013, har skrevet en artikkel om konsekvensene av EUs biodrivstoffpolitikk. Les og bli klok! Denne artikkelen er skrevet av Eivind Breidlid for Nei til EU sitt tidsskrift Premiss 2014. Tidsskriftet, med temaet handel og migrasjon, kan lastes ned i sin helhet her. I 2008 var det store protester og opptøyer i mange utviklingsland grunnet en kraftig økning i matvareprisene. Verden var i en matvarekrise. Mellom 2006 og 2008 hadde prisen på ris globalt økt med 217 %, hvete med 136 %, mais med 125 % og soyabønner med 107 %. En av de viktigste årsakene til prisveksten var en kraftig økning i etterspørsel og produksjon av biodrivstoff. Dette skyldtes en rekke politiske tiltak i EU og USA for å fremme biodrivstoffproduksjon. En konsekvens av matvarekrisen var økt etterspørsel etter jord. Høyere priser har gjort tilgang og kontroll over jord mer lukrativt og har ført til en kraftig økning i oppkjøp og leie av landområder i utviklingsland. Mye av jorda ble tatt fra småbønder som produserte for sin egen familie og det lokale markedet. Denne overføringen av jord har redusert den lokale matsikkerheten. Et i utgangspunktet solidarisk ønske om å redusere klimagassutslipp har altså bidratt til å redusere matsikkerhet i utviklingsland. Hva er biodrivstoff? Biodrivstoff er drivstoff produsert av biologisk materiale. De fleste moderne biler kan kjøres med en blanding petroleumsbasert drivstoff og biodrivstoff. Førstegenerasjons biodrivstoff består av bioetanol og biodiesel. Bioetanol er produsert av sukker og stivelsesrike jordbruksvekster som sukkerrør, mais, hvete og poteter. Biodiesel produseres hovedsakelig av oljebaserte råvarer som raps, soya og palmeolje. Andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff bruker råstoff som verken er mat eller konkurrerer med matproduksjon, som f.eks. cellulose fra trevirke, jordbruksavfall og tare. Dessverre er andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff i en tidlig utviklingsfase og står per i dag for en svært liten del av biodrivstoffproduksjonen. EUs biodrivstoffpolitikk Brasil, USA og EU har den mest velutviklede biodrivstoffpolitikken i verden, men det er kun EU som har klima som en begrunnelse for politikken. Gjennom et EU-direktiv i 2003 satte EU et krav om at 5,75 % av transportsektorens energiforbruk skulle komme fra fornybare energikilder innen 2010. I 2009 kom et nytt direktiv med krav om minimum 10% fornybar energi i transportsektoren innen 2020. Biodrivstoff har vært den viktigste energikilden for å oppfylle dette kravet. Direktivene førte til en stor økning i etterspørsel etter biodrivstoff i EU, og siden unionen ikke hadde kapasitet til å møte denne økte etterspørselen med egen produksjon, økte importen av biodrivstoff kraftig. Brasil og USA har i motsetning til EU produksjonskapasitet til å dekke sin egen etterspørsel. Brasiliansk og amerikansk biodrivstoff er hovedsakelig basert på bioetanol som de to landene har gode forutsetninger for å være selvforsynte med. EU baserer sitt biodrivstoff hovedsakelig på biodiesel laget av rapsolje og palmeolje, som tradisjonelt blir importert fra utviklingsland i Latin-Amerika, Afrika og Asia, i tillegg til Øst-Europa. Biodrivstoff og matvarepriser Produksjon av førstegenerasjons biodrivstoff konkurrerer med mat på markedet, om jord og om vann. Dette har svært negative konsekvenser for matsikkerheten i utviklingsland, og hadde altså mye av skylden for matvarekrisen i 2008. Selv om økte oljepriser, tørke og spekulasjon også spilte en rolle, peker de fleste studier på økt etterspørsel etter biodrivstoff som den viktigste eller nest viktigste faktoren bak prisøkningen. Det totale arealet brukt til jordbruksformål har blitt redusert siden 1980, men var i 2004 tilstrekkelig for å møte etterspørselen etter