«Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk». Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Morgenbladet 8. juli. 2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen. Netto-natur I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres. ‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker. Natur-baserte løsninger På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi. I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere. Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale! Tilrettelegger for finans En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities. Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning. I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner. Ytterligere finansialisering Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet. Avpolitisering I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av. Comments are closed.
|