Norge på bånn i Bonn?

Makthaverne har lenge ignorert unges krav om klimahandling. Bilde fra skolestreik i Oslo, august 2019. Foto: Solveig Gjørv Røraas

Vet du hva som foregår 5.-15. juni?
Piknik i Parken, sommerfest med jobben, siste eksamen, Over Oslo.
Og jo! FNs klimaforhandlinger.

Mellomforhandlingene foregår i Bonn i Tyskland, og er et slags “forberedelsesmøte” før klimatoppmøtet i desember. Her kommer forhandlere fra alle verdens land sammen for å diskutere klimapolitikk: hvem som har ansvar, hva som må gjøres og hvordan det skal skje.

Avsendere fra sivilsamfunnet på COP:

Marte Hansen Haugan, Changemaker
Dinah Tormassy Iversen, Changemaker
Matilde Angeltveit, Changemaker
Marie Myrene Nørstebø, Spire
Cari Anna Korshavn King, Spire
Thea Birgitte Erfjord, Spire
Amalie Holmefjord, Noregs Ungdomslag

Det hadde vært fett om disse mellomforhandlingene hadde vært sommerens hovedfestival med headlinere som “utslippskutt”, “tilpasning” og “tap og skade”. Men sånn er det dessverre ikke. Istedenfor drøssevis av studenter med fargede festivalbånd, er Bonn 2023 full av diplomater og forhandlere for land med egeninteresser. Det er ikke reklameplakater på bussen som ber deg kjøpe festivalbillett, og det er veldig få som i det hele tatt vet at det skjer. Og det er et problem. For det som bestemmes på mellomforhandlingene 5.-15. juni, avgjør hva som skjer på COP28 og videre i global klimahandling. Det er tekniske forhandlinger som vil påvirke hvilke klimatiltak alle land forplikter seg til. Og det er vanskelig å forstå alt som foregår. Men nettopp derfor er det viktig at vi følger med. Vi kan ikke la diplomater og forhandlere bestemme verdens klimapolitikk alene, uten at sivilbefolkningen får det med seg. 

Derfor reiser vi, en liten gjeng med unge voksne, ned til Bonn for å holde de norske forhandlerne litt i øra når de fremmer norske forslag og innspill. Norge er nødt til å holdes ansvarlig for det de sier og gjør på klimaforhandlingene. 

Norge er glad i å skryte av vår ambisiøse klimapolitikk internasjonalt. Vi liker å se på oss selv som et foregangsland. Men dette stemmer jo ikke overens med hva som skjer her hjemme. Mens internasjonale eksperter har estimert at Norges klimagjeld tilsier at vi bør gi 65 milliarder kroner hvert år til internasjonal klimafinansiering, gir vi i dag bare omtrent 8 milliarder. Mens Sverige og Danmark har redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 34 % og 42 % siden 1990, slipper vi selv ut omtrent like mye som for 30 år siden. Og når vi år etter år ikke når våre egne klimamål, kjøper vi oss ut av problemene gjennom EUs kvotemarked. Sist men ikke minst: vi fortsetter å lete etter nye oljefelt.

De norske forhandlerne må vite at vi er mange som følger med på hva de sier og gjør i internasjonale møter. Og politikerne, som tross alt bestemmer hva forhandlerne får lov til å gjøre og ikke, må vite at det ikke hjelper med lovende ord om utslippskutt, når vi åpenbart ikke leverer selv.

Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling.

Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. 

For:
Tenk så mye deiligere det hadde vært å nyte en pils i Frognerparken, hvis du visste at Norge hadde alt på det rene i internasjonal klimapolitikk. 
Tenk så mye morsommere det hadde vært å nattbade på Sørenga, hvis du visste at Norge tok vårt internasjonale ansvar på alvor og betalte for noen av ødeleggelsene vi har vært med på å skape for folk rundt i verden.

Så ta en pils og nattbad på Sørenga. Men i mellom alt det, er vårt lesetips til stranda: Norges posisjoner på “utslippskutt” og “tap og skade”.    
Så skal vi gjøre det vi kan i Bonn.

Dette meningsinnlegget var først på trykk i Universitas 2. juni.