mat. Da USAs og EUs biodrivstoffpolitikk startet for fullt, og avlinger for biodrivstoff for alvor begynte å konkurrere med avlinger for mat, kunne ikke lenger produksjonen møte etterspørselen. Matvareprisene økte enormt, noe som var spesielt katastrofalt for urbane fattige i utviklingsland. Bruken av biodrivstoff kobler også matvareprisene og oljeprisen sammen på en uheldig måte, noe som ble svært tydelig i 2008. Dette året var preget av en kraftig prisstigning på olje, som førte til økning i biodrivstoffprisen som igjen førte til økte matvarepriser. Oljeprisen er generelt svært utsatt både for spekulative og realpolitiske svingninger, og disse svingningene blir nå altså overført til matvareprisene. Sterke prissvingninger er spesielt alvorlig for urbane fattige som bruker en stor andel av inntekten sin på mat, og for småbønder som er avhengige av stabile produksjonsforhold. Biodrivstoffpolitikken fører til landran Etterspørselen etter biodrivstoff fører også til redusert matsikkerhet gjennom økt etterspørsel etter jord. Den store økningen i matvareprisene gjorde jordbruksjord mer attraktivt for investorer. Investorer fra Europa, USA, Midtøsten og Øst-Asia kjøpte opp eller leide jord i utviklingsland for å dyrke mat eller biodrivstoff for eksport, eller rett og slett for å spekulere i økende priser. Slike landinvesteringer er preget av mye hemmelighold og usikre estimater. Verdensbankens rapport om landran fra 2011, Rising global demand for farmland, anslo at 56 millioner hektar jord ble rapportert solgt eller utleid bare i perioden 2008-2009. 2/3 av denne jorda lå i Afrika. Biodrivstoff er både en indirekte og direkte pådriver av denne trenden. Indirekte bidrar biodrivstoff til det globale kappløpet om jord ved å drive opp matvareprisene. Biodrivstoff bidrar også direkte til landinvesteringer ved at en stor andel av prosjektene produserer biodrivstoff for eksport til EU. Databasen Land Portal estimerte i 2011 at mellom 1/3 og ½ av alle landinvesteringer i utviklingsland er relatert til biodrivstoff. Ikke alle landinvesteringer innebærer landran, og forkjempere for landinvesteringer hevder at de tar med seg kapital og jordbruksteknikker som forbedrer produktiviteten i landbruket. Dette skaper arbeidsplasser for lokalbefolkningen og skatteinntekter for myndighetene. Økt matproduksjon kan også føre til mer matsikkerhet. Noen hevder også at Afrika er fullt av marginaliserte jordområder der selskaper kan etablere produksjon uten å fordrive småbønder. Det er imidlertid flere problemer med disse argumentene. Påstander om marginaliserte landområder i Afrika er særdeles overdrevne, ofte er de såkalte marginaliserte områdene i bruk, både av småbønder og nomader. Landinvestorer velger heller ikke å investere i marginale områder, det er de mest fruktbare områdene som er mest attraktive, og det er også de som er tettest befolket av småbønder. Storskala plantasjedrift kan muligens skape noen arbeidsplasser, men som regel er det arbeidere utenfor lokalsamfunnet som får jobbene. Mens storskala jordbruk er kapitalintensivt, er småskala jordbruk arbeidsintensivt og krever flere arbeidere per hektar. Flere jobber går dermed tapt enn dem som skapes. Storskala jordbruk er heller ikke alltid mer produktivt enn småskala. Generelt produserer storskala landbruk mer per arbeider, mens småskala jordbruk produserer mer per areal. Studier har også vist at opplæring i agroøkologiske metoder kan øke småbønders produktivitet med 79 %. Matsikkerhet handler uansett ikke bare om produksjon av mat, men om tilgang til mat. Småbønder som produserer mat til sin egen familie og lokalmarkedet har direkte tilgang til mat. Selv om overgangen til storskala eksportrettet jordbruk skulle øke produksjonen, kan likevel den lokale matsikkerheten svekkes fordi tilgangen til mat reduseres. Landinvesteringer inkluderer også bruken av grunnvann, noe som sjeldent er tatt hensyn til i når avtalene om landovertakelse inngås. Landinvestorene har ofte ikke noen grense på hvor mye vann de kan bruke. Siden vann er flytende har overforbruk av vann negative konsekvenser langt utover jordområdene som er overtatt, for eksempel for lokalt drikkevann og jordbruksproduksjon. Sist, men ikke minst er skatteinntektene ofte ikke hva myndighetene hadde håpet på. Afrikanske land var i en periode desperate etter å tiltrekke seg landinvestorer og tilbød svært gunstige skattebetingelser. Kombinert med bruken av skatteparadis har skatteinntekter fra landinvesteringer vært skuffende. Ikke minst har mange av prosjektene kun vært av spekulativ karakter, noe som aldri førte til økt produksjon eller skatteinntekter. Mislykkede prosjekter er en dobbel tragedie. Småbønder blir drevet fra jorda uten at noen av de positive konsekvensene en utenlandsinvestering kan generere blir realisert. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire definerer landran som landinvesteringer som fratar lokalbefolkningen tilgang til jord uten deres frivillige og informerte forhåndssamtykke (Free, prior and informed consent: FPIC). FPIC sikrer at lokalbefolkningen ikke gir fra seg jord ufrivillig, blir lurt av falske lovnader eller kun blir involvert etter at prosjektet allerede er i gang. FPIC er et internasjonalt anerkjent prinsipp, men institusjonelle investorer som Verdensbankens investeringsfond (IFC) og Norges fond for investeringer i utviklingsland (Norfund) anvender prinsippet bare ovenfor urfolk. Urfolk har behov for sterk beskyttelse, men det finnes mange marginaliserte grupper som har behov for like sterk beskyttelse. I Etiopia er for eksempel mesteparten av jorda som er gjort tilgjengelig for utenlandske investorer i områdene til etniske minoritetsgrupper som har vært i konflikt med sentralmyndighetene. Ikke alle landinvesteringer er landran, og det kan finnes tilfeller av landinvesteringer som skjer med lokalbefolkningens informerte samtykke og gagner den lokale økonomien. Problemet er at landinvesteringer i Afrika skjer i en kontekst av usikre og uformelle landrettigheter. Som er arv fra kolonitiden eier staten i de fleste afrikanske land formelt sett all jord. Lokalbefolkningen har tradisjonelle bruksrettigheter til jorda, som i ulik grad er beskyttet av grunnloven. Selv der grunnloven på papiret gir lokalbefolkningen sterk beskyttelse, blir dette ignorert av nasjonale og regionale myndigheter som blir fristet av den potensielle økonomiske veksten og skatteinntekter en overgang fra uformell til formell jordbruksøkonomi kan gi. Noen politikere får også en personlig økonomisk gevinst av en landtransaksjon, og da blir de samfunnsmessige negative konsekvensene ofte ignorert. Verdensbankens landranrapport fra 2011 viste også at det finnes en sterk korrelasjon mellom høy grad av landinvesteringer og svak beskyttelse av lokale landrettigheter. I denne konteksten er det få insentiver for investorer til å gå gjennom en grundig FPIC prosess, som i mange tilfeller ville ført til økte kostnader eller ingen investering. Mange investorer har imidlertid lært at et godt samarbeid med lokalbefolkningen ofte er nødvendig for et vellykket prosjekt, og flere har måtte gi opp grunnet motstand hos lokalbefolkningen, blant annet et norsk biodrivstoffprosjekt i Sierra Leone. Et forlatt prosjekt fører imidlertid ikke alltid til at jorda blir tilbakeført til lokalbefolkningen. Jorda blir ofte overført til staten og gror igjen mens myndighetene forsøker å tiltrekke seg nye investorer. Dette er en enorm alternativkostnad for lokalbefolkningen. Endringer i politikken? Siden disse negative effektene på matsikkerhet har kommet fram i lyset, har det kommet krav om å endre biodrivstoffpolitikken. Støtte til etanolproduksjon har funnet sted siden 1970-tallet og er nå tilnærmet konkurransedyktig på markedet selv uten offentlig støtte. Biodiesel er imidlertid avhengig av offentlige subsidier og mandater for å kunne konkurrere. Problemet kan dermed også løses politisk. FNs spesialrapportør for retten til mat Olivier de Schutter har anbefalt at EU bør redusere offentlige insentiver for produksjon av biodrivstoff som konkurrer med mat og på sikt eliminere dem. FNs landbruksorganisasjons (FAO) ekspertpanel anbefalte alle land til å revurdere sin biodrivstoffpolitikk i lys av effektene på matsikkerhet. Men biodrivstoffpolitikken har skapt en ny industri som motarbeider ethvert tiltak som kan true deres profitt. Lobbymakten til biodrivstoffpolitikken reduserer muligheten til å gjennomføre radikale politiske endringer. EU kommisjonen foreslo et tak på 5 % avlingsbasert biodrivstoff innenfor EUs fornybarmål på 10 %, noe som kunne ha stabilisert veksten i etterspørsel og matvarepriser. EUs energiministere ble i juni 2014 enige om et tak på 7 % avlingsbasert biodrivstoff, en avgjørelse som tillater fortsatt sterk vekst. Et tak kan imidlertid stabilisere matvareprisene og dempe de spekulative effektene noe, men etterspørselen etter jord i utviklingsland vil fortsette å stige. Beslutningen er likevel et steg i riktig retning, og den økende oppmerksomheten på de negative effektene av biodrivstoff kan kanskje føre til kraftigere virkemidler i fremtiden. Framtiden til biodrivstoff Politisk støtte til produksjon av biodrivstoff var i utgangspunktet en sympatisk idé for å redusere klimagassutslipp. Dessverre er de negative effektene på matsikkerhet større enn den eventuelle klimagevinsten. Det stilles også spørsmålstegn ved den reelle klimaeffekten av førstegenerasjons biodrivstoff. Det industrialisert står bak en stor andel av verdens klimagassutslipp. Eksportrettet biodrivstoffproduksjon innebærer et mekanisert jordbruk med høy bruk av kunstgjødsel og utslipp fra transport. Mye biodrivstoffproduksjon, særlig palmeoljeplantasjer, bidrar til avskoging av regnskogen både direkte og indirekte gjennom å presse småbønder ut i marginale områder. Bruken av jordbruksareal går opp sammen med klimagassutslipp. Disse effekten opphever i stor grad den positive klimagevinsten. En OECD-studie fra 2008 fant at amerikansk og europeisk biodrivstoffpolitikk bare ville redusere klimagassutslipp i transportsektoren med 0,8 %. I følge FAO vil verden måtte øke matproduksjonen med minst 60 % innen 2050 for å dekke den forventede befolknings- og forbruksveksten. Selv med forventet produktivitetsvekst i jordbruket vil dette kreve opp mot 30 % økning i jordbruksareal og 30 % økning i beiteareal. Framtidens matforsyning er en enorm utfordring, og kan ikke løses dersom store deler av jordbruksarealet brukes for å produsere drivstoff. Småskala lokal bruk av bioenergi kan ha positive fattigdomsreduserende effekter, men storskala biodrivstoffeksport vil fortrenge lokal matproduksjon og matsikkerhet. Et håp for framtida er storskala produksjon av andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff som ikke konkurrerer med mat. Ruter har blant annet et mål om at 51 busser i Oslo skal gå på flytende biogass laget av matavfall innen 2020. Den teknologiske utviklingen for andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff har imidlertid gått saktere enn forventet, og det er fortsatt en lang vei å gå før de kan erstatte førstegenerasjons biodrivstoff. Det krever tunge investeringer i forskning og nye teknologiske gjennombrudd. Dessverre er heller ikke biodrivstoff en enkel løsning på klimaproblemet. Comments are closed.
